Dato: 07.11.2025 Svartype: Med merknad Høringssvar til forslag om ny forskrift for tilskudd til integreringsarbeid i regi av frivillige organisasjoner Innsendt av: Antirasistisk Senter, MiRA – Ressurssenter for kvinner med minoritetsbakgrunn, Organisasjonen mot Offentlig Diskriminering (OMOD), Minotenk – Minoritetspolitisk tenketank, og SEIF – Selvhjelp for innvandrere og flyktninger. Dato: 07.11.2025 Innledning Vi viser til Arbeids- og inkluderingsdepartementets høringsnotat om ny forskrift for tilskudd til integreringsarbeid i regi av frivillige organisasjoner. Våre organisasjoner har i flere tiår vært blant de sentrale nasjonale ressursmiljøene på integreringsfeltet, med oppgaver som spenner fra juridisk og sosial veiledning til dokumentasjon av diskriminering, kunnskapsformidling, politikkutvikling og kompetanseheving. Vi representerer en samlet faglig infrastruktur som bygger bro mellom sivilsamfunn, minoritetsbefolkning og myndigheter. Vi støtter ambisjonen om et tydelig og forutsigbart regelverk, men mener at det foreliggende forslaget både svekker de nasjonale ressursmiljøenes rolle og innfører nye krav som vil undergrave uavhengighet, faglighet og effektivitet. 1. Behov for egen forskrift for nasjonale ressursmiljøer Departementet foreslår å innlemme de nasjonale ressursmiljøene i en felles forskrift som også omfatter en rekke mindre og lokale organisasjoner. Dette innebærer i realiteten en nedgradering av vår rolle, ikke en videreføring. Etter vår vurdering innebærer dette i realiteten en svekkelse av den særskilte posisjonen disse sentrene har hatt. Ordningen omtales som om den bevarer en særskilt status, men i praksis samles midlene i en felles pott uten øremerking eller tydelig avgrensning. Det skaper uforutsigbarhet og bryter med tidligere føringer om at nasjonale ressurssentre skal ha en stabil og særskilt rolle i integreringspolitikken.Vi støtter intensjonen om et mer forutsigbart og tydelig regelverk for sivilt samfunn og de nasjonale ressursmiljøene på integreringsfeltet, men har betydelige bekymringer knyttet til både innretningen og de praktiske konsekvensene av forslaget slik det nå foreligger. Vi mener derfor at det bør utarbeides en egen forskrift for nasjonale ressursmiljøer , som gjenspeiler vår rolle som varige, kunnskapsbærende og landsdekkende fagmiljøer. Å plassere oss i samme kategori som organisasjoner med helt andre oppdrag og strukturer, er verken faglig forsvarlig eller formålstjenlig. 2. Strengere rapporteringskrav uten dokumentert grunnlag Departementet begrunner de foreslåtte, skjerpede rapporteringskravene med at «nasjonale ressursmiljøer har større kapasitet enn øvrige organisasjoner» (s. 7). Dette er en påstand som mangler dokumentasjon. Nesten samtlige nasjonale aktører på integreringsfeltet rapporterer om høy arbeidsbelastning, begrensede midler og pressede rammer. Å øke de administrative kravene uten økte ressurser vil nødvendigvis gå på bekostning av det faglige og operative arbeidet som tilskuddene faktisk skal støtte. Vi ber derfor departementet konkretisere: Hvordan denne «større kapasiteten» er vurdert og dokumentert, Og hvordan økte krav kan forsvares uten å svekke kvaliteten på feltarbeid, kunnskapsinnhenting og politikkutvikling. Vi er ikke imot kontroll, men mot et byråkratisk regime som i praksis regulerer og begrenser organisasjonene som skal bidra med uavhengig kunnskap og kritiske perspektiver. 3. Risiko for svekket uavhengighet og demokratisk legitimitet De foreslåtte endringene markerer et tydelig skifte fra tillit til kontroll. Når grunnstøtten gradvis kobles til aktivitetsmål og rapporteringslogikk, reduseres handlingsrommet for selvstendig faglig utvikling. Dette kan ikke bare forstås som et administrativt grep – det er et demokratisk problem. Nasjonale ressursmiljøer på integreringsfeltet har en særskilt rolle som uavhengige fagmiljøer som kan utfordre myndighetene på politikk, praksis og diskriminerende strukturer. Når disse miljøene underlegges skjerpet regulering fra de samme myndighetene de skal kunne kritisere, trues sivilsamfunnets frihet, uavhengighet og legitimitet. Å hevde at vi har større kapasitet og derfor tåler mer kontroll, fremstår som en form for institusjonell forskjellsbehandling, altså diskriminering. At det er vi som som rammes, minoritetskompetente miljøer som historisk har hatt svakere økonomiske rammer enn øvrig sivilt samfunn, og at vi nå pålegges rammer og betingelser som ikke er praksis på andre politiske områder enn på innvandrings- og integreringsfeltet, er beskrivende for denne diskriminerende praksisen. 