Vi viser til Kunnskapsdepartementets brev 18. februar 2020 om høring av NOU 2020:3 Ny lov om universiteter og høyskoler. Norges forskningsråd takker for anledningen til å gi innspill.
Lovutvalget ledet av Helga Aune har gjennomført en omfattende gjennomgang av dagens lov om universiteter og høyskoler. Utvalget foreslår betydelige endringer i utforming av loven, samtidig som de vesentlige prinsippene i dagens lov foreslås videreført. Utvalget understreker dermed viktigheten av lovfestet akademisk frihet og UH-sektorens sentrale rolle som autonome kunnskapsinstitusjoner i et demokratisk samfunn, samtidig som forslag til ny formålsbestemmelse tydeliggjør institusjonenes samfunnsoppdrag.
Forskningsrådet spiller en viktig rolle overfor UH-sektoren gjennom investering i forskning, eksperimentell utvikling og forskningsstøttet innovasjon, gjennom å stimulere til rekruttering og attraktive karriereveier, og gjennom dialog med og rådgivning til forskningsmiljøer og institusjoner. Forskningsrådet er i tillegg rådgiver for myndighetene i forsknings- og innovasjonspolitiske spørsmål og har som vedtektsfestede oppgaver bl.a. å bidra til god arbeidsdeling og samarbeid i det forskningsutførende nivået, ivareta grunnleggende forskning og arbeide for fagutvikling og flerfaglighet, samt å evaluere norsk forskning. Denne rollen er derfor både indirekte og direkte sentral for UH-sektoren.
Våre kommentarer til forslag til ny universitetslov er primært knyttet opp mot områder hvor forslag til ny UH-lov berører Forskningsrådets samhandling med UH-sektoren.
Forskningsrådet stiller seg positive til utvalgets forslag om å skille klarere mellom UH-institusjonenes mål og virksomhet på den ene siden og deres oppgaver på den annen. Forslaget synliggjør på en god måte UH-institusjonenes brede samfunnsmandat gjennom blant annet å omtale kompetanse, akademisk dannelse, bærekraft, kunnskapsdeling og betydning for samfunnet. Vi vil berømme utvalget for en god og balansert tilnærming til UH-sektoren og dens rolle i en verden som er i rask utvikling, og særlig for den betydningen som utvalget tillegger sektorens ansvar for kunnskapsdeling og bærekraftig utvikling.
Vi mener en ny formålsbestemmelse som foreslått gir bedre samsvar mellom UH-sektoren og de nasjonale målene for forskning som uttrykt gjennom langtidsplanen. En slik innramming av sektorens formål danner et godt utgangspunkt for å videreutvikle gode styringsmodeller for sektoren (jf. pågående prosess med innspill til stortingsmelding om styring av UH-sektoren).
Ved å løfte frem kunnskapsdeling i en ny formålsbestemmelse (merknad til bokstav a) tydeliggjør utvalget at deling av forskningsresultater og dermed åpen forskning, ligger i kjernen av UH-institusjonenes samfunnsoppdrag. At utvalget ser behov for en slik forankring i loven og formålsbestemmelsen illustrerer også at dagens praksis for kunnskapsdeling ikke fungerer godt nok (se kommentarer til kap. 15 nedenfor).
Vi vil samtidig understreke at det er tette forbindelser mellom bærekraftsperspektivene og åpen forskning forstått bredt. Bærekraftsmålene kaller på en annen kultur for deling av data og kunnskap og åpenhet om resultater, og bred deltakelse gjennom partnerskap og samarbeid mellom nye aktører. NOU'en nevner også behovet for økt medvirkning i forskningsprosessene for å møte bærekraftutfordringene, herunder involvering av det sivile samfunn i forskningsprosessene.
Utvalget trekker frem at det bør legges et bredt innovasjonsbegrep til grunn for forståelsen av oppgaven knyttet til innovasjon i universitets- og høyskoleloven. Vi ser likevel at utvalget har tatt utgangspunkt i innovasjon som et begrep primært knyttet til innovasjon og verdiskaping i næringslivet. Vi oppfatter at dette er et for snevert utgangspunkt, og at innovasjonsbegrepet allerede i dag har en bredere betydning og som er anvendbar på tvers av sektorer. Et eksempel på dette er definisjon av innovasjon i Oslo-manualen , som ligger til grunn for Regjeringens arbeid med stortingsmelding om innovasjon i offentlig sektor. Her defineres innovasjon i offentlig sektor slik : Innovasjonen kan være en ny eller vesentlig endret tjeneste, vare, prosess, organisering eller kommunikasjonsmåte. Å være ny, betyr her at innovasjonen er ny for den aktuelle virksomheten, den kan likevel være kjent for og iverksatt i andre virksomheter. Vi mener derfor at utvalgets utgangspunkt kan bidra til å skape et for stort skille mellom privat, offentlig og sosial innovasjon.
Vi mener det er et stort kunnskapsbehov når det gjelder innovasjon i offentlig sektor og sosial innovasjon, hvor universitet- og høyskolesektoren har en veldig sentral rolle, både som utdanningsinstitusjoner og forskningsinstitusjoner. Vi anbefaler at departementet i arbeidet med lovutkastet legger til grunn en bredere forståelse av innovasjonsbegrep enn det som kommer til uttrykk i Aune-utvalgets forslag.
I endringen av universitets- og høyskoleloven og arbeidstakeroppfinnelsesloven fra 2003, ble UH-institusjonene gitt et større ansvar i kommersialiseringsarbeidet og UH-institusjonene ble gitt eierskap til materielle og immaterielle (IPR) verdier utviklet ved institusjonene. TTO-ene ble opprettet for å ivareta universitetenes lovpålagte IP-oppgave, men vi mener oppgaven bør knyttes tettere opp mot institusjonene. Forskningsrådet foreslår at UH-institusjonenes ansvar for kommersialisering fra forskning tydeliggjøres og sees i sammenheng med Arbeidstakeroppfinnelsesloven og eventuelt andre lover som er relevante for kommersialisering og håndtering av immaterielle rettigheter.
Våre kommentarer gjelder særlig kapittel 15.3.5 Åpen forskning. Her påpeker lovutvalget at det er en viktig forskningsetisk norm å gjøre forskningen tilgjengelig, og at UH-institusjonene bedre oppfyller sitt formål gjennom å praktisere åpen forskning. Her mener vi lovutvalget har en god og nyansert posisjon som tar hensyn til samfunnets behov for tilgang til forskningsresultater, institusjoners og forskeres forpliktelse til kunnskapsdeling, og samtidig deres autonomi og spørsmålet om akademisk frihet.
Utvalget slår fast at Forskningsrådets nye krav til åpen publisering gjennom Plan S (gjeldende fra 2021) er fullt ut i tråd med akademisk frihet og den enkelte forskers rett til å velge publiseringskanal.
I sluttfasen av utvalgets arbeid presenterte Unit en rapport skrevet at jurist ved UiB Torger Kielland om lisensiering og rettigheter og plikter knyttet til åpen publisering. Vi konstaterer at Kielland og UH-lovutvalget har kommet til ulike konklusjoner om institusjonenes anledning til å pålegge sine ansatte åpen publisering. Kielland mener at et generelt pålegg om åpen publisering kan bety en begrensning i ansattes rettigheter og vil kreve en endring i dagens lov. Aune-utvalget slår derimot fast at institusjonene kan pålegge sine ansatte åpen publisering, og at dette bør reguleres ved institusjonene og dermed ikke krever lovendring. Dette tilsier at institusjonene har frihet til å forvente åpen publisering også når finansieringen kommer fra andre kilder enn Forskningsrådet. Departementet bør klargjøre dette i det videre arbeidet med lovutkastet. Den raske utviklingen mot åpen tilgang som vi har sett i Norge de siste årene støtter utvalgets vurdering om at dette om få år blir den nye standarden for vitenskapelig publisering. Vi vil også legge til at forskere har muligheten til å tilgjengeliggjøre artikler i åpne arkiv i tråd med Plan S.
Forskningsrådets tilnærming er at offentlig finansierte publikasjoner og forskningsdata er fellesgoder . Vi er derfor glade for at utvalget påpeker det problematiske ved dagens praksis hvor forskere ofte gir fra seg eksklusive rettigheter til forlag. Å beholde rettighetene til publikasjoner er en forutsetning for at disse kan gjøres tilgjengelig for samfunnet. Plan S krever at rettigheter til en publikasjon beholdes hos forsker eller institusjon og at det publiseres med en åpen lisens, og Forskningsrådet vil stille tilsvarende krav overfor institusjonene i kontrakter om finansiering.
Utvalget har ikke vurdert åpne lisenser spesifikt. Vi vil derfor tilføye at åpen publisering, i tillegg til å gi fri lesetilgang, også handler om å gi samfunnet muligheten til sekundærbruk av publikasjoner og data. Åpne lisenser er et viktig redskap for å sikre at samfunnet får denne muligheten. Den pågående og alvorlige situasjonen forårsaket av det nye koronaviruset tydeliggjør behovet for å utnytte forsknings publikasjoner i tekst- og datautvinning og ved utnyttelse av kunstig intelligens, blant annet for å utvikle nye behandlinger. Å benytte restriktive lisenser, slik flere i Norge har tatt til orde for, gjør slik sekundærbruk krevende, og i mange tilfeller praktisk umulig. Plan S stiller krav om at det publiseres med en åpen lisens, fortrinnsvis Creative Commons Navngivelse-lisensen (CC BY 4.0), men også CC BY-ND (ikke-bearbeidelse) kan benyttes unntaksvis. CC BY er allerede standard-lisens for åpen publisering internasjonalt, og er etter vår vurdering den lisensen som best ivaretar både samfunnets behov for å utnytte forskningen og forskerens ideelle rettigheter og behov for attribusjon. Vi mener at lisenskravene som cOAlition S har kommet frem til gjennom omfattende internasjonale konsultasjoner, hvor også norske forskningsmiljøer har blitt hørt, gjenspeiler både samfunnets behov for tilgang og gjenbruk og behovene i noen fagtradisjoner for å begrense muligheten til bearbeidelse av en publikasjon.
Selv om overskriften for 15.3.5 lyder Åpen forskning, handler kapittelet i hovedsak om åpen tilgang til publikasjoner. Her kommer utvalget med viktige avklaringer. Fremover blir det viktig å også vurdere om andre sider ved åpen forskning, som åpne forskningsdata eller brukermedvirkning i forskning, utfordrer gjeldende lover eller forskningsetiske normer. Forskningsrådet har i 2020 etablert en helhetlig policy for Åpen forskning, og vil jobbe bredt med denne tematikken i årene som kommer. I den forbindelse har vi også påbegynt et utredningsarbeid om lisenser, rettigheter og kompetanse knyttet til håndtering og deling av forskningsdata, i forlengelse av og som en utvidelse av kunnskapsgrunnlaget vi har fått gjennom den nevnte rapporten om lisenser og rettigheter knyttet til åpen publisering.
I Policy for rekruttering fra 2016 gir Forskningsrådet uttrykk for bekymring for at lange kvalifiseringsperioder og utstrakt bruk av midlertidighet svekker forskerkarrierens attraktivitet blant unge talenter. I Forskningsrådet er det kun mulig for en person å motta finansiering for én postdoktorperiode. For å understreke målsettingen om at postdoktor er en kvalifiseringsstilling har vi innført krav om at det utarbeides en utviklingsplan for alle postdoktorer finansiert av oss. Vi mener at krav om utviklings- eller karriereplan bør gjelde alle postdoktorer.
Utvalget foreslår at Forskrift om mastergrad endres, slik at femårig integrerte mastergrader må begrunnes særlig i det enkelte tilfellet. Bakgrunnen er at det har utviklet seg flere femårige mastergradsløp uten avstigningsmulighet underveis, mens det er et behov for en mer fleksibel studiemodell. Samfunnsutfordringene er sammensatte og krever kunnskap på tvers av disiplingrenser, og det etterspørres mer tverrfaglig forskning. Tverrfaglighet i utdanningene er en viktig driver for tverrfaglig forskning. Forskningsrådet har som vedtektsfestet oppgave å arbeide for tverrfaglig forskning, og vi støtter derfor utvalgets vurderinger om endringer i mastergradsforskriften.
Administrerende direktør
Lovutvalget ledet av Helga Aune har gjennomført en omfattende gjennomgang av dagens lov om universiteter og høyskoler. Utvalget foreslår betydelige endringer i utforming av loven, samtidig som de vesentlige prinsippene i dagens lov foreslås videreført. Utvalget understreker dermed viktigheten av lovfestet akademisk frihet og UH-sektorens sentrale rolle som autonome kunnskapsinstitusjoner i et demokratisk samfunn, samtidig som forslag til ny formålsbestemmelse tydeliggjør institusjonenes samfunnsoppdrag.
Forskningsrådet spiller en viktig rolle overfor UH-sektoren gjennom investering i forskning, eksperimentell utvikling og forskningsstøttet innovasjon, gjennom å stimulere til rekruttering og attraktive karriereveier, og gjennom dialog med og rådgivning til forskningsmiljøer og institusjoner. Forskningsrådet er i tillegg rådgiver for myndighetene i forsknings- og innovasjonspolitiske spørsmål og har som vedtektsfestede oppgaver bl.a. å bidra til god arbeidsdeling og samarbeid i det forskningsutførende nivået, ivareta grunnleggende forskning og arbeide for fagutvikling og flerfaglighet, samt å evaluere norsk forskning. Denne rollen er derfor både indirekte og direkte sentral for UH-sektoren.
Våre kommentarer til forslag til ny universitetslov er primært knyttet opp mot områder hvor forslag til ny UH-lov berører Forskningsrådets samhandling med UH-sektoren.
Forskningsrådet stiller seg positive til utvalgets forslag om å skille klarere mellom UH-institusjonenes mål og virksomhet på den ene siden og deres oppgaver på den annen. Forslaget synliggjør på en god måte UH-institusjonenes brede samfunnsmandat gjennom blant annet å omtale kompetanse, akademisk dannelse, bærekraft, kunnskapsdeling og betydning for samfunnet. Vi vil berømme utvalget for en god og balansert tilnærming til UH-sektoren og dens rolle i en verden som er i rask utvikling, og særlig for den betydningen som utvalget tillegger sektorens ansvar for kunnskapsdeling og bærekraftig utvikling.
Vi mener en ny formålsbestemmelse som foreslått gir bedre samsvar mellom UH-sektoren og de nasjonale målene for forskning som uttrykt gjennom langtidsplanen. En slik innramming av sektorens formål danner et godt utgangspunkt for å videreutvikle gode styringsmodeller for sektoren (jf. pågående prosess med innspill til stortingsmelding om styring av UH-sektoren).
Ved å løfte frem kunnskapsdeling i en ny formålsbestemmelse (merknad til bokstav a) tydeliggjør utvalget at deling av forskningsresultater og dermed åpen forskning, ligger i kjernen av UH-institusjonenes samfunnsoppdrag. At utvalget ser behov for en slik forankring i loven og formålsbestemmelsen illustrerer også at dagens praksis for kunnskapsdeling ikke fungerer godt nok (se kommentarer til kap. 15 nedenfor).
Vi vil samtidig understreke at det er tette forbindelser mellom bærekraftsperspektivene og åpen forskning forstått bredt. Bærekraftsmålene kaller på en annen kultur for deling av data og kunnskap og åpenhet om resultater, og bred deltakelse gjennom partnerskap og samarbeid mellom nye aktører. NOU'en nevner også behovet for økt medvirkning i forskningsprosessene for å møte bærekraftutfordringene, herunder involvering av det sivile samfunn i forskningsprosessene.
Utvalget trekker frem at det bør legges et bredt innovasjonsbegrep til grunn for forståelsen av oppgaven knyttet til innovasjon i universitets- og høyskoleloven. Vi ser likevel at utvalget har tatt utgangspunkt i innovasjon som et begrep primært knyttet til innovasjon og verdiskaping i næringslivet. Vi oppfatter at dette er et for snevert utgangspunkt, og at innovasjonsbegrepet allerede i dag har en bredere betydning og som er anvendbar på tvers av sektorer. Et eksempel på dette er definisjon av innovasjon i Oslo-manualen , som ligger til grunn for Regjeringens arbeid med stortingsmelding om innovasjon i offentlig sektor. Her defineres innovasjon i offentlig sektor slik : Innovasjonen kan være en ny eller vesentlig endret tjeneste, vare, prosess, organisering eller kommunikasjonsmåte. Å være ny, betyr her at innovasjonen er ny for den aktuelle virksomheten, den kan likevel være kjent for og iverksatt i andre virksomheter. Vi mener derfor at utvalgets utgangspunkt kan bidra til å skape et for stort skille mellom privat, offentlig og sosial innovasjon.
Vi mener det er et stort kunnskapsbehov når det gjelder innovasjon i offentlig sektor og sosial innovasjon, hvor universitet- og høyskolesektoren har en veldig sentral rolle, både som utdanningsinstitusjoner og forskningsinstitusjoner. Vi anbefaler at departementet i arbeidet med lovutkastet legger til grunn en bredere forståelse av innovasjonsbegrep enn det som kommer til uttrykk i Aune-utvalgets forslag.
I endringen av universitets- og høyskoleloven og arbeidstakeroppfinnelsesloven fra 2003, ble UH-institusjonene gitt et større ansvar i kommersialiseringsarbeidet og UH-institusjonene ble gitt eierskap til materielle og immaterielle (IPR) verdier utviklet ved institusjonene. TTO-ene ble opprettet for å ivareta universitetenes lovpålagte IP-oppgave, men vi mener oppgaven bør knyttes tettere opp mot institusjonene. Forskningsrådet foreslår at UH-institusjonenes ansvar for kommersialisering fra forskning tydeliggjøres og sees i sammenheng med Arbeidstakeroppfinnelsesloven og eventuelt andre lover som er relevante for kommersialisering og håndtering av immaterielle rettigheter.
Våre kommentarer gjelder særlig kapittel 15.3.5 Åpen forskning. Her påpeker lovutvalget at det er en viktig forskningsetisk norm å gjøre forskningen tilgjengelig, og at UH-institusjonene bedre oppfyller sitt formål gjennom å praktisere åpen forskning. Her mener vi lovutvalget har en god og nyansert posisjon som tar hensyn til samfunnets behov for tilgang til forskningsresultater, institusjoners og forskeres forpliktelse til kunnskapsdeling, og samtidig deres autonomi og spørsmålet om akademisk frihet.
Utvalget slår fast at Forskningsrådets nye krav til åpen publisering gjennom Plan S (gjeldende fra 2021) er fullt ut i tråd med akademisk frihet og den enkelte forskers rett til å velge publiseringskanal.
I sluttfasen av utvalgets arbeid presenterte Unit en rapport skrevet at jurist ved UiB Torger Kielland om lisensiering og rettigheter og plikter knyttet til åpen publisering. Vi konstaterer at Kielland og UH-lovutvalget har kommet til ulike konklusjoner om institusjonenes anledning til å pålegge sine ansatte åpen publisering. Kielland mener at et generelt pålegg om åpen publisering kan bety en begrensning i ansattes rettigheter og vil kreve en endring i dagens lov. Aune-utvalget slår derimot fast at institusjonene kan pålegge sine ansatte åpen publisering, og at dette bør reguleres ved institusjonene og dermed ikke krever lovendring. Dette tilsier at institusjonene har frihet til å forvente åpen publisering også når finansieringen kommer fra andre kilder enn Forskningsrådet. Departementet bør klargjøre dette i det videre arbeidet med lovutkastet. Den raske utviklingen mot åpen tilgang som vi har sett i Norge de siste årene støtter utvalgets vurdering om at dette om få år blir den nye standarden for vitenskapelig publisering. Vi vil også legge til at forskere har muligheten til å tilgjengeliggjøre artikler i åpne arkiv i tråd med Plan S.
Forskningsrådets tilnærming er at offentlig finansierte publikasjoner og forskningsdata er fellesgoder . Vi er derfor glade for at utvalget påpeker det problematiske ved dagens praksis hvor forskere ofte gir fra seg eksklusive rettigheter til forlag. Å beholde rettighetene til publikasjoner er en forutsetning for at disse kan gjøres tilgjengelig for samfunnet. Plan S krever at rettigheter til en publikasjon beholdes hos forsker eller institusjon og at det publiseres med en åpen lisens, og Forskningsrådet vil stille tilsvarende krav overfor institusjonene i kontrakter om finansiering.
Utvalget har ikke vurdert åpne lisenser spesifikt. Vi vil derfor tilføye at åpen publisering, i tillegg til å gi fri lesetilgang, også handler om å gi samfunnet muligheten til sekundærbruk av publikasjoner og data. Åpne lisenser er et viktig redskap for å sikre at samfunnet får denne muligheten. Den pågående og alvorlige situasjonen forårsaket av det nye koronaviruset tydeliggjør behovet for å utnytte forsknings publikasjoner i tekst- og datautvinning og ved utnyttelse av kunstig intelligens, blant annet for å utvikle nye behandlinger. Å benytte restriktive lisenser, slik flere i Norge har tatt til orde for, gjør slik sekundærbruk krevende, og i mange tilfeller praktisk umulig. Plan S stiller krav om at det publiseres med en åpen lisens, fortrinnsvis Creative Commons Navngivelse-lisensen (CC BY 4.0), men også CC BY-ND (ikke-bearbeidelse) kan benyttes unntaksvis. CC BY er allerede standard-lisens for åpen publisering internasjonalt, og er etter vår vurdering den lisensen som best ivaretar både samfunnets behov for å utnytte forskningen og forskerens ideelle rettigheter og behov for attribusjon. Vi mener at lisenskravene som cOAlition S har kommet frem til gjennom omfattende internasjonale konsultasjoner, hvor også norske forskningsmiljøer har blitt hørt, gjenspeiler både samfunnets behov for tilgang og gjenbruk og behovene i noen fagtradisjoner for å begrense muligheten til bearbeidelse av en publikasjon.
Selv om overskriften for 15.3.5 lyder Åpen forskning, handler kapittelet i hovedsak om åpen tilgang til publikasjoner. Her kommer utvalget med viktige avklaringer. Fremover blir det viktig å også vurdere om andre sider ved åpen forskning, som åpne forskningsdata eller brukermedvirkning i forskning, utfordrer gjeldende lover eller forskningsetiske normer. Forskningsrådet har i 2020 etablert en helhetlig policy for Åpen forskning, og vil jobbe bredt med denne tematikken i årene som kommer. I den forbindelse har vi også påbegynt et utredningsarbeid om lisenser, rettigheter og kompetanse knyttet til håndtering og deling av forskningsdata, i forlengelse av og som en utvidelse av kunnskapsgrunnlaget vi har fått gjennom den nevnte rapporten om lisenser og rettigheter knyttet til åpen publisering.
I Policy for rekruttering fra 2016 gir Forskningsrådet uttrykk for bekymring for at lange kvalifiseringsperioder og utstrakt bruk av midlertidighet svekker forskerkarrierens attraktivitet blant unge talenter. I Forskningsrådet er det kun mulig for en person å motta finansiering for én postdoktorperiode. For å understreke målsettingen om at postdoktor er en kvalifiseringsstilling har vi innført krav om at det utarbeides en utviklingsplan for alle postdoktorer finansiert av oss. Vi mener at krav om utviklings- eller karriereplan bør gjelde alle postdoktorer.
Utvalget foreslår at Forskrift om mastergrad endres, slik at femårig integrerte mastergrader må begrunnes særlig i det enkelte tilfellet. Bakgrunnen er at det har utviklet seg flere femårige mastergradsløp uten avstigningsmulighet underveis, mens det er et behov for en mer fleksibel studiemodell. Samfunnsutfordringene er sammensatte og krever kunnskap på tvers av disiplingrenser, og det etterspørres mer tverrfaglig forskning. Tverrfaglighet i utdanningene er en viktig driver for tverrfaglig forskning. Forskningsrådet har som vedtektsfestet oppgave å arbeide for tverrfaglig forskning, og vi støtter derfor utvalgets vurderinger om endringer i mastergradsforskriften.
Administrerende direktør