Det er en ”kjensgjerning” at barnefordelingssaker fremstår som et rettsområde preget av mye vilkårlighet, subjektivitet og avgjørelser på tynt grunnlag. Dette er svært uheldig og svekker tillitten til sakkyndige, systemet og rettssystemet. Dette er svært uheldig. Først og fremst fordi avgjørelser tas på mangelfullt grunnlag, som til syvende og sist rammer barna det gjelder hardest. Barnefordelingssaker er et rettsområde som politikere har oversett i mange år, og da svikter politikerne og systemet barna.
Etter å ha fått innblikk i mange barnefordelingssaker over mange år, er det sjokkerende og dypt urovekkende å se hvordan barnefordelingssaker foregår. Det store hovedproblemet er sakkyndige, hvordan de går frem og metodene de tar i bruk i sine ”avgjørelser”. Dommeren har abdisert, og det er dypt problematisk at sakkyndige får så frie tøyler, og der det er få muligheter til å gå dem etter i sømmene, på et rettsområde som krever ekstra stor varsomhet og stiller store krav til kontradiksjon.
Dommerne har langt større opplæring og bevissthet rundt ivaretagelse av folks rettssikkerhet, herunder kontradiksjon. Mange sakkyndige fremstår som lite opptatt av dette, men synes å følge ”magefølelsen”, og luker ut faktum som taler mot det de mener, og kommer ofte med bastante påstander uten å forankre dem i faktiske forhold. Dette svekker deres arbeider i svært stor grad, og fører i mange tilfeller til uheldige avgjørelser. Sakkyndige skal begrunne deres påstander. Både for og mot. Alternativene skal synliggjøres.
Det er et paradoks at de ”svakeste” sakkyndige kanskje også blir brukt mest. Nettopp fordi de farer med ”harelabb” der de utfører arbeidene raskest mulig for å få flest mulig oppdrag - kontradiksjon og grundighet betyr merarbeid. De mest samvittighetsfulle går mer grundig til verks for å få best mulig oversikt over saken, og bruker da lengre tid på oppdragene, men kan samtidig påta seg færre oppdrag.
Derfor bør det stilles langt større krav til sakkyndiges arbeidsmetoder og rapportering. Hensyn til gjennomsiktighet og etterrettelighet er viktig. Slik er ikke systemet i dag, der den sakkyndige nærmest kan tolke ting fritt, etter sine egne subjektive meninger. Det er helt nødvendig å endre på dette. Da kreves det mer enn at rapportene kvalitetssikres av en kommisjon, selv om det er bra.
Det er viktig at rapportene er grundig utarbeidet og at hensynet til kontradiksjon er blitt ivaretatt. Dette bidrar til at partene i større grad føler seg hørt. Det er viktig at rapporten ikke bygger på misforståelser og feilaktige opplysninger. Kontradiksjon bidrar i større grad til at partene kan ”leve” med den, og bidrar til å redusere konflikten mellom foreldrene. Dette er noe sakkyndige i større grad må tenke over.
Under kommer punktvise forslag som jeg mener vil bidra til et rettssystem som i større grad ivaretar folks rettsikkerhet og som fremmer barnas situasjon:
Sakkyndige rapporter:
- krav om at rapporten skal inneholde liste over hvilke informanter hver av partene har ønsket at sakkyndig skal snakke med:
o Allerede her kan en ofte se vinklingen sakkyndig har, om det viser seg at sakkyndige har kontaktet mange informanter på den ene siden, men få på den andre siden, kan det være tegn på en ønsket og villet vinkling fra sakkyndiges side.
- sakkyndig skal begrunne valg av informanter, og hvorfor vedkommende har luket ut andre.
- Før sakkyndig kommer med påstander/konklusjoner om hver av partene i rapporten skal partene kunne imøtegå opplysningene.
- Sakkyndig skal ikke konkludere om hvem som skal ha hovedomsorgen i rapporten, men kun komme med sine observasjoner og vurderinger. Sakkyndig rapport er kun ett bevis blant flere bevis. Det er dommeren som skal ta avgjørelsen.
- Når partene mottar rapporten, kan partene sende inn sine merknader til retten, slik at retten både får rapporten og partenes merknader. Dette styrker retten til kontradiksjon og synliggjør eventuelle mangler i rapporten.
- Partene kan også selvsagt komme med sine merknader til rapporten når den sendes til barnesakkyndig kommisjon.
Ovenstående forslag bidrar etter min mening til å synliggjøre sakkyndiges metoder, vinkling og forhindrer tilnærmet rene subjektive avgjørelser, der faktum tilpasses deres subjektive meninger.
Intervjuer og observasjoner utført av sakkyndig:
- samtalene sakkyndige har med partene tas opp, og også observasjonene. I dag er opptaksutstyr billig, og enkel å ta i bruk. Det er en liten pris å betale for å kunne fremme etterrettelighet og etterprøvbarhet på dette rettsområdet som sårt trenger det.
Sakkyndig opplæring og yrkesutøvelse:
- det anses som helt nødvendig at Foreningen for sakkyndige psykologer (FOSAP) i større grad retter fokus på sakkyndiges arbeider og yrkesutøvelse i barnefordelingssaker. En del sakkyndige opptrer på en måte som er svært lite tillitvekkende; bastante, lite ydmyke, og konkluderende til tross for at de får kun innblikk i få puslespillbrikker som langt ifra viser hele bildet. Dette må sakkyndige i langt større grad ta inn over seg. De får innblikk i kun en liten del av et bilde. Nettopp derfor er kontradiksjon så viktig for å få et så riktig bilde som mulig. I dag fremstår rettsområdet som helt tilfeldig, og enkelthendelser får avgjørende betydning til tross for at de ikke er representative for situasjonen. Dette er svært uheldig.
- Sakkyndig må få langt bedre opplæring i etisk bevissthet, og opplæring i å undersøke saker, rettssikkerhet og kontradiksjon. Her bør FOSAP virkelig komme på banen. De sakkyndige må utvise større ydmykhet.
- den som har hatt faktisk omsorg for barn som er 3 år og under skal få hovedomsorgen når barnet/barna har trygg tilknytning til vedkommende og vedkommende er en god omsorgsperson, og barnet/barna ellers er velfungerende. Om sakkyndiges vurderinger tilsier noe annet, kan det kreves ny sakkyndig som utarbeider en ny rapport. Dette sikrer i større grad forutberegnelighet og ”rettferdighet”, og kan bidra til at partene blir enige tidligere i saken, da rettsområdet er klar. Det kan motvirke den psykologiske krigføringen barnefordelingssaker ofte utvikler seg til å bli, der parten som ikke har hatt den faktiske omsorgen synes å ha alt å vinne på å psyke ut den andre, og spiller på vedkommendes psyke. Dette er uheldig. Om den som ikke har hatt hovedomsorgen, allikevel skal få hovedomsorgen, så må begge sakkyndiges vurderinger peke i retning av dette, men de skal ikke konkludere. Det skal være overveiende sannsynlig at barnet får det bedre hos den som ikke har hatt den faktiske hovedomsorgen. Dette skal vurderes nøye. Så er det opp til dommeren å ta en avgjørelse.
- Barn fra 7 år skal bli hørt. Deres mening skal tillegges avgjørende vekt. Dette gjelder også for yngre barn om de er modne nok til å ha en mening om det. Det er ingen nedre aldersgrense på når barna blir hørt.
Forslag som kan bidra til å redusere konflikter i barnefordelingssaker:
- Før mekling starter, blir foreldrene informert om familieterapeutens rolle; at vedkommende ikke kan bestemme, men kun skal mekle. Mange foreldre er ute etter å få råd, og blir i villrede når terapeuten synes å ikke ta standpunkt til noe særlig.
- Om foreldrene ikke blir enige om en avtale, skal et kartleggingsskjema fylles ut: der skal det komme frem hvorfor partene ikke kommer til enighet, hva som er hver av partenes interesser, og hvorfor den andre parten motsetter seg den andres krav. Dette bidrar til å synliggjøre konflikten, og kan bidra til at partene kan finne områder der de kan enes, og synliggjøre interessekonflikter og bakgrunnen for disse. Kartleggingsskjemaet skal legges ved sammen meglingsattesten.
- Dersom det går mot rettssak, og foreldrene går i mekling, settes det inn to terapeuter. Da kan hver av partene snakke med en terapeut i ro og mak, før de møtes igjen. Dette kan bidra til større muligheter for å finne en løsning begge kan enes om, i stedet for å ”kjempe” mot hverandre med en terapeut i midten.
