Dette tiltaket finner jeg høyst unødvendig og begrensende for min personlige livsstil som historieformidler og hobbyhåndverker.
Som en historieformidler inn og ut av museum er et slikt tiltak være unødvendig hemmende for formidlings virksomheten, spesielt for frivillige tiltak og organisasjoner. For å formidle fortids kultur, som i dette tilfellet er middelalderhistorie (700-1537 e kr) tar vi i bruk lengre kniver og machete aktige verktøy inn i tradisjonelt håndverk og eksperimentell arkeologi.
Dette tiltaket vil ha ringvirkninger på mange virksomheter og næringsliv. Som en hobby smed som spesialiserer meg i knivmaking vil dette stramme inn på virksomheten jeg ønsker å bygge for meg selv. Masse stål og dyrt utstyr som er egnet til klinge making vil da være sløst bort. Tradisjonelt håndtverk vil da bli angrepet av et slikt tiltak.
Kulturen av lange kniver som redskap er like gammelt som oppdagelsen av metall, Redskapet av en Bill som er kjent på norsk som en Lauvkniv er europas svar på machete før industrialisering. En lettvektig ryddekniv egnet til å kappe grener og buskverk. Grunnet frafallet av disse redskapene i europa er grunnet kolonialisme, det vanlige argumentet mot macheter er ladet med jungellandskap, plantasjer og et utemmet landskap. Lange verktøykniver er et hverdagslig redskap og er like knyttet til kulturen som Ola Nordmann sin vedøks og tollekniv. Så og begrense bruken av slike kniver er også utslettende av kulturminne og kulturarv.
Rent praktisk er en verktøykniv skånender for kroppen. For friluftsliv, hagearbeid og tradisjonshåndverk kan en kniv være for lite og en øks være for stor for enkelte oppgaver. Verktøykniver er en middelvei som gjør grovarbeid lett men som skåner kroppen for belastning av håndledd og er mindre utmattende enn å bruke en øks. Av personlig erfaring har verktøykniver skånet kroppen min for unødvendig belastning.
For at politikere som har ingen praktisk erfaring med verktøykniver skal diktere hvordan resten av landet skal ha tilgang til dem er absurd. Begrensningen av verktøykniver kommer ikke til å gripe inn i voldskulturen som de ønsker å motkjempe. Dette vil heller oppfordre til bruken av mindre hverdagskniver som er lettere å skjule i slik kriminalitet. På verdens statistisk er de fleste knivstikkinger og knivdrap gjort med kjøkkenkniver, vil det være rimelig å begrense bruken av et helt annet redskap? Voldskulturen rundt knivstikking vil ikke stoppe med begrensninger rundt macheter og verktøykniver, hvor vi kan se i England at i england har lignende innstramninger ikke gjort noen forskjell på antall knivstikkinger. Jo mer ressurser og tid man bruker rundt et slik tiltak vil statistikken fremdeles være den samme før og etter. Dette blir for dumt og feigt, istedenfor å angripe voldskulturen som vil fortsette å produsere ofre av knivvold ønskes det å angripe en sak som hjelper ingen hvertfall ikke ofrene for knivvold.
Som en historieformidler inn og ut av museum er et slikt tiltak være unødvendig hemmende for formidlings virksomheten, spesielt for frivillige tiltak og organisasjoner. For å formidle fortids kultur, som i dette tilfellet er middelalderhistorie (700-1537 e kr) tar vi i bruk lengre kniver og machete aktige verktøy inn i tradisjonelt håndverk og eksperimentell arkeologi.
Dette tiltaket vil ha ringvirkninger på mange virksomheter og næringsliv. Som en hobby smed som spesialiserer meg i knivmaking vil dette stramme inn på virksomheten jeg ønsker å bygge for meg selv. Masse stål og dyrt utstyr som er egnet til klinge making vil da være sløst bort. Tradisjonelt håndtverk vil da bli angrepet av et slikt tiltak.
Kulturen av lange kniver som redskap er like gammelt som oppdagelsen av metall, Redskapet av en Bill som er kjent på norsk som en Lauvkniv er europas svar på machete før industrialisering. En lettvektig ryddekniv egnet til å kappe grener og buskverk. Grunnet frafallet av disse redskapene i europa er grunnet kolonialisme, det vanlige argumentet mot macheter er ladet med jungellandskap, plantasjer og et utemmet landskap. Lange verktøykniver er et hverdagslig redskap og er like knyttet til kulturen som Ola Nordmann sin vedøks og tollekniv. Så og begrense bruken av slike kniver er også utslettende av kulturminne og kulturarv.
Rent praktisk er en verktøykniv skånender for kroppen. For friluftsliv, hagearbeid og tradisjonshåndverk kan en kniv være for lite og en øks være for stor for enkelte oppgaver. Verktøykniver er en middelvei som gjør grovarbeid lett men som skåner kroppen for belastning av håndledd og er mindre utmattende enn å bruke en øks. Av personlig erfaring har verktøykniver skånet kroppen min for unødvendig belastning.
For at politikere som har ingen praktisk erfaring med verktøykniver skal diktere hvordan resten av landet skal ha tilgang til dem er absurd. Begrensningen av verktøykniver kommer ikke til å gripe inn i voldskulturen som de ønsker å motkjempe. Dette vil heller oppfordre til bruken av mindre hverdagskniver som er lettere å skjule i slik kriminalitet. På verdens statistisk er de fleste knivstikkinger og knivdrap gjort med kjøkkenkniver, vil det være rimelig å begrense bruken av et helt annet redskap? Voldskulturen rundt knivstikking vil ikke stoppe med begrensninger rundt macheter og verktøykniver, hvor vi kan se i England at i england har lignende innstramninger ikke gjort noen forskjell på antall knivstikkinger. Jo mer ressurser og tid man bruker rundt et slik tiltak vil statistikken fremdeles være den samme før og etter. Dette blir for dumt og feigt, istedenfor å angripe voldskulturen som vil fortsette å produsere ofre av knivvold ønskes det å angripe en sak som hjelper ingen hvertfall ikke ofrene for knivvold.