Høringsuttalelse til Høring NOU 2020: 3 Ny lov om universiteter og høyskoler, Kapittel 27 - Styret og den daglige ledelsen, punkt 27.1 – Utvalgets forslag:
«Et flertall i utvalget foreslår følgende: Det skal ikke være ulik vekting av stemmene til grupper av ansatte ved valg.»
Mitt navn er Elisabeth Kolflaath Semprini. Jeg er rådgiver ved Universitetet i Oslo (UiO) og har vært administrativt ansatt på universitetet siden 2003. Denne høringsuttalelsen er på vegne av meg som privatperson, samt de meningsfeller som har signert min underskriftskampanje for lik vekting av stemmer (se lenke til nederst) . Denne høringsuttalelsen må derfor ikke leses som del av min arbeidsgivers høringsuttalelse.
Jeg har siden 4. april 2017 jobbet for å få til en lovendring i Universitets- og høyskolelovens (Uhl) § 10-2 nr. 4. Jeg har, både i prosessen med å forstå bakgrunnen for loven og i mitt forsøk på å få endret den, vært i kontakt med Likestillings- og diskrimineringsombudet, Kunnskapsdepartementet, alle de politiske partiene på Stortinget, universitetsledelsen ved Universitetet i Bergen og Universitetet i Oslo, samt stilt til debatt i studentradioen på UiB, og i intervju med Uniforum. Det har vært en lang og lærerik prosess, som jeg nesten ikke har turt håpe på skulle ende opp som et reelt lovendringsforslag i 2020. Det er derfor mer enn gledelig at vi som er for lik vekting av ansattstemmer i valg av vitenskapelig ledelse ved norske, statlige universiteter og høyskoler, nå får en reell mulighet til å bli hørt inn der det gjelder.
Som administrativt ansatt ved UiO over 17 år, har jeg i hvert valg av rektor, dekan og instituttleder, kjent på følelsen av diskriminering fordi stemmen min er langt mindre verdt enn stemmen til mine vitenskapelige kollegaer. Diskrimineringen viste seg, til min store overraskelse, å være forankret i norsk lov.
Universitets- og høyskolelovens § 10-2 nr. 4: «(4) Ved opptelling skal stemmene vektes etter en fordelingsnøkkel fastsatt av styret, innenfor følgende rammer: a) ansatte i undervisnings- og forskerstilling 51-71 prosent b) teknisk og administrativt ansatte 5-25 prosent c) studenter 15-30 prosent. Foretas valget i særskilt valgforsamling, skal denne ha en tilsvarende sammensetning.»
For å forstå hva en slik fordelingsnøkkel i ytterste konsekvens kan innebære, viser jeg til en uttalelse av Valgstyrets leder ved UiO, Knut Heidar, den 22. mai 2017, i et intervju med Uniforum:
”Uniforum: – Dersom 30 000 studenter og teknisk-administrative ansatte samlet stemmer på Stølen, og ingen på Graver, mens bare én vitenskapelig ansatt stemmer, og denne personen stemmer på Graver, da er det Graver som vinner valget?
– Ja. Alle stemmegruppene har den vekten som er angitt i prosent, uavhengig av hvor mange som stemmer. Dersom bare én person i en gruppe stemmer, får denne ene stemmen en enorm stemmevekt. Mens om alle stemmer, får hver enkelt stemme minimal vekt, sier Heidar.
Uniforum: Derfor er det ikke nødvendigvis sånn at hver enkelt stemme fra en vitenskapelig ansatt teller over dobbelt så mye som stemmen til en teknisk-administrativ ansatt.
– Nei, det kommer an på hvor mange i de to gruppene som stemmer, sier valgstyrelederen.”
Dette scenariet er satt på spissen, men viser likevel tydelig hvor diskriminerende dagens lovverk faktisk er; gruppen av teknisk/administrativt ansattes stemmer vil aldri kunne telle mer enn maks. 25 % med dagens lov.
Argumenter for ulik vekting
Høringsutvalgets mindretall: «Rektor representerer i vid forstand det vitenskapelige kollegiet ved institusjonen. Det bør også komme til uttrykk ved at ansatte i undervisnings- og forskerstillingers vurderinger av hvem som velges som øverste leder av et universitet eller en høyskole, tillegges størst vekt.»
