Rammevilkår for private tjenesteytere i barnevernet
VID vil understreke at det er viktig at rammevilkårene for private tjenesteytere tydeliggjøres på barnevernsfeltet. VID støtter retningen i høringsnotatet om at barnevernets oppgaver i hovedsak bør løses av det offentlige, men med ideelle aktører som et viktig supplement. VID støtter videre en forståelse av at private aktører ikke skal kunne ta ut økonomisk utbytte i barnevernsfeltet, og at feltet reguleres bedre med tanke på tiltaks- og kostnadskontroll. Selv om skillet mellom ideelle og kommersielle aktører drøftes i høringsnotatet, savnes det likevel et større presisjonsnivå rundt dette i drøftingen av fosterhjemstiltak. VID ønsker en langsiktig plan for avvikling av anbud i barnevernet og utvikling av et tettere samarbeid mellom offentlig og ideell sektor. Det må på plass et regelverk som i større grad tar hensyn til kvalitet og brukernes behov. Det må være mulighet for å bygge opp fagmiljøer over tid som ikke må avvikles pga at anbudsperioden går ut. Konkurranseutsetting av denne type tjenester egner seg ikke for å møte barns behov for forutsigbarhet og trygghet.
Selv om høringsnotatet er omfattende er VID kritisk til en noe ensidig vektlegging av økonomiske argumenter i fremstillingen og en underliggende mistenkeliggjøring av både fosterforeldre og private tilbydere om at de ønsker/krever forsterkede tiltak lenger enn det barnet har behov for. Selv om dette forekommer, er det ikke grunnlag for en så ensidig fremstilling som notatet gir uttrykk for. Mange av barna som plasseres både i ordinære kommunale hjem og i forsterkede tiltak har sammensatte vansker pga den omsorgssituasjonen de har vært i, og gjennom nedleggelse av institusjonsomsorgen er flere barn og unge med omfattende behov blitt plassert i fosterhjem. Mange unge har også flyttet flere ganger mellom ulike omsorgstiltak. Det stiller store krav til fosterhjemmene og den støtten fosterhjemmene har behov for. Denne situasjonen beskrives mindre i høringsnotatet, men er et viktig premiss for hvilke behov for omsorgstiltak barn har. Det kan synes som at ønske om å redusere utgiftene har fått en for stor plass i argumentasjonen. Selv om det offentlige overtar kostnadene og ansvaret, vil disse ungdommene kreve tiltak som er kostnadskrevende.
Videre savnes mer faglige drøftinger knyttet til kompleksiteten av offentlige omsorgsarrangement. Fosterhjem er offentlig regulerte omsorgsarrangementer som formelt sett er ment å være midlertidige, men der en samtidig ønsker at barn/unge og fosterforeldre utvikler følelsesmessige bånd. Slike bånd er nødvendige for å tåle konsekvenser av de utfordringene barn og unge utsatt for omsorgssvikt står i og som kan vare ved gjennom ungdommenes overgang til voksenlivet.
En forståelse av kompleksiteten i feltet danner et nødvendig grunnlag for å kunne ta stilling til hva som faglig sett er de beste rammevilkårene for private tjenesteytere i barnevernet. Disse forholdene må trekkes inn i diskusjonen om økonomi- og anskaffelsesregulering. Valg som kan være mindre kostnadskrevende for barnevernet, kan senere bli dyrt for andre områder som rus- psykiatri og fengselsvesen i tillegg til de menneskelige kostnadene. Det å gi barn og unge med omfattende skader tilstrekkelig omsorg og behandling har en kostnad samfunnet må ta.
VID støtter at det utarbeides en leverandøroversikt basert på frivillig selvregistrering, og en nettbasert veileder for innkjøp av private tjenester.
VID mener at det bør stilles samme krav til internkontroll for private tjenesteytere som offentlige.
Det argumenteres i høringsnotatet for at private tjenesteytere kan ha fordel av å ha andre pensjonsordninger, yngre eller lavere kvalifisert arbeidskraft, mulighet til å bruke fleksible turnusordninger og innleid arbeidskraft. VID vil peke på at når offentlige kjøper tjenester av private må det sikres at lønns- arbeids- og pensjonsvilkår er på linje med det som gjelder for offentlige virksomheter.