Det er i dag stort sprik mellom familievernkontoret og rettssalen. Det er viktig å forhindre flest mulig barnefordelingssaker i rettssystemet. Det er viktig at familievernkontoret blir mer aktive for å hindre saker i rettssystemet. Dette kan gjøres gjennom obligatorisk kartlegging av konflikten og at det skal settes inn to terapeuter.
Etter å ha fått innblikk i mange barnefordelingssaker over mange år, er det sjokkerende og dypt urovekkende å se hvordan barnefordelingssaker foregår. Det store hovedproblemet er sakkyndige, hvordan de går frem og metodene de tar i bruk i sine ”avgjørelser”. Dommeren har abdisert, og det er dypt problematisk at sakkyndige får så frie tøyler, og der det er få muligheter til å gå dem etter i sømmene, på et rettsområde som krever ekstra stor varsomhet og stiller store krav til kontradiksjon.
Dommerne har langt større opplæring og bevissthet rundt ivaretagelse av folks rettssikkerhet, herunder kontradiksjon. Mange sakkyndige fremstår som lite opptatt av dette, men synes å følge ”magefølelsen”, og luker ut faktum som taler mot det de mener, og kommer ofte med bastante påstander uten å forankre dem i faktiske forhold. Dette svekker deres arbeider i svært stor grad, og fører i mange tilfeller til uheldige avgjørelser. Sakkyndige skal begrunne deres påstander. Både for og mot. Alternativene skal synliggjøres.
Det er et paradoks at de ”svakeste” sakkyndige kanskje også blir brukt mest. Nettopp fordi de farer med ”harelabb” der de utfører arbeidene raskest mulig for å få flest mulig oppdrag - kontradiksjon og grundighet betyr merarbeid. De mest samvittighetsfulle går mer grundig til verks for å få best mulig oversikt over saken, og bruker da lengre tid på oppdragene, men kan samtidig påta seg færre oppdrag.
Derfor bør det stilles langt større krav til sakkyndiges arbeidsmetoder og rapportering. Hensyn til gjennomsiktighet og etterrettelighet er viktig. Slik er ikke systemet i dag, der den sakkyndige nærmest kan tolke ting fritt, etter sine egne subjektive meninger. Det er helt nødvendig å endre på dette. Da kreves det mer enn at rapportene kvalitetssikres av en kommisjon, selv om det er bra.
Det er viktig at rapportene er grundig utarbeidet og at hensynet til kontradiksjon er blitt ivaretatt. Dette bidrar til at partene i større grad føler seg hørt. Det er viktig at rapporten ikke bygger på misforståelser og feilaktige opplysninger. Kontradiksjon bidrar i større grad til at partene kan ”leve” med den, og bidrar til å redusere konflikten mellom foreldrene. Dette er noe sakkyndige i større grad må tenke over.
Under kommer punktvise forslag som jeg mener vil bidra til et rettssystem som i større grad ivaretar folks rettsikkerhet og som fremmer barnas situasjon:
Sakkyndige rapporter:
- krav om at rapporten skal inneholde liste over hvilke informanter hver av partene har ønsket at sakkyndig skal snakke med:
o Allerede her kan en ofte se vinklingen sakkyndig har, om det viser seg at sakkyndige har kontaktet mange informanter på den ene siden, men få på den andre siden, kan det være tegn på en ønsket og villet vinkling fra sakkyndiges side.
- sakkyndig skal begrunne valg av informanter, og hvorfor vedkommende har luket ut andre.
- Før sakkyndig kommer med påstander/konklusjoner om hver av partene i rapporten skal partene kunne imøtegå opplysningene.
- Sakkyndig skal ikke konkludere om hvem som skal ha hovedomsorgen i rapporten, men kun komme med sine observasjoner og vurderinger. Sakkyndig rapport er kun ett bevis blant flere bevis. Det er dommeren som skal ta avgjørelsen.
- Når partene mottar rapporten, kan partene sende inn sine merknader til retten, slik at retten både får rapporten og partenes merknader. Dette styrker retten til kontradiksjon og synliggjør eventuelle mangler i rapporten.
- Partene kan også selvsagt komme med sine merknader til rapporten når den sendes til barnesakkyndig kommisjon.
Ovenstående forslag bidrar etter min mening til å synliggjøre sakkyndiges metoder, vinkling og forhindrer tilnærmet rene subjektive avgjørelser, der faktum tilpasses deres subjektive meninger.
