Siden Inkassoloven kom i 1989 og Gjeldsordningsloven i 1990 har inkasso vært nøye lovregulert. En rekke andre lover regulerer også inkasso. Både skyldner og kreditor har rettigheter og plikter i de lovene som regulerer betaling av forfalte fordringer.
Hovedprinsippet i norsk lovgivning er at det er skyldners ansvar å gjøre opp sitt utestående. Dette skal fortrinnsvis skje frivillig. Dersom frivillig oppgjør ikke skjer har myndighetene gitt kreditorer virkemidler til å tvangsinndrive ubetalte fordringer, via forliksklage og utleggsbegjæring.
I 2006 ble det gjennomført en endring for lettere å kunne gjennomføring av tvangsinndriving av krav som ikke er omstridte; utleggsbegjæring (såkalt 7-2f) skulle kunne sendes namsmannen på slike saker, fremfor å gå veien om forliksrådet for å få tvangsgrunnlag.
I 2009 ble det gjennomført en markant reduksjon i inkassosalærene. Flere trinn på salærstigen ble fjernet, noe som gjør at krav helt opp til 2500 kr har laveste salærsats – noe som har blitt gjenstand for mer og mer kritikk i det siste. Det er blitt mer vanlig at det sendes utleggsbegjæring på lave krav som ikke gjøres opp frivillig. Noe lovgiverne i 2006 gav klarsignal for. Samtidig ble perioden mellom lett og tungt salær utvidet fra 28 til 42 dager. Dette for å gi skyldner mer tid til å gjennomføre et frivillig oppgjør.
Siden salærreduksjonen i 2009 har salærene omtrent stått stille, mens de statlige rettsgebyrene har hatt en kraftig økning.
I den offentlige debatten har det vært spesielt tre forhold som er blitt kritisert; høye salærer på lave krav, at lave krav sendes til tvangsinndriving via namsfogden, og at utestående fordringer kan kjøpes og selges (såkalte porteføljekrav). La oss se på kritikken:
At salærene skal endres har ligget i kortene siden innstillingen til ny inkassolov kom i januar. Regjeringen har uttalt at den ikke vil vente på prosessen med ny lov. Salærene kan endres gjennom endring av Inkassoforskriften. Koronakrisen i norsk økonomi har fremskyndet salærendringen. Spørsmålet er om forslaget til endringer i salærene vil rokke ved de ovennevnte prinsippene for norsk inkassolovgivning – før selve loven er endret. Det er et spørsmål myndighetene ikke bør ta lett på.
Inkassosalærene er ment å dekke kreditors utgifter til å få drevet inn utestående fordringer. Blant begrunnelsene for å redusere salærene er at mye av arbeidet til inkassobyråene er automatisert. Den ideelle inkassosak kan beskrives dithen at en skyldner får betalingsoppfordring fordi en faktura er ubetalt, og skyldner gjør opp kravet umiddelbart. Men dette er langt fra virkeligheten. Behov for fakturakopier, behandling av innsigelser, søknader om betalingsavtaler, utsettelser eller ordninger for nedbetaling av krav, kravsforespørsler for utarbeidelse av gjeldsordning etc. er virkeligheten. Arbeidet med slike henvendelser kan ikke automatiseres. Selv med ny teknologi kreves mennesker i møter med skyldnere som ikke umiddelbart kan betale, og for å imøtekomme henvendelser fra andre instanser (forliksråd, namsmenn, NAV etc). Selv om salærene reduseres vil neppe kravene til saksbehandling hos kreditor og inkassoselskaper bli redusert.
Blant konsekvensene av reduserte salærer vil være redusert bemanning hos inkassoselskapene, og dermed færre personer til å ivareta en forsvarlig behandling henvendelser - som eksempelvis innsigelser mot krav. Det kan dermed bli mer aktuelt å sende flere omtvistede krav direkte til behandling i forliksråd , fremfor å få til en utenrettslig innsigelsesbehandling og løsning.
