25.5.4.4 Særlig om mekaniske innretninger som
hindrer bevegelsesfriheten –
Ved behandling av psykiske helseproblemer
har utvalget foreslått et uttrykkelig forbud mot
bruk av mekaniske innretninger, uansett om personen motsetter seg dette eller ikke.
26.4.5 Sikkerhetstiltak i regionale
sikkerhetsavdelinger og i enhet med
særlig høyt sikkerhetsnivå -
Utvalget vurderer at det er behov for enkelte særlige regler for sikkerhetspsykiatrien.
Jeg er utdannet og arbeider som psykiatrisk sykepleier, har flere års arbeidserfaring fra lokale sikkerhetsseksjoner og akuttavdelinger i sør Norge.
I utgangspunktet er jeg alltid for å redusere tvang, det opplever og erfarer jeg i dag at kollegaer og ledelse i psykiatriske institusjoner også har innsett og tar på alvor. Vedrørende planlagt utfasing og forbud mot mekaniske innretninger i akuttpsykiatrien, men ikke i sikkerhetsavdelinger forundrer meg.
Jeg tar høyde for at mekaniske tvangsmidler er et tiltak som kun benyttes ytterst sjeldent i akuttavdelinger, og hvor kvalifisert personal har vurdert det som absolutt nødvendig for en kort periode. Da for å ivareta pasient, medpasienter og personalet på beste og sikreste måte. Jeg er undrende til å skulle fjerne et hjelpemiddel som i enkelte tilfeller utvilsomt kan hindre alvorlig skade på pasienten selv, dennes medpasienter og personalet som skal behandle og ivareta alles sikkerhet ved innleggelse. Det forundrer meg at det vurderes å ta bort et hjelpemiddel, slik jeg forstår uten å reelt erstatte det med faktiske andre midler som kunne tenkes å gjøre tilsvarende nytte.
Generell økt (kvalifisert) personal/pleiefaktor.
Fysiske rammer som i romfordeling og størrelse legger til rette for, og muliggjør en ansvarlig og sikker avskjerming av pasient(er).
Mye personal i akuttpsykiatrien rapporterer allerede i dag om stadig oftere vold og aggresjonsproblematikk, i møte med akutt psykisksyke mennesker som innlegges mot sin vilje på tvang. I tillegg til alvorlige verbale trusler, erfarer personal i akuttpsykiatrien at avmakt for personer i krise også ofte resulterer i fysiske utageringer. Et samlet kvalifisert personal forsøker da å ivareta sikkerhet og pasientens verdighet på best mulig måte. Jeg opplever at forslaget for total utfasing, er feil vei å gå. Min forståelse og erfaring er at det bør fortsettes å investeres i forebyggende tiltak og alternativer til mekaniske tvangsmidler, fremfor et totalforbud.
Min forståelse i det nye lovforslaget er at det skisseres et kunstig skille mellom sikkerhet og akuttpasienter. Min erfaring fra akuttpsykiatrien er at personalet i avdelingene er vel så mye, om ikke mer utsatt for ustabile og voldelige pasienter enn avdelinger som er bedre tilrettelagt, har atskillig høyere pleiefaktor og sikkerhetsfokus. Helsepersonell som henviser akutt psykisksyke pasienter for innleggelse i akuttpsykiatrien har ofte behov for bistand og transport av politi for å få til innleggelse. Vi erfarer ofte at pasienter med alvorlig vold og aggresjonsproblematikk ankommer akuttavdelingen eskortert i håndjern av flere polititjenestemenn. Det kan da oppleves som et paradoks at den samme pasienten, straks den er tatt imot av helsepersonell ikke fortsatt kan være, eller kan bli i behov av fysisk sikring for å ivareta egen og andres sikkerhet under innleggelse.
hindrer bevegelsesfriheten –
Ved behandling av psykiske helseproblemer
har utvalget foreslått et uttrykkelig forbud mot
bruk av mekaniske innretninger, uansett om personen motsetter seg dette eller ikke.
26.4.5 Sikkerhetstiltak i regionale
sikkerhetsavdelinger og i enhet med
særlig høyt sikkerhetsnivå -
Utvalget vurderer at det er behov for enkelte særlige regler for sikkerhetspsykiatrien.
Jeg er utdannet og arbeider som psykiatrisk sykepleier, har flere års arbeidserfaring fra lokale sikkerhetsseksjoner og akuttavdelinger i sør Norge.
I utgangspunktet er jeg alltid for å redusere tvang, det opplever og erfarer jeg i dag at kollegaer og ledelse i psykiatriske institusjoner også har innsett og tar på alvor. Vedrørende planlagt utfasing og forbud mot mekaniske innretninger i akuttpsykiatrien, men ikke i sikkerhetsavdelinger forundrer meg.
Jeg tar høyde for at mekaniske tvangsmidler er et tiltak som kun benyttes ytterst sjeldent i akuttavdelinger, og hvor kvalifisert personal har vurdert det som absolutt nødvendig for en kort periode. Da for å ivareta pasient, medpasienter og personalet på beste og sikreste måte. Jeg er undrende til å skulle fjerne et hjelpemiddel som i enkelte tilfeller utvilsomt kan hindre alvorlig skade på pasienten selv, dennes medpasienter og personalet som skal behandle og ivareta alles sikkerhet ved innleggelse. Det forundrer meg at det vurderes å ta bort et hjelpemiddel, slik jeg forstår uten å reelt erstatte det med faktiske andre midler som kunne tenkes å gjøre tilsvarende nytte.
Generell økt (kvalifisert) personal/pleiefaktor.
Fysiske rammer som i romfordeling og størrelse legger til rette for, og muliggjør en ansvarlig og sikker avskjerming av pasient(er).
Mye personal i akuttpsykiatrien rapporterer allerede i dag om stadig oftere vold og aggresjonsproblematikk, i møte med akutt psykisksyke mennesker som innlegges mot sin vilje på tvang. I tillegg til alvorlige verbale trusler, erfarer personal i akuttpsykiatrien at avmakt for personer i krise også ofte resulterer i fysiske utageringer. Et samlet kvalifisert personal forsøker da å ivareta sikkerhet og pasientens verdighet på best mulig måte. Jeg opplever at forslaget for total utfasing, er feil vei å gå. Min forståelse og erfaring er at det bør fortsettes å investeres i forebyggende tiltak og alternativer til mekaniske tvangsmidler, fremfor et totalforbud.
Min forståelse i det nye lovforslaget er at det skisseres et kunstig skille mellom sikkerhet og akuttpasienter. Min erfaring fra akuttpsykiatrien er at personalet i avdelingene er vel så mye, om ikke mer utsatt for ustabile og voldelige pasienter enn avdelinger som er bedre tilrettelagt, har atskillig høyere pleiefaktor og sikkerhetsfokus. Helsepersonell som henviser akutt psykisksyke pasienter for innleggelse i akuttpsykiatrien har ofte behov for bistand og transport av politi for å få til innleggelse. Vi erfarer ofte at pasienter med alvorlig vold og aggresjonsproblematikk ankommer akuttavdelingen eskortert i håndjern av flere polititjenestemenn. Det kan da oppleves som et paradoks at den samme pasienten, straks den er tatt imot av helsepersonell ikke fortsatt kan være, eller kan bli i behov av fysisk sikring for å ivareta egen og andres sikkerhet under innleggelse.