Krisesentersekretariatet

Krisesentersekretariatet (KSS) er en paraplyorganisasjon for krisesentre som jobber mot vold i nære relasjoner, vold mot kvinner og menneskehandel, og for å styrke krisesentertilbudet. KSS administrerer ROSA, en nasjonal hjelpelinje for personer som er utsatt for menneskehandel, og VO-linjen, en nasjonal hjelpelinje for personer utsatt for vold og overgrep i nære relasjoner.

Vi viser til høringsnotatet fra Justis- og beredskapsdepartementet datert 06.12.2024 med forslag om å utvide reglene om varsling for å styrke fornærmedes og etterlattes stilling, og takker for muligheten til å komme med innspill.

Vi er i utgangspunktet enige med LDO og departementet i at forslagene samlet vil bidra til å styrke stillingen til ofre for kriminalitet, ved at fornærmede eller dennes etterlatte gis en bedre mulighet til å innrette seg etter domfeltes straffegjennomføring. Vi støtter derfor i hovedsak lovforslaget. Samtidig har vi noen merknader.

Vi er positive til departementets forslag om å knytte varslingsplikten til overtredelse av bestemte lovbrudd (foreslått § 7 b), slik at varslingsplikten i mindre grad enn i dag skal være overlatt til en skjønnsmessig vurdering i kriminalomsorgen. Dette vil bidra til enhetlig praktisering av regelverket, og forutsigbarhet for etterlatte og fornærmede.

Men; i likhet med Stine Sofies Stiftelse reagerer vi på at det etter forslaget ikke skal være plikt til å varsle når det gjelder kroppskrenkelse, men at det i disse tilfellene fremdeles skal gjøres en skjønnsmessig vurdering av om det er «av betydning» for fornærmede eller etterlatte. Dette følger av at varslingsplikten er foreslått å kun gjelde for forbrytelser etter straffeloven kapittel 24 til 26 som har en strafferamme på fengsel inntil 6 år eller høyere. Mange saker om vold i nære relasjoner fører ikke til domfellelse etter straffeloven § 282 om mishandling i nære relasjoner, men for eksempel etter bestemmelsen om kroppskrenkelse (straffeloven § 271), som har en strafferamme på inntil ett år. Vi er derfor enige med Stine Sofies Stiftelse i at det også i disse sakene må være en plikt til å varsle.

Videre er vi enige med JURK i at det er viktig at fornærmede og etterlatte får mulighet til å reservere seg mot varsling, ettersom ikke alle fornærmede og etterlatte har samme behov for informasjon om gjerningspersonen. Vi støtter derfor også departementets presisering i lovforslaget om at kriminalomsorgen plikter å avklare om fornærmede eller etterlatte «ønsker å motta varsel» etter bestemmelsen i ny § 7 b og at kriminalomsorgen kan behandle personopplysninger for å «avklare om fornærmede eller dennes etterlatte ønsker å bli varslet», jf. forslag til ny § 4 c bokstav e. Det samme gjelder forslag til § 7 bokstav i.

Vi er også enige med JURK i at det i loven bør legges opp til større valgfrihet for fornærmede og etterlatte, slik at de kan velge om de vil reservere seg helt mot varsling; reservere seg mot varsling i visse typer situasjoner som listet i forslagets § 7 b (2); eller velge å bli varslet i alle situasjoner som opplistet i forslagets § 7 b (2).

Det er en stor belastning for fornærmede og etterlatte å møte på domfelte uten å ha blitt varslet om det på forhånd. Dette gjelder ved fremstillinger, på samme måte som andre situasjoner hvor fornærmede og etterlatte kan møte på domfelte.

Når det gjelder departementets forslag om at fremstilling ikke generelt gir grunnlag for varsling, men at det kan varsles når det er «sannsynlighetsovervekt» for at fornærmede eller etterlatte kan treffe på domfelte (foreslått § 7 b (2) bokstav i), mener vi derfor at det bør konkretiseres, enten i loven eller i retningslinjer, i hvilke tilfeller det kan være sannsynlighetsovervekt for at fornærmede eller etterlatte kan treffe på domfelte, og/eller hvilke momenter som skal ha betydning i en slik vurdering. Ett slikt moment bør være hvor fornærmede eller etterlatte bor.

Når det gjelder forslaget om varsling om mediedeltakelse (foreslått § 7 b (2) bokstav e), mener vi at dette bør gjelde alle former for medier. Det er vanskelig å se at det er noen forskjell for fornærmede og etterlatte om domfelte blir intervjuet i en avis eller på TV, eller om det for eksempel er i en podkast.

I likhet med Stine Sofies Stiftelse, mener vi også at varslingsplikten ikke må begrenses til tilfeller hvor den domfelte har en «fremtredende rolle», ettersom dette vil være en skjønnsmessig vurdering, og en slik regel derfor vil kunne føre til ulik praksis og uforutsigbarhet for fornærmede og etterlatte.

Vi har forståelse for at varsling i alle slike tilfeller vil være ressurskrevende for kriminalomsorgen, men mener at hensynet til fornærmede og etterlatte veier tyngre.

Det samme behovet for varsling vil gjelde for fornærmede og etterlatte der det er idømt tvungent psykisk helsevern, som der domfelte gjennomfører straff gjennom kriminalomsorgen. Vi mener derfor at det må være samme plikt til å varsle fornærmede og etterlatte, uavhengig av hva domfelte er dømt til.

Videre er vi enige med IMDi om at det bør tas inn i regelverket at det må varsles på et språk som den som mottar varselet forstår, når det er nødvendig for å ivareta formålet med varslingen etter de foreslåtte bestemmelsene. Ane Fossum Daglig leder Mina Hennum Mohseni Kommunikasjonsrådgiver