UiOs valgstyreleder, Knut Heidar (se lenke til intervju i Uniforum, nederst): «Ordningen skal ivareta hensynet til akademisk frihet.»
«– Teknisk-administrative ansatte og studentene ble nå (1970-tallet) inkludert i det akademiske fellesskap, men med mindre stemmevekt enn for de vitenskapelige ansatte. De faste, vitenskapelige ansatte skulle fortsatt være garantister for universitetets autonomi - også innenfor den nye ordningen.
«Ulike grupper fikk forskjellig stemmevekt siden hensikten altså ikke var å innføre bedriftsdemokrati som sådan, men å ivareta hensynet til universitetets egenart som offentlig institusjon.»
Argumenter for lik vekting
Hverken de teknisk/administrative eller de vitenskapelige er, som gruppe, en homogen masse som tenker og stemmer likt. Vi som ønsker lik vekting, ønsker ikke dette fordi vi har til hensikt å undergrave rollen vår vitenskapelige kollegaer har i vår felles akademiske institusjon. Vi har heller ingen egen teknisk/administrativ rektor-, dekan-, eller instituttlederkandidat som kan «kuppe» et valg bare vi er mange nok, alle kandidatene er vitenskapelig ansatte. Jeg og mine meningsfeller ønsker kun medbestemmelsesrett på linje med våre kollegaer, i en demokratisk prosess som allerede eksisterer. Rektor, dekan og instituttleder er like mye våre ledere, som de vitenskapeliges. Når man først har en valgordning hvor begge ansattgruppene velger felles ledelse, bør lik vekting av stemmene være en forutsetning. Vår respekt for, og anerkjennelse av, det viktige vitenskapelige arbeidet som gjøres på vår felles arbeidsplass, blir ikke mindre av å ha en stemme som vektes likt. Jeg vil påstå at det heller er stikk motsatt. Ved å bli respektert og anerkjent på lik linje med, og av, våre vitenskapelige kollegaer, kan et allerede symbiotisk og godt arbeidsfellesskap kun bli bedre. Lik vekting av stemmer vil være et symboltungt tegn på nettopp det.
UiO skriver om seg selv på sine nettsider: Gjennom kunnskap, ansvar og engasjement skal vi bidra til en bærekraftig framtid. Vi har formet samfunnet i over 200 år og er et ledende europeisk universitet. De neste ti årene skal universitetet fremme uavhengig, banebrytende og langsiktig forskning og tilby fremragende utdanning. Vi skal styrke dialogen med omverdenen og bidra til at kunnskap tas i bruk.
Uavhengig av stillingskode og inndeling i ulike ansattgrupper, jobber vi alle for å oppnå de samme målene, tuftet på de samme verdiene, og ingen av ansattgruppene kan nå disse målene uten hverandre.
Hvis argumentet for å videreføre loven om ulik vekting er «ivaretakelse av akademisk frihet», må noen forklare hva det faktisk betyr og hvordan ønsket om lik vekting kan undergrave, eller på noen måte true, den friheten. Målet for alle ansatte som går til valg, er å velge den vitenskapelige kandidaten man mener er best egnet som leder. Man stemmer ikke på en kandidat fordi man tilhører en spesiell ansattgruppe, og ikke står valget mellom en teknisk/administrativ og en vitenskapelig kandidat, så hvilken akademisk frihet er det de vitenskapelige frarøves? Man kan undres over om det kanskje egentlig er akademikernes frihet som menes, og ikke den akademiske? Den akademiske friheten oppnås nok i langt større grad ved å sloss for videreføring av loven som tillater fortsatt valg av vitenskapelig ledelse, kontra tilsetting, enn ved at alle ansatte i én og samme institusjon får lik vekting av stemmer. Eller mener man at de teknisk/vitenskapelige ikke er intellektuelt kapable til å kunne velge «riktig kandidat»? Hvorfor er det så viktig å beholde overtaket, som ulik vekting er, i en demokratisk valgprosess, når den lavest vektede ansattgruppen aldri kan fremme egne kandidater og heller aldri stemmer homogent?
Å behandle sine to ansattgrupper, som begge har stemmerett, så graverende forskjellig, er direkte udemokratisk, og det undergraver følelsen av rettferdighet og likestilling ved en institusjon som, på alle andre områder, står for det stikk motsatte. Den ulike vektingen medfører blant annet at flere av mine teknisk/administrative kollegaer lar være å stemme fordi de føler at «stemmen uansett ikke teller», at det derfor er «liten vits i å stemme». Disse ansatte er ikke såkalte «sofasittere», som, av ulike årsaker, ikke orker gå til valgurnene i de politiske valgene i Norge, de er rett og slett diskriminerte ved lov.
