Svar på høring om åpen grunnlendt kalkmark som utvalgt naturtype og elfenbenslav som prioritert art med økologisk funksjonsområde
Fylkesmannen i Oslo og Viken er positive til at det nå vurderes å gi flere arter status prioritert art (PA) og flere naturtyper status utvalgt naturtype (UN).
Vi ønsker å gi innspill til relevant art og naturtype for våre to fylker: arten elfenbenslav som prioritert art med økologisk funksjonsområde og naturtypen åpen grunnlendt kalkmark i boreonemoral sone som nå vurderes til å bli utvalgt naturtype.
Kunnskapsgrunnlaget som presenteres i høringsdokumentene vurderes av oss til å være meget godt for arten og naturtypen omtalt over.
Åpen grunnlendt kalkmark: Statusen til naturtypen gikk i 2018 fra sårbar til sterkt truet på rødlista for naturtyper. Det er på sin plass å sette i verk tiltak for å sikre at naturtypen ikke får en dårligere status i løpet av de neste 15 årene.
Elfenbenslav: Gitt status som sterk truet og nasjonal ansvarsart med antatt > 25 % av europeisk forekomst i Norge, er det på sin plass at det settes i verk tiltak for å forbedre artens rødlistestatus med en kategori til sårbar i løpet av de neste 15 årene.
ÅPEN GRUNNLENDT KALKMARK I BOREONEMORAL SONE
Kartlegging og avgrensning av naturtypen åpen grunnlendt kalkmark krever fagkompetanse
Fylkesmannen i Oslo og Akershus som nå er en del av Fylkesmannen i Oslo og Viken fikk i 2011 i oppdrag å utarbeide et faggrunnlag for naturtypen åpen grunnlendt kalkmark. Vi har vært nasjonal koordinator for naturtypen siden den gangen. Fra 2011 har det blitt gjennomført flere kartleggingsprosjekter i Oslo, Akershus, Buskerud, Oppland og Telemark, for å få oversikt over naturtypen. Likevel er det fortsatt behov for supplerende kartlegging av naturtypen, på lik linje som for naturtypene som allerede er utvalgte. I tidligere kartlegginger ble det tillatt mosaikk av rikt strandberg i lokalitetene. Disse lokalitetene bør kvalitetssikres. Naturtypen er utfordrende å kartlegge og avgrense. Den kan kun kartlegges av kompetente fagfolk som er godt kjent med naturtypen som kjenner kriteriene og vet hvor grensene går for å godta mosaikk av rikt strandberg og skogtyper i lokalitetene, og når man heller bør avgrense arealene som andre naturtyper i egne lokaliteter. Vi mener nå at naturtypen er grundig vurdert og definert, samt tilstrekkelig kartlagt til at den kan få statusen utvalgt.
Åpen grunnlendt kalkmark som utvalgt naturtype – viktig virkemiddel
Vi er positive til at naturtypen åpen grunnlendt kalkmark blir en utvalgt naturtype. Det vil være positivt at lokaliteter med denne naturtypen får større oppmerksomhet og blir bedre beskyttet. Vi vil gjerne trekke frem det som står i høringsbrevet i vedlegget om beslutningsgrunnlaget:
«Utvalgt naturtype må ses som en statlig retningslinje som skal sikre at naturtypen får mer vekt i avveiinger mot andre samfunnshensyn, enn hensynet til natur normalt vil ha. Når et tiltak kan påvirke en forekomst av en utvalgt naturtype, skal en ved utøving av offentlig myndighet og ved forvaltning av det offentliges faste eiendom, ta særlig hensyn til forekomster av en utvalgt naturtype som kan påvirkes for å hindre at naturtypen forringes.»
Lokaliteter av naturtypen kan ha ulik økologisk kvalitet og kan være på ulik type eiendom. Det vil derfor være lurt å gjøre en vurdering av hver enkelt av lokalitetene før det utøves myndighet fra kommunene eller andre.
Vi mener naturtypen er leveområde for så mange truede arter; både karplanter, invertebrater, moser, lav og sopp, at det er hensiktsmessig å få hevet bevisstheten om naturtypen og ta vare på naturtypen på en bedre måte enn i dag. Ved å ta vare på naturtypen, tar vi samtidig vare på mange truete, sårbare og sjeldne arter. Naturtypen hadde tidligere status som sårbar på rødlista for naturtyper, men ved revisjon i 2018 har naturtypen fått status sterkt truet. Dette er en forverring av status, ett steg i feil retning, som vi mener krever handling.
Vi er enige i at tiltakspakke 1 bør velges for naturtypen. Den innebærer skjøtsel for å hindre gjengroing (tiltak 1), bekjempelse av fremmede arter (tiltak 2) og stans av nedbygging av arealer (tiltak 3).
