Undertegnede er universitetslektor i rettsvitenskap v/Institutt for sosialt arbeid, NTNU. Jeg har tidligere over 30 års erfaring som privatpraktiserende advokat. Nærværende uttalelse står selvsagt kun for min egen regning, og foregis ikke å representere arbeidsgiver syn.
Innledningsvis vil jeg gjerne påpeke at det faktisk ikke finnes empirisk bevis for den eksisterende inkassobransjens netto samfunnsnytte. Det er meg bekjent ikke gjennomført hverken kvantitativt eller kvalitativt basert forskning som kartlegger de samlede økonomiske og sosiale virkninger av bransjens reelle praksis under eksisterende rammevilkår.
At det finnes mekanismer som gjør at betaling hvis nødvendig kan fremtvinges, vil selvsagt være nødvendig i en rettsstat. Men slik bransjen fungerer i dag, med et åpenbart inflatert salærnivå særlig for mindre krav, er det en rimelig hypotese at dette helt unødvendige kostnadsnivået medfører økonomiske og sosiale skadevirkninger som tilsvarer eller overstiger nytteverdien av det betalingspress som ligger i mulighetene for tvangsmessig inndrivning av pengekrav.
Således er store deler av bransjens virksomhet basert på å belaste relativt små krav med høyest mulige salærer så raskt som mulig. Dette igjen fører til at betalingsproblem som under et annet regime ville forblitt forbigående for den enkelte debitor, de kronifiseres for svært mange gjennom at ekstrakostnadene blir så store at et i utgangspunkt håndterlig problem fort eskalerer til uhåndterlig nivå. Negative betalingsanmerkninger fører til at refinansiering blir umulig eller uforholdsmessig dyrt, og en vond sprial som ofte fører til personlige tragedier til følge kommer i gang.
Samtidig er bransjens angivelige vilje til å finne løsninger til beste for begge parter etter min erfaring en myte uten grunnlag i virkeligheten.
Min egen erfaring som advokat for debitorer er meget omfattende, men erstatter selvsagt ikke forskningsbasert empiri. Men det gjør heller ikke bransjens glorifiserende og helt uriktige fremstilling av egen praksis. Det finnes selvsagt hederlige unntak, men jevnt over fremstår bransjens saksbehandlere med et lavt kompetansenivå og fremfor alt bundet av interne instrukser som kun prioriterer inkassators egeninteresse i egen andel av totalkravet. Selv om det stilles visse krav for å inneha inkassobevilling, foreligger det ingen offentlige krav til ansatte medarbeideres kompetanse.
Jeg har for det første ikke tall på hvor mange ganger konstruktive forsøk på å få i stand underhåndsakkorder med høyt dividendenivå, ofte basert på at nær familie yter debitor en håndsrekning, har mislykkes nettopp fordi byråene har instruert sine medarbeidere om konsekvent å motarbeide løsninger som ikke innebærer full salærdekning. At dette også har medført betydelige tap for kreditorene, er selvsagt. Bransjene "standardløsning" - som selvsagt ikke løser noe som helst i flertallet av tilfeller - er betalingsutsettelser som kun medfører kronifisering av illikviditet hos debitor. Men inntektsmaksimering for bransjen selv.
For det andre er det etter min erfaring slik at arrogansefaktoren i store deler av bransjens førstelinje er skyhøy, og dessverre ofte omvendt proprosjonal med kunnskapsnivået. Å etablere en realistisk, felles forståelse av debitors faktiske situasjon er derfor mange ganger uforholdsmessig vanskelig, hvilket igjen gjør det vanskelig å diskutere løsninger.
4 av 5 medarbeidere som utfører førstelinjetjeneste forstår ikke de praktiske konsekvenser av at et utlegg har så dårlig prioritet at verdien av panteobjektet ikke engang dekker andre pant med bedre prioritet. Det samme gjelder hvordan man korrekt beregner om det er adgang til trekk i lønn, trygd el. tilsvarende ytelser. Prioritetsrekkefølgen mellom kategorier av utleggstrekk iflg. DL § 2-8, 1. ledd og hva denne i praksis innebærer for hva som bør godtas av minnelige ordninger er det nesten ingen førstelinjemedarbeidere som vet og forstår.
Oppsummert er mitt syn at kraftige innstramminger i bransjens rammevilkår må til for både å begrense de sosiale skadevirkningene bransjens uheldige praksis utvilsomt fører til og for å fremtvinge en betydelig høyere grad av løsningsorientering uten problemkronifisering. Hvilket igjen forutsetter en betydelig hevning av kompetansenivået.
Så er det også slik at behovet for reformer slett ikke begrenser seg til kutt i bransjens salærer. En rekke andre tiltak fremstår som nødvendige. Således
Til slutt kanskje det aller viktigste: Vesentlig strengere regulering av adgangen til oppkjøp av misligholdte fordringer. Slik finansavtaleloven nå lyder, har flertallet av store inkassoaktører opprettet egne "liksombanker" - ofte registrert i utlandet - for å kunne omgå de allerede foreliggende begrensninger i adgangen til slike oppkjøp. Det er en trist, men helt gjennomgående erfaring at det utvises en særlig brutalitet og hensynsløshet ved bransjens inndrivelse av oppkjøpte fordringer. Noen konkrete forslag til slik regulering:
Innledningsvis vil jeg gjerne påpeke at det faktisk ikke finnes empirisk bevis for den eksisterende inkassobransjens netto samfunnsnytte. Det er meg bekjent ikke gjennomført hverken kvantitativt eller kvalitativt basert forskning som kartlegger de samlede økonomiske og sosiale virkninger av bransjens reelle praksis under eksisterende rammevilkår.