Ulike grupper fikk kanskje ikke opprinnelig stemmerett i den hensikt å innføre bedriftsdemokrati i universitetssektoren, som Heidar sier, men jeg kan heller ikke se at det er noen motsetning i det å innføre såkalt «bedriftsdemokrati» ved norske universiteter i 2020 og samtidig ivareta universitetets egenart som en offentlig institusjon. Det er, som sagt, helt andre lovforslag enn lik vekting av stemmer som truer universitetets egenart.
Valgoppslutning og valgdeltakelse ved UiO
2017: Svein Stølen vant over Hans Petter Graver. Valgoppslutningen var på 17,36 % totalt. I valget deltok 43,69 % av de vitenskapelige ansatte, 47,67 % av de teknisk-administrative ansatte og 10 % av studentene.
2013: Ole Petter Ottersen vant over Torkil Vederhus. Valgoppslutningen var på 20 % totalt. 46 % av de vitenskapelige ansatte stemte, 47 % av de teknisk-administrative ansatte og bare om lag 15 % av studentene.
2009: Ole Petter Ottersen vant over Trygve Wyller. Valgdeltakelsen var på 24,5 % og beskrevet som den høyeste valgdeltakelsen noensinne på UiO. 60,7 % av de vitenskapelige ansatte stemte, 51,6 % av de teknisk-administrative ansatte og 16,9 % av studentene.
2005: Geir Ellingsrud vant over de fire motkandidatene Fanny Duckert, Kristian Gundersen, Lars Walløe, Stein A. Evensen. Valgdeltakelsen ble beskrevet som rekordhøy. Til sammen stemte 58,32 % av de vitenskapelige ansatte, 55 % av de teknisk-administrative ansatte og 12,3 % av studentene. (Oversikten er hentet fra artikkel i Uniforum, 23. mai 2017, se lenke nederst.)
Tallene forteller meg at min ansattgruppe (personalkonsulenten, forskningsingeniøren på et medisinsk laboratorium, kommunikasjonsrådgiveren, økonomi-controlleren, fakultetsdirektøren, IT-utvikleren m.fl.) er like opptatt av å være en del av universitetsdemokratiet og å bli hørt, og at vi er minst like opptatte av hvem vår neste rektor og leder blir, som professoren, forskeren og stipendiaten på nabokontoret.
Det som bekymrer mer, er den lave valgdeltakelsen, i alle gruppene. Årsakene til lav oppslutning er mange og varierte, men å oppleve at ens stemme er mindre verdt enn stemmen til kollegaen, øker i hvert fall ikke valgdeltakelsen. Det er noe enhver universitets- og høyskoleledelse bør ta inn over seg hvis man fortsatt ønsker valg av øverste ledelse i fremtiden. At vi vektes lavere preger nok ikke arbeidshverdagen og den daglige driften til meg og mine teknisk/administrative kollegaer, og vi yter heller ikke dårligere kvalitet eller service på det vi leverer, men det sniker seg, rett som det er, inn en følelse av å nok en gang tilhøre den ansattgruppen ved UiO som alltid «bare» vil være en støttefunksjon. Ingen av oss er uenige i at vi har en støttefunksjon ved institusjonen, men når man samtidig vet hvor essensiell den støtten er for å få hjulene til å gå rundt i en så stor og kompleks akademisk organisasjon, som et universitet og en høyskole er, «henger det ikke på greip» at våre stemmer vektes ulikt. Begge ansattgruppene, og studentene, er avhengige av hverandre for å kunne eksistere, og det er ikke stemmevektingen som potensielt frarøver gruppen av vitenskapelige deres akademiske frihet. Begrunnelsene gitt for en fortsatt ulik vekting av stemmer har derfor en liten bismak av gammeldags, akademisk arroganse. De færreste vitenskapelig ansatte er arrogante og mener at de er mer verdt enn oss andre, jeg tror de nok oftere er mer skyldig i bevisstløshet omkring problemstillingen. Valgoppslutningen kan indikere det. Jeg forstår mindre når enkelte av mine teknisk/administrative kollegaer mener at ulik vekting av stemmer er riktig. Det å «bare være en støttefunksjon» har blitt et akseptabelt argument for å forskjellsbehandle stemmevektingen, men på andre områder i samfunnet og livet er de likevel for full likestilling. En ubalansert maktfordeling bør ikke være en del av universitets- og høyskolestrukturen. La meg til sist bare si at det, som med valget av rektorkandidat, ikke er snakk om at én homogen ansattgruppe enten er for eller mot lik vekting. Mange vitenskapelige er for lik vekting og mange teknisk/administrative er for ulik vekting, og mange fra begge ansattgrupper er ikke for valg, men tilsetting. Jeg vil ingen ansattgrupper til livs, men jeg vil at de teknisk/administrativt ansatte skal anerkjennes som like viktige som sine vitenskapelige kollegaer.
Hvis det skulle ende opp med at høyskoler og universiteter i Norge én dag ikke får gå til valg på øverste vitenskapelige ledelse, vil problemstillingen med lik eller ulik vekting bortfalle. Det største håpet er selvsagt likevel at Stortingets politiske partier, ved lov, anerkjenner og understreker retten alle ansatte har på lik vekting av sine stemmer ved landets fremragende undervisnings- og forskningsinstitusjoner, uavhengig av stillingskode.
Elisabeth Kolflaath Semprini
· Underskriftskampanje for lik vekting av stemmer: https://www.opprop.net/stopp_diskrimineringen_ved_norske_universiteter_og_hoyskoler?fbclid=IwAR1ZqLRgeYclIMpxkzNM08SwxQl3_XIaDm3s46nHvdPmwrmlrdjaBCsnNlw#form
· Universitets- og høyskolelovens § 10-2 nr. 4: https://lovdata.no/lov/2005-04-01-15/§10-2
· Uniforums intervju med valgstyrets leder ved UiO, Knut Heidar, 22. mai 2017: https://www.uniforum.uio.no/nyheter/2017/05/krever-endring-i-universitets--og-hoyskoleloven.html
· UiOs nettside, Om UiO: https://www.uio.no/om/
· Oversikt over valgoppslutning og valgdeltakelse ved rektorvalg på UiO (Uniforum): https://www.uniforum.uio.no/nyheter/2017/05/oppslutning-rektorvalget.html
«Et flertall i utvalget foreslår følgende: Det skal ikke være ulik vekting av stemmene til grupper av ansatte ved valg.»
Mitt navn er Elisabeth Kolflaath Semprini. Jeg er rådgiver ved Universitetet i Oslo (UiO) og har vært administrativt ansatt på universitetet siden 2003. Denne høringsuttalelsen er på vegne av meg som privatperson, samt de meningsfeller som har signert min underskriftskampanje for lik vekting av stemmer (se lenke til nederst) . Denne høringsuttalelsen må derfor ikke leses som del av min arbeidsgivers høringsuttalelse.
Jeg har siden 4. april 2017 jobbet for å få til en lovendring i Universitets- og høyskolelovens (Uhl) § 10-2 nr. 4. Jeg har, både i prosessen med å forstå bakgrunnen for loven og i mitt forsøk på å få endret den, vært i kontakt med Likestillings- og diskrimineringsombudet, Kunnskapsdepartementet, alle de politiske partiene på Stortinget, universitetsledelsen ved Universitetet i Bergen og Universitetet i Oslo, samt stilt til debatt i studentradioen på UiB, og i intervju med Uniforum. Det har vært en lang og lærerik prosess, som jeg nesten ikke har turt håpe på skulle ende opp som et reelt lovendringsforslag i 2020. Det er derfor mer enn gledelig at vi som er for lik vekting av ansattstemmer i valg av vitenskapelig ledelse ved norske, statlige universiteter og høyskoler, nå får en reell mulighet til å bli hørt inn der det gjelder.
Som administrativt ansatt ved UiO over 17 år, har jeg i hvert valg av rektor, dekan og instituttleder, kjent på følelsen av diskriminering fordi stemmen min er langt mindre verdt enn stemmen til mine vitenskapelige kollegaer. Diskrimineringen viste seg, til min store overraskelse, å være forankret i norsk lov.
