Vi viser til Finansdepartementets brev 24.4.2020 med vedlegg.
Justis- og beredskapsdepartementet støtter intensjonen med den foreslåtte endringen i forbrukslånsforskriften.
Vi vil imidlertid peke på at forslaget kan gi utilsiktede konsekvenser og foreslår at Finansdepartementet vurderer om formålet bedre kan oppnås ved en ny § 3 a som antydningsvis kan lyde slik:
«Forskriften er ikke til hinder for at det gis lån som overstiger betjeningsevnen i § 2 eller gjeldsgraden i § 3, når samtlige av følgende vilkår er oppfylt:
a) lånet gis for å sikre midlertidig tilgang til likvide midler for kunden,
b) det er avtalt skriftlig med kunden at lånet og alle lånekostnadene senest forfaller til betaling når kunden mottar en konkret angitt pengesum i form av stønader, bevilgninger fra det offentlige, stipend, forsikringsoppgjør, skatteoppgjør eller andre lignende midler som det er rimelig å legge til grunn at kunden vil motta,
c) kunden har fri rådighet over midlene som er nevnt i bokstav b, og
d) lånekostnadene, herunder renter eller annet vederlag, ikke står i et åpenbart misforhold til lånebeløpet, samtidig som at lånevilkårene heller ikke på annen måte utilbørlig utnytter et avhengighetsforhold, gjeldsproblemer eller økonomisk nød.»
Vi vil peke på at også de som ikke mottar dagpenger fra NAV, vil kunne ha behov for midlertidig finansiering. Hensynene som forslaget bygger på, vil gjøre seg gjeldende generelt, og ikke bare ved utbetaling av dagpenger fra NAV. Dette kan eksempelvis være studenter som har behov for midler før utbetaling av stipend, men også arbeidstakere som får en midlertidig utgift som vil kunne tilbakebetales ved utbetaling av feriepenger, skattepenger e.l. Et annet eksempel kan være overgang fra en stilling der lønn utbetales forskuddsvis, til en stilling der lønn utbetales etterskuddsvis. Det samme gjelder for personer som har behov for midler i påvente av utbetaling av en forsikringssum.
Forutsatt at det er avtalt at lånet skal tilbakebetales med en fremtidig konkretisert pengesum, har vi for vår del vanskelig for å se noen avgjørende grunn til å avgrense virkeområdet til dagpengemottakere. Behovet kan som nevnt være like stort der likviditetsmangelen skyldes andre forhold, både som følge av dagens situasjon eller andre årsaker kunden ikke selv kan påvirke. Et vilkår om at det må være avtalt at lånet gis for å sikre midlertidig finansiering, kan bidra til å unngå at vilkårene skal gjelde alminnelig brukskontokreditt.
Forslaget synes å innebære at dagpengemottakere som i dag ikke har overskredet gjeldsgraden eller betjeningsevnen, vil kunne måtte betale høyere kostnader enn de som har overskredet gjeldsgraden eller betjeningsevnen, i og med at det bare er de sistnevnte som får nyte godt av et rentetak. Det kan etter vårt syn gi feil signaler til markedet. Vi vil også peke på at mange forbrukslån i dag innehas av kunder som vil ha langt mindre i disponibel inntekt enn hva andre personer kan forvente å få i dagpengesats. Dette gjelder særlig dersom formue ikke skal innfortolkes som et grunnlag for betjeningsevne etter § 2. Det synes etter dette ikke rimelig å sette et rentetak kun for dagpengemottakere, og vi foreslår at dette vilkåret ikke tas med. Et generelt vilkår lignende det vi foreslår i bokstav b og c ovenfor, vil trolig være tilstrekkelig for å ivareta hensyn som skal beskytte kundene, og samtidig hensynene som forskriften generelt bygger på i relasjon til foretakene.
Vi mener også at det bør vurderes om unntaket bør gjøres permanent.
Justis- og beredskapsdepartementet støtter intensjonen med den foreslåtte endringen i forbrukslånsforskriften.
Vi vil imidlertid peke på at forslaget kan gi utilsiktede konsekvenser og foreslår at Finansdepartementet vurderer om formålet bedre kan oppnås ved en ny § 3 a som antydningsvis kan lyde slik:
«Forskriften er ikke til hinder for at det gis lån som overstiger betjeningsevnen i § 2 eller gjeldsgraden i § 3, når samtlige av følgende vilkår er oppfylt:
a) lånet gis for å sikre midlertidig tilgang til likvide midler for kunden,
b) det er avtalt skriftlig med kunden at lånet og alle lånekostnadene senest forfaller til betaling når kunden mottar en konkret angitt pengesum i form av stønader, bevilgninger fra det offentlige, stipend, forsikringsoppgjør, skatteoppgjør eller andre lignende midler som det er rimelig å legge til grunn at kunden vil motta,
c) kunden har fri rådighet over midlene som er nevnt i bokstav b, og
d) lånekostnadene, herunder renter eller annet vederlag, ikke står i et åpenbart misforhold til lånebeløpet, samtidig som at lånevilkårene heller ikke på annen måte utilbørlig utnytter et avhengighetsforhold, gjeldsproblemer eller økonomisk nød.»
Vi vil peke på at også de som ikke mottar dagpenger fra NAV, vil kunne ha behov for midlertidig finansiering. Hensynene som forslaget bygger på, vil gjøre seg gjeldende generelt, og ikke bare ved utbetaling av dagpenger fra NAV. Dette kan eksempelvis være studenter som har behov for midler før utbetaling av stipend, men også arbeidstakere som får en midlertidig utgift som vil kunne tilbakebetales ved utbetaling av feriepenger, skattepenger e.l. Et annet eksempel kan være overgang fra en stilling der lønn utbetales forskuddsvis, til en stilling der lønn utbetales etterskuddsvis. Det samme gjelder for personer som har behov for midler i påvente av utbetaling av en forsikringssum.
Forutsatt at det er avtalt at lånet skal tilbakebetales med en fremtidig konkretisert pengesum, har vi for vår del vanskelig for å se noen avgjørende grunn til å avgrense virkeområdet til dagpengemottakere. Behovet kan som nevnt være like stort der likviditetsmangelen skyldes andre forhold, både som følge av dagens situasjon eller andre årsaker kunden ikke selv kan påvirke. Et vilkår om at det må være avtalt at lånet gis for å sikre midlertidig finansiering, kan bidra til å unngå at vilkårene skal gjelde alminnelig brukskontokreditt.
Forslaget synes å innebære at dagpengemottakere som i dag ikke har overskredet gjeldsgraden eller betjeningsevnen, vil kunne måtte betale høyere kostnader enn de som har overskredet gjeldsgraden eller betjeningsevnen, i og med at det bare er de sistnevnte som får nyte godt av et rentetak. Det kan etter vårt syn gi feil signaler til markedet. Vi vil også peke på at mange forbrukslån i dag innehas av kunder som vil ha langt mindre i disponibel inntekt enn hva andre personer kan forvente å få i dagpengesats. Dette gjelder særlig dersom formue ikke skal innfortolkes som et grunnlag for betjeningsevne etter § 2. Det synes etter dette ikke rimelig å sette et rentetak kun for dagpengemottakere, og vi foreslår at dette vilkåret ikke tas med. Et generelt vilkår lignende det vi foreslår i bokstav b og c ovenfor, vil trolig være tilstrekkelig for å ivareta hensyn som skal beskytte kundene, og samtidig hensynene som forskriften generelt bygger på i relasjon til foretakene.
Vi mener også at det bør vurderes om unntaket bør gjøres permanent.