Dato: 15.01.2020 Svartype: Med merknad Høyringssvar – Forslag til lov om e-helse (e-helseloven) og endringar i forskrift om IKT-standarar Vi viser til høyringsbrev frå Helse- og omsorgsdepartementet samt notat av 28. oktober 2019 med forslag til lov om e-helse og endringar i forskrift om IKT-standarar. Ønsket om å lukkast med intensjonane i Meld. St. 9 (2012-2013) Éin innbyggjar – éin journal er stort i sektoren, og nasjonal koordinering og styring er ein viktig premiss for å nå måla. Men det er krevjande å finne den gode balansen mellom statleg styring og å sikre dei lokale behova og ansvaret for eigen verksemd. Utøvinga av statleg styring av e-helsetiltak, både i høve omfang og tilnærming, vil være avgjerande for kor raskt og effektivt sektoren kan lukkast i å gje gode og brukarvennlege løysingar, som fremjar både primær og sekundær bruk av helsedata. Helsedata vert nytta både til å administrere og gje helsehjelp (primærbruk) og til å halde oversikt over helsetilstanden i befolkninga, over aktivitet og ressursbruk i helse- og omsorgstenesta, til å forstå kva som påverkar helsa i befolkninga, og til å utvikle kunnskap om førebygging, diagnostikk, behandling og effektar av behandlinga (sekundærbruk). Brukaren sitt perspektiv skal være sentralt i all utvikling av helse- og omsorgstenesta, og IKT utvikling og innføring må skje i tett kontakt med brukarane av systema – som her er innbyggjarane, pasientar, brukarar og helsepersonell. Systemlandskapet er fragmentert og spesielt krevjande sett frå eit brukarperspektiv, med lite samanhengande løysingar og heilskaplege brukaropplevingar. Forslaget til ny lov gjev høve til å styrke forventinga og føringane frå Meld. St. 9 (2012-2013). Til dømes at « Regjeringen har som mål at innrapportering til registre skal skje mest mulig automatisk, uten dobbeltregistrering, og være en integrert del av de faste arbeidsprosessene ». Denne føringa krev eit betydeleg arbeid for å harmonisere på tvers av aktørane i helse- og omsorgstenesta – frå tenestene i kommunar, fylkeskommunar, helseføretak, helse- og omsorgsforvaltninga, forsking- og innovasjonsmiljøa og næringslivet. Nasjonal portefølje Helse Bergen meiner forslaget til lovteksten ikkje beskriv klart nok kva e-helsetiltak som vil være egna for å inngå i den nasjonale porteføljen. Vi meiner det bør presiserast kva som ligg i omgrepet « nasjonal betydning » . Den nasjonale e-helseporteføljen kan potensielt bli svært omfattande, med fare for byråkratisering og tidstjuvar. Det bør difor gjerast klårt kva som er intensjonen og målsettingane med porteføljen, både nasjonalt og overfor dei ulike aktørane. Kva konsekvensar vil det ha for lokale/regionale tiltak og pågåande arbeid (løysingsarkitektur, tidslinje, prosjektorganisering og produksjonssetting av løysingar), som blir ein del av den nasjonale e-helseporteføljen? I tenestene må utviklinga og innføringa av nye system skje i eit tett samarbeid mellom helsepersonell, IKT-personell og pasientar og brukarar. Det er derfor naudsynt å satse meir på kompetanse innan brukarvennlegheit i løysningar, og at IKT-personell kjem inn i den verksemda der IKT-systema skal verke. Direktoratet for e-helse vil sitje for langt unna tenestene til å ha ei slik rolle. For spesialisthelsetenesta er det avgjerande at dei regionale IKT-selskapa og dei lokale e-helsemiljøa ved helseføretaka får tilstrekkeleg tillit og mandat til å jobbe fram dei beste løysingane i samarbeid med brukarane. Lovutkastet § 3 andre ledd, beskriv ein prosess for innmelding og tilbakemelding som potensielt kan bidra til byråkratisering både lokalt, regionalt og nasjonalt, utan at gevinsten av ein slik prosess kjem klart frem. Vi må unngå tidstjuvar og ressurssløsing. Det er generelt vanskeleg å sjå av høyringsnotatet korleis «kravet» til å melde inn tiltak til vurdering for «nasjonal portefølje» skal føre til forbetring samanlikna med korleis det fungerer i dag (med mellom anna Nasjonalt prioriteringsutval, NUIT). Om det ikkje får annan følje enn at « e-helsetiltak med nasjonal betydning som ikke er førelagt, skal forelegges for direktoratet », kva er då målet og forventinga som føljer av at eit e-helsetiltak blir del av den nasjonale porteføljen? Vi ser difor ikkje behovet for, eller nytta av, at Direktoratet for e-helse har ein lovfesta rett til å påleggje aktørane å leggje fram planar, sjå lovutkastet § 8. Lovfesting av Direktoratet for e-helse si rolle For å få ei meir målretta og samordna utvikling innan IKT i sektoren er det behov for ei tydeleg rolle som myndigheit. Helse Bergen vurderer det slik at § 4 bokstav a-d i forslag til e-helselov er vesentlege for å utøve rolla som myndigheit. Vi støtter at det omorganiserte Direktoratet for e-helse, dvs. etter at driftsoppgåvene er overført til Norsk Helsenett SF, må prioritere arbeidet med standardar, kodeverk, terminologi, arkitektur, klassifikasjonar, informasjonstryggleik og personvernregelverk. I høyringsnotatet er det også nemnt «felles informasjonsmodell», noko vi meiner er avgjerande for å få naudsynt effekt på tvers av ulike e-helsetiltak. Det framtidige Direktoratet for e-helse skal altså først og fremst gje råd til departementet og sektoren i saker om e-helse, og leggje til rette for nasjonal samordning og ein heilskapleg og føreseieleg e-helseutvikling. Vi meiner difor det vil være underleg om direktoratet, som føreslått i høyringa om å gjere helsedata tilgjengeleg (endringar i helseregisterlova m.m.), skal ta på seg ansvaret for Helsedataservice, som skal være ein driftsorganisasjon. Lovutkastet § 4 bokstav e-g, saman med § 8, bør gjerast klart, då det er vanskeleg å forstå omfang, konsekvens og praktisk utøving av myndigheit. Sjå også våre kommentarar under «Nasjonal portefølje». Felles nasjonale e-helseløysingar – plikt til innføring og betaling Det er opplagt at nasjonale løysingar for digitalisering av helse- og omsorgssektoren gjev størst nytte når dei blir nytta av alle, under føresetnad av at løysingane er tenlege og brukarvennlege. Sett i samanheng med pålegg om betaling, er det like relevant at monopolisten (i dette tilfelle Norsk Helsenett SF), skal tilby tenlege løysingskomponentar for bruk internt i sektoren. Løysingane må kunne tilpassast «lokale» arbeidsprosessar der dette ikkje går ut over kvaliteten på data som blir levert til dei nemnde nasjonale løysingane (e-resept, kjernejournal, helseregistre, helsenorge.no). Slike løysingskomponentar er ein føresetnad for å halde det samla kostnadsnivået nede. Som ein føresetnad for å innføre betalingsplikt for nasjonale løysingar, bør det være klart definert kven som har ansvar for den heilskaplege styringa av arkitekturen for løysingane. Ein heilskapleg styring av arkitekturen er ein føresetnad for at bruken av desse løysingane blir vellukka, det vil seie at dei forventa forbetringane blir oppnådd, både i dei enkelte tenestene og nasjonalt . Det vil krevje tett dialog både med lokal/regional IKT-leverandør og brukarane for å sørgje for heilskapelege og brukarvennlege løysingar. Som eksempel på eit viktig