I forslagene til salærendringer ligger det implisitt at kreditor skal ta mer av utgiftene ved inndrivning av ubetalte krav. Til nå har slike utgifter vært ilagt skyldner. Dette betyr at kreditorer må vurdere å tapsføre krav fremfor å sende ubetalte krav til inkasso. Dette vil både true likviditeten til små og mellomstore bedrifter med utestående krav, og vil i neste instans gjøre at kreditorene bør vurdere å endre sin policy for betaling; mer kontant betaling eller forhåndsbetaling og mindre kjøp på kreditt eller mot faktura. Et alternativ til tapsføring av krav er at ubetalte fordringer i økende grad vil bli solgt. Mulighet for kjøp og salg av fordringer er blant de tre punktene nevnt innledningsvis som har blitt kritisert i den offentlige debatten. For kreditorer som har behov for likviditet vil dette fremstå som et godt alternativ til tapsføring eller en usikker inkassoprosess.
Som nevnt innledningsvis har rettslig inndriving av små krav blitt kritisert i den offentlige debatten. Finnes det alternativer i forbindelse med manglende frivillig oppgjør for inkassosaker? Ja, et åpenbart alternativ er å innføre like régler for privatpersoner som for bedrifter når det gjelder registrering av betalingsanmerkning: At det registreres betalingsanmerkning 30 dager efter at en ubetalt faktura er registrert til inkasso. Dette vil bidra til at privatpersoner unngår å pådra seg mer gjeld, nettopp fordi den første inkassosaken som ikke gjøres opp vil resultere i betalingsanmerkning. Samtidig vil det redusere behovet for å bruke namsfogden til tvangsinndriving – og flytte tidspunktet for bruk av utleggsbegjæring nærmere kravets foreldelsesdato. Dette vil i sin tur kunne bidra til at skyldner gjør opp krav raskere – uten at statlige rettsgebyrer og skrivesalær er ilagt kravet.
Staten kan selv bidra til å redusere kostnadene for skyldner, ved å redusere rettsgebyrene for forliksklager og utleggsbegjæringer.
Mvh Per Aage Pleym Christensen, Ospelia 25a, 1481 Hagan
Hovedprinsippet i norsk lovgivning er at det er skyldners ansvar å gjøre opp sitt utestående. Dette skal fortrinnsvis skje frivillig. Dersom frivillig oppgjør ikke skjer har myndighetene gitt kreditorer virkemidler til å tvangsinndrive ubetalte fordringer, via forliksklage og utleggsbegjæring.
I 2006 ble det gjennomført en endring for lettere å kunne gjennomføring av tvangsinndriving av krav som ikke er omstridte; utleggsbegjæring (såkalt 7-2f) skulle kunne sendes namsmannen på slike saker, fremfor å gå veien om forliksrådet for å få tvangsgrunnlag.
I 2009 ble det gjennomført en markant reduksjon i inkassosalærene. Flere trinn på salærstigen ble fjernet, noe som gjør at krav helt opp til 2500 kr har laveste salærsats – noe som har blitt gjenstand for mer og mer kritikk i det siste. Det er blitt mer vanlig at det sendes utleggsbegjæring på lave krav som ikke gjøres opp frivillig. Noe lovgiverne i 2006 gav klarsignal for. Samtidig ble perioden mellom lett og tungt salær utvidet fra 28 til 42 dager. Dette for å gi skyldner mer tid til å gjennomføre et frivillig oppgjør.
Siden salærreduksjonen i 2009 har salærene omtrent stått stille, mens de statlige rettsgebyrene har hatt en kraftig økning.
I den offentlige debatten har det vært spesielt tre forhold som er blitt kritisert; høye salærer på lave krav, at lave krav sendes til tvangsinndriving via namsfogden, og at utestående fordringer kan kjøpes og selges (såkalte porteføljekrav). La oss se på kritikken:
At salærene skal endres har ligget i kortene siden innstillingen til ny inkassolov kom i januar. Regjeringen har uttalt at den ikke vil vente på prosessen med ny lov. Salærene kan endres gjennom endring av Inkassoforskriften. Koronakrisen i norsk økonomi har fremskyndet salærendringen. Spørsmålet er om forslaget til endringer i salærene vil rokke ved de ovennevnte prinsippene for norsk inkassolovgivning – før selve loven er endret. Det er et spørsmål myndighetene ikke bør ta lett på.
