Bjerkreim kommune sin høringsuttale
Det vises til Finansdepartementets høringsbrev 30.09.2019 hvor høringsfristen for NOU 2019:16 - Skattlegging av vannkraftverk er satt til 1. januar 2020.
Bjerkreim kommune viser til LVKs høringsuttalelse, som kommunen slutter seg til.
Kommunen går imot utvalgets forslag om å avvikle de konsesjonsbaserte ordningene med konsesjonsavgift og konsesjonskraft, samt å endre eiendomsskatten.
· Utvalget svarer ikke på mandatet. I mandatet fremgår at utvalgets hovedoppgave var å vurdere om dagens vannkraftbeskatning hindrer at samfunnsøkonomisk lønnsomme tiltak blir gjennomført. Kraftverkene har påpekt at det er den innretningen grunnrenteskatten har fått som er problemet, ikke de kommunale ordningene.
· Konsesjonskraft og konsesjonsavgifter :
Utvalgets forslag om å avvikle ordningene med konsesjonsavgift og konsesjonskraft vil være et brudd på samfunnskontrakten som ligger til grunn for utbyggingen i kommunen, og som kommunene samtykket til ved utbyggingen. Forslaget er også i strid med grunnloven § 97 om at lov ikke kan gis tilbakevirkende kraft. Konsesjonsvilkårene som gir kommunene en rett til en andel av verdiskapingen, må ha samme varighet som konsesjonen.
Utvalgets forslag om at eiendomsskatten skal basers på skattemessig verd i er i strid med eiendomsskatteloven hovedregel i eiendomsskatteloven § 8 A-2 om at eiendomsskatten skal tilsvare anleggets omsetningsverdi . Eiendomsskatt basert på skattemessig verdi vil innebære at eiendomsskatten vil bli størst i de første årene etter at investeringen blir gjennomført, mens skatten blir lavere når lønnsomheten øker. Utvalget viser til uttalelser om at for gamle kraftverk kan eiendomsskattegrunnlaget gå mot null.
Forslaget fra utvalget, som vil føre til høy skatt i årene etter investeringene foretas, vil etter kommunens syn ikke utløse investeringene og svarer følgelig ikke på mandatet.
Utvalget foreslår ikke selv noen kompensasjon til vertskommunene for inntektsreduksjonen på 3,66 milliarder kroner hvert år. Utvalget omtaler imidlertid mulige omfordelingsalternativer.
Vannkraftutbygging er avhengig av lokal aksept. Etter dagens kraftskatteregime vil kommunen ha et konsesjonsfestet og lovfestet krav på en andel av den verdiskapningen som kraftutbyggingen gir grunnlag for. Uten lokale inntekter vil det oppstå motstand mot å foreta fornuftige rehabiliteringer og ny vannkraftkraftutbygging.
Kommunens rett til konsesjonsavgifter og konsesjonskraft samt eiendomsskatt basert på anleggenes reelle markedsverdi kan ikke erstattes av overføringer eller en økning i naturressursskatten.
Bakgrunnen for dette er at en slik kompensasjon vil være helt uegnet:
· Utvalget opplyser på side 159 at «Ved full omfordeling mellom stat og kommunesektor gjennom økt naturressursskatt vil 295 av 426 kommuner per 2017 få økte inntekter per innbygger. I de 295 kommunene med økte inntekter bor om lag 90 pst. av norske innbyggere.»
· En kompensasjon i form av økt naturressursskatt vil bli fordelt på samtlige kommuner, og da hovedsakelig basert på innbyggertall. En kompensasjon gjennom naturressursskatten vil følgelig først og fremst komme de folkerike kommunene til gode.
· Videre er en kompensasjon av dagens eiendomsskatteregler og konsesjonskraftordningen gjennom en naturressursskatt uegnet fordi den ikke vil gi kommunen en varig verdiandel. Konsesjonskraften og eiendomsskatt vil øke i verdi dersom verdien av naturressursene øker. Det vil derfor være sterkt urimelig om ikke de kommuner som har avstått sine stadig mer verdifulle naturressurser skal beholde en andel av denne verdiøkningen.
· Innvendingen nevnt over gjør seg også gjeldende om man løfter ut naturressursskatten av inntektssystemet. Kommunen ønsker følgelig ikke at naturressursskatten skal tas ut av inntektsutjevningen i inntektssystemet.
Utvalget foreslår å benytte skattemessig verdi ved eiendomsskatteverdsettelse av vannkraftanlegg. Videre foreslår utvalget å ta ut produksjonsutstyr og produksjonsinstallasjoner og fallrettighetene av verdsettelsesgrunnlaget. Utvalget begrunner forslaget med at eiendomsskattereglene for små og store vannkraftanlegg vil bli like, og at vannkraftanlegg vil bli likebehandlet med annen alminnelig næringseiendom.
Det samlede tapet for kommunene er anslått til 1,530 milliarder kroner hvert år. Det er ingen oversikt i utvalgets rapport over hva tapet blir for hver kommune.
Utvalget viser til mandatet for sitt forslag om å anvende skattemessig verdi .
Vi vil påpeke at det i mandatet er gitt anvisning på at utvalget skal vurdere verdsettelse etter substansverdi . Substansverdi er ikke det samme som skattemessig verdi. I en substansverdi vurdering skal man frem til dagens gjenanskaffelsesverdi (med fradrag for slit og elde).
Utvalgets forslag går følgelig utenfor mandatet.
Bjerkriem kommune kan ikke se at det er grunnlag for utvalget til å omdefinere mandatet som at det ber om en vurdering om skattemessig verdi bør anvendes.
Stortinget vedtok i desember 2017, med virkning fra 1.1.2019, at eiendomsskatt på energianlegg (dvs kraftverk, vindkraftverk, kraftnettet og anlegg omfattet av særskattereglene for petroleum) er å anse som en særskilt eiendomskategori, jf eiendomsskatteloven § 3 c.
Videre er forslaget i strid med den nylige endringen i eiendomsskatteloven § 4 hvor Stortinget presiserte: «Til næringseigedom vert ikkje rekna kraftverk, vindkraftverk, kraftnettet og anlegg omfatta av særskattereglane for petroleum.»
At energianleggene ble skilt ut som egen kategori ble nettopp begrunnet i at slike anlegg i det vesentlige er å anse som produksjonsinstallasjoner og utstyr, ikke bygninger. Utvalget ser ikke ut til å ta dette inn over seg.
Utvalgets forslag vil føre til at hva som skal inngå i verdsettelsen av vannkraftanlegg vil avvike fra hva som gjelder for de øvrige energianleggene. Dette er ikke omtalt av utvalget.
Bjerkreim kommune kan ikke se at det er grunnlag for å avvike fra hva Stortinget for kort tiden har tatt stilling til, nemlig at vannkraftanlegg ikke skal likestilles med næringseiendom generelt og dermed ikke skulle omfattes av reglene som kraftskatteutvalget viser til som begrunnelse for sine endringsforslag.
Det er ikke riktig når utvalget viser til at å trekke ut produksjonsutstyr og installasjoner fra takstgrunnlaget og å anvende reglene om skattemessig verdi vil likestille reglene for store vannkraftverk med små kraftverk og næring. For småkraftverkene vil produksjonsutstyr og installasjoner inngå, mens for næring anvendes avkastningsverdi.
Eiendomsskattelovens grunnprinsipp er at skattegrunnlaget skal baseres på anleggets reelle markedsverdi . Skattemessig verdi samsvarer ikke med markedsverdien, jf. utvalgets henvisning til Ot. prp. nr. 23 (1995-96) i forbindelse med forrige kraftskatterapport: «I Ot.prp. nr. 23 (1995–96) uttales det at skattemessig verdi i mange tilfeller ville treffe markedsverdien dårlig».
Utvalgets forslag, som i realiteten er en avvikling av eiendomsskatt på vannkraftanlegg, går i motsatt retning av hva andre fagutvalg og skatteøkonomer anbefaler.
Utvalgets forslag bryter også med det grunnleggende prinsippet om at eiendomsskatten er en objektskatt som skal gi uttrykk for eiendommens objektiviserte omsetningsverdi. Formålet med dagens verdsettelses-bestemmelse i skatteloven § 18-5 er å komme frem til en objektivisert markedsverdi for det enkelte kraftanlegg inkludert naturressursen som utnyttes , jf. Ot.prp. nr. 23 (1995-1996) s. 138: «Eiendomsskattetaksten bør uttrykke verkets markedsverdi. Departementets forslag til takseringsregler er i tråd med prinsippet for gjeldende regler, hvor siktemålet er å komme fram til markedsverdien eller den objektiviserte verdien av eiendommen . Markedsverdien vil dels reflektere verdien av naturressursen og dels verdien av de investeringene som er foretatt i anleggene. Det innebærer at kommunene også via eiendomsskatten på kraftverk får beskattet verdien av eventuell grunnrente . Siden omsetning av kraftverk er svært liten, er det i praksis vanskelig å finne markedsverdien ved å sammenligne prisen på et tilsvarende, nylig omsatt kraftverk. En må derfor ta utgangspunkt i en beregnet markedsverdi (takst).» (understreket her)
Dersom eiendomsskatt på kraftanlegg fortsatt skal gi uttrykk for anleggets reelle markedsverdi, må eiendomsskatteverdsettelsen også i fremtiden fange opp verdien av naturressursen.
For å kunne fange opp markedsverdien til et kraftanlegg i tråd med eiendomsskattens hovedprinsipp er det nødvendig å inkludere verdien av naturressursen. Dette fremgår bl.a. av jf. Ot.prp.nr. 23 (1995-96) kapittel 11.5.2: «Departementets forslag til takseringsregler er i tråd med prinsippet for gjeldende regler, hvor siktemålet er å komme fram til markedsverdien eller den objektiviserte verdien av eiendommen. Markedsverdien vil dels reflektere verdien av naturressursen og dels verdien av de investeringene som er foretatt i anleggene .» (understreket her)
Stortinget bekreftet dette utgangspunktet ved behandling i Innst. O. nr. 62 (1995-96) kapittel 8.1: «Flertallet er enig med departementet i at grunnlaget for eiendomsskatt skal være markedsverdien av det enkelte kraftverk. Markedsverdien vil reflektere verdien av naturressursen i tillegg til verdien av investeringen.»
Når utvalget tar ut verdien av vannfallet av eiendomsskattegrunnlaget, fratas kommunene sin rettmessige andel av grunnrenten.
Under kraftskattereformen i 1997 konkludert departementet med at større vannkraftanlegg verdsettes etter en nåverdiberegning, ettersom denne fremgangsmåten ble ansett å være best egnet til å treffe markedsverdiene, jf. Ot.prp.nr. 23 (1995-96) kapittel 11.5.2: «Departementet er enig med Rødseth-utvalget i at formuesverdien må beregnes ved hjelp av nåverdiberegning. Markedsverdien til et kraftverk skal reflektere verkets forventede, framtidige netto inntjeningsmuligheter. Et kraftverks markedsverdi kan uttrykkes som nåverdien av alle forventede, framtidige inntekter fratrukket nåverdien av alle framtidige kostnader knyttet til kraftproduksjonen.»
Departementet avviste å benytte skattemessige verdier, da dette verdsettelsesprinsippet « ville treffe markedsverdien dårlig ».
Med unntak av naturressursskatt og eiendomsskatt på småkraftanlegg, er alle skatteordningene i dagens kraftskattesystem lønnsomhetsavhengige. Dagens eiendomsskatteregler er ikke til hinder for selskapene å «gjennomføre samfunnsøkonomisk lønnsomme kraftinvesteringer» , slik utvalget legger til grunn.
Det er dagens innretning på den statlige grunnrenteskatten som favner mer enn superprofitten som hindrer gjennomføring av samfunnsøkonomisk lønnsomme tiltak, ikke eiendomsskatten.
I Konsesjonssøknadene er kommunene forespeilet bla eiendomsskatteinntekter som følge av vannkraftutbyggingen. Gjennom kommunenes tilslutning til kraftutbyggingene er det etablert en samfunnskontrakt om at distriktene skal ha en rettmessig kompensasjon for omfattende naturinngrep. Rokker man ved denne samfunnskontrakten, vil dette bli oppfattet som brudd på de løfter som kommunen har bygget sin tilslutninger til utbyggingsplanene på.
Bjerkreim kommune er uenig kraftskatteutvalget uttalelser om kapitaliseringsrenten for eiendomsskatt, forutsatt at dagens regler beholdes. Konsesjonsordningene. Kommunen mener man bør fastsette kapitaliseringsrenten i trår med reglene som gjaldt tidligere.
I mandatet om konsesjonsavgifter og konsesjonskraft heter det: «Konsesjonær kan pålegges konsesjonsavgifter til stat og kommune. Kraftprodusenter kan også pålegges å avstå inntil 10 pst. av kraftgrunnlaget som konsesjonskraft til berørte kommuner, evt, fylkeskommuner. Utvalget kan vurdere om ordningene kan forbedres .» (understreket her)
Inntektstapet for kommunene ved avvikling av begge ordningene er anslått til kr. 2,125 milliarder kroner.
Bjerkreim kommunene mener utvalgets forslag om å avvikle ordningen ikke svarer på mandatet. Utvalgets forslag om å avvikle ordningene vil heller ikke innebære at de hindrene for samfunnsøkonomiske lønnsomme investeringer utløses.
Kommunen mener videre at forutsetningene ekspertutvalget legger til grunn er uriktige. Det samme gjelder begrunnelsen for avvikling av ordningene, nemlig at konsesjonskraft og konsesjonsavgifter « svekker selskapenes insentiver til å investere i lønnsomme ressurser », jf. s. 137 jf. pkt. 6.4 og 7.2.
Utvalget begrunner forslaget om å avvikle konsesjonsordningene med at de er « historisk betinget, og de opprinnelige formålene gjør seg ikke lenger gjeldende på samme måte.» , jf. s. 16. Kommunen er uenig i at begrunnelsen for ordningene i dag er behovet for kraft. Begrunnelsen er nå og tidligere at kommunene har krav på en verdiandel som vannkraftproduksjon gir grunnlag for.
Utvalget begrunner forslaget om avvikling av konsesjonsavgiften bla med at: «Det kan stilles spørsmål om ordningen oppfyller det opprinnelige formålet. Videre er det ikke likebehandling i systemet for konsesjonsavgifter, satsene varierer betydelig i eldre konsesjoner.» (s. 139)
Konsesjonsavgifter er en erstatning til kommuner for de skader og ulemper av allmenn karakter som følge av vannkraftutbyggingen. Videre skal konsesjonsavgiftene gi kommunene en andel av den verdiskapningen som vannkraftutbyggingen gir opphav til.
Et grunnleggende prinsipp, som også fremgår av naturmangfoldloven § 11, er at kostnadene ved miljøforringelse skal bæres av tiltakshaver.
Bjerkreim kommune mener at utvalgets forslag om å avvikle konsesjonsavgiften som vår eldste miljøavgift på vår mest naturinngripende næring i 2019 for å bygge mer vannkraft, er helt forfeilet.
Forslaget om å avvikle konsesjonsavgiften også bryter med de historiske forpliktelser samfunnet har til de kommuner som har akseptert store naturinngrep.
Utvalget begrunner også forslaget om avvikling av konsesjonskraftordningen med at ordningen svekker selskapenes insentiv til å gjennomføre investeringer som er lønnsomme for samfunnet, at ordningen er historisk betinget og at de opprinnelige formålene ikke lenger gjør seg gjeldende på samme måte: «Konsesjonskraft og konsesjonsavgift er gamle ordninger. Organiseringen av det norske samfunnet og kraftforsyningen har endret seg mye siden ordningene ble innført. Konsesjonskraft og konsesjonsavgift kan derfor ha utspilt sin rolle , og ordningenes formål oppnås ikke lenger på en effektiv måte. (..) Tilgangen på kraft til en rimelig pris til kommunene er ikke lenger et formål som må sikres med konsesjonskraft(..) Det historiske formålet med konsesjonskraften gjør seg dermed ikke gjeldende på samme måte i dag» (s.140, 141, uthevet her)
Formålet med konsesjonskraften var dels å sikre kommunene tilgang til fysisk kraft til en rimelig pris og dermed samme velstandsutvikling som by- og industrikommunene, dels ved å sikre kommunene en andel av verdiskapningen som utnyttelse av de lokale vannkraftressursene gir opphav til.
I 2016 slo stortingsflertallet, dagens regjeringspartier og SV, fast at «dagens konsesjonsordninger fungerer etter intensjonen», jf. Innst. 401 S (2015-2016) s. 24.
Kommunenes utsikter til inntekter fra vannkraftutbygging har i årtier vært forutsetning for kommunenes tilslutning til utbyggingsprosjekter. Vannkraft er en evigvarende og forurensningsfri energikilde, der de naturinngrep som følger med et vannkraftanlegg har samme varighet som vannkraftproduksjonen.
Ved kraftutbyggingen ble det etablert en samfunnskontrakt mellom utbygger og kommunen. Utvalget påpeker da også at « Konsesjonskraft og konsesjonsavgift har bidratt til å aksept for utbygging av vannkraftverk hos berørte parter .» (s. 137).
Utvalgets forslag vil oppleves som et brudd på samfunnskontrakten. Det motytelse ytelsesprinsippet i disse ordningene bygger på, har like stor gyldighet så lenge kraftproduksjonen pågår.
Utvalget begrunner avvikling av konsesjonsordningene med at det vil «øke selskapenes insentiv til å gjennomføre lønnsomme investeringer, både når det gjelder ny kraftproduksjon og opprustning og utvidelser .» ( s. 156).
Utvalget trekker ikke konsekvensene av at hovedtyngden av fremtidige investeringer i vannkraftsektoren ikke gjelder utbygging av store regulerbare kraftverk, men reinvesteringer i eldre kraftverk i form av opprustning- og utvidelsesprosjekter (O/U-prosjekter). Svært få av disse investeringene utløser ny konsesjonskraft og konsesjonsavgifter. Denne helt avgjørende forutsetningen har ikke utvalget berørt.
I og med at O/U-prosjekter som utgangspunkt ikke gir økt konsesjonskraftmengde, og bare unntaksvis konsesjonsavgifter, er det vanskelig å se at de to konsesjonsordningene kan være til hinder for at samfunnsøkonomisk lønnsomme vassdragstiltak blir gjennomført for så vidt gjelder opprustning og utvidelse av eldre vannkraftverk .
Kommunen mener at løsningen ikke er avvikling av konsesjonsordningene, men forenkling og forbedring av de eksisterende ordningene.
Utvalget foreslår ingen endringer i rammebetingelsene for vindkraft, men anbefaler at det det vurderes nærmere vindkraft skal underlegges tilsvarende skatteregler som for vannkraft.
Bjerkreim kommune mener det er viktig at det etableres ordninger som sikrer de berørte lokalsamfunn inntekter fra vindkraft.
Det vises til Finansdepartementets høringsbrev 30.09.2019 hvor høringsfristen for NOU 2019:16 - Skattlegging av vannkraftverk er satt til 1. januar 2020.
Bjerkreim kommune viser til LVKs høringsuttalelse, som kommunen slutter seg til.
Kommunen går imot utvalgets forslag om å avvikle de konsesjonsbaserte ordningene med konsesjonsavgift og konsesjonskraft, samt å endre eiendomsskatten.
· Utvalget svarer ikke på mandatet. I mandatet fremgår at utvalgets hovedoppgave var å vurdere om dagens vannkraftbeskatning hindrer at samfunnsøkonomisk lønnsomme tiltak blir gjennomført. Kraftverkene har påpekt at det er den innretningen grunnrenteskatten har fått som er problemet, ikke de kommunale ordningene.
· Konsesjonskraft og konsesjonsavgifter :
Utvalgets forslag om å avvikle ordningene med konsesjonsavgift og konsesjonskraft vil være et brudd på samfunnskontrakten som ligger til grunn for utbyggingen i kommunen, og som kommunene samtykket til ved utbyggingen. Forslaget er også i strid med grunnloven § 97 om at lov ikke kan gis tilbakevirkende kraft. Konsesjonsvilkårene som gir kommunene en rett til en andel av verdiskapingen, må ha samme varighet som konsesjonen.
Utvalgets forslag om at eiendomsskatten skal basers på skattemessig verd i er i strid med eiendomsskatteloven hovedregel i eiendomsskatteloven § 8 A-2 om at eiendomsskatten skal tilsvare anleggets omsetningsverdi . Eiendomsskatt basert på skattemessig verdi vil innebære at eiendomsskatten vil bli størst i de første årene etter at investeringen blir gjennomført, mens skatten blir lavere når lønnsomheten øker. Utvalget viser til uttalelser om at for gamle kraftverk kan eiendomsskattegrunnlaget gå mot null.
Forslaget fra utvalget, som vil føre til høy skatt i årene etter investeringene foretas, vil etter kommunens syn ikke utløse investeringene og svarer følgelig ikke på mandatet.
Utvalget foreslår ikke selv noen kompensasjon til vertskommunene for inntektsreduksjonen på 3,66 milliarder kroner hvert år. Utvalget omtaler imidlertid mulige omfordelingsalternativer.
Vannkraftutbygging er avhengig av lokal aksept. Etter dagens kraftskatteregime vil kommunen ha et konsesjonsfestet og lovfestet krav på en andel av den verdiskapningen som kraftutbyggingen gir grunnlag for. Uten lokale inntekter vil det oppstå motstand mot å foreta fornuftige rehabiliteringer og ny vannkraftkraftutbygging.
Kommunens rett til konsesjonsavgifter og konsesjonskraft samt eiendomsskatt basert på anleggenes reelle markedsverdi kan ikke erstattes av overføringer eller en økning i naturressursskatten.
Bakgrunnen for dette er at en slik kompensasjon vil være helt uegnet:
· Utvalget opplyser på side 159 at «Ved full omfordeling mellom stat og kommunesektor gjennom økt naturressursskatt vil 295 av 426 kommuner per 2017 få økte inntekter per innbygger. I de 295 kommunene med økte inntekter bor om lag 90 pst. av norske innbyggere.»
· En kompensasjon i form av økt naturressursskatt vil bli fordelt på samtlige kommuner, og da hovedsakelig basert på innbyggertall. En kompensasjon gjennom naturressursskatten vil følgelig først og fremst komme de folkerike kommunene til gode.
· Videre er en kompensasjon av dagens eiendomsskatteregler og konsesjonskraftordningen gjennom en naturressursskatt uegnet fordi den ikke vil gi kommunen en varig verdiandel. Konsesjonskraften og eiendomsskatt vil øke i verdi dersom verdien av naturressursene øker. Det vil derfor være sterkt urimelig om ikke de kommuner som har avstått sine stadig mer verdifulle naturressurser skal beholde en andel av denne verdiøkningen.
· Innvendingen nevnt over gjør seg også gjeldende om man løfter ut naturressursskatten av inntektssystemet. Kommunen ønsker følgelig ikke at naturressursskatten skal tas ut av inntektsutjevningen i inntektssystemet.
Utvalget foreslår å benytte skattemessig verdi ved eiendomsskatteverdsettelse av vannkraftanlegg. Videre foreslår utvalget å ta ut produksjonsutstyr og produksjonsinstallasjoner og fallrettighetene av verdsettelsesgrunnlaget. Utvalget begrunner forslaget med at eiendomsskattereglene for små og store vannkraftanlegg vil bli like, og at vannkraftanlegg vil bli likebehandlet med annen alminnelig næringseiendom.
Det samlede tapet for kommunene er anslått til 1,530 milliarder kroner hvert år. Det er ingen oversikt i utvalgets rapport over hva tapet blir for hver kommune.
Utvalget viser til mandatet for sitt forslag om å anvende skattemessig verdi .
Vi vil påpeke at det i mandatet er gitt anvisning på at utvalget skal vurdere verdsettelse etter substansverdi . Substansverdi er ikke det samme som skattemessig verdi. I en substansverdi vurdering skal man frem til dagens gjenanskaffelsesverdi (med fradrag for slit og elde).
Utvalgets forslag går følgelig utenfor mandatet.
Bjerkriem kommune kan ikke se at det er grunnlag for utvalget til å omdefinere mandatet som at det ber om en vurdering om skattemessig verdi bør anvendes.
Stortinget vedtok i desember 2017, med virkning fra 1.1.2019, at eiendomsskatt på energianlegg (dvs kraftverk, vindkraftverk, kraftnettet og anlegg omfattet av særskattereglene for petroleum) er å anse som en særskilt eiendomskategori, jf eiendomsskatteloven § 3 c.
Videre er forslaget i strid med den nylige endringen i eiendomsskatteloven § 4 hvor Stortinget presiserte: «Til næringseigedom vert ikkje rekna kraftverk, vindkraftverk, kraftnettet og anlegg omfatta av særskattereglane for petroleum.»
At energianleggene ble skilt ut som egen kategori ble nettopp begrunnet i at slike anlegg i det vesentlige er å anse som produksjonsinstallasjoner og utstyr, ikke bygninger. Utvalget ser ikke ut til å ta dette inn over seg.
Utvalgets forslag vil føre til at hva som skal inngå i verdsettelsen av vannkraftanlegg vil avvike fra hva som gjelder for de øvrige energianleggene. Dette er ikke omtalt av utvalget.
Bjerkreim kommune kan ikke se at det er grunnlag for å avvike fra hva Stortinget for kort tiden har tatt stilling til, nemlig at vannkraftanlegg ikke skal likestilles med næringseiendom generelt og dermed ikke skulle omfattes av reglene som kraftskatteutvalget viser til som begrunnelse for sine endringsforslag.
Det er ikke riktig når utvalget viser til at å trekke ut produksjonsutstyr og installasjoner fra takstgrunnlaget og å anvende reglene om skattemessig verdi vil likestille reglene for store vannkraftverk med små kraftverk og næring. For småkraftverkene vil produksjonsutstyr og installasjoner inngå, mens for næring anvendes avkastningsverdi.
Eiendomsskattelovens grunnprinsipp er at skattegrunnlaget skal baseres på anleggets reelle markedsverdi . Skattemessig verdi samsvarer ikke med markedsverdien, jf. utvalgets henvisning til Ot. prp. nr. 23 (1995-96) i forbindelse med forrige kraftskatterapport: «I Ot.prp. nr. 23 (1995–96) uttales det at skattemessig verdi i mange tilfeller ville treffe markedsverdien dårlig».
Utvalgets forslag, som i realiteten er en avvikling av eiendomsskatt på vannkraftanlegg, går i motsatt retning av hva andre fagutvalg og skatteøkonomer anbefaler.
Utvalgets forslag bryter også med det grunnleggende prinsippet om at eiendomsskatten er en objektskatt som skal gi uttrykk for eiendommens objektiviserte omsetningsverdi. Formålet med dagens verdsettelses-bestemmelse i skatteloven § 18-5 er å komme frem til en objektivisert markedsverdi for det enkelte kraftanlegg inkludert naturressursen som utnyttes , jf. Ot.prp. nr. 23 (1995-1996) s. 138: «Eiendomsskattetaksten bør uttrykke verkets markedsverdi. Departementets forslag til takseringsregler er i tråd med prinsippet for gjeldende regler, hvor siktemålet er å komme fram til markedsverdien eller den objektiviserte verdien av eiendommen . Markedsverdien vil dels reflektere verdien av naturressursen og dels verdien av de investeringene som er foretatt i anleggene. Det innebærer at kommunene også via eiendomsskatten på kraftverk får beskattet verdien av eventuell grunnrente . Siden omsetning av kraftverk er svært liten, er det i praksis vanskelig å finne markedsverdien ved å sammenligne prisen på et tilsvarende, nylig omsatt kraftverk. En må derfor ta utgangspunkt i en beregnet markedsverdi (takst).» (understreket her)
Dersom eiendomsskatt på kraftanlegg fortsatt skal gi uttrykk for anleggets reelle markedsverdi, må eiendomsskatteverdsettelsen også i fremtiden fange opp verdien av naturressursen.
For å kunne fange opp markedsverdien til et kraftanlegg i tråd med eiendomsskattens hovedprinsipp er det nødvendig å inkludere verdien av naturressursen. Dette fremgår bl.a. av jf. Ot.prp.nr. 23 (1995-96) kapittel 11.5.2: «Departementets forslag til takseringsregler er i tråd med prinsippet for gjeldende regler, hvor siktemålet er å komme fram til markedsverdien eller den objektiviserte verdien av eiendommen. Markedsverdien vil dels reflektere verdien av naturressursen og dels verdien av de investeringene som er foretatt i anleggene .» (understreket her)
Stortinget bekreftet dette utgangspunktet ved behandling i Innst. O. nr. 62 (1995-96) kapittel 8.1: «Flertallet er enig med departementet i at grunnlaget for eiendomsskatt skal være markedsverdien av det enkelte kraftverk. Markedsverdien vil reflektere verdien av naturressursen i tillegg til verdien av investeringen.»
Når utvalget tar ut verdien av vannfallet av eiendomsskattegrunnlaget, fratas kommunene sin rettmessige andel av grunnrenten.
Under kraftskattereformen i 1997 konkludert departementet med at større vannkraftanlegg verdsettes etter en nåverdiberegning, ettersom denne fremgangsmåten ble ansett å være best egnet til å treffe markedsverdiene, jf. Ot.prp.nr. 23 (1995-96) kapittel 11.5.2: «Departementet er enig med Rødseth-utvalget i at formuesverdien må beregnes ved hjelp av nåverdiberegning. Markedsverdien til et kraftverk skal reflektere verkets forventede, framtidige netto inntjeningsmuligheter. Et kraftverks markedsverdi kan uttrykkes som nåverdien av alle forventede, framtidige inntekter fratrukket nåverdien av alle framtidige kostnader knyttet til kraftproduksjonen.»
Departementet avviste å benytte skattemessige verdier, da dette verdsettelsesprinsippet « ville treffe markedsverdien dårlig ».
Med unntak av naturressursskatt og eiendomsskatt på småkraftanlegg, er alle skatteordningene i dagens kraftskattesystem lønnsomhetsavhengige. Dagens eiendomsskatteregler er ikke til hinder for selskapene å «gjennomføre samfunnsøkonomisk lønnsomme kraftinvesteringer» , slik utvalget legger til grunn.
Det er dagens innretning på den statlige grunnrenteskatten som favner mer enn superprofitten som hindrer gjennomføring av samfunnsøkonomisk lønnsomme tiltak, ikke eiendomsskatten.
I Konsesjonssøknadene er kommunene forespeilet bla eiendomsskatteinntekter som følge av vannkraftutbyggingen. Gjennom kommunenes tilslutning til kraftutbyggingene er det etablert en samfunnskontrakt om at distriktene skal ha en rettmessig kompensasjon for omfattende naturinngrep. Rokker man ved denne samfunnskontrakten, vil dette bli oppfattet som brudd på de løfter som kommunen har bygget sin tilslutninger til utbyggingsplanene på.
Bjerkreim kommune er uenig kraftskatteutvalget uttalelser om kapitaliseringsrenten for eiendomsskatt, forutsatt at dagens regler beholdes. Konsesjonsordningene. Kommunen mener man bør fastsette kapitaliseringsrenten i trår med reglene som gjaldt tidligere.
I mandatet om konsesjonsavgifter og konsesjonskraft heter det: «Konsesjonær kan pålegges konsesjonsavgifter til stat og kommune. Kraftprodusenter kan også pålegges å avstå inntil 10 pst. av kraftgrunnlaget som konsesjonskraft til berørte kommuner, evt, fylkeskommuner. Utvalget kan vurdere om ordningene kan forbedres .» (understreket her)
Inntektstapet for kommunene ved avvikling av begge ordningene er anslått til kr. 2,125 milliarder kroner.
Bjerkreim kommunene mener utvalgets forslag om å avvikle ordningen ikke svarer på mandatet. Utvalgets forslag om å avvikle ordningene vil heller ikke innebære at de hindrene for samfunnsøkonomiske lønnsomme investeringer utløses.
Kommunen mener videre at forutsetningene ekspertutvalget legger til grunn er uriktige. Det samme gjelder begrunnelsen for avvikling av ordningene, nemlig at konsesjonskraft og konsesjonsavgifter « svekker selskapenes insentiver til å investere i lønnsomme ressurser », jf. s. 137 jf. pkt. 6.4 og 7.2.
Utvalget begrunner forslaget om å avvikle konsesjonsordningene med at de er « historisk betinget, og de opprinnelige formålene gjør seg ikke lenger gjeldende på samme måte.» , jf. s. 16. Kommunen er uenig i at begrunnelsen for ordningene i dag er behovet for kraft. Begrunnelsen er nå og tidligere at kommunene har krav på en verdiandel som vannkraftproduksjon gir grunnlag for.
Utvalget begrunner forslaget om avvikling av konsesjonsavgiften bla med at: «Det kan stilles spørsmål om ordningen oppfyller det opprinnelige formålet. Videre er det ikke likebehandling i systemet for konsesjonsavgifter, satsene varierer betydelig i eldre konsesjoner.» (s. 139)
Konsesjonsavgifter er en erstatning til kommuner for de skader og ulemper av allmenn karakter som følge av vannkraftutbyggingen. Videre skal konsesjonsavgiftene gi kommunene en andel av den verdiskapningen som vannkraftutbyggingen gir opphav til.
Et grunnleggende prinsipp, som også fremgår av naturmangfoldloven § 11, er at kostnadene ved miljøforringelse skal bæres av tiltakshaver.
Bjerkreim kommune mener at utvalgets forslag om å avvikle konsesjonsavgiften som vår eldste miljøavgift på vår mest naturinngripende næring i 2019 for å bygge mer vannkraft, er helt forfeilet.
Forslaget om å avvikle konsesjonsavgiften også bryter med de historiske forpliktelser samfunnet har til de kommuner som har akseptert store naturinngrep.
Utvalget begrunner også forslaget om avvikling av konsesjonskraftordningen med at ordningen svekker selskapenes insentiv til å gjennomføre investeringer som er lønnsomme for samfunnet, at ordningen er historisk betinget og at de opprinnelige formålene ikke lenger gjør seg gjeldende på samme måte: «Konsesjonskraft og konsesjonsavgift er gamle ordninger. Organiseringen av det norske samfunnet og kraftforsyningen har endret seg mye siden ordningene ble innført. Konsesjonskraft og konsesjonsavgift kan derfor ha utspilt sin rolle , og ordningenes formål oppnås ikke lenger på en effektiv måte. (..) Tilgangen på kraft til en rimelig pris til kommunene er ikke lenger et formål som må sikres med konsesjonskraft(..) Det historiske formålet med konsesjonskraften gjør seg dermed ikke gjeldende på samme måte i dag» (s.140, 141, uthevet her)
Formålet med konsesjonskraften var dels å sikre kommunene tilgang til fysisk kraft til en rimelig pris og dermed samme velstandsutvikling som by- og industrikommunene, dels ved å sikre kommunene en andel av verdiskapningen som utnyttelse av de lokale vannkraftressursene gir opphav til.
I 2016 slo stortingsflertallet, dagens regjeringspartier og SV, fast at «dagens konsesjonsordninger fungerer etter intensjonen», jf. Innst. 401 S (2015-2016) s. 24.
Kommunenes utsikter til inntekter fra vannkraftutbygging har i årtier vært forutsetning for kommunenes tilslutning til utbyggingsprosjekter. Vannkraft er en evigvarende og forurensningsfri energikilde, der de naturinngrep som følger med et vannkraftanlegg har samme varighet som vannkraftproduksjonen.
Ved kraftutbyggingen ble det etablert en samfunnskontrakt mellom utbygger og kommunen. Utvalget påpeker da også at « Konsesjonskraft og konsesjonsavgift har bidratt til å aksept for utbygging av vannkraftverk hos berørte parter .» (s. 137).
Utvalgets forslag vil oppleves som et brudd på samfunnskontrakten. Det motytelse ytelsesprinsippet i disse ordningene bygger på, har like stor gyldighet så lenge kraftproduksjonen pågår.
Utvalget begrunner avvikling av konsesjonsordningene med at det vil «øke selskapenes insentiv til å gjennomføre lønnsomme investeringer, både når det gjelder ny kraftproduksjon og opprustning og utvidelser .» ( s. 156).
Utvalget trekker ikke konsekvensene av at hovedtyngden av fremtidige investeringer i vannkraftsektoren ikke gjelder utbygging av store regulerbare kraftverk, men reinvesteringer i eldre kraftverk i form av opprustning- og utvidelsesprosjekter (O/U-prosjekter). Svært få av disse investeringene utløser ny konsesjonskraft og konsesjonsavgifter. Denne helt avgjørende forutsetningen har ikke utvalget berørt.
I og med at O/U-prosjekter som utgangspunkt ikke gir økt konsesjonskraftmengde, og bare unntaksvis konsesjonsavgifter, er det vanskelig å se at de to konsesjonsordningene kan være til hinder for at samfunnsøkonomisk lønnsomme vassdragstiltak blir gjennomført for så vidt gjelder opprustning og utvidelse av eldre vannkraftverk .
Kommunen mener at løsningen ikke er avvikling av konsesjonsordningene, men forenkling og forbedring av de eksisterende ordningene.
Utvalget foreslår ingen endringer i rammebetingelsene for vindkraft, men anbefaler at det det vurderes nærmere vindkraft skal underlegges tilsvarende skatteregler som for vannkraft.
Bjerkreim kommune mener det er viktig at det etableres ordninger som sikrer de berørte lokalsamfunn inntekter fra vindkraft.