prosjekt som vil krevje sterk nasjonal og heilskapleg arkitekturstyring er utvikling og innføring av pasienten si legemiddelliste. Pasienten si legemiddelliste er eit viktig tiltak for kvalitet og pasienttryggleik, og trygge, effektive arbeidsprosessar for leger og anna helsepersonell, på tvers av tenestenivåa. Skal dette prosjektet lukkast innan rimeleg tid, må informasjonsmodellen spikrast, og IKT-leverandørane bli møtt med klare krav og spesifikasjonar. Helse Bergen meiner det må være samanheng mellom den som skal dekkje ein kostnad og den som kan påverke den. Dersom Direktoratet for e-helse, eller Norsk Helsenett SF, ikkje har pengar til utvikling og forvalting, må dei få forpliktande tilslutning frå dei som skal betale når det skal vedtakast. Slik vi forstår lovutkastet § 7 vil denne være problematisk og bryte med det etablerte ansvarsprinsippet. Skal det være mogleg å påleggje betaling utan at ein ser dette i samanheng med prioritering av midlar i den enkelte verksemda? Dersom løysingane ein krev betaling for ikkje gjer ønska forbetring, eller vil gje betydelege ekstrakostnader for innpassing i eksisterande infrastruktur og systemlandskap, kan det heller ikkje forventast at aktørane er motiverte for å betale. Konsekvensen av dette er at leverandør må ta risiko, og at lovgjevar må være kjend med eventuell auka risiko som følgje av nye løysingar ikkje gjev ønska effekt. Forskrift om IKT-standardar og nasjonale e-helseløysingar Forskriftsutkastet §§ 4, 5 og 6 beskriv detaljerte krav til adresseinformasjon og funksjonalitet i programvare og system for meldingsutveksling. Helse Bergen støttar at det blir forskriftsfesta at verksemdene tar i bruk standardar for tenestebasert adressering, nye tilvisingsmeldingar, helsefagleg dialog og bestemte standarar for e-resept. Vi stiller oss noko tvilande til om det er tenleg å forskriftsfeste eksakte standardar, som kan endre seg med den teknologiske utviklinga. Det vil då bli ei byråkratisk øving å oppdatere forskrifta – som til og med kan innehalde feil, jf. «inkurien» med feilaktig referanse til ein av standarane i den gjeldande forskrifta om IKT-standarar. Kunne det være ei løysing å forskriftsfeste at Direktoratet for e-helse publiserer gjeldande IKT-standarar årleg, og at alle aktørane pliktar å følgje desse i sine løysingar som har innverknad for elektronisk samhandling mellom aktørane? Det er bra at det vert sett krav til at HIS 1141:2014 skal brukast for svarrapportering av patologiundersøkingar både av sendar og mottakar, fordi HIS 1141:2014 har generell støtte for rapportering av strukturerte data. Dette er ein naudsynt vidareutvikling i forhold til den gamle standarden HIS 1141:2008 som berre hadde støtte for rapportering av strukturerte data for kolorektalkreft. Patologiavdelingar sender ofte vedlegg til svarrapporter. Eksempel på slike vedlegg er resultat frå molekylærpatologiske undersøkingar, bilete frå makroskopisk undersøking av preparantar og bilete frå mikroskopiske snitt. Desse vedlegga gjev nyttig og delvis klinisk ønska tilleggsinformasjon til svarmottakar. HIS 1141:2014 har støtte for slike vedlegg. Det er ikkje et krav om sending/mottak av vedlegg til patologisvar v1.4 som ligg i forskrifta. Det bør difor også spesifiserast krav til sending og mottak av vedlegg til patologisvar, eventuelt ved publisering av gjeldande IKT-standarar årleg, sjå over. Eivind Hansen, administrerande direktør Hege Rob Moi, seksjonsleiar e-helse Helse- og omsorgsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
