NOKUT

I dag regulerer yrkeskvalifikasjonsloven med tilhørende forskrift kun yrkeskvalifikasjoner som er ervervet eller godkjent i en annen EØS-stat eller Sveits. Forslaget åpner nå opp for at enkelte av prinsippene også skal gjelder for personer med yrkeskvalifikasjoner fra land utenfor EØS. Slik det fremgår av punkt 5.2 i høringsnotatet, blir søknader om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland nå behandlet sektorvis per yrke og etter alminnelig forvaltningsrett. Det er derfor ikke slik at personer med kvalifikasjoner fra tredjeland er avskåret fra å søke godkjenning av sine yrkeskvalifikasjoner. Da det allerede er mulig for personer med kvalifikasjoner fra tredjeland å søke, ser ikke NOKUT at endringsforslagene skaper store realitetsendringer. Det fremstår som at forslag til endringer legger seg tett opp til slik realiteten er i dag. Se eksempelvis høringsnotatets punkt 5.4.2 der det fremkommer av gjeldende rett at de ulike godkjenningsmyndighetene krever også i dag at yrkesutøver med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland kan dokumentere sine yrkeskvalifikasjoner, sammenliknet med punkt 5.4.3 der det foreslås at krav til dokumentasjon av yrkeskvalifikasjoner også må gjelde for personer med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland.

Høringsnotatets punkt 5.2 skisserer flere nåværende utfordringer angående godkjenning av yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland, herunder å forstå hvilket yrke søker har, samt å få bekreftet innholdet av den utenlandske utdanningen. Vi kan imidlertid ikke se at de foreslåtte endringene avhjelper de problemene som skisseres. Verifisering vil fremdeles være en utfordring, som blir desto større dersom man også skal vurdere søkers yrkeserfaring. Det foreslås i tillegg svært strenge dokumentasjonskrav som kan vanskeliggjøre godkjenningsprosessen dersom godkjenningsmyndighetene bestemmer at slik dokumentasjon er nødvendig, jf. forslag til ny § 8-1 sjette ledd.

Det vises videre til høringsnotatets punkt 5.4.2 om gjeldende rett angående dokumentasjonskrav og 5.4.3 om departementets vurdering der det ikke gjøres noen realitetsendring som forenkler prosessen for søkere med kvalifikasjoner fra tredjeland. Videre foreslås det at søker selv skal være ansvarlig for å fremskaffe nødvendig dokumentasjon, og at ansvarlig myndighet ikke er pliktig til å innhente og verifisere, slik kravet er for de med yrkeskvalifikasjoner fra EØS. NOKUT mener dette kan være problematisk, siden dokumentasjon som kommer fra søker selv ikke alltid har tilstrekkelig troverdighet eller notoritet, og vil i tillegg kunne være vanskelig å verifisere. At departementet åpner for at godkjenningsmyndigheten tar kontakt med tilsvarende myndighet «hvis det er mulig», vil trolig ha liten effekt. Det vil være opp til den enkelte godkjenningsmyndighet å vurdere «hva som er mulig».

Videre viser vi til punkt 5.5.3 om selve vurderingen av yrkeskvalifikasjonene, der departementet fremhever at ikke bare utdanningen, men også yrkeserfaring, skal vektlegges. Departementet fastslår at det å få bekreftet yrkeserfaring fra tredjeland er vanskelig, men kommer ikke med forslag for å forsøke å bøte på disse vanskelighetene. Vi kan derfor ikke se hvordan dette vil medføre noen realitetsendringer, utover et forsøk på å få alle godkjenningsmyndighetene til å vurdere søker helhetlig. Det er uklart hvilken verdi dette vil ha for søker i realiteten, når slik helhetlig erfaring vil være vanskelig å dokumentere og vanskeligere å verifisere. Det fremstår heller ikke utredet om en helhetlig vurdering vil ha ønsket effekt.

Høringsnotatet inneholder forslag til endring i forskriften § 3-4 der det fremgår at en søknad kan avslås dersom søker mangler kvalifikasjoner som for personer med tilsvarende kvalifikasjoner fra EØS-land og Sveits ville kunne medført utligningstiltak. Høringsnotatets punkt 5.7.3 presiserer at et slikt avslag må begrunnes og det må fremgå hvilke mangler søker har og hvilke utligningstiltak som kan avhjelpe disse, dersom det finnes tiltak. Søker vil ikke ha rett til utligningstiltak.

Når personer med kvalifikasjoner fra tredjeland allerede kan søke om godkjenning, er det ingen tvil om at et avslag på søknad om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner vil utgjøre et enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b jf. bokstav a. Forvaltningsloven kommer derfor til anvendelse. Forvaltningsloven stiller allerede krav til begrunnelse og veiledning jf. henholdsvis § 25 jf. 24 og § 11. At forskriften § 3-6 kommer til anvendelse for personer med kvalifikasjoner fra tredjeland vil derfor ikke medføre noen realitetsendring.

