Sakkyndighet i foreldretvister - Høringsuttalelse fra Oslo tingrett
Ved høringsbrev av 4. mai 2020 har Barne- og familiedepartementet sendt på høring forslag til endringer i barneloven. Høringsfristen er 31. august 2020.- Høringsnotatet gjelder bruken av sakkyndige i foreldretvistsaker som behandles av domstolene. Det framgår at departements mål er å øke kvaliteten på og styrke tilliten til de sakkyndiges arbeid og domstolenes avgjørelser. For å oppnå disse målene er det særlig foreslått følgende:
· - Barnesakkyndig kommisjon (BSK) skal kvalitetsvurdere sakkyndigrapporter i foreldretvistsaker før retten kan bruke dem som bevis.
· - En henvisning i barneloven til tvistelovens regler om rettens oppnevning av mer enn én sakkyndig.
· - En forskriftshjemmel om krav til utforming av sakkyndiges mandater og rapporter.
Oslo tingrett anser det viktig og betimelig at departementet ønsker å øke kvaliteten på og styrke tilliten til de sakkyndiges arbeid og domstolenes avgjørelser, og viser til flere initiativer og innspill vedrørende dette. Det framgår at departementet i denne høringssaken fremmer avgrensede forslag, og viser til andre forslag som følges opp i andre løp. Vi er opptatt av å understreke viktigheten av en helhetlig tilnærming til bruken av sakkyndighet, og ser grunn til å nevne at vi over tid har ønsket tiltak som i større grad innebærer oppdatert kvalitetssikring av «sakkyndiglisten».
Oslo tingrett stiller seg i all hovedsak bak forslagene i høringssaken.
Vi gir full tilslutning til forslaget om at Barnesakkyndig Kommisjon (BSK) skal kvalitetsvurdere sakkyndigrapporter i foreldretvister før retten kan bruke dem som bevis.
Oslo tingrett merker seg at endringsforslaget er avgrenset til bare å gjelde sakkyndige utredninger etter barneloven § 61 første ledd nr. 3. Det vil altså fortsatt ikke være noen fagfellevurdering av det sakkyndige arbeidet som leveres etter barneloven § 61 første ledd nr. 1.
Det er åpenbart en betydelig utfordring å kunne kontrollere arbeidet som gjøres etter nr. 1, både metodisk og kapasitetsmessig, og fordi oppdragene vil være så ulikt utformet etter den konkrete saken og prosessen som velges for den. Det er samtidig på det rene at det arbeidet som de sakkyndige gjør på dette stadiet i sakene, tillegges betydelig vekt og i praksis kan være avgjørende for saksutfallet. Vi ønsker derfor å uttrykke bekymring for den totale mangel på psykologfaglig etterprøving / kvalitetskontroll av dette viktige arbeidet, en mangel som etter vårt syn ikke står i forhold til arbeidets betydning.
Det bør også nevnes på systemnivå at enkelte sakkyndige bare vil ta oppdrag etter nummer 1. Disse oppdragene er kanskje mindre arbeidskrevende, noen kan mene det er mer faglig givende, men et slikt valg kan også være et utslag av at noen vil unndra seg vurdering fra fagfeller.
Det skjer fortsatt tilnærmet ingen «revisjon» av sakkyndiglisten, og det er oss bekjent ikke noen sanksjoner mot den som bare vil ta oppdrag etter nr. 1. Dette er dessuten de sakkyndiges marked. Den manglende etterprøvbarheten står i kontrast til motivene bak kravene til attester og erklæringer i helsepersonelloven § 15. Fylkesmannens tilsynsansvar med helsepersonell har ellers trolig liten praktisk betydning for sakkyndighetsarbeidet. Sakkyndig bistand i spørsmål av stor betydning kan altså praktiseres uformelt og lite etterprøvbart, og det kan over tid leveres mye arbeid som unndras fagfellebasert kvalitetskontroll. Dette er egnet til å svekke tilliten til både de sakkyndige og til domstolenes avgjørelser. Vi vil derfor benytte anledningen til igjen å påpeke behovet for arbeid med utdannelse, registrering, evaluering og oppfølging av de sakkyndige.
Når det gjelder forslaget om en henvisning i barneloven til tvistelovens regler om rettens oppnevning av mer enn én sakkyndig gir vi vår tilslutning til forslaget og begrunnelsen for dette.
Vi er endelig også positive til forslaget om en forskriftshjemmel om krav til utforming av sakkyndiges mandater og rapporter. Vi er positive til ethvert tiltak som kan bidra til å standardisere en metode, som igjen kan gjøre det mer etterprøvbart om arbeidet holder et faglig forsvarlig nivå.
