Høring - bruken av sakkyndige i foreldretvistsaker
Vi viser til høringsbrev datert 4. mai 2020.
Vi er enige i at det er behov for å kvalitetssikre sakkyndigrapporter også i foreldretvistsaker. Et krav om at rapportene etter barneloven § 61 nr 3 skal forelegges Barnesakkyndig kommisjon kan være én mulig vei å gå. Vi er samtidig opptatt av at dette kravet ikke må føre til at sakene svulmer unødig opp, og at saksbehandlingen forsinkes. Det vil variere fra sak til sak hva slags utredning man har behov for. Etter det vi erfarer har rapportene blitt unødig omfattende i en del barnevernsaker etter at man fikk innført kravet om foreleggelse for Barnesakkyndig kommisjon. Ikke minst gjelder dette faktumbeskrivelsen, der den sakkyndige føler behov for å redegjøre uttømmende for kommisjonen, som neppe selv har en gjennomgang av faktum.
Vi stiller spørsmål ved forslaget til utforming av ny § 61 c første ledd i barneloven om at retten bare kan legge til grunn en rapport som har vært vurdert av Barnesakkyndig kommisjon. Vi risikerer å komme i situasjoner hvor kommisjonen ikke har rukket å komme med sin uttalelse, eventuelt at kommisjonen har gitt uttalelse med forbehold på tidspunktet for hovedforhandlingen. Det vil ikke nødvendigvis være til barnets beste å utsette en hovedforhandling med sakkyndig og vitner. Alternativet er at retten forholder seg til den dokumentasjonen som foreligger, med de begrensingene som den manglende godkjenningen fra kommisjonen innebærer. Vi vil anbefale at denne bestemmelsen mykes opp.
Vi støtter ikke forslaget til § 61 første ledd nr 3 nytt tredje punktum om oppnevning av mer enn én sakkyndig, som en pedagogisk påminnelse til dommeren. Departementet er klar på at det ikke er meningen å utvide bruken av sakkyndige i forhold til det som er situasjonen i dag. Vi er likevel bekymret for at forslaget vil medføre et uønsket press fra advokater og parter om å oppnevne to sakkyndige i foreldretvistsakene, i alle fall med den ordlyden som er foreslått. Med den knappheten som er på sakkyndigressurser, vil en utvikling i retning av to sakkyndige kunne føre til at svært mange av disse sakene trekker lengre ut i tid, noe som er meget uheldig for de involverte barna. I dag er det krevende nok å få tak i én sakkyndig som kan lage en rapport innen rimelig tid. Med unntak av saker som reiser spesielt vanskelige vurderinger, kan vi gjennomgående heller ikke se at det er behov for flere sakkyndige i disse sakene. Selv om departementet likevel skulle ønske å behold en pedagogisk henvisning, bør ordlyden endres. Slik bestemmelsen er formulert nå, kan den tolkes slik at retten bør oppnevne flere sakkyndige i større utstrekning enn i dag.
Det virker fornuftig med en forskriftshjemmel om krav til mandater og rapporter. Vi oppfatter forslaget til ny § 61 b slik at bestemmelsen vil kunne hjemle krav til mandater og rapporter både etter barneloven § 61 nr 3 og nr 1. Dersom man skal gi regler om mandatene, vil det etter vårt syn være naturlig å ta utgangspunkt i de forslagene til mandat som allerede er utarbeidet som vedlegg til den nasjonale veilederen om behandling av foreldretvistsaker i domstolene. Det er dessuten viktig å utforme eventuelle forskrifter slik at man ikke mister muligheten til å skreddersy mandatene ut fra forholdene i den enkelte saken. Det må være tilstrekkelig rom for individuelle tilpasninger. Vi legger til grunn at domstolene vil få eventuelle forskrifter på vanlig høring.
Avslutningsvis vil vi understreke at det er viktig med en slik oversikt som Norsk psykologforening har utarbeidet over sakkyndige i barne- og familiesaker. Vi ser imidlertid også et behov for at oversikten inneholder opplysninger om spesialkompetanse som de sakkyndige måtte ha innen ulike områder. Det hadde vært fint om man kunne gjøre tilgjengelig for domstolene en oversikt over de sakkyndiges CV, i den grad dette er mulig innenfor gjeldende bestemmelser om personvern.