Universitets- og høyskolelovens § 10-2 nr. 4: «(4) Ved opptelling skal stemmene vektes etter en fordelingsnøkkel fastsatt av styret, innenfor følgende rammer: a) ansatte i undervisnings- og forskerstilling 51-71 prosent b) teknisk og administrativt ansatte 5-25 prosent c) studenter 15-30 prosent. Foretas valget i særskilt valgforsamling, skal denne ha en tilsvarende sammensetning.»
For å forstå hva en slik fordelingsnøkkel i ytterste konsekvens kan innebære, viser jeg til en uttalelse av Valgstyrets leder ved UiO, Knut Heidar, den 22. mai 2017, i et intervju med Uniforum:
”Uniforum: – Dersom 30 000 studenter og teknisk-administrative ansatte samlet stemmer på Stølen, og ingen på Graver, mens bare én vitenskapelig ansatt stemmer, og denne personen stemmer på Graver, da er det Graver som vinner valget?
– Ja. Alle stemmegruppene har den vekten som er angitt i prosent, uavhengig av hvor mange som stemmer. Dersom bare én person i en gruppe stemmer, får denne ene stemmen en enorm stemmevekt. Mens om alle stemmer, får hver enkelt stemme minimal vekt, sier Heidar.
Uniforum: Derfor er det ikke nødvendigvis sånn at hver enkelt stemme fra en vitenskapelig ansatt teller over dobbelt så mye som stemmen til en teknisk-administrativ ansatt.
– Nei, det kommer an på hvor mange i de to gruppene som stemmer, sier valgstyrelederen.”
Dette scenariet er satt på spissen, men viser likevel tydelig hvor diskriminerende dagens lovverk faktisk er; gruppen av teknisk/administrativt ansattes stemmer vil aldri kunne telle mer enn maks. 25 % med dagens lov.
Argumenter for ulik vekting
Høringsutvalgets mindretall: «Rektor representerer i vid forstand det vitenskapelige kollegiet ved institusjonen. Det bør også komme til uttrykk ved at ansatte i undervisnings- og forskerstillingers vurderinger av hvem som velges som øverste leder av et universitet eller en høyskole, tillegges størst vekt.»
UiOs valgstyreleder, Knut Heidar (se lenke til intervju i Uniforum, nederst): «Ordningen skal ivareta hensynet til akademisk frihet.»
«– Teknisk-administrative ansatte og studentene ble nå (1970-tallet) inkludert i det akademiske fellesskap, men med mindre stemmevekt enn for de vitenskapelige ansatte. De faste, vitenskapelige ansatte skulle fortsatt være garantister for universitetets autonomi - også innenfor den nye ordningen.
«Ulike grupper fikk forskjellig stemmevekt siden hensikten altså ikke var å innføre bedriftsdemokrati som sådan, men å ivareta hensynet til universitetets egenart som offentlig institusjon.»
Argumenter for lik vekting
Hverken de teknisk/administrative eller de vitenskapelige er, som gruppe, en homogen masse som tenker og stemmer likt. Vi som ønsker lik vekting, ønsker ikke dette fordi vi har til hensikt å undergrave rollen vår vitenskapelige kollegaer har i vår felles akademiske institusjon. Vi har heller ingen egen teknisk/administrativ rektor-, dekan-, eller instituttlederkandidat som kan «kuppe» et valg bare vi er mange nok, alle kandidatene er vitenskapelig ansatte. Jeg og mine meningsfeller ønsker kun medbestemmelsesrett på linje med våre kollegaer, i en demokratisk prosess som allerede eksisterer. Rektor, dekan og instituttleder er like mye våre ledere, som de vitenskapeliges. Når man først har en valgordning hvor begge ansattgruppene velger felles ledelse, bør lik vekting av stemmene være en forutsetning. Vår respekt for, og anerkjennelse av, det viktige vitenskapelige arbeidet som gjøres på vår felles arbeidsplass, blir ikke mindre av å ha en stemme som vektes likt. Jeg vil påstå at det heller er stikk motsatt. Ved å bli respektert og anerkjent på lik linje med, og av, våre vitenskapelige kollegaer, kan et allerede symbiotisk og godt arbeidsfellesskap kun bli bedre. Lik vekting av stemmer vil være et symboltungt tegn på nettopp det.
UiO skriver om seg selv på sine nettsider: Gjennom kunnskap, ansvar og engasjement skal vi bidra til en bærekraftig framtid. Vi har formet samfunnet i over 200 år og er et ledende europeisk universitet. De neste ti årene skal universitetet fremme uavhengig, banebrytende og langsiktig forskning og tilby fremragende utdanning. Vi skal styrke dialogen med omverdenen og bidra til at kunnskap tas i bruk.
