Eystein Victor Våpenstad
VID Vitenskapelige Høgskole
Jeg har følgende punkter til sidene 389 – 396:
389 : ser bort fra samtykke som relevant for å vurdere tvangsbruk mot barn. Dette er bra
390 : Tvang knyttes til motstandssituasjoner og uttrykt motstand hos barnet. Dernest til barnets modenhet som for øvrig ikke defineres særlig overbevisende, men overfladisk og mest knyttet til verbalt språk og juridiske termer. Den enorme utviklingspsykologiske kunnskap vi har i dag om også de aller minste barnas modenhet og evne til intensjonell og sofistikert kommunikasjon og evne til å uttrykke sin vilje, er her helt fraværende. Forstått i en intersubjektiv kontekst er et spebarn absolutt istand til å kommunisere med og forholde seg til en annen. Den som likevel vil nekte de minste barna de samme rettssikkerhetskrav som voksne og eldre barn, har bevisbyrden, og i denne NOU er dette alt for dårlig ivaretatt. For eksempel plasseres i dag de aller fleste et-åringer i fulltids barnehage. Det bør være kjent for utvalget at dette medfører en betydelig motstand og protest fra de aller fleste av dem. Det er stor utviklingspsykologisk konsensus for at det små barn trenger aller mest, er en trygg og forutsigbar tilknytning til en eller noen ytterst få omsorgspersoner, og at dette behovet overskygger alle andre hensyn frem til i hvert fall 2-års alder. Det blir derfor tendensiøst og ufaglig når utvalget på siden 390 sier: «De fleste finner det unaturlig å karakterisere at en hylskrikende baby utviser motstand i rettslig forstand.» Har utvalget evidens for en slik påstand? Utvalget fortsetter med å si at: «Noe annet er at barnet gjennom sin gråt viser tegn til ubehag eller utrygghet, som det er en rettslig plikt til å ta hensyn til». Problemet i dag er at denne rettslige plikt ikke ivaretas; hylskrikende babyer forlates hver dag i norske barnehager med middels til dårlig standard (Bjørnestad & Os, 2015, 2018; Drugli et al. 2018; Klette & Killén, 2018), av foreldre som ikke kan eller vil ivareta denne rettslige plikten. Derfor har de minste barna et stort behov for en styrket rettsstilling her. Det er en stor mangel med dagens lovverk og utvalgets forslag, at de minste barnas mulighet til å bli tatt alvorlig også i en rettslig forstand, ikke blir tydeligere fremhevet og drøftet. Et-åringens protest og ytterste panikk ved barnehageporten bør betraktes som motstand i rettslig forstand og ikke bare som «et negativt standpunkt». Det er en rettslig kjerne også i en hylskrikende baby sitt uttrykk. Dette bør være utgangspunktet både moralsk, juridisk, utviklingspsykologisk og medmenneskelig. Menneske-rettighetene og barnekonvensjonen mener også det samme.
Vi må forstå motstand som kommunikasjon i utviklingspsykologisk og intersubjektiv forstand. Et barn som fra starten av livet blir møtt med forsøk på å forstå deres kommunikasjon, og som uansett blir tilkjennegitt en naturlig rett til å protestere, vokser opp til å bli normale og kompetente samfunns-borgere. Det blir derfor problematisk når utvalget velger å si at «økende alder gir normalt økt innsikt». Dette er feil. Det er ikke innsikten som øker, men evnen til å uttrykke den symbolsk og direkte gjennom språk. Et spebarn har også innsikt og vil kommunisere til sine omgivelser denne innsikten tydelig og klart for den som vil forstå, men naturlig nok uten verbalt språk. Det pre-verbale barnet snakker, selv om det ikke kan bruke ord, spebarnet snakker gjennom å vekke følelser og mentale tilstander i den voksne, og det er den voksnes sensitivitet og utholdenhet, som avgjør om den voksne klarer sitt «tolke-oppdrag», nemlig å sette ord på det som spebarnet formidler. Utvalgets forståelse av «modenhet», «innsikt» og «kommunikasjon» blir alt for instrumentelt og rasjonelt. På 1970-tallet opererte man spebarn uten bedøvelse fordi man mente de ikke kjente smerte. Vi må unngå at vi ikke fortsetter på samme feil, gjennom å underkjenne spebarnets kommunikative evner og bare basere vår forståelse og vektlegging verbalt språk og atferd hos tenåringer. Utvalget burde heller formulert seg slik: Det er mye vanskeligere å se bort i fra en hylende og aggressiv 15-åring sitt krav om frigang, enn det er å overse en et-årings panikk og deretter tilstivning og dissosiasjon ved barnehagedagens begynnelse og skyggen av mor som forsvinner ut porten».
391: Utvalget fortsetter her sine vurderinger og defineringer av motstandsfenomenet hos barn. Det er dessverre tydelig at deres synspunkter mangler relasjonell og moderne utviklings-psykologisk kunnskap. Alt drøftes i en ‘en-person-psykologi’ der alt plasseres i barnet og en totalt ser bort ifra kontekst og det lille barnets relasjoner til sine nærmeste omsorgspersoner.
Et annet uheldig standpunkt hos utvalget kommer frem på s. 391 der det står: «Det er med andre ord i større grad akseptabelt å bruke press i forsøk på å «overtale» et barn enn en voksen, ut fra hensynet til at barn skal beskyttes mot egne umodne standpunkt for at de skal gis gode utviklingsmuligheter.» Her hjemles altså bruk av press mot barn nettopp fordi de er «umodne». Her ligger oppskriften klar for overgrep. Bare tenk på vestkantforeldrene som presser sitt barn til å bli børsmegler når det samme barnet heller vil bli barnehagelærer. Eller sterkt religiøse foreldre som i beste mening og hellige overbevisning, overtaler og presser sin ungdom til å fornekte sin homofile legning fordi dette ifølge foreldrene vil kunne medføre at deres eget barn kan ende opp med å brenne i helvete. Det samme gjelder tidlig barnehagestart: med denne formuleringen fra utvalget har nettopp stressede småbarns-foreldre fått et trumfkort de kan bruke for å fortrenge egne samvittighetskvaler: et-åringen vet ikke sitt eget beste, de er umodne og må i barnehagen for å sikres gode utviklingsmuligheter. Utvalget sier riktignok nederst på s.391: «Og selv om det ligger den beste intensjon bak, er det like etisk uholdbart å direkte manipulere eller lure barn, for å endre deres holdning.» Spebarn har jo ifølge utvalget enda ikke holdninger, slik at da gjelder kanskje ikke denne åpenbare etiske fordringen for dem, eller? Dernest, hvis vi ser at denne type manipulering, benekting og omskriving av de minste barnas situasjon, også forekommer i stor grad, hva gjør vi med det? Utvalget burde brukt mye mer tid og plass på å drøfte disse spørsmålene, men synes å avfeie dem på samme endimensjonale måte som vi som samfunn i dag ikke vil eller ikke kan ta inn over oss de minste barnas prekære situasjon.
392 : Utvalget sier i høyre spalte: «Dessuten må det tilføyes at den subjektive opplevelsen barnet har når tiltak blir gjennomført til tross for motstand, er det barnet som selv best kan uttrykke, enten det skjer gjennom verbalt språk eller på andre måter.» Dette er ekstremt viktig og bør bli en del av lovteksten i en fremtidig tvangslov, og for øvrig i alle lover som omhandler barn. Det er voksne som bestemmer, men barn har en selvfølgelig rett til å protestere og gi uttrykk for sitt syn på det som skjer med dem. De voksne bør ha en lovpålagt plikt til å legitimere barnas protest-rett, og lovgiver bør pålegge alle voksne å ta hensyn til barnas protester og forstå at når barn protesterer, så er ikke dette «trass» eller «umodenhet», men en høyst betimelig melding til oss voksne om at noe avgjørende viktig står på spill. De voksne kan selvfølgelig ikke pålegges å ta barnets protest til følge, men bør pålegges å behandle, drøfte og reflektere alvorlig og lenge nok over barnas protest. Bare slik kan vi som samfunn gi våre barn en god nok oppvekst og unngå å påføre dem skade, slik for eksempel stadig mer forskning viser at heldags-barnehage for de minste gjør (Bjørnestad & Os, 2015, 2018; Drugli et al. 2018; Klette & Killén, 2018).
393 : På side 393 har utvalget en betraktning der det lages et skille mellom barnets «subjektive» oppfatning og det faglige «objektive» ståsted. Dette er farlig og kan medføre at man bare kan se bort ifra barnets mening fordi «den er jo bare subjektiv», mens vi fagfolk er «objektive» i betydningen «kunnskapsbaserte», «profesjonelle» og «kompetente». Innenfor profesjonsforskning (Grimen & Terum, 2009), utviklingspsykologisk forskning (Ammaniti & Gallese, 2014; Beebe et al., 2005; Bråten, 2007; Kirkengen & Næss, 2015), sosiologisk forskning på psykisk helsevern, barnevern, brukermedvirkning, oa. (Diller, 2006; Ekeland & Heggen, 2007; Eriksen, 2001; Kroken & Madsen, 2016; Lid, 2017; Ulvik, 2009; Whitaker, 2014), og etikk-forskning (Fossestøl, 2016; Kroken, 2006; Nordtvedt & Grimen, 2004), er det åpenbart at dette skille mellom den «subjektive» pasient eller bruker, og den «objektive» fagpersonen er både kunstig og farlig. Utvalget bør derfor gjennomgå dette en gang til og passe på at en slik oppskrift på profesjonelle «overgrep» ikke nedfelles i norsk lov.
394 : Det står på side 394 at barns motstand kan knyttes til både uklare og mer konkrete faktorer. Spørsmålet blir hvem den er uklar for og på hvilken måte. Det bør være vel kjent at et traumatisert barn kan ha fortrengt og spaltet av den konkret traumatiske hendelsen eller relasjonen, men likevel vise en type væremåte eller kommunikativ atferd, som for barnet på et ubevisst plan åpenbart henger sammen med traumet. For eksempel barnet som ikke vil kjøre med institusjonens bil fordi den på et ubevisst og irrasjonelt plan, (fordi den er grønn og det var også huset der overgriper bodde) minner barnet om det traumatiske. Hvis dette ikke oppfattes av de voksne og barnets protest dermed ikke blir respektert eller håndtert terapeutisk riktig, kan det få store negative konsekvenser for barnet. Mange ting kan være tindrende klart for barnet, men ikke på et kognitivt og rasjonelt voksen-nivå , som er det nivå de voksne (uten tilstrekkelig terapeutisk trening) vil forholde seg til. De voksne må forstå at selv om ikke de voksne ser og skjønner barnets grunner, kan barnet likevel ha høyst legitime grunner til å sette seg til motverge.
På s.394 sier også utvalget nederst i høyre spalte: «Kravet om å individualisere avgjørelsen bygger på en forutsetning om at foreldrene evner å skille mellom barnets interesser og behov, og sine egne. De fleste foreldre klarer det,». Dette er en alvorlig feil. Å anta at «de fleste foreldre» klarer å skille mellom sine egne og barnets behov, bygger på en grunnleggende mangel på elementær utviklings-psykologisk innsikt og kompetanse. De fleste foreldre sliter i betydelig grad med dette, og der det likevel går bra, er det fordi foreldrene likevel makter å slippe barnets egen vilje til i tilstrekkelig grad. Det må også være slik: skal du gi ditt barn en god nok omsorg, forutsetter det at du har nok empati, sympati og identifikasjon med ditt barn. Dette er andre ord for at det mellom foreldre og barn er uklare grenser: hva er bare mitt? Hva er barnet mitt sitt? Hva begynte som noe mitt barn ville, men som utviklet seg til å bli noe jeg selv vil, kanskje fordi det berørte noe sårt jeg selv har med meg fra min egen barndom og som jeg nå vil «reparere» gjennom at mitt barn ikke skal oppleve det samme? Ikke minst er dette et åpenbart og typisk fenomen hos barna det er snakk om i denne sammenhengen. Det handler om forhold mellom barn og foreldre som er sammenvevd på måter som er alt annet enn konstruktive for barnet. Derfor retter også utvalget på sin tullete påstand på s.394 når det på s.395 står: «Interessekonflikt mellom barn og foreldre, er sannsynligvis mer påregnelig i sammenheng med psykisk helsehjelp enn somatisk, som følge av at psykiske helseplager ofte har sammenheng med relasjonelle forhold i familien.»
395 : Nederst til høyre sier utvalget at «Grensen mellom soma og psyke i stadig større grad blir utvisket. Så er også tilfelle for barn.» Dette er sant, men også her er det avgjørende viktig å ha med et utviklingspsykologisk perspektiv, nemlig at det nyfødte barnet ikke skiller mellom psyke og soma, og at det er gjennom tilstrekkelig god omsorg og ivaretakelse tidlig i livet at vi utvikler oss til å kunne gjøre dette viktig skillet. For en godt nok fungerende voksen skal det være et skille mellom vondt i magen og redd, selv om begge deler gir abdominale sensasjoner. En viktig grunn til at vi i dag ser at skillet mellom psyke og soma utviskes, er nettopp fordi de minste barnas rettslige stilling er så svak og deres situasjon så lite påaktet, at vi kan utsette dem for betydelig skade og uten at vi klarer å se sammenhengen mellom en for dårlig start på livet (gjennom en prematur og invasiv forkludring av et sårbart tilknytningsforhold), og senere psykosomatiske plager og symptomer (for eksempel overdreven bruk av reseptfrie smertestillende legemidler blant unge).
396 : Utvalget drøfter det som benevnes «særlig inngripende» tiltak og hvordan dette er tiltak som «begrenser barns utøvelse av andre retter», «strekker seg over lang tid», «gjentas flere ganger», medfører «påføring av fysisk eller psykisk ubehag», og har en «invaderende karakter i personens indre liv». Det synes åpenbart at utvalget her IKKE tenker på alle et-åringer som hver dag forlates på barnehagen for å tilbringe 8 – 9 timer der. Men hvorfor ikke? For et spebarn (barn opp til 2 års alder er spebarn) er heldags barnehage et «særlig inngripende» tiltak fordi det «begrenser barns utøvelse av andre retter» ( retten til trygg tilknytning og god nok tidlig omsorg ), «strekker seg over lang tid» ( de fleste et-åringer i norske barnehager har heldagsplass, noe som betyr 40 timer eller med hver uke; et spebarn har ikke et tidsbegrep som en voksen og vil ikke forstå at mamma kommer tilbake om 8 timer, for et-åringen er hun borte for godt ), «gjentas flere ganger» ( det samme, det er hver dag hele året, mange et-åringer og andre barnehagebarn har mindre ferie fra barnehagen enn en voksen har fra sitt arbeide ), medfører «påføring av fysisk eller psykisk ubehag» ( det er svært mye forskning som viser de alvorlige skadevirkningene det har på spebarns-hjernen å skilles for mye og for tidlig fra den primære omsorgspersonen. En uferdig hjerne som bader i stresshormoner tar skade av dette . Dessuten er sykeligheten betydelig større hos barnehagebarn enn hos andre), og har en «invaderende karakter i personens indre liv» ( å bli fjernet fra sin primære omsorgsgiver for tidlig og for lenge, har åpenbart en invaderende karakter i en persons indre liv ). Hvis en et-åring må tilbringe like lang tid på en sykehusavdeling, som vanlige et-åringer gjør i dagens barnehager, vil vi se det som selvfølgelig at mor og/eller far er der hele tiden. Hvor ligger forskjellen mellom barnehage og sykehus her? Dette burde utvalget ha drøftet. Er det fordi vi mener at et-åringen på sykehus er «syk» og derfor må få ha foreldrene der? Mange et-åringer i barnehage er også syke i bokstavelig forstand og de er redde (også i bokstavelig forstand) på samme måte som spebarnet på sykehus. Det bør jo være denne redselen som avgjør om foreldrene bør være der, og ikke hvorfor barnet er redd. Det blir derfor også helt feil når utvalget på s.396 fastslår at: «Den inngripende karakteren tiltar i styrke med økende alder,». Dette synes å være enda et tegn på hvordan vi som samfunn behandler de yngste medborgerne våre. Som nevnt, langt inn på 1970-tallet opererte man spebarn uten anestesi. Er dette utsagnet hos utvalget uttrykk for samme unnfallenhet? Det er kanskje mulig i juridisk forstand å sette seg selv sjakk matt på denne måten i vårt forhold til de aller minste, men utviklingspsykologisk er det umulig. Betrakter vi barnet med utviklingspsykologiske briller, er det helt åpenbart at den tidligste tiden er helt avgjørende for alt som kommer etterpå. Spebarnets uferdighet, sårbarhet og avhengighet for sin overlevelse både fysisk og psykisk, tvinger oss til å se hvordan det vi utsetter de minste for veldig fort får en inngripende karakter . Det som en normal 15-åring kan tåle av avvisning og fravær, kan for en et-åring få katastrofale følger.
