Sabima

Departementet foreslår at det kun skal gis pålegg der hvor kostnaden ikke blir uforholdsmessig stor, at man må veie omfanget av det overvannsproblem som skal løses opp mot kostnadene tiltaket medfører. Her er det viktig at kostnadene veies opp mot ikke bare kostnader ved evt. flomskade på egen eiendom og hos naboene nedstrøms, men også fanger opp kostander av større belastning på renseanlegg og andre «nedstrøms» kostnader som følger av at vannet ikke fordrøyes og tillates å infiltrere.

Vi synes det er viktig at dette kobles opp mot forslaget til ny § 22a om å gi kommunen hjemmel til å kreve at eier av tilknyttet eiendom sørger for tiltak på egen eiendom for å håndtere overvannet som kobles fra ledningsnettet. Vi synes også det virker riktig at et slikt pålegg gis for å løse overvannsproblem (eller faren for disse) på de eiendommer som pålegget rettes mot.

Det hele må kobles opp mot samfunnsnytten ved en bedre overvannshåndtering, i stor og liten skala. Risikoen for å få høye erstatningskrav i fanget hvis overvann fra din tomt forårsaker skader hos naboene bør gjøre at det finnes en viss betalingsvilje for å få på plass gode løsninger. Men det kan selvfølgelig også være tilfeller der kommunen ønsker å gjennomføre et tiltak selv om nytten ikke er like direkte koblet til den enkelte eiendommen. Det trengs derfor både kompetanse og ressurser til kommunene for at de skal kunne utarbeide gode tiltak for hvordan de skal løse store overvannsutfordringer. Slik det står i høringsnotatet er kommunenes rolle avgjørende: «Hvorvidt tiltakene faktisk er samfunnsøkonomisk lønnsomme, vil imidlertid avhenge av at kommunen har kompetanse og kapasitet til å gjøre de nødvendige beregningene og ut fra dissestille tilstrekkelige og nødvendige krav til utbygger og boligeiere.»

Ved utforming av arealplaner og utearealer skal vannressurslovens § 7 annen ledd tas i betraktning, som sier at utbygging og annen grunnutnytting bør skje slik at nedbøren fortsatt kan infiltrere i grunnen og at tette flater bør unngås dersom dette er mulig. Kommunen har etter denne paragrafen myndighet til å gi pålegg også for eksisterende bebyggelse. I høringsnotatet fremgår at bestemmelsen etter det departementet kjenner til brukes i liten grad. I NOU «Overvann i byer og tettsteder — Som problem og ressurs», kapittel 4.4, står det at denne bestemmelsen er lite kjent i kommunene og at « Det er dessuten uklart hvor langt den rekker, for eksempel om den kan benyttes for å kreve at tette flater fjernes og erstattes med beplantning og andre tiltak som bidrar til bedre infiltrasjon og fordrøyning av overvannet.» Den lite utstrakte bruken av vannressurslovens § 7 viser at en paragraf ikke hjelper stort hvis den hverken er kjent, blir brukt eller praktiseres slik at den løser de problem den er tenkt å gjøre. Dette avdekker et behov av bedre tilgang til riktig informasjon, riktig kompetanse og nok ressurser til gode planprosesser i kommunene.

I høringsnotatet fremkommer at det er vanskelig å få til gode blå-grønne overvannstiltak fordi finansieringen av åpne overvannsanlegg ikke er like godt innarbeidet i regelverket som ledninger. I samme NOU, Boks 4.1, «Overvann i vann- og avløpssektoren og plansektoren», står det at Hovik mfl. (2014) studerte ulikheten mellom Vann- og avløpssektoren og plansektoren og fant at « Vann- og avløpssektoren sjelden fikk gehør i plansektoren, som ikke var kommet like langt i å ta hensyn til klimakunnskap og klimatilpasning. En mulig forklaring er at plansektoren har vært gjennom store endringer de siste tiårene, ved at planarbeidet har beveget seg mer i retning av å drive tilrettelegging for private utbyggere, som også har overtatt mye av planarbeidet. » Et annet aspekt når det gjelder planer og gjennomføring er at situasjonen ofte er den, slik det står i notatet, «en utbygging berører flere eiere og flere utbyggere som ikke er tilstrekkelig koordinert verken i tid eller rom.» Det viser at det kreves tydelige krav som tvinger både utbyggere og de ulike sektorene i kommunen til å ta med overvannshåndtering i alle prosjekter/utbyggingsplaner, både i finansieringen og i planene. Og at det kreves virkemidler og ressurser som kan sikre gjennomføring.