Et felles faktagrunnlag gjennom offisiell statistikk er en bærebjelke i det norske demokratiet. Det er viktig at formidlingen av statistikken gjøres på en faktaorientert, nøytral og upolitisk måte. Forskning og analyser basert på statistikk skal, som det fremgår av forslaget, holdes utenfor statistikkprogrammet. Dette bygger oppunder at offisiell statistikk er orientert mot udiskutable fakta.
På denne bakgrunnen mener jeg det er uheldig at det foreslås en statistikk med navnet likestillingsstatistikken der formålet «er å kartlegge likestillingssituasjonen mellom kvinner og menn i Norge på kommunalt, fylkeskommunalt og nasjonalt nivå» . Dette er en videreføring av dagens likestillingsstatistikk som SSB publiserer under overskriften «Fakta om Likestilling» (se https://www.ssb.no/befolkning/faktaside/likestilling og https://www.ssb.no/likekom ).
I likestillingsloven står det «Med likestilling menes likeverd, like muligheter og like rettigheter» . Hvordan faktaene om kjønnsforskjeller i SSB’s likestillingsstatistikk henger sammen med graden av likestilling (altså likeverd, like muligheter og like rettigheter) er tema for samfunnsdebatt og politikk. En del av SSB’s indikatorer for likestilling henger direkte eller indirekte sammen med kjønnsdelingen i arbeidslivet. I norske medier har det vært vitenskapelig debatt om forholdet mellom kjønnsdeling og likestilling. Når SSB bruker likestilling som overskrift på tall om kjønnsdeling, så kan SSB bli oppfattet som en aktør i denne debatten.
Andel barn i barnehage er også en av SSB’s indikatorer for kjønnslikestilling. Hvor tidlig barn skal starte i barnehage har vært tema for politisk og vitenskapelig debatt. Ikke alle mener at ettåringer bør starte i barnehage. SSB’s likestillingsstatistikk gir et anti-likestillingsstempel på denne meningen. Å publisere andel barn i barnehage som likestillingsstatistikk bidrar i seg selv også til å sementere bildet av mor, og ikke far, som er hjemme med barnet.
I SSB's beskrivelse, «Om statistikken» , sies det at « Indikatorene gir tolv mål på ulike aspekter av likestilling» og at «Indikatorene tilsvarer indikatorer som brukes for likestilling internasjonalt, men er også tilpasset norske forhold» . Videre sies det «Utgangspunktet er at der det er liten forskjell mellom kvinner og menn, tolkes dette som likestilling» . Internasjonal begrunnelse og bruken av ordet tolkning i forklaringen kan ikke rettferdiggjøre et brudd på prinsippet om ikke-nøytral fremstilling av tallene.
Statistikkene som nå skal få stempel som offisiell statistikk gjennom statistikkprogrammet bør formidles på en nøytral og upolitisk måte. Da kan ikke tall om kjønnsforskjeller og andel barn i barnehage publiseres som likestillingsstatistikk.
Seniorforsker ved Seksjon for metoder i SSB
På denne bakgrunnen mener jeg det er uheldig at det foreslås en statistikk med navnet likestillingsstatistikken der formålet «er å kartlegge likestillingssituasjonen mellom kvinner og menn i Norge på kommunalt, fylkeskommunalt og nasjonalt nivå» . Dette er en videreføring av dagens likestillingsstatistikk som SSB publiserer under overskriften «Fakta om Likestilling» (se https://www.ssb.no/befolkning/faktaside/likestilling og https://www.ssb.no/likekom ).
I likestillingsloven står det «Med likestilling menes likeverd, like muligheter og like rettigheter» . Hvordan faktaene om kjønnsforskjeller i SSB’s likestillingsstatistikk henger sammen med graden av likestilling (altså likeverd, like muligheter og like rettigheter) er tema for samfunnsdebatt og politikk. En del av SSB’s indikatorer for likestilling henger direkte eller indirekte sammen med kjønnsdelingen i arbeidslivet. I norske medier har det vært vitenskapelig debatt om forholdet mellom kjønnsdeling og likestilling. Når SSB bruker likestilling som overskrift på tall om kjønnsdeling, så kan SSB bli oppfattet som en aktør i denne debatten.
Andel barn i barnehage er også en av SSB’s indikatorer for kjønnslikestilling. Hvor tidlig barn skal starte i barnehage har vært tema for politisk og vitenskapelig debatt. Ikke alle mener at ettåringer bør starte i barnehage. SSB’s likestillingsstatistikk gir et anti-likestillingsstempel på denne meningen. Å publisere andel barn i barnehage som likestillingsstatistikk bidrar i seg selv også til å sementere bildet av mor, og ikke far, som er hjemme med barnet.
I SSB's beskrivelse, «Om statistikken» , sies det at « Indikatorene gir tolv mål på ulike aspekter av likestilling» og at «Indikatorene tilsvarer indikatorer som brukes for likestilling internasjonalt, men er også tilpasset norske forhold» . Videre sies det «Utgangspunktet er at der det er liten forskjell mellom kvinner og menn, tolkes dette som likestilling» . Internasjonal begrunnelse og bruken av ordet tolkning i forklaringen kan ikke rettferdiggjøre et brudd på prinsippet om ikke-nøytral fremstilling av tallene.
Statistikkene som nå skal få stempel som offisiell statistikk gjennom statistikkprogrammet bør formidles på en nøytral og upolitisk måte. Da kan ikke tall om kjønnsforskjeller og andel barn i barnehage publiseres som likestillingsstatistikk.
Seniorforsker ved Seksjon for metoder i SSB