Vi er positive til at naturtypen ved å bli utvalgt får en høyere prioritet ved tildeling av midler i tilskuddsordningen. I Indre Oslofjord mener vi at vi har god tilgang på kompetente personer som kan utføre tilfredsstillende skjøtsel i lokaliteter med naturtypen. Det har innkomne søknader til tilskuddordningen for trua naturtyper og tilskuddsordningen for trua arter vist. I tillegg til tilskuddsordningene mener vi det må settes av driftsmidler som kan gå til utarbeidelse av skjøtselsplaner, kartlegging og overvåking, og ved behov for skjøtsel dersom vi ikke får inn tilfredsstillende tilskuddssøknader. Gjennom tilskuddsordningen er det ikke gitt at vi får inn søknader og vi kan få mer eller mindre tilfeldige søkere som ønsker å gjennomføre skjøtsel. Ved å få en egen driftspost til naturtypen og ved å ta en mer aktiv rolle i tilskuddsordningen, kan vi få en god skjøtsel av lokalitetene med naturtypen.
For slåttemark er Fylkesmannen i Oslo og Viken aktive opp mot grunneiere og oppfordrer dem til å søke om midler til skjøtsel fra tilskuddsordningen. For lokaliteter med åpen grunnlendt kalkmark kreves høy kompetanse for å utøve skjøtsel. Man må kunne skille mellom ulike arter som bør fjernes og ikke. For eksempel bør den rødlistede arten svartmispel ikke kappes, mens andre hagemispler bør kappes ned. Mye areal med naturtypen åpen grunnlendt kalkmark ligger på offentlig eiendom. I Indre Oslofjord har flere kommuner heldigvis opparbeidet og skaffet seg kompetanse til å gjøre en tilfredsstillende og god skjøtsel av lokaliteter med naturtypen. Både Oslo kommune, Bærum kommune og Nesodden kommune er eksempler på slike kommuner. Vi tenker oss at vi kan ha samme aktive rolle opp mot grunneiere med naturtypen åpen grunnlendt kalkmark, som vi har opp mot grunneiere med slåttemark som bør skjøttes.
Vi er positive til at det opprettes en ny driftspost for naturtypen, slik vi har for de andre utvalgte naturtypene. På den måten kan vi bedre styre kartlegging, overvåking, skjøtselsplanlegging og skjøtsel i lokaliteter med naturtypen. Særlig bør Fylkesmannen i Innlandet, Fylkesmannen i Vestfold og Telemark og Fylkesmannen i Oslo og Viken få tilgang til midler fra posten. Lokaliteter med åpen grunnlendt kalkmark i eventuelle andre fylker, som for eksempel Rogaland, bør også kartlegges og ivaretas med midler fra driftsposten.
Da utvalgte naturtyper ligger midt mellom vern og ikke vern, opplever vi at oppfølgingen kan være uklar og noe vanskelig for kommunene, særlig har vi opplevd dette for hule eiker. Denne utfordringen tror vi også kan komme for lokaliteter med naturtypen åpen grunnlendt kalkmark. God kartlegging kan bøte på noe av dette. Ved å få flere utvalgte naturtyper kan kommunene få økt behov for kompetanse på området, og samtidig mer trening i å håndtere slike saker, noe som kan være en fordel. Vi tror ikke saksmengden vil øke vesentlig, men vi kan få flere brudd på aktsomhetsplikten, og da er det viktig at sanksjonsmyndighet har kapasitet og kan gi respons innen rimelig tid.
Områdevern - et viktig tilleggsvirkemiddel
«Det totale arealet av naturtypen er sannsynligvis mellom 2 og 3 km 2 . En stor andel av forekomstene er kartlagt innenfor kjerneområdet rundt Oslofjorden. Per i dag ligger 50-60 % av arealet med åpen grunnlendt kalkmark i boreonemoral sone innenfor verneområder. Ved utvelgelse av naturtypen vil dermed 40-50 % av det totale arealet for naturtypen, anslagsvis mellom 0,8 og 1,5 km 2 , bli omfattet av reglene om utvalgte naturtyper.»
Selv om naturtypen får status som utvalgt naturtype ser vi behov for vern av flere lokaliteter med naturtypen. Frivillig vern av skog er ikke aktuelt for denne naturtypen, mens supplerende vern som vi har en pågående prosess på nå, vil være et viktig supplement for å ivareta naturtypen. Fylkesmannen i Oslo og Viken sendte i februar 2019 inn 23 områder med naturtypen åpen grunnlendt kalkmark som vi ønsket å verne gjennom supplerende vern-prosessen, noen helt nye områder og flere utvidelser av eksisterende områder. Åtte av disse er anbefalt av Miljødirektoratet til Miljø- og klimadepartementet for videre oppfølging.
Vi vil poengtere at det er viktig at det bevilges tilstrekkelig med midler til driftsposten som skal ivareta verneområdene våre og verdiene der. Det vil ivareta lokaliteter med naturtypen åpen grunnlendt kalkmark som allerede er vernet.
Videre arbeid med vern av naturtypen vil være et viktig virkemiddel for å ivareta naturtypen og det store artsmangfoldet som lever i naturtypen.
Kjennskap til utbyggingspress i konkrete lokaliteter
Fylkesmannen i Oslo og Viken har per i dag mange lokaliteter med naturtypen åpen grunnlendt kalkmark innenfor sine to fylker Oslo og Viken. Lokalitetene er små, og er sterkt utsatt for press som nedbygging, fremmede arter og slitasje fra friluftsliv.
Lokalitetene ligger på kambrosilur berggrunn som i våre fylker finnes langs kysten i indre Oslofjord, og på Ringerike, i både Ringerike og Hole kommuner, og noe i Eiker. Størst tetthet har vi i kommunene Oslo, Bærum, Asker og Nesodden.
Mye av arealet med naturtypen er allerede vernet. Men fortsatt finnes det arealer med naturtypen som bør vernes.
Det er flere lokaliteter på offentlig eid grunn som ikke er vernet, slik som på Rolfstangen, Langøyene i Oslo, deler av Borøya, Kalvøya og Langåra. Dette er ofte mye brukte friluftslivsområder, som er utsatt for slitasje, spor etter grilling og som trues av fremmede uønskede arter. Vi har et godt samarbeid med Bærum kommune som driver skjøtsel i mange av disse lokalitetene.
Private arealer med naturtypen finnes særlig i strandsonen langs Nesøya, Landøya, Gåsøya, Grimsøya, Snarøya, Løkeneshalvøya og Ildjernet i Nesodden. I strandsonen i Indre Oslofjord er naturtypen særlig utsatt for små tiltak, som for eksempel plen- og steinlegging, bygging av platting og brygger, samt lagring av båter, byggematerialer eller andre ting.
Mange eiendommer med naturtypen er offentlig eid og allerede vernet og dermed beskyttet, som for eksempel verneområdene på Storøykilen, Koksabukta, deler av Borøya, Langåra og Kalvøya, samt Osloøyene: Hovedøya, Gressholmen-Rambergøya, Heggholmen, deler av Nakholmen, Lindøya og Bleikøya, Malmøya og Malmøykalven og Husbergøya.
I Hole og Ringerike kommuner kan lokaliteter med naturtypen være utsatt for utbyggingspress fra den nye Ringeriksbanen og ny E16.
Vi kjenner ikke til andre områder med lokaliteter som er utsatt for større utbyggingsprosjekter per dags dato.
Vi er positive til at naturtypen blir utvalgt. Vi mener nå at definisjonen av naturtypen er god nok og at vi har tilstrekkelig godt nok kartlagt naturtypen til at den er moden for å bli utvalgt. Virkemidlene som foreslås er vi positive til. I tillegg til at naturtypen bør bli utvalgt, bør ytterligere områdevern benyttes for å ivareta naturtypen og det store artsmangfoldet som er knyttet til naturtypen. Naturtypen krever mye skjøtsel som det er viktig å følge opp.
Gitt status som sterk truet og nasjonal ansvarsart med antatt > 25 % av europeisk forekomst i Norge, støtter vi tiltak for å forbedre artens rødlistestatus med en kategori til sårbar i løpet av de neste 15 årene.
Prioritert art med økologisk funksjonsområde – effektivt virkemiddel
Det er et mål at truede arter skal sikres av skognæringen ved at nøkkelbiotoper registreres etter metoden MiS. Dagens virkemidler innenfor skogbruket (skogbruksloven med tilhørende forskrifter og bransjestandarder) kan bidra positivt til ivaretagelse av arten elfenbenslav og dens leveområde. Men disse virkemidlene alene er ikke tilstrekkelig for å oppnå målene satt for denne arten da den kan ha negative påvirkninger fra andre sektorer. I tillegg mangler det et regelverk som hindrer ulike typer små og større arealinngrep fra andre sektorer (som veibygging, kraftutbygging, flomsikringstiltak) som direkte ødelegger artens levesteder. Prioritert art med funksjonsområde innebærer et strengt virkemiddel og en sterk beskyttelse av truede arter og deres leveområder.
For prioriterte arter ligger den juridiske beskyttelsen i selve forskriften. Forslaget til forskrift innebærer at det ikke kan drives ordinært skogbruk i de økologiske funksjonsområdene for elfenbenslav. Funksjonsområdet gjelder i en sone med radius 35 meter ut fra hver enkelt forekomst av arten, og er beregnet til ca. 3,9 daa for hver lokalitet. Fylkesmannen oppfatter et klart definert funksjonsområde på 35 meter som positivt, og at restriksjonsnivået innenfor er riktig. Dette gjelder alle kjente forekomster, men også forekomster som oppdages etter hvert. Vi anbefaler at det gjennomføres en evaluering av forskriften og andre benyttede virkemidler i 2035 for å se hvorvidt målet er nådd, og behovet for forskriften fortsatt er tilstede. Konsekvensene for skogbruket bør også evalueres.
Prioritert art – ikke tilstrekkelig virkemiddel
Vi kan si at det i stor grad er artens store krav til livsmiljø, som har gjort at den i dag er truet. Elfenbenslav er relativt lyskrevende, moderat fuktighetskrevende, og sårbar for sterk solinnstråling og vindpåvirkning. Arten krever lengre perioder med gunstig kombinasjon av høy luftfuktighet, dempet/diffust lys og lite vind for vekst og fotosyntese. Den er derfor sårbar for kanteffekter. Kanteffekter som endret fuktighet, temperatur, lysforhold/innstråling og vind kan ha negativ effekt fra eksponerte kanter flere titalls meter inn i skogen. Dette betyr at dersom prioritert art med økologisk funksjonsområde benyttes som eneste virkemiddel, risikerer man at forekomstene utsettes for omfattende og skadelige kanteffekter. Dette kan skje i de tilfeller det gjennomføres hogst eller andre tiltak som fjerner skogen inntil grensen for funksjonsområdet. Bevaring av elfenbenslav er derfor avhengig av andre virkemidler i tillegg.
Områdevern – et nødvendig tilleggsvirkemiddel
En vesentlig andel av samlet norsk populasjon av elfenbenslav er konsentrert til noen relativt få lokaliteter. Typisk for disse få, men individrike lokalitetene, er at de er komplekse, har mange og store naturverdier, bl.a. huser de ofte rike forekomster av andre rødlistede lavarter. Ved forvaltning av slike områder, bør det legges til grunn en mer helhetlig vurdering enn kun elfenbenslav. Områdevern som naturreservat beskytter arealer større enn funksjonsområdet (slik det er definert i forslaget til forskrift). Det innebærer at risikoen for negative kanteffekter begrenses betydelig. Områdevern vurderes derfor som viktigste virkemiddel for å sikre elfenbenslavens langsiktige overlevelse i Norge. For individfattige forekomster kan områdevern være lite hensiktsmessig. Her vil prioritert art med økologisk funksjonsområde være det mest hensiktsmessige tiltaket.
Prioritert art – et insentiv til frivillig skogvern
Fordi skogvernet er frivillig, er det en risiko for at grunneiere av lokaliteter med individrike forekomster av elfenbenslav ikke ønsker å tilby eiendommen til skogvern. Forskrift om elfenbenslav som prioritert art med funksjonsområde vil begrense mulighetene for normal skogdrift betydelig i områder der det er tett mellom forekomstene. Og som forskriften sier, kan grunneier kreve at området vernes etter naturmangfoldloven dersom bestemmelsene medfører en vesentlig vanskeliggjøring av igangværende bruk og et vesentlig tap. Dette kan være et betydelig intensiv for at flere av de viktigste og individrikeste områdene med store andre naturverdier tilbys for vern.
Tilstrekkelig vern – en utfordring
Elfenbenslav trenger langsiktig beskyttelse som også sikrer livsmiljøet til arten mot et vidt spekter av påvirkningsfaktorer. Et sentralt og nødvendig virkemiddel er områdevern av de rikeste lokalitetene. Så mange som 92 av totalt 107 lokaliteter er i dag ikke vernet. Kun en av de 14 rikeste forekomstene er vernet. Det kan derfor synes vanskelig å få tilbud om vern av de rikeste og viktigste lokalitetene. Selv i individrike lokaliteter er som oftest avstanden mellom forekomstene av elfenbenslav så stor (> 70 meter) at funksjonsområdene i liten grad blir overlappende. Der grunneierne ikke tilbyr områder for vern, vil prioritert art med funksjonsområde derfor ikke sikre sammenhengende livsmiljøer.
Dette betyr: Så lenge skogvern er frivillig, selv der det er rike forekomster av prioriterte arter og andre store naturverdier, ser vi en mulighet for at foreslåtte virkemidler (områdevern og priortitert art med funksjonsområde) ikke er tilstrekkelig til å sikre den nødvendige langsiktige beskyttelsen som sikrer livsmiljøet på et tilstrekkelig antall av de viktigste forekomstene til at elfenbenslav vil gå ned én rødlistekategori på Norsk rødliste for arter i 2035 til kategori sårbar.
Vi ser derfor behov for alternative virkemidler til frivillig vern for å sikre et tilstrekkelig antall av de mest individrike og viktigste lokalitetene.
Vi mener at prioritert art med funksjonsområde sammen med områdevern er tiltak som vil kunne være effektive og bidra sterkt til å oppnå langsiktig beskyttelse tilstrekkelig til å forbedre rødlistekategori for elfenbenslav til sårbar innen 2035. Bestemmelsene i forskriften er strenge og vil gi sterk beskyttelse innenfor et klart definert funksjonsområde. Men innenfor store og individrike lokaliteter vil bestemmelsene fortsatt gi rom for negative kanteffekter (f.eks. etter hogst). I slike lokaliteter er områdevern beste virkemiddel. Fordi skogvern er frivillig, er det fortsatt risiko for at eierne av de viktigste lokalitetene for elfenbenslav ikke tilbyr skog til vern. Det kan derfor være behov for alternative virkemidler for å sikre langsiktig beskyttelse av store livsmiljøer i et tilstrekkelig utvalg av de mest individrike og viktigste lokalitetene for elfenbenslav.
Fylkesmannen i Oslo og Viken er positive til at det nå vurderes å gi flere arter status prioritert art (PA) og flere naturtyper status utvalgt naturtype (UN).
Vi ønsker å gi innspill til relevant art og naturtype for våre to fylker: arten elfenbenslav som prioritert art med økologisk funksjonsområde og naturtypen åpen grunnlendt kalkmark i boreonemoral sone som nå vurderes til å bli utvalgt naturtype.
Kunnskapsgrunnlaget som presenteres i høringsdokumentene vurderes av oss til å være meget godt for arten og naturtypen omtalt over.
Åpen grunnlendt kalkmark: Statusen til naturtypen gikk i 2018 fra sårbar til sterkt truet på rødlista for naturtyper. Det er på sin plass å sette i verk tiltak for å sikre at naturtypen ikke får en dårligere status i løpet av de neste 15 årene.
Elfenbenslav: Gitt status som sterk truet og nasjonal ansvarsart med antatt > 25 % av europeisk forekomst i Norge, er det på sin plass at det settes i verk tiltak for å forbedre artens rødlistestatus med en kategori til sårbar i løpet av de neste 15 årene.
ÅPEN GRUNNLENDT KALKMARK I BOREONEMORAL SONE
Kartlegging og avgrensning av naturtypen åpen grunnlendt kalkmark krever fagkompetanse
Fylkesmannen i Oslo og Akershus som nå er en del av Fylkesmannen i Oslo og Viken fikk i 2011 i oppdrag å utarbeide et faggrunnlag for naturtypen åpen grunnlendt kalkmark. Vi har vært nasjonal koordinator for naturtypen siden den gangen. Fra 2011 har det blitt gjennomført flere kartleggingsprosjekter i Oslo, Akershus, Buskerud, Oppland og Telemark, for å få oversikt over naturtypen. Likevel er det fortsatt behov for supplerende kartlegging av naturtypen, på lik linje som for naturtypene som allerede er utvalgte. I tidligere kartlegginger ble det tillatt mosaikk av rikt strandberg i lokalitetene. Disse lokalitetene bør kvalitetssikres. Naturtypen er utfordrende å kartlegge og avgrense. Den kan kun kartlegges av kompetente fagfolk som er godt kjent med naturtypen som kjenner kriteriene og vet hvor grensene går for å godta mosaikk av rikt strandberg og skogtyper i lokalitetene, og når man heller bør avgrense arealene som andre naturtyper i egne lokaliteter. Vi mener nå at naturtypen er grundig vurdert og definert, samt tilstrekkelig kartlagt til at den kan få statusen utvalgt.
Åpen grunnlendt kalkmark som utvalgt naturtype – viktig virkemiddel
Vi er positive til at naturtypen åpen grunnlendt kalkmark blir en utvalgt naturtype. Det vil være positivt at lokaliteter med denne naturtypen får større oppmerksomhet og blir bedre beskyttet. Vi vil gjerne trekke frem det som står i høringsbrevet i vedlegget om beslutningsgrunnlaget:
«Utvalgt naturtype må ses som en statlig retningslinje som skal sikre at naturtypen får mer vekt i avveiinger mot andre samfunnshensyn, enn hensynet til natur normalt vil ha. Når et tiltak kan påvirke en forekomst av en utvalgt naturtype, skal en ved utøving av offentlig myndighet og ved forvaltning av det offentliges faste eiendom, ta særlig hensyn til forekomster av en utvalgt naturtype som kan påvirkes for å hindre at naturtypen forringes.»
Lokaliteter av naturtypen kan ha ulik økologisk kvalitet og kan være på ulik type eiendom. Det vil derfor være lurt å gjøre en vurdering av hver enkelt av lokalitetene før det utøves myndighet fra kommunene eller andre.
Vi mener naturtypen er leveområde for så mange truede arter; både karplanter, invertebrater, moser, lav og sopp, at det er hensiktsmessig å få hevet bevisstheten om naturtypen og ta vare på naturtypen på en bedre måte enn i dag. Ved å ta vare på naturtypen, tar vi samtidig vare på mange truete, sårbare og sjeldne arter. Naturtypen hadde tidligere status som sårbar på rødlista for naturtyper, men ved revisjon i 2018 har naturtypen fått status sterkt truet. Dette er en forverring av status, ett steg i feil retning, som vi mener krever handling.
Vi er enige i at tiltakspakke 1 bør velges for naturtypen. Den innebærer skjøtsel for å hindre gjengroing (tiltak 1), bekjempelse av fremmede arter (tiltak 2) og stans av nedbygging av arealer (tiltak 3).
Vi er positive til at naturtypen ved å bli utvalgt får en høyere prioritet ved tildeling av midler i tilskuddsordningen. I Indre Oslofjord mener vi at vi har god tilgang på kompetente personer som kan utføre tilfredsstillende skjøtsel i lokaliteter med naturtypen. Det har innkomne søknader til tilskuddordningen for trua naturtyper og tilskuddsordningen for trua arter vist. I tillegg til tilskuddsordningene mener vi det må settes av driftsmidler som kan gå til utarbeidelse av skjøtselsplaner, kartlegging og overvåking, og ved behov for skjøtsel dersom vi ikke får inn tilfredsstillende tilskuddssøknader. Gjennom tilskuddsordningen er det ikke gitt at vi får inn søknader og vi kan få mer eller mindre tilfeldige søkere som ønsker å gjennomføre skjøtsel. Ved å få en egen driftspost til naturtypen og ved å ta en mer aktiv rolle i tilskuddsordningen, kan vi få en god skjøtsel av lokalitetene med naturtypen.
For slåttemark er Fylkesmannen i Oslo og Viken aktive opp mot grunneiere og oppfordrer dem til å søke om midler til skjøtsel fra tilskuddsordningen. For lokaliteter med åpen grunnlendt kalkmark kreves høy kompetanse for å utøve skjøtsel. Man må kunne skille mellom ulike arter som bør fjernes og ikke. For eksempel bør den rødlistede arten svartmispel ikke kappes, mens andre hagemispler bør kappes ned. Mye areal med naturtypen åpen grunnlendt kalkmark ligger på offentlig eiendom. I Indre Oslofjord har flere kommuner heldigvis opparbeidet og skaffet seg kompetanse til å gjøre en tilfredsstillende og god skjøtsel av lokaliteter med naturtypen. Både Oslo kommune, Bærum kommune og Nesodden kommune er eksempler på slike kommuner. Vi tenker oss at vi kan ha samme aktive rolle opp mot grunneiere med naturtypen åpen grunnlendt kalkmark, som vi har opp mot grunneiere med slåttemark som bør skjøttes.
Vi er positive til at det opprettes en ny driftspost for naturtypen, slik vi har for de andre utvalgte naturtypene. På den måten kan vi bedre styre kartlegging, overvåking, skjøtselsplanlegging og skjøtsel i lokaliteter med naturtypen. Særlig bør Fylkesmannen i Innlandet, Fylkesmannen i Vestfold og Telemark og Fylkesmannen i Oslo og Viken få tilgang til midler fra posten. Lokaliteter med åpen grunnlendt kalkmark i eventuelle andre fylker, som for eksempel Rogaland, bør også kartlegges og ivaretas med midler fra driftsposten.
Da utvalgte naturtyper ligger midt mellom vern og ikke vern, opplever vi at oppfølgingen kan være uklar og noe vanskelig for kommunene, særlig har vi opplevd dette for hule eiker. Denne utfordringen tror vi også kan komme for lokaliteter med naturtypen åpen grunnlendt kalkmark. God kartlegging kan bøte på noe av dette. Ved å få flere utvalgte naturtyper kan kommunene få økt behov for kompetanse på området, og samtidig mer trening i å håndtere slike saker, noe som kan være en fordel. Vi tror ikke saksmengden vil øke vesentlig, men vi kan få flere brudd på aktsomhetsplikten, og da er det viktig at sanksjonsmyndighet har kapasitet og kan gi respons innen rimelig tid.
Områdevern - et viktig tilleggsvirkemiddel
«Det totale arealet av naturtypen er sannsynligvis mellom 2 og 3 km 2 . En stor andel av forekomstene er kartlagt innenfor kjerneområdet rundt Oslofjorden. Per i dag ligger 50-60 % av arealet med åpen grunnlendt kalkmark i boreonemoral sone innenfor verneområder. Ved utvelgelse av naturtypen vil dermed 40-50 % av det totale arealet for naturtypen, anslagsvis mellom 0,8 og 1,5 km 2 , bli omfattet av reglene om utvalgte naturtyper.»
Selv om naturtypen får status som utvalgt naturtype ser vi behov for vern av flere lokaliteter med naturtypen. Frivillig vern av skog er ikke aktuelt for denne naturtypen, mens supplerende vern som vi har en pågående prosess på nå, vil være et viktig supplement for å ivareta naturtypen. Fylkesmannen i Oslo og Viken sendte i februar 2019 inn 23 områder med naturtypen åpen grunnlendt kalkmark som vi ønsket å verne gjennom supplerende vern-prosessen, noen helt nye områder og flere utvidelser av eksisterende områder. Åtte av disse er anbefalt av Miljødirektoratet til Miljø- og klimadepartementet for videre oppfølging.
Vi vil poengtere at det er viktig at det bevilges tilstrekkelig med midler til driftsposten som skal ivareta verneområdene våre og verdiene der. Det vil ivareta lokaliteter med naturtypen åpen grunnlendt kalkmark som allerede er vernet.
Videre arbeid med vern av naturtypen vil være et viktig virkemiddel for å ivareta naturtypen og det store artsmangfoldet som lever i naturtypen.
Kjennskap til utbyggingspress i konkrete lokaliteter
Fylkesmannen i Oslo og Viken har per i dag mange lokaliteter med naturtypen åpen grunnlendt kalkmark innenfor sine to fylker Oslo og Viken. Lokalitetene er små, og er sterkt utsatt for press som nedbygging, fremmede arter og slitasje fra friluftsliv.
Lokalitetene ligger på kambrosilur berggrunn som i våre fylker finnes langs kysten i indre Oslofjord, og på Ringerike, i både Ringerike og Hole kommuner, og noe i Eiker. Størst tetthet har vi i kommunene Oslo, Bærum, Asker og Nesodden.
Mye av arealet med naturtypen er allerede vernet. Men fortsatt finnes det arealer med naturtypen som bør vernes.
Det er flere lokaliteter på offentlig eid grunn som ikke er vernet, slik som på Rolfstangen, Langøyene i Oslo, deler av Borøya, Kalvøya og Langåra. Dette er ofte mye brukte friluftslivsområder, som er utsatt for slitasje, spor etter grilling og som trues av fremmede uønskede arter. Vi har et godt samarbeid med Bærum kommune som driver skjøtsel i mange av disse lokalitetene.
Private arealer med naturtypen finnes særlig i strandsonen langs Nesøya, Landøya, Gåsøya, Grimsøya, Snarøya, Løkeneshalvøya og Ildjernet i Nesodden. I strandsonen i Indre Oslofjord er naturtypen særlig utsatt for små tiltak, som for eksempel plen- og steinlegging, bygging av platting og brygger, samt lagring av båter, byggematerialer eller andre ting.
Mange eiendommer med naturtypen er offentlig eid og allerede vernet og dermed beskyttet, som for eksempel verneområdene på Storøykilen, Koksabukta, deler av Borøya, Langåra og Kalvøya, samt Osloøyene: Hovedøya, Gressholmen-Rambergøya, Heggholmen, deler av Nakholmen, Lindøya og Bleikøya, Malmøya og Malmøykalven og Husbergøya.
I Hole og Ringerike kommuner kan lokaliteter med naturtypen være utsatt for utbyggingspress fra den nye Ringeriksbanen og ny E16.
Vi kjenner ikke til andre områder med lokaliteter som er utsatt for større utbyggingsprosjekter per dags dato.
Vi er positive til at naturtypen blir utvalgt. Vi mener nå at definisjonen av naturtypen er god nok og at vi har tilstrekkelig godt nok kartlagt naturtypen til at den er moden for å bli utvalgt. Virkemidlene som foreslås er vi positive til. I tillegg til at naturtypen bør bli utvalgt, bør ytterligere områdevern benyttes for å ivareta naturtypen og det store artsmangfoldet som er knyttet til naturtypen. Naturtypen krever mye skjøtsel som det er viktig å følge opp.
Gitt status som sterk truet og nasjonal ansvarsart med antatt > 25 % av europeisk forekomst i Norge, støtter vi tiltak for å forbedre artens rødlistestatus med en kategori til sårbar i løpet av de neste 15 årene.
Prioritert art med økologisk funksjonsområde – effektivt virkemiddel
Det er et mål at truede arter skal sikres av skognæringen ved at nøkkelbiotoper registreres etter metoden MiS. Dagens virkemidler innenfor skogbruket (skogbruksloven med tilhørende forskrifter og bransjestandarder) kan bidra positivt til ivaretagelse av arten elfenbenslav og dens leveområde. Men disse virkemidlene alene er ikke tilstrekkelig for å oppnå målene satt for denne arten da den kan ha negative påvirkninger fra andre sektorer. I tillegg mangler det et regelverk som hindrer ulike typer små og større arealinngrep fra andre sektorer (som veibygging, kraftutbygging, flomsikringstiltak) som direkte ødelegger artens levesteder. Prioritert art med funksjonsområde innebærer et strengt virkemiddel og en sterk beskyttelse av truede arter og deres leveområder.
For prioriterte arter ligger den juridiske beskyttelsen i selve forskriften. Forslaget til forskrift innebærer at det ikke kan drives ordinært skogbruk i de økologiske funksjonsområdene for elfenbenslav. Funksjonsområdet gjelder i en sone med radius 35 meter ut fra hver enkelt forekomst av arten, og er beregnet til ca. 3,9 daa for hver lokalitet. Fylkesmannen oppfatter et klart definert funksjonsområde på 35 meter som positivt, og at restriksjonsnivået innenfor er riktig. Dette gjelder alle kjente forekomster, men også forekomster som oppdages etter hvert. Vi anbefaler at det gjennomføres en evaluering av forskriften og andre benyttede virkemidler i 2035 for å se hvorvidt målet er nådd, og behovet for forskriften fortsatt er tilstede. Konsekvensene for skogbruket bør også evalueres.
Prioritert art – ikke tilstrekkelig virkemiddel
Vi kan si at det i stor grad er artens store krav til livsmiljø, som har gjort at den i dag er truet. Elfenbenslav er relativt lyskrevende, moderat fuktighetskrevende, og sårbar for sterk solinnstråling og vindpåvirkning. Arten krever lengre perioder med gunstig kombinasjon av høy luftfuktighet, dempet/diffust lys og lite vind for vekst og fotosyntese. Den er derfor sårbar for kanteffekter. Kanteffekter som endret fuktighet, temperatur, lysforhold/innstråling og vind kan ha negativ effekt fra eksponerte kanter flere titalls meter inn i skogen. Dette betyr at dersom prioritert art med økologisk funksjonsområde benyttes som eneste virkemiddel, risikerer man at forekomstene utsettes for omfattende og skadelige kanteffekter. Dette kan skje i de tilfeller det gjennomføres hogst eller andre tiltak som fjerner skogen inntil grensen for funksjonsområdet. Bevaring av elfenbenslav er derfor avhengig av andre virkemidler i tillegg.
Områdevern – et nødvendig tilleggsvirkemiddel
En vesentlig andel av samlet norsk populasjon av elfenbenslav er konsentrert til noen relativt få lokaliteter. Typisk for disse få, men individrike lokalitetene, er at de er komplekse, har mange og store naturverdier, bl.a. huser de ofte rike forekomster av andre rødlistede lavarter. Ved forvaltning av slike områder, bør det legges til grunn en mer helhetlig vurdering enn kun elfenbenslav. Områdevern som naturreservat beskytter arealer større enn funksjonsområdet (slik det er definert i forslaget til forskrift). Det innebærer at risikoen for negative kanteffekter begrenses betydelig. Områdevern vurderes derfor som viktigste virkemiddel for å sikre elfenbenslavens langsiktige overlevelse i Norge. For individfattige forekomster kan områdevern være lite hensiktsmessig. Her vil prioritert art med økologisk funksjonsområde være det mest hensiktsmessige tiltaket.
Prioritert art – et insentiv til frivillig skogvern
Fordi skogvernet er frivillig, er det en risiko for at grunneiere av lokaliteter med individrike forekomster av elfenbenslav ikke ønsker å tilby eiendommen til skogvern. Forskrift om elfenbenslav som prioritert art med funksjonsområde vil begrense mulighetene for normal skogdrift betydelig i områder der det er tett mellom forekomstene. Og som forskriften sier, kan grunneier kreve at området vernes etter naturmangfoldloven dersom bestemmelsene medfører en vesentlig vanskeliggjøring av igangværende bruk og et vesentlig tap. Dette kan være et betydelig intensiv for at flere av de viktigste og individrikeste områdene med store andre naturverdier tilbys for vern.
Tilstrekkelig vern – en utfordring
Elfenbenslav trenger langsiktig beskyttelse som også sikrer livsmiljøet til arten mot et vidt spekter av påvirkningsfaktorer. Et sentralt og nødvendig virkemiddel er områdevern av de rikeste lokalitetene. Så mange som 92 av totalt 107 lokaliteter er i dag ikke vernet. Kun en av de 14 rikeste forekomstene er vernet. Det kan derfor synes vanskelig å få tilbud om vern av de rikeste og viktigste lokalitetene. Selv i individrike lokaliteter er som oftest avstanden mellom forekomstene av elfenbenslav så stor (> 70 meter) at funksjonsområdene i liten grad blir overlappende. Der grunneierne ikke tilbyr områder for vern, vil prioritert art med funksjonsområde derfor ikke sikre sammenhengende livsmiljøer.
Dette betyr: Så lenge skogvern er frivillig, selv der det er rike forekomster av prioriterte arter og andre store naturverdier, ser vi en mulighet for at foreslåtte virkemidler (områdevern og priortitert art med funksjonsområde) ikke er tilstrekkelig til å sikre den nødvendige langsiktige beskyttelsen som sikrer livsmiljøet på et tilstrekkelig antall av de viktigste forekomstene til at elfenbenslav vil gå ned én rødlistekategori på Norsk rødliste for arter i 2035 til kategori sårbar.
Vi ser derfor behov for alternative virkemidler til frivillig vern for å sikre et tilstrekkelig antall av de mest individrike og viktigste lokalitetene.
Vi mener at prioritert art med funksjonsområde sammen med områdevern er tiltak som vil kunne være effektive og bidra sterkt til å oppnå langsiktig beskyttelse tilstrekkelig til å forbedre rødlistekategori for elfenbenslav til sårbar innen 2035. Bestemmelsene i forskriften er strenge og vil gi sterk beskyttelse innenfor et klart definert funksjonsområde. Men innenfor store og individrike lokaliteter vil bestemmelsene fortsatt gi rom for negative kanteffekter (f.eks. etter hogst). I slike lokaliteter er områdevern beste virkemiddel. Fordi skogvern er frivillig, er det fortsatt risiko for at eierne av de viktigste lokalitetene for elfenbenslav ikke tilbyr skog til vern. Det kan derfor være behov for alternative virkemidler for å sikre langsiktig beskyttelse av store livsmiljøer i et tilstrekkelig utvalg av de mest individrike og viktigste lokalitetene for elfenbenslav.