Inkassosalærene er ment å dekke kreditors utgifter til å få drevet inn utestående fordringer. Blant begrunnelsene for å redusere salærene er at mye av arbeidet til inkassobyråene er automatisert. Den ideelle inkassosak kan beskrives dithen at en skyldner får betalingsoppfordring fordi en faktura er ubetalt, og skyldner gjør opp kravet umiddelbart. Men dette er langt fra virkeligheten. Behov for fakturakopier, behandling av innsigelser, søknader om betalingsavtaler, utsettelser eller ordninger for nedbetaling av krav, kravsforespørsler for utarbeidelse av gjeldsordning etc. er virkeligheten. Arbeidet med slike henvendelser kan ikke automatiseres. Selv med ny teknologi kreves mennesker i møter med skyldnere som ikke umiddelbart kan betale, og for å imøtekomme henvendelser fra andre instanser (forliksråd, namsmenn, NAV etc). Selv om salærene reduseres vil neppe kravene til saksbehandling hos kreditor og inkassoselskaper bli redusert.
Blant konsekvensene av reduserte salærer vil være redusert bemanning hos inkassoselskapene, og dermed færre personer til å ivareta en forsvarlig behandling henvendelser - som eksempelvis innsigelser mot krav. Det kan dermed bli mer aktuelt å sende flere omtvistede krav direkte til behandling i forliksråd , fremfor å få til en utenrettslig innsigelsesbehandling og løsning.
I forslagene til salærendringer ligger det implisitt at kreditor skal ta mer av utgiftene ved inndrivning av ubetalte krav. Til nå har slike utgifter vært ilagt skyldner. Dette betyr at kreditorer må vurdere å tapsføre krav fremfor å sende ubetalte krav til inkasso. Dette vil både true likviditeten til små og mellomstore bedrifter med utestående krav, og vil i neste instans gjøre at kreditorene bør vurdere å endre sin policy for betaling; mer kontant betaling eller forhåndsbetaling og mindre kjøp på kreditt eller mot faktura. Et alternativ til tapsføring av krav er at ubetalte fordringer i økende grad vil bli solgt. Mulighet for kjøp og salg av fordringer er blant de tre punktene nevnt innledningsvis som har blitt kritisert i den offentlige debatten. For kreditorer som har behov for likviditet vil dette fremstå som et godt alternativ til tapsføring eller en usikker inkassoprosess.
Som nevnt innledningsvis har rettslig inndriving av små krav blitt kritisert i den offentlige debatten. Finnes det alternativer i forbindelse med manglende frivillig oppgjør for inkassosaker? Ja, et åpenbart alternativ er å innføre like régler for privatpersoner som for bedrifter når det gjelder registrering av betalingsanmerkning: At det registreres betalingsanmerkning 30 dager efter at en ubetalt faktura er registrert til inkasso. Dette vil bidra til at privatpersoner unngår å pådra seg mer gjeld, nettopp fordi den første inkassosaken som ikke gjøres opp vil resultere i betalingsanmerkning. Samtidig vil det redusere behovet for å bruke namsfogden til tvangsinndriving – og flytte tidspunktet for bruk av utleggsbegjæring nærmere kravets foreldelsesdato. Dette vil i sin tur kunne bidra til at skyldner gjør opp krav raskere – uten at statlige rettsgebyrer og skrivesalær er ilagt kravet.
Staten kan selv bidra til å redusere kostnadene for skyldner, ved å redusere rettsgebyrene for forliksklager og utleggsbegjæringer.
Mvh Per Aage Pleym Christensen, Ospelia 25a, 1481 Hagan