Asker og Bærum tingrett
Vi viser til høringsbrev datert 4. mai 2020.
Vi er enige i at det er behov for å kvalitetssikre sakkyndigrapporter også i foreldretvistsaker. Et krav om at rapportene etter barneloven § 61 nr 3 skal forelegges Barnesakkyndig kommisjon kan være én mulig vei å gå. Vi er samtidig opptatt av at dette kravet ikke må føre til at sakene svulmer unødig opp, og at saksbehandlingen forsinkes. Det vil variere fra sak til sak hva slags utredning man har behov for. Etter det vi erfarer har rapportene blitt unødig omfattende i en del barnevernsaker etter at man fikk innført kravet om foreleggelse for Barnesakkyndig kommisjon. Ikke minst gjelder dette faktumbeskrivelsen, der den sakkyndige føler behov for å redegjøre uttømmende for kommisjonen, som neppe selv har en gjennomgang av faktum.
Vi stiller spørsmål ved forslaget til utforming av ny § 61 c første ledd i barneloven om at retten bare kan legge til grunn en rapport som har vært vurdert av Barnesakkyndig kommisjon. Vi risikerer å komme i situasjoner hvor kommisjonen ikke har rukket å komme med sin uttalelse, eventuelt at kommisjonen har gitt uttalelse med forbehold på tidspunktet for hovedforhandlingen. Det vil ikke nødvendigvis være til barnets beste å utsette en hovedforhandling med sakkyndig og vitner. Alternativet er at retten forholder seg til den dokumentasjonen som foreligger, med de begrensingene som den manglende godkjenningen fra kommisjonen innebærer. Vi vil anbefale at denne bestemmelsen mykes opp.
Vi støtter ikke forslaget til § 61 første ledd nr 3 nytt tredje punktum om oppnevning av mer enn én sakkyndig, som en pedagogisk påminnelse til dommeren. Departementet er klar på at det ikke er meningen å utvide bruken av sakkyndige i forhold til det som er situasjonen i dag. Vi er likevel bekymret for at forslaget vil medføre et uønsket press fra advokater og parter om å oppnevne to sakkyndige i foreldretvistsakene, i alle fall med den ordlyden som er foreslått. Med den knappheten som er på sakkyndigressurser, vil en utvikling i retning av to sakkyndige kunne føre til at svært mange av disse sakene trekker lengre ut i tid, noe som er meget uheldig for de involverte barna. I dag er det krevende nok å få tak i én sakkyndig som kan lage en rapport innen rimelig tid. Med unntak av saker som reiser spesielt vanskelige vurderinger, kan vi gjennomgående heller ikke se at det er behov for flere sakkyndige i disse sakene. Selv om departementet likevel skulle ønske å behold en pedagogisk henvisning, bør ordlyden endres. Slik bestemmelsen er formulert nå, kan den tolkes slik at retten bør oppnevne flere sakkyndige i større utstrekning enn i dag.
Det virker fornuftig med en forskriftshjemmel om krav til mandater og rapporter. Vi oppfatter forslaget til ny § 61 b slik at bestemmelsen vil kunne hjemle krav til mandater og rapporter både etter barneloven § 61 nr 3 og nr 1. Dersom man skal gi regler om mandatene, vil det etter vårt syn være naturlig å ta utgangspunkt i de forslagene til mandat som allerede er utarbeidet som vedlegg til den nasjonale veilederen om behandling av foreldretvistsaker i domstolene. Det er dessuten viktig å utforme eventuelle forskrifter slik at man ikke mister muligheten til å skreddersy mandatene ut fra forholdene i den enkelte saken. Det må være tilstrekkelig rom for individuelle tilpasninger. Vi legger til grunn at domstolene vil få eventuelle forskrifter på vanlig høring.
Avslutningsvis vil vi understreke at det er viktig med en slik oversikt som Norsk psykologforening har utarbeidet over sakkyndige i barne- og familiesaker. Vi ser imidlertid også et behov for at oversikten inneholder opplysninger om spesialkompetanse som de sakkyndige måtte ha innen ulike områder. Det hadde vært fint om man kunne gjøre tilgjengelig for domstolene en oversikt over de sakkyndiges CV, i den grad dette er mulig innenfor gjeldende bestemmelser om personvern.
Asker og Bærum tingrett