4. Krav om representasjon og samarbeid Vi stiller oss kritiske til forslaget om å vedtektsfeste representasjon av «personer med innvandrerbakgrunn» i styrende organer. Det er uklart hva som menes med begrepet, hvordan det skal kontrolleres, og hvilken integreringspolitisk effekt dette antas å ha. Det avgjørende bør være kompetanse, erfaring og forståelse for målgruppen – ikke formelle definisjoner av bakgrunn. Et slikt krav kan snarere sementere et «oss og dem»-skille som ikke fremmer integrering. Forslaget om krav til «tett samarbeid med innvandrerorganisasjoner» er heller ikke tydelig definert. De nasjonale ressursmiljøene har allerede omfattende samarbeid med lokale aktører og miljøer. Dersom samarbeidet skal formaliseres, må departementet klargjøre hva som faktisk forventes – og sikre at det ikke blir et nytt lag av unødvendig rapportering. 5. Geografisk spredning og nasjonal rekkevidde Forslaget legger opp til strengere krav til geografisk spredning. Flere av våre organisasjoner har kontor i Oslo, men driver landsdekkende virksomhet gjennom reiser, partnerskap, digitale kanaler og nasjonale kunnskapsprosjekter. Nasjonal rekkevidde kan ikke reduseres til fysisk tilstedeværelse i flere fylker. Vi ber departementet presisere at organisasjoner kan dokumentere nasjonal virksomhet på ulike måter, slik at kunnskaps- og kompetansemiljøer ikke ekskluderes av formelle kriterier. 6. Utydelighet om driftstilskudd og prosjektmidler Det fremgår ikke tydelig av forslaget om dagens skille mellom driftstilskudd og prosjektstøtte videreføres. Dette er avgjørende for planlegging og faglig kontinuitet. Dersom ordningene slås sammen, vil det undergrave langsiktigheten i arbeidet og gjøre faglig utvikling vanskeligere. Vi ber derfor om en klar avklaring. 7. Behov for forutsigbarhet og styrket rammeverk Selv om det åpnes for flerårige tildelinger, vil forutsigbarheten undergraves dersom alt finansieres fra én samlet pott. For å sikre bærekraftige kunnskapsmiljøer og reell faglig uavhengighet må nasjonale ressursmiljøer ha egen forskrift, særskilt ordning og stabile rammer. Dette er ikke et spørsmål om særbehandling, men om anerkjennelse av rollen vi faktisk spiller: som kompetanseinstitusjoner, faglige referansemiljøer og kritiske korrektiver i norsk integreringspolitikk. Avslutning Vi deler departementets mål om kvalitet og transparens i tilskuddsforvaltningen, men advarer mot et system som øker byråkratiseringen og svekker sivilsamfunnets uavhengighet. Forslaget slik det står nå, vil kunne svekke, regulere og i verste fall marginalisere fagmiljøer som i dag leverer kunnskap og tjenester av nasjonal betydning. Vi ber derfor om at: De nasjonale ressursmiljøene tas ut av den foreslåtte fellesforskriften, Det utarbeides en egen forskrift for nasjonale ressursmiljøer, Eventuelle rapporteringsendringer skjer i dialog med feltets aktører, Og at regjeringen styrker driftsstøtten fremfor å øke de administrative kravene. En sterk, uavhengig og faglig forankret sivilsamfunnssektor er en forutsetning for et inkluderende demokrati. Den må vernes – ikke reguleres bort. Oslo, 7. november 2025 Umar Ashraf Daglig leder, Antirasistisk Senter På vegne av: Antirasistisk Senter MiRA – Ressurssenter for kvinner med minoritetsbakgrunn Organisasjonen mot Offentlig Diskriminering (OMOD) Minotenk – Minoritetspolitisk tenketank SEIF – Selvhjelp for innvandrere og flyktninger Arbeids- og inkluderingsdepartementet Til høringen Til toppen
