Høring - overtredelsesgebyr og ledelseskarantene i finansforetaksloven mv.
TV 2 har som bred allmennkringkaster med fokus på granskende journalistikk, ofte møtt motforestillinger til at det gis innsyn i enkeltvedtak og forholdene rundt slike. Da spesielt vedtak som har sanksjons- eller straffepreg. Det kan synes som om taushetspliktreguleringene oppfattes og anvendes slik at innsynet i behandling og resultat ikke engang er på linje med domstolenes behandling av straffesaker.
I en situasjon hvor straffelignende reaksjoner og sanksjoner etableres hos eller flyttes fra domstolene og inn i, forvaltningen er offentlighetsprinsippet svært viktig.
Omtale av administrative sanksjoner eller inngrep mot enkeltpersoner og medienes behandling av disse, kan åpenbart fremstå som problematisk for den som utsettes for dem, men samfunnets og medienes innsyn er også avgjørende viktig for de berørtes rettsikkerhet og demokratiets funksjon. Det er også avgjørende for borgernes oppslutning om både reguleringene, vedtak av denne karakter og om forvaltningens virksomhet generelt.
Vi ser at det uttales at sanksjonene som foreslås vil ha en preventiv effekt. TV 2 vil ikke gjøre seg til talsmann for noen gapestokk-effekt, men ha uttalt at bred informasjon om reguleringene, om myndighetenes kontroll og vedtakene i enkeltsaker, bearbeidet og analysert i flere frittstående redaktørstyrte redaksjoner, naturligvis også er av stor betydning for forbruker- og investorbeskyttelsen.
I offentlig reguleringer av denne art må derfor plikten til å sikre allmennhetens direkte tilgang til informasjon om sanksjonsvedtak, deres begrunnelse og eventuelle helt nødvendige innskrenkinger i offentligheten (ut over offentlighetslovens/forvaltningslovens alminnelige grenser), fremgå tydelig. TV 2 er altså grunnleggende uenig med Finanstilsynet når det «legger til grunn at det ikke er nødvendig med lovbestemmelser som gir finanstilsynet plikt til å offentliggjøre vedtak om administrative sanksjoner og andre tiltak ved overtredelser». TV 2 mener tvert imot at det alltid må gjøres klart, i alle regelsett, at offentligheten skal ha innsyn i slike vedtak (hvorvidt forvaltningen aktivt skal publisere dette ut over at de fremgår i postlister, registre ol er et litt annet spørsmål).
Dersom taushetsplikten fremheves uten henvisning til offentlighetsprinsippet, slik vi synes det gjøres i notatet her, vil hovedprinsippet om offentlighet (supplert med meroffentlighetsprinsippet) i beste fall svekkes, noe vi advarer sterkt mot.
Hva gjelder selve forslaget til særlig taushetspliktregulering mener TV 2 - som vi også mener i forhold til annen lovgivning hvor samme terminologi anvendes - at brede skjønnsmessige begreper som «alvorlig uro» eller «uforholdsmessig stor skade» ikke er tjenlige. Grensene for «alvorlig» og avveiningen av hvilke forhold for hvilke «parter», er heller ikke lette å håndtere.
Om en tilsvarende regulering ble foreslått i domstolene (eller i alminnelighet i forvaltningen) formoder vi at reaksjonene og motforestillingene ville blitt sterke. Særlige taushetspliktreguleringer som jo griper indirekte inn i hovedprinsippet om offentlighet, krever saklige, vektige og åpenbare begrunnelser. Vi ser ikke at det foreligger her. Tvert om er det jo slik at de alvorlige (store) sakene, eksemplifisert i de foreslåtte momenter for å ilegge sanksjoner, i seg selv kaller på og begrunner øket offentlighet og allmenhetens interesse.
TV 2 har som bred allmennkringkaster med fokus på granskende journalistikk, ofte møtt motforestillinger til at det gis innsyn i enkeltvedtak og forholdene rundt slike. Da spesielt vedtak som har sanksjons- eller straffepreg. Det kan synes som om taushetspliktreguleringene oppfattes og anvendes slik at innsynet i behandling og resultat ikke engang er på linje med domstolenes behandling av straffesaker.
I en situasjon hvor straffelignende reaksjoner og sanksjoner etableres hos eller flyttes fra domstolene og inn i, forvaltningen er offentlighetsprinsippet svært viktig.
Omtale av administrative sanksjoner eller inngrep mot enkeltpersoner og medienes behandling av disse, kan åpenbart fremstå som problematisk for den som utsettes for dem, men samfunnets og medienes innsyn er også avgjørende viktig for de berørtes rettsikkerhet og demokratiets funksjon. Det er også avgjørende for borgernes oppslutning om både reguleringene, vedtak av denne karakter og om forvaltningens virksomhet generelt.
Vi ser at det uttales at sanksjonene som foreslås vil ha en preventiv effekt. TV 2 vil ikke gjøre seg til talsmann for noen gapestokk-effekt, men ha uttalt at bred informasjon om reguleringene, om myndighetenes kontroll og vedtakene i enkeltsaker, bearbeidet og analysert i flere frittstående redaktørstyrte redaksjoner, naturligvis også er av stor betydning for forbruker- og investorbeskyttelsen.
I offentlig reguleringer av denne art må derfor plikten til å sikre allmennhetens direkte tilgang til informasjon om sanksjonsvedtak, deres begrunnelse og eventuelle helt nødvendige innskrenkinger i offentligheten (ut over offentlighetslovens/forvaltningslovens alminnelige grenser), fremgå tydelig. TV 2 er altså grunnleggende uenig med Finanstilsynet når det «legger til grunn at det ikke er nødvendig med lovbestemmelser som gir finanstilsynet plikt til å offentliggjøre vedtak om administrative sanksjoner og andre tiltak ved overtredelser». TV 2 mener tvert imot at det alltid må gjøres klart, i alle regelsett, at offentligheten skal ha innsyn i slike vedtak (hvorvidt forvaltningen aktivt skal publisere dette ut over at de fremgår i postlister, registre ol er et litt annet spørsmål).
Dersom taushetsplikten fremheves uten henvisning til offentlighetsprinsippet, slik vi synes det gjøres i notatet her, vil hovedprinsippet om offentlighet (supplert med meroffentlighetsprinsippet) i beste fall svekkes, noe vi advarer sterkt mot.
Hva gjelder selve forslaget til særlig taushetspliktregulering mener TV 2 - som vi også mener i forhold til annen lovgivning hvor samme terminologi anvendes - at brede skjønnsmessige begreper som «alvorlig uro» eller «uforholdsmessig stor skade» ikke er tjenlige. Grensene for «alvorlig» og avveiningen av hvilke forhold for hvilke «parter», er heller ikke lette å håndtere.
Om en tilsvarende regulering ble foreslått i domstolene (eller i alminnelighet i forvaltningen) formoder vi at reaksjonene og motforestillingene ville blitt sterke. Særlige taushetspliktreguleringer som jo griper indirekte inn i hovedprinsippet om offentlighet, krever saklige, vektige og åpenbare begrunnelser. Vi ser ikke at det foreligger her. Tvert om er det jo slik at de alvorlige (store) sakene, eksemplifisert i de foreslåtte momenter for å ilegge sanksjoner, i seg selv kaller på og begrunner øket offentlighet og allmenhetens interesse.