Dersom det å innta krav til begrunnelse i forskriften derimot er ment som en veiledning til godkjenningsmyndighetene, bør det vurderes om denne veiledningen kan gjennomføres med andre midler enn regelverksendring. Det vil trolig være mer hensiktsmessig med et samarbeid på tvers av departementene for å løse eventuelle utfordringer ved godkjenningsmyndighetenes saksbehandling. Det ville i denne sammenheng vært interessant å se statistikk over antall klager, samt en kvalitativ gjennomgang av behandlingen av disse.

Departementet ønsker innspill på to alternativer når det gjelder utligningstiltak som skiller mellom de med og uten oppholdstillatelse. For å kunne foreta et velfundert valg, anser NOKUT det som nødvendig med en ytterligere utredning av hvilken effekt endringene vil ha utover veiledningsplikten som vi allerede har i dag.

At personer med kvalifikasjoner fra tredjeland nå kan søke om delvis adgang, virker å gi reelle rettigheter for personer som allerede har oppholdstillatelse i Norge. Det fremgår ikke hvor mange dette gjelder, eller hvor mange som tidligere har fått avslag på sin søknad som trolig kunne fått delvis adgang dersom det var åpnet for dette. Det er derfor vanskelig å si noe om den reelle effekten endringen vil ha.

NOKUT setter likevel spørsmålstegn ved at departementet ikke pålegger en plikt til å informere om muligheten til å søke om delvis adgang, men begrenser det til at godkjenningsmyndigheten «bør» informere om muligheten.

Vi viser videre til punkt 4.1 der departementet fremhever at en yrkeskvalifikasjonsvurdering ikke er godkjenning av utdanning, men en godkjenning av yrkeskvalifikasjoner. Det er klart at resultatet av en yrkeskvalifikasjonsvurdering vil ha andre rettsfølger enn en faglig vurdering av utdanningen etter universitets- og høyskoleloven. Likevel blir dette skarpe skillet som det forsøkes å etablere i punkt 4.1 i stor grad imøtegått i punkt 4.6 der vurderingen klart vil ha elementer av en faglig godkjenning av utdanningen.

Slik vi ser det, nærmer allerede yrkeskvalifikasjonsvurderingen seg en faglig godkjenning av utdanningen. Dette bør komme tydeligere frem, selv om yrkeskvalifikasjonsvurderingen ikke gir tilsvarende rettigheter som en faglig godkjenning av utdanningen etter universitets- og høyskoleloven. I praksis kan man heller ikke skille helt mellom yrkeskvalifikasjoner og utdanning, siden yrkesgodkjenning hos flere godkjenningsmyndigheter ofte innebærer at det er kun utdanning som vurderes opp mot godkjenning og/eller en kombinasjon av utdanning og yrkeserfaring.

NOKUT ser det som positivt at det nå foreslås at godkjenningsmyndighetene skal rapportere på statistikk for lovregulerte yrker fra land utenfor EØS. NOKUT har allerede fått delegert mandat til å innhente statistikk fra EØS-land, og mener det derfor vil være hensiktsmessig om ansvaret for å innhente statistikk for land utenfor EØS også tilfaller NOKUT. Dette vil sikre en helhetlig oversikt over statistikk for lovregulerte yrker i Norge fra både EØS og utenfor EØS.

NOKUT har i dag et tilbud om utligningstiltak for EØS-søkere som er omfattet av yrkeskvalifikasjonsloven gjennom en avtale med OsloMet, som utgjør 300 000 NOK årlig. Dersom vi skal oppfylle intensjonen om å gi tredjelandsborgere bedre muligheter til å ta i bruk sin yrkeskompetanse, legger vi til grunn at de vil ha behov for tilbud om utligningstiltak – og at det vil koste minst i størrelsesorden det tilsvarende som for de med kvalifikasjoner fra EØS/Sveits.

Når det gjelder de lovregulerte yrkene som ligger under NOKUTs ansvarsområde, ser vi at fordelingen mellom søknader fra EØS/Sveits og tredjeland er ca 50/50. Dette utgjør omtrentlig 4-500 søknader årlig fra tredjeland. Vi legger til grunn at minst like mange søkere fra tredjeland vil ha behov for utligningstiltak for å kunne få en godkjenning, som søkere som omfattes av yrkeskvalifikasjonsloven i dag. Dette er imidlertid et konservativt estimat, da kravene for å få godkjenning for søkere med kvalifikasjoner fra EØS og Sveits ikke er like strenge som for de med kvalifikasjoner fra tredjeland.

NOKUT ønsker med dette å anbefale Kunnskapsdepartementet å vurdere ytterligere hvilke regelverksendringer som er hensiktsmessige og som vil føre til reelle endringer for søkere fra tredjeland. Det fremstår noe uklart om formålet med endringene er at flere skal få behandlet søknadene sine, eller om dette vil føre til at flere får godkjenning. Vi mener også at kunnskapsgrunnlaget for de forslåtte endringene burde vært tydeligere presentert i høringsnotatet. Blant annet burde det fremgått statistikk på hvor mange søkere det finnes med kvalifikasjoner fra tredjeland, og hvor mange som får godkjenning eller avslag på søknad om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner.

fungerende avdelingsdirektør

administrerende direktør