Intervjuer og observasjoner utført av sakkyndig:
- samtalene sakkyndige har med partene tas opp, og også observasjonene. I dag er opptaksutstyr billig, og enkel å ta i bruk. Det er en liten pris å betale for å kunne fremme etterrettelighet og etterprøvbarhet på dette rettsområdet som sårt trenger det.
Sakkyndig opplæring og yrkesutøvelse:
- det anses som helt nødvendig at Foreningen for sakkyndige psykologer (FOSAP) i større grad retter fokus på sakkyndiges arbeider og yrkesutøvelse i barnefordelingssaker. En del sakkyndige opptrer på en måte som er svært lite tillitvekkende; bastante, lite ydmyke, og konkluderende til tross for at de får kun innblikk i få puslespillbrikker som langt ifra viser hele bildet. Dette må sakkyndige i langt større grad ta inn over seg. De får innblikk i kun en liten del av et bilde. Nettopp derfor er kontradiksjon så viktig for å få et så riktig bilde som mulig. I dag fremstår rettsområdet som helt tilfeldig, og enkelthendelser får avgjørende betydning til tross for at de ikke er representative for situasjonen. Dette er svært uheldig.
- Sakkyndig må få langt bedre opplæring i etisk bevissthet, og opplæring i å undersøke saker, rettssikkerhet og kontradiksjon. Her bør FOSAP virkelig komme på banen. De sakkyndige må utvise større ydmykhet.
- den som har hatt faktisk omsorg for barn som er 3 år og under skal få hovedomsorgen når barnet/barna har trygg tilknytning til vedkommende og vedkommende er en god omsorgsperson, og barnet/barna ellers er velfungerende. Om sakkyndiges vurderinger tilsier noe annet, kan det kreves ny sakkyndig som utarbeider en ny rapport. Dette sikrer i større grad forutberegnelighet og ”rettferdighet”, og kan bidra til at partene blir enige tidligere i saken, da rettsområdet er klar. Det kan motvirke den psykologiske krigføringen barnefordelingssaker ofte utvikler seg til å bli, der parten som ikke har hatt den faktiske omsorgen synes å ha alt å vinne på å psyke ut den andre, og spiller på vedkommendes psyke. Dette er uheldig. Om den som ikke har hatt hovedomsorgen, allikevel skal få hovedomsorgen, så må begge sakkyndiges vurderinger peke i retning av dette, men de skal ikke konkludere. Det skal være overveiende sannsynlig at barnet får det bedre hos den som ikke har hatt den faktiske hovedomsorgen. Dette skal vurderes nøye. Så er det opp til dommeren å ta en avgjørelse.
- Barn fra 7 år skal bli hørt. Deres mening skal tillegges avgjørende vekt. Dette gjelder også for yngre barn om de er modne nok til å ha en mening om det. Det er ingen nedre aldersgrense på når barna blir hørt.
Forslag som kan bidra til å redusere konflikter i barnefordelingssaker:
- Før mekling starter, blir foreldrene informert om familieterapeutens rolle; at vedkommende ikke kan bestemme, men kun skal mekle. Mange foreldre er ute etter å få råd, og blir i villrede når terapeuten synes å ikke ta standpunkt til noe særlig.
- Om foreldrene ikke blir enige om en avtale, skal et kartleggingsskjema fylles ut: der skal det komme frem hvorfor partene ikke kommer til enighet, hva som er hver av partenes interesser, og hvorfor den andre parten motsetter seg den andres krav. Dette bidrar til å synliggjøre konflikten, og kan bidra til at partene kan finne områder der de kan enes, og synliggjøre interessekonflikter og bakgrunnen for disse. Kartleggingsskjemaet skal legges ved sammen meglingsattesten.
- Dersom det går mot rettssak, og foreldrene går i mekling, settes det inn to terapeuter. Da kan hver av partene snakke med en terapeut i ro og mak, før de møtes igjen. Dette kan bidra til større muligheter for å finne en løsning begge kan enes om, i stedet for å ”kjempe” mot hverandre med en terapeut i midten.
Det er i dag stort sprik mellom familievernkontoret og rettssalen. Det er viktig å forhindre flest mulig barnefordelingssaker i rettssystemet. Det er viktig at familievernkontoret blir mer aktive for å hindre saker i rettssystemet. Dette kan gjøres gjennom obligatorisk kartlegging av konflikten og at det skal settes inn to terapeuter.