Selv om høringsnotatet er omfattende er VID kritisk til en noe ensidig vektlegging av økonomiske argumenter i fremstillingen og en underliggende mistenkeliggjøring av både fosterforeldre og private tilbydere om at de ønsker/krever forsterkede tiltak lenger enn det barnet har behov for. Selv om dette forekommer, er det ikke grunnlag for en så ensidig fremstilling som notatet gir uttrykk for. Mange av barna som plasseres både i ordinære kommunale hjem og i forsterkede tiltak har sammensatte vansker pga den omsorgssituasjonen de har vært i, og gjennom nedleggelse av institusjonsomsorgen er flere barn og unge med omfattende behov blitt plassert i fosterhjem. Mange unge har også flyttet flere ganger mellom ulike omsorgstiltak. Det stiller store krav til fosterhjemmene og den støtten fosterhjemmene har behov for. Denne situasjonen beskrives mindre i høringsnotatet, men er et viktig premiss for hvilke behov for omsorgstiltak barn har. Det kan synes som at ønske om å redusere utgiftene har fått en for stor plass i argumentasjonen. Selv om det offentlige overtar kostnadene og ansvaret, vil disse ungdommene kreve tiltak som er kostnadskrevende.
Videre savnes mer faglige drøftinger knyttet til kompleksiteten av offentlige omsorgsarrangement. Fosterhjem er offentlig regulerte omsorgsarrangementer som formelt sett er ment å være midlertidige, men der en samtidig ønsker at barn/unge og fosterforeldre utvikler følelsesmessige bånd. Slike bånd er nødvendige for å tåle konsekvenser av de utfordringene barn og unge utsatt for omsorgssvikt står i og som kan vare ved gjennom ungdommenes overgang til voksenlivet.
En forståelse av kompleksiteten i feltet danner et nødvendig grunnlag for å kunne ta stilling til hva som faglig sett er de beste rammevilkårene for private tjenesteytere i barnevernet. Disse forholdene må trekkes inn i diskusjonen om økonomi- og anskaffelsesregulering. Valg som kan være mindre kostnadskrevende for barnevernet, kan senere bli dyrt for andre områder som rus- psykiatri og fengselsvesen i tillegg til de menneskelige kostnadene. Det å gi barn og unge med omfattende skader tilstrekkelig omsorg og behandling har en kostnad samfunnet må ta.
VID støtter at det utarbeides en leverandøroversikt basert på frivillig selvregistrering, og en nettbasert veileder for innkjøp av private tjenester.
VID mener at det bør stilles samme krav til internkontroll for private tjenesteytere som offentlige.
Det argumenteres i høringsnotatet for at private tjenesteytere kan ha fordel av å ha andre pensjonsordninger, yngre eller lavere kvalifisert arbeidskraft, mulighet til å bruke fleksible turnusordninger og innleid arbeidskraft. VID vil peke på at når offentlige kjøper tjenester av private må det sikres at lønns- arbeids- og pensjonsvilkår er på linje med det som gjelder for offentlige virksomheter.
Det kommunal barnevernet
VID støtter lovforslaget i ny § 2-1c som slår fast at kommunen ikke kan inngå avtale med private tjenesteytere om bistand til følgende oppgaver a) funksjonen som leder og stedfortredende leder av barneverntjenesten, b) treffe avgjørelser og vedtak, c) partsrepresentasjon i fylkesnemnda, d) igangsetting og gjennomføring av undersøkelse, e) valg og godkjenning av fosterhjem, f) oppfølgingsbesøk i fosterhjem, g) gjennomføring av midlertidige akuttvedtak som er fattet av barneverntjenestens leder, h) utarbeidelse og evaluering av tiltaks- og omsorgsplan.
Det kan virke litt forvirrende at lovparagrafen starter med at kommunen kan inngå avtale med private tjenesteytere, når den omhandler hva det ikke kan inngås avtale om. Det synes mer hensiktsmessig med en formulering som f.eks.: «Kommunen kan ikke inngå avtale med private tjenesteytere om bistand ved utførelse av oppgaver og tjenester etter denne loven som innebærer utøvelse av offentlig myndighet uten at det følger av hjemmel i lov».
Alle de nevnte forholdene a- h innebærer offentlig myndighetsutøvelse og bør utøves av offentlig myndighet med dette oppdraget og faglig hensiktsmessig kompetanse. Undersøkelse (d) og oppfølgingsbesøk i fosterhjem (f) stilles åpent i høringsnotatet. VID mener at disse områdene også er å forstå som offentlig myndighetsutøvelse og ikke skal kunne delegeres til private. Barnevernets undersøkelse er et av de mest inngripende arbeid offentlig myndighet kan utføre. Undersøkelser kan gjennomføres mot foreldres vilje og barnevernet har rett til å snakke med barnet alene uten foreldres samtykke. Undersøkelsen legger også premisser for videre oppfølging og samarbeid med familien og danner således et viktig grunnlag for barnevernets videre arbeid. Oppfølgingsbesøk i fosterhjem og på institusjon handler om oppfølging av barnevernets mest inngripende tiltak om plassering av barn utenfor hjemmet og pålegger barnevernet et stort ansvar. Oppfølging etter plassering danner også kunnskapsgrunnlag for vurdering av tilbakeføring og samvær. I tillegg er det sentralt at kommunen har et godt kjennskap til hvordan det går med barn og unge under omsorg for å kunne legge til rette for et godt ettervern. En god relasjon mellom ungdom og saksbehandler har betydning for om unge får og tar imot tilbud om ettervern.
Det kan virke litt forvirrende at lovparagrafen starter med at kommunen kan inngå avtale med private tjenesteytere, når den omhandler hva det ikke kan inngås avtale om. Det synes mer hensiktsmessig med en formulering som f.eks.: «Kommunen kan ikke inngå avtale med private tjenesteytere om bistand ved utførelse av oppgaver og tjenester etter denne loven som innebærer utøvelse av offentlig myndighet uten at det følger av hjemmel i lov».
Alle de nevnte forholdene a- h innebærer offentlig myndighetsutøvelse og bør utøves av offentlig myndighet med dette oppdraget og faglig hensiktsmessig kompetanse. Undersøkelse (d) og oppfølgingsbesøk i fosterhjem (f) stilles åpent i høringsnotatet. VID mener at disse områdene også er å forstå som offentlig myndighetsutøvelse og ikke skal kunne delegeres til private. Barnevernets undersøkelse er et av de mest inngripende arbeid offentlig myndighet kan utføre. Undersøkelser kan gjennomføres mot foreldres vilje og barnevernet har rett til å snakke med barnet alene uten foreldres samtykke. Undersøkelsen legger også premisser for videre oppfølging og samarbeid med familien og danner således et viktig grunnlag for barnevernets videre arbeid. Oppfølgingsbesøk i fosterhjem og på institusjon handler om oppfølging av barnevernets mest inngripende tiltak om plassering av barn utenfor hjemmet og pålegger barnevernet et stort ansvar. Oppfølging etter plassering danner også kunnskapsgrunnlag for vurdering av tilbakeføring og samvær. I tillegg er det sentralt at kommunen har et godt kjennskap til hvordan det går med barn og unge under omsorg for å kunne legge til rette for et godt ettervern. En god relasjon mellom ungdom og saksbehandler har betydning for om unge får og tar imot tilbud om ettervern.
Fosterhjemsområdet
I høringsnotatet omtales viktige og vanskelige utfordringer knyttet til rekruttering av fosterhjem. VID støtter arbeidet med å sikre en bedre rekruttering, men er usikre på om de foreslåtte tiltakene vil bidra til en bedre rekrutteringssituasjon. VID er enig med departementet i at det er en uheldig konkurranse om rekruttering av fosterhjem i dag og at noe av dette kan bedres dersom det blir et mer avgrenset marked for private tjenesteytere. Samtidig er det sammensatte årsaksforklaringer til vanskelighetene med å rekruttere fosterhjem, som også departementet er inne på. Det henger ikke minst også sammen med at barn og unge som trenger fosterhjem ofte har komplekse og sammensatte problemer som stiller store krav til oppfølging og avgrenser hvem som har ikke bare tilstrekkelig kompetanse, men også utholdenhet og engasjement for å stå i krevende relasjonelle samspill over tid. Rekrutteringsvansker har også sammenheng med endringer i kjønnsrollemønster.
Selv om det kan være hensiktsmessig å skille mellom ordinære fosterhjem og spesialiserte fosterhjem (tilbud til barn og unge med store hjelpebehov og behov for mye og langvarig oppfølging som alternativ til institusjon, der det er krav til høy kompetanse hos fosterhjemmet, permanent tilgjengelighet og god tilgang til veiledning og støtte – slik departementet definerer det) er det ikke nødvendigvis alltid så klare skiller mellom hvilke barn som kan ha behov for hvilken type fosterhjem, og barnas behov kan endres over tid. Det er ikke enkelt å skille mellom barn som har behov for ordinære og spesialiserte fosterhjem. Barnas behov vil kunne endres over tid. Med en streng kategorisering risikerer man at barn i større grad må flytte mellom ulike kategorier av fosterhjem.
Å overta omsorgen for et barn er et alvorlig inngrep og ofte har barn bodd hjemme i en belastende omsorgssituasjon over tid før plasseringen skjer. Det innebærer at det også stilles store krav til det som betegnes som ordinære hjem. Det er viktig at kommunene tilføres tilstrekkelige ressurser til å følge opp ordinære hjem når dette ikke lenger skal kunne tilbys av private aktører. Departementet antar at utgiftene vil reduseres – det er VID usikre på.
Departementet skriver at private fosterhjem er kostbare tiltak. I Rambølls rapport «Kartlegging av private fosterhjemstilbud» (2018) sies følgende; «Utgiftene knyttet til statlige familiehjem og beredskapshjem inkluderer direkte kostnader til fosterhjemmet, avlastning og kostnader knyttet til veileder/konsulent. Kostnader knyttet til rekruttering og opplæring vil som regel ikke være inkludert i prisen. Det vil også være noen kostnader knyttet til administrasjon og overhead som ikke er inkludert. I praksis betyr dette at det kan være vanskelig å sammenlikne utgiftene for henholdsvis private og offentlige aktører». VID vil anbefale at sammenlignbare døgnpriser dokumenteres og at alle kostnader inkluderes slik at kostnader ved statlige og private fosterhjem kan reelt sammenliknes.
VID vil anbefale alternativ 1 i forslag til mulighet for avtaler med spesialiserte fosterhjem og beredskapshjem.
«Alternativ 1: Private aktører kan tilby spesialiserte fosterhjem og beredskapshjem som
de selv inngår avtale med og tilbyr en pakke av godtgjøring og støttetjenester til.
Hjemmene anskaffes av Bufetat.
Det eksisterer gode tiltak i dag der private ideelle tilbydere har en helhetlig oppfølging av barn og unge, med en fleksibilitet knyttet til at de har en kombinasjon av institusjonsplasser, fosterhjem, avlastningstiltak og oppfølging av fosterhjemmene som flere barn kan ha behov for. Det vil være viktig med overgangsordninger slik at barn kan fortsette å bo i hjem som allerede er etablert. Det er viktig å peke på at også barn, ikke bare ungdommer, kan trenge spesialiserte fosterhjem å vokse opp i. Det er en fare at faglig sterke miljøer forsvinner dersom det ikke tilrettelegges for forutsigbare rammevilkår for leverandører av disse tjenestene. VID foreslår at det å tilby slike tilbud begrenses til private ideelle aktører. Som tidligere nevnt vurderes det lite gunstig at tilbydere av barnevernstiltak skal kunne ta ut profitt. Ideelle aktører kan bruke et eventuelt overskudd til utvikling av tjenesten og kunnskapsgrunnlaget.
Selv om det kan være hensiktsmessig å skille mellom ordinære fosterhjem og spesialiserte fosterhjem (tilbud til barn og unge med store hjelpebehov og behov for mye og langvarig oppfølging som alternativ til institusjon, der det er krav til høy kompetanse hos fosterhjemmet, permanent tilgjengelighet og god tilgang til veiledning og støtte – slik departementet definerer det) er det ikke nødvendigvis alltid så klare skiller mellom hvilke barn som kan ha behov for hvilken type fosterhjem, og barnas behov kan endres over tid. Det er ikke enkelt å skille mellom barn som har behov for ordinære og spesialiserte fosterhjem. Barnas behov vil kunne endres over tid. Med en streng kategorisering risikerer man at barn i større grad må flytte mellom ulike kategorier av fosterhjem.
Å overta omsorgen for et barn er et alvorlig inngrep og ofte har barn bodd hjemme i en belastende omsorgssituasjon over tid før plasseringen skjer. Det innebærer at det også stilles store krav til det som betegnes som ordinære hjem. Det er viktig at kommunene tilføres tilstrekkelige ressurser til å følge opp ordinære hjem når dette ikke lenger skal kunne tilbys av private aktører. Departementet antar at utgiftene vil reduseres – det er VID usikre på.
Departementet skriver at private fosterhjem er kostbare tiltak. I Rambølls rapport «Kartlegging av private fosterhjemstilbud» (2018) sies følgende; «Utgiftene knyttet til statlige familiehjem og beredskapshjem inkluderer direkte kostnader til fosterhjemmet, avlastning og kostnader knyttet til veileder/konsulent. Kostnader knyttet til rekruttering og opplæring vil som regel ikke være inkludert i prisen. Det vil også være noen kostnader knyttet til administrasjon og overhead som ikke er inkludert. I praksis betyr dette at det kan være vanskelig å sammenlikne utgiftene for henholdsvis private og offentlige aktører». VID vil anbefale at sammenlignbare døgnpriser dokumenteres og at alle kostnader inkluderes slik at kostnader ved statlige og private fosterhjem kan reelt sammenliknes.
VID vil anbefale alternativ 1 i forslag til mulighet for avtaler med spesialiserte fosterhjem og beredskapshjem.
«Alternativ 1: Private aktører kan tilby spesialiserte fosterhjem og beredskapshjem som
de selv inngår avtale med og tilbyr en pakke av godtgjøring og støttetjenester til.
Hjemmene anskaffes av Bufetat.
Det eksisterer gode tiltak i dag der private ideelle tilbydere har en helhetlig oppfølging av barn og unge, med en fleksibilitet knyttet til at de har en kombinasjon av institusjonsplasser, fosterhjem, avlastningstiltak og oppfølging av fosterhjemmene som flere barn kan ha behov for. Det vil være viktig med overgangsordninger slik at barn kan fortsette å bo i hjem som allerede er etablert. Det er viktig å peke på at også barn, ikke bare ungdommer, kan trenge spesialiserte fosterhjem å vokse opp i. Det er en fare at faglig sterke miljøer forsvinner dersom det ikke tilrettelegges for forutsigbare rammevilkår for leverandører av disse tjenestene. VID foreslår at det å tilby slike tilbud begrenses til private ideelle aktører. Som tidligere nevnt vurderes det lite gunstig at tilbydere av barnevernstiltak skal kunne ta ut profitt. Ideelle aktører kan bruke et eventuelt overskudd til utvikling av tjenesten og kunnskapsgrunnlaget.
Institusjonsområdet
Etter VIDs mening drøftes viktige utfordringer i institusjonsbarnevernet i høringsnotatet. Det er derfor beklagelig at det ikke foreslås endringer på dette feltet. VID er bekymret for at dagens anbudssystem ikke sikrer stabile fagmiljøer eller gode rammevilkår for institusjonsdriften. Gode fagmiljøer forringes som en konsekvens av at anbud tapes. Det skaper en utrygg omsorgssituasjon for særlig sårbare barn og unge. VID ser det som ønskelig at institusjonsbarnevernet i hovedsak er offentlig med ideelle aktører som et viktig supplement. En slik kombinasjonsmodell vil også stimulere til en viktig utvikling av tjenestetilbudet. Det er viktig at Stortingets anmodning om å sikre langsiktige og løpende avtaler med ideelle tilbydere av institusjonsplasser følges opp. Det er uheldig at kommersielle aktører henter ut store gevinster av offentlige midler som bør komme barn og unge og deres familier til gode. VID er også bekymret for det store antall enetiltak, som også departementet peker på kan det ha sammenheng med at institusjonstilbudet ikke i tilstrekkelig grad ivaretar de mest sårbare barna. Det vil derfor være svært viktig å sikre et stabilt og differensiert institusjonstilbud med kvalifisert kompetanse til å ivareta barn med særlige utfordringer.