Ved høringsbrev av 4. mai 2020 har Barne- og familiedepartementet sendt på høring forslag til endringer i barneloven. Høringsfristen er 31. august 2020.- Høringsnotatet gjelder bruken av sakkyndige i foreldretvistsaker som behandles av domstolene. Det framgår at departements mål er å øke kvaliteten på og styrke tilliten til de sakkyndiges arbeid og domstolenes avgjørelser. For å oppnå disse målene er det særlig foreslått følgende:
· - Barnesakkyndig kommisjon (BSK) skal kvalitetsvurdere sakkyndigrapporter i foreldretvistsaker før retten kan bruke dem som bevis.
· - En henvisning i barneloven til tvistelovens regler om rettens oppnevning av mer enn én sakkyndig.
· - En forskriftshjemmel om krav til utforming av sakkyndiges mandater og rapporter.
Oslo tingrett anser det viktig og betimelig at departementet ønsker å øke kvaliteten på og styrke tilliten til de sakkyndiges arbeid og domstolenes avgjørelser, og viser til flere initiativer og innspill vedrørende dette. Det framgår at departementet i denne høringssaken fremmer avgrensede forslag, og viser til andre forslag som følges opp i andre løp. Vi er opptatt av å understreke viktigheten av en helhetlig tilnærming til bruken av sakkyndighet, og ser grunn til å nevne at vi over tid har ønsket tiltak som i større grad innebærer oppdatert kvalitetssikring av «sakkyndiglisten».
Oslo tingrett stiller seg i all hovedsak bak forslagene i høringssaken.
Vi gir full tilslutning til forslaget om at Barnesakkyndig Kommisjon (BSK) skal kvalitetsvurdere sakkyndigrapporter i foreldretvister før retten kan bruke dem som bevis.
Oslo tingrett merker seg at endringsforslaget er avgrenset til bare å gjelde sakkyndige utredninger etter barneloven § 61 første ledd nr. 3. Det vil altså fortsatt ikke være noen fagfellevurdering av det sakkyndige arbeidet som leveres etter barneloven § 61 første ledd nr. 1.
Det er åpenbart en betydelig utfordring å kunne kontrollere arbeidet som gjøres etter nr. 1, både metodisk og kapasitetsmessig, og fordi oppdragene vil være så ulikt utformet etter den konkrete saken og prosessen som velges for den. Det er samtidig på det rene at det arbeidet som de sakkyndige gjør på dette stadiet i sakene, tillegges betydelig vekt og i praksis kan være avgjørende for saksutfallet. Vi ønsker derfor å uttrykke bekymring for den totale mangel på psykologfaglig etterprøving / kvalitetskontroll av dette viktige arbeidet, en mangel som etter vårt syn ikke står i forhold til arbeidets betydning.
Det bør også nevnes på systemnivå at enkelte sakkyndige bare vil ta oppdrag etter nummer 1. Disse oppdragene er kanskje mindre arbeidskrevende, noen kan mene det er mer faglig givende, men et slikt valg kan også være et utslag av at noen vil unndra seg vurdering fra fagfeller.
Det skjer fortsatt tilnærmet ingen «revisjon» av sakkyndiglisten, og det er oss bekjent ikke noen sanksjoner mot den som bare vil ta oppdrag etter nr. 1. Dette er dessuten de sakkyndiges marked. Den manglende etterprøvbarheten står i kontrast til motivene bak kravene til attester og erklæringer i helsepersonelloven § 15. Fylkesmannens tilsynsansvar med helsepersonell har ellers trolig liten praktisk betydning for sakkyndighetsarbeidet. Sakkyndig bistand i spørsmål av stor betydning kan altså praktiseres uformelt og lite etterprøvbart, og det kan over tid leveres mye arbeid som unndras fagfellebasert kvalitetskontroll. Dette er egnet til å svekke tilliten til både de sakkyndige og til domstolenes avgjørelser. Vi vil derfor benytte anledningen til igjen å påpeke behovet for arbeid med utdannelse, registrering, evaluering og oppfølging av de sakkyndige.
Når det gjelder forslaget om en henvisning i barneloven til tvistelovens regler om rettens oppnevning av mer enn én sakkyndig gir vi vår tilslutning til forslaget og begrunnelsen for dette.
Vi er endelig også positive til forslaget om en forskriftshjemmel om krav til utforming av sakkyndiges mandater og rapporter. Vi er positive til ethvert tiltak som kan bidra til å standardisere en metode, som igjen kan gjøre det mer etterprøvbart om arbeidet holder et faglig forsvarlig nivå.