Avslutning : hvordan vi voksne behandler de minste barna, sier mye om oss som samfunn. Derfor bør også de minste barna i mye større grad innrømmes tydelig oppbygde rettssikkerhetskrav.
VID Vitenskapelige Høgskole
Jeg har følgende punkter til sidene 389 – 396:
389 : ser bort fra samtykke som relevant for å vurdere tvangsbruk mot barn. Dette er bra
390 : Tvang knyttes til motstandssituasjoner og uttrykt motstand hos barnet. Dernest til barnets modenhet som for øvrig ikke defineres særlig overbevisende, men overfladisk og mest knyttet til verbalt språk og juridiske termer. Den enorme utviklingspsykologiske kunnskap vi har i dag om også de aller minste barnas modenhet og evne til intensjonell og sofistikert kommunikasjon og evne til å uttrykke sin vilje, er her helt fraværende. Forstått i en intersubjektiv kontekst er et spebarn absolutt istand til å kommunisere med og forholde seg til en annen. Den som likevel vil nekte de minste barna de samme rettssikkerhetskrav som voksne og eldre barn, har bevisbyrden, og i denne NOU er dette alt for dårlig ivaretatt. For eksempel plasseres i dag de aller fleste et-åringer i fulltids barnehage. Det bør være kjent for utvalget at dette medfører en betydelig motstand og protest fra de aller fleste av dem. Det er stor utviklingspsykologisk konsensus for at det små barn trenger aller mest, er en trygg og forutsigbar tilknytning til en eller noen ytterst få omsorgspersoner, og at dette behovet overskygger alle andre hensyn frem til i hvert fall 2-års alder. Det blir derfor tendensiøst og ufaglig når utvalget på siden 390 sier: «De fleste finner det unaturlig å karakterisere at en hylskrikende baby utviser motstand i rettslig forstand.» Har utvalget evidens for en slik påstand? Utvalget fortsetter med å si at: «Noe annet er at barnet gjennom sin gråt viser tegn til ubehag eller utrygghet, som det er en rettslig plikt til å ta hensyn til». Problemet i dag er at denne rettslige plikt ikke ivaretas; hylskrikende babyer forlates hver dag i norske barnehager med middels til dårlig standard (Bjørnestad & Os, 2015, 2018; Drugli et al. 2018; Klette & Killén, 2018), av foreldre som ikke kan eller vil ivareta denne rettslige plikten. Derfor har de minste barna et stort behov for en styrket rettsstilling her. Det er en stor mangel med dagens lovverk og utvalgets forslag, at de minste barnas mulighet til å bli tatt alvorlig også i en rettslig forstand, ikke blir tydeligere fremhevet og drøftet. Et-åringens protest og ytterste panikk ved barnehageporten bør betraktes som motstand i rettslig forstand og ikke bare som «et negativt standpunkt». Det er en rettslig kjerne også i en hylskrikende baby sitt uttrykk. Dette bør være utgangspunktet både moralsk, juridisk, utviklingspsykologisk og medmenneskelig. Menneske-rettighetene og barnekonvensjonen mener også det samme.
Vi må forstå motstand som kommunikasjon i utviklingspsykologisk og intersubjektiv forstand. Et barn som fra starten av livet blir møtt med forsøk på å forstå deres kommunikasjon, og som uansett blir tilkjennegitt en naturlig rett til å protestere, vokser opp til å bli normale og kompetente samfunns-borgere. Det blir derfor problematisk når utvalget velger å si at «økende alder gir normalt økt innsikt». Dette er feil. Det er ikke innsikten som øker, men evnen til å uttrykke den symbolsk og direkte gjennom språk. Et spebarn har også innsikt og vil kommunisere til sine omgivelser denne innsikten tydelig og klart for den som vil forstå, men naturlig nok uten verbalt språk. Det pre-verbale barnet snakker, selv om det ikke kan bruke ord, spebarnet snakker gjennom å vekke følelser og mentale tilstander i den voksne, og det er den voksnes sensitivitet og utholdenhet, som avgjør om den voksne klarer sitt «tolke-oppdrag», nemlig å sette ord på det som