Uavhengig av stillingskode og inndeling i ulike ansattgrupper, jobber vi alle for å oppnå de samme målene, tuftet på de samme verdiene, og ingen av ansattgruppene kan nå disse målene uten hverandre.
Hvis argumentet for å videreføre loven om ulik vekting er «ivaretakelse av akademisk frihet», må noen forklare hva det faktisk betyr og hvordan ønsket om lik vekting kan undergrave, eller på noen måte true, den friheten. Målet for alle ansatte som går til valg, er å velge den vitenskapelige kandidaten man mener er best egnet som leder. Man stemmer ikke på en kandidat fordi man tilhører en spesiell ansattgruppe, og ikke står valget mellom en teknisk/administrativ og en vitenskapelig kandidat, så hvilken akademisk frihet er det de vitenskapelige frarøves? Man kan undres over om det kanskje egentlig er akademikernes frihet som menes, og ikke den akademiske? Den akademiske friheten oppnås nok i langt større grad ved å sloss for videreføring av loven som tillater fortsatt valg av vitenskapelig ledelse, kontra tilsetting, enn ved at alle ansatte i én og samme institusjon får lik vekting av stemmer. Eller mener man at de teknisk/vitenskapelige ikke er intellektuelt kapable til å kunne velge «riktig kandidat»? Hvorfor er det så viktig å beholde overtaket, som ulik vekting er, i en demokratisk valgprosess, når den lavest vektede ansattgruppen aldri kan fremme egne kandidater og heller aldri stemmer homogent?
Å behandle sine to ansattgrupper, som begge har stemmerett, så graverende forskjellig, er direkte udemokratisk, og det undergraver følelsen av rettferdighet og likestilling ved en institusjon som, på alle andre områder, står for det stikk motsatte. Den ulike vektingen medfører blant annet at flere av mine teknisk/administrative kollegaer lar være å stemme fordi de føler at «stemmen uansett ikke teller», at det derfor er «liten vits i å stemme». Disse ansatte er ikke såkalte «sofasittere», som, av ulike årsaker, ikke orker gå til valgurnene i de politiske valgene i Norge, de er rett og slett diskriminerte ved lov.
Ulike grupper fikk kanskje ikke opprinnelig stemmerett i den hensikt å innføre bedriftsdemokrati i universitetssektoren, som Heidar sier, men jeg kan heller ikke se at det er noen motsetning i det å innføre såkalt «bedriftsdemokrati» ved norske universiteter i 2020 og samtidig ivareta universitetets egenart som en offentlig institusjon. Det er, som sagt, helt andre lovforslag enn lik vekting av stemmer som truer universitetets egenart.
Valgoppslutning og valgdeltakelse ved UiO
2017: Svein Stølen vant over Hans Petter Graver. Valgoppslutningen var på 17,36 % totalt. I valget deltok 43,69 % av de vitenskapelige ansatte, 47,67 % av de teknisk-administrative ansatte og 10 % av studentene.
2013: Ole Petter Ottersen vant over Torkil Vederhus. Valgoppslutningen var på 20 % totalt. 46 % av de vitenskapelige ansatte stemte, 47 % av de teknisk-administrative ansatte og bare om lag 15 % av studentene.
2009: Ole Petter Ottersen vant over Trygve Wyller. Valgdeltakelsen var på 24,5 % og beskrevet som den høyeste valgdeltakelsen noensinne på UiO. 60,7 % av de vitenskapelige ansatte stemte, 51,6 % av de teknisk-administrative ansatte og 16,9 % av studentene.
2005: Geir Ellingsrud vant over de fire motkandidatene Fanny Duckert, Kristian Gundersen, Lars Walløe, Stein A. Evensen. Valgdeltakelsen ble beskrevet som rekordhøy. Til sammen stemte 58,32 % av de vitenskapelige ansatte, 55 % av de teknisk-administrative ansatte og 12,3 % av studentene. (Oversikten er hentet fra artikkel i Uniforum, 23. mai 2017, se lenke nederst.)
Tallene forteller meg at min ansattgruppe (personalkonsulenten, forskningsingeniøren på et medisinsk laboratorium, kommunikasjonsrådgiveren, økonomi-controlleren, fakultetsdirektøren, IT-utvikleren m.fl.) er like opptatt av å være en del av universitetsdemokratiet og å bli hørt, og at vi er minst like opptatte av hvem vår neste rektor og leder blir, som professoren, forskeren og stipendiaten på nabokontoret.
Det som bekymrer mer, er den lave valgdeltakelsen, i alle gruppene. Årsakene til lav oppslutning er mange og varierte, men å oppleve at ens stemme er mindre verdt enn stemmen til kollegaen, øker i hvert fall ikke valgdeltakelsen. Det er noe enhver universitets- og høyskoleledelse bør ta inn over seg hvis man fortsatt ønsker valg av øverste ledelse i fremtiden. At vi vektes lavere preger nok ikke arbeidshverdagen og den daglige driften til meg og mine teknisk/administrative kollegaer, og vi yter heller ikke dårligere kvalitet eller service på det vi leverer, men det sniker seg, rett som det er, inn en følelse av å nok en gang tilhøre den ansattgruppen ved UiO som alltid «bare» vil være en støttefunksjon. Ingen av oss er uenige i at vi har en støttefunksjon ved institusjonen, men når man samtidig vet hvor essensiell den støtten er for å få hjulene til å gå rundt i en så stor og kompleks akademisk organisasjon, som et universitet og en høyskole er, «henger det ikke på greip» at våre stemmer vektes ulikt. Begge ansattgruppene, og studentene, er avhengige av hverandre for å kunne eksistere, og det er ikke stemmevektingen som potensielt frarøver gruppen av vitenskapelige deres akademiske frihet. Begrunnelsene gitt for en fortsatt ulik vekting av stemmer har derfor en liten bismak av gammeldags, akademisk arroganse. De færreste vitenskapelig ansatte er arrogante og mener at de er mer verdt enn oss andre, jeg tror de nok oftere er mer skyldig i bevisstløshet omkring problemstillingen. Valgoppslutningen kan indikere det. Jeg forstår mindre når enkelte av mine teknisk/administrative kollegaer mener at ulik vekting av stemmer er riktig. Det å «bare være en støttefunksjon» har blitt et akseptabelt argument for å forskjellsbehandle stemmevektingen, men på andre områder i samfunnet og livet er de likevel for full likestilling. En ubalansert maktfordeling bør ikke være en del av universitets- og høyskolestrukturen. La meg til sist bare si at det, som med valget av rektorkandidat, ikke er snakk om at én homogen ansattgruppe enten er for eller mot lik vekting. Mange vitenskapelige er for lik vekting og mange teknisk/administrative er for ulik vekting, og mange fra begge ansattgrupper er ikke for valg, men tilsetting. Jeg vil ingen ansattgrupper til livs, men jeg vil at de teknisk/administrativt ansatte skal anerkjennes som like viktige som sine vitenskapelige kollegaer.
Hvis det skulle ende opp med at høyskoler og universiteter i Norge én dag ikke får gå til valg på øverste vitenskapelige ledelse, vil problemstillingen med lik eller ulik vekting bortfalle. Det største håpet er selvsagt likevel at Stortingets politiske partier, ved lov, anerkjenner og understreker retten alle ansatte har på lik vekting av sine stemmer ved landets fremragende undervisnings- og forskningsinstitusjoner, uavhengig av stillingskode.
Elisabeth Kolflaath Semprini
· Underskriftskampanje for lik vekting av stemmer: https://www.opprop.net/stopp_diskrimineringen_ved_norske_universiteter_og_hoyskoler?fbclid=IwAR1ZqLRgeYclIMpxkzNM08SwxQl3_XIaDm3s46nHvdPmwrmlrdjaBCsnNlw#form
· Universitets- og høyskolelovens § 10-2 nr. 4: https://lovdata.no/lov/2005-04-01-15/§10-2
· Uniforums intervju med valgstyrets leder ved UiO, Knut Heidar, 22. mai 2017: https://www.uniforum.uio.no/nyheter/2017/05/krever-endring-i-universitets--og-hoyskoleloven.html
· UiOs nettside, Om UiO: https://www.uio.no/om/
· Oversikt over valgoppslutning og valgdeltakelse ved rektorvalg på UiO (Uniforum): https://www.uniforum.uio.no/nyheter/2017/05/oppslutning-rektorvalget.html