At det finnes mekanismer som gjør at betaling hvis nødvendig kan fremtvinges, vil selvsagt være nødvendig i en rettsstat. Men slik bransjen fungerer i dag, med et åpenbart inflatert salærnivå særlig for mindre krav, er det en rimelig hypotese at dette helt unødvendige kostnadsnivået medfører økonomiske og sosiale skadevirkninger som tilsvarer eller overstiger nytteverdien av det betalingspress som ligger i mulighetene for tvangsmessig inndrivning av pengekrav.
Således er store deler av bransjens virksomhet basert på å belaste relativt små krav med høyest mulige salærer så raskt som mulig. Dette igjen fører til at betalingsproblem som under et annet regime ville forblitt forbigående for den enkelte debitor, de kronifiseres for svært mange gjennom at ekstrakostnadene blir så store at et i utgangspunkt håndterlig problem fort eskalerer til uhåndterlig nivå. Negative betalingsanmerkninger fører til at refinansiering blir umulig eller uforholdsmessig dyrt, og en vond sprial som ofte fører til personlige tragedier til følge kommer i gang.
Samtidig er bransjens angivelige vilje til å finne løsninger til beste for begge parter etter min erfaring en myte uten grunnlag i virkeligheten.
Min egen erfaring som advokat for debitorer er meget omfattende, men erstatter selvsagt ikke forskningsbasert empiri. Men det gjør heller ikke bransjens glorifiserende og helt uriktige fremstilling av egen praksis. Det finnes selvsagt hederlige unntak, men jevnt over fremstår bransjens saksbehandlere med et lavt kompetansenivå og fremfor alt bundet av interne instrukser som kun prioriterer inkassators egeninteresse i egen andel av totalkravet. Selv om det stilles visse krav for å inneha inkassobevilling, foreligger det ingen offentlige krav til ansatte medarbeideres kompetanse.
Jeg har for det første ikke tall på hvor mange ganger konstruktive forsøk på å få i stand underhåndsakkorder med høyt dividendenivå, ofte basert på at nær familie yter debitor en håndsrekning, har mislykkes nettopp fordi byråene har instruert sine medarbeidere om konsekvent å motarbeide løsninger som ikke innebærer full salærdekning. At dette også har medført betydelige tap for kreditorene, er selvsagt. Bransjene "standardløsning" - som selvsagt ikke løser noe som helst i flertallet av tilfeller - er betalingsutsettelser som kun medfører kronifisering av illikviditet hos debitor. Men inntektsmaksimering for bransjen selv.
For det andre er det etter min erfaring slik at arrogansefaktoren i store deler av bransjens førstelinje er skyhøy, og dessverre ofte omvendt proprosjonal med kunnskapsnivået. Å etablere en realistisk, felles forståelse av debitors faktiske situasjon er derfor mange ganger uforholdsmessig vanskelig, hvilket igjen gjør det vanskelig å diskutere løsninger.
4 av 5 medarbeidere som utfører førstelinjetjeneste forstår ikke de praktiske konsekvenser av at et utlegg har så dårlig prioritet at verdien av panteobjektet ikke engang dekker andre pant med bedre prioritet. Det samme gjelder hvordan man korrekt beregner om det er adgang til trekk i lønn, trygd el. tilsvarende ytelser. Prioritetsrekkefølgen mellom kategorier av utleggstrekk iflg. DL § 2-8, 1. ledd og hva denne i praksis innebærer for hva som bør godtas av minnelige ordninger er det nesten ingen førstelinjemedarbeidere som vet og forstår.
Oppsummert er mitt syn at kraftige innstramminger i bransjens rammevilkår må til for både å begrense de sosiale skadevirkningene bransjens uheldige praksis utvilsomt fører til og for å fremtvinge en betydelig høyere grad av løsningsorientering uten problemkronifisering. Hvilket igjen forutsetter en betydelig hevning av kompetansenivået.
Så er det også slik at behovet for reformer slett ikke begrenser seg til kutt i bransjens salærer. En rekke andre tiltak fremstår som nødvendige. Således
Til slutt kanskje det aller viktigste: Vesentlig strengere regulering av adgangen til oppkjøp av misligholdte fordringer. Slik finansavtaleloven nå lyder, har flertallet av store inkassoaktører opprettet egne "liksombanker" - ofte registrert i utlandet - for å kunne omgå de allerede foreliggende begrensninger i adgangen til slike oppkjøp. Det er en trist, men helt gjennomgående erfaring at det utvises en særlig brutalitet og hensynsløshet ved bransjens inndrivelse av oppkjøpte fordringer. Noen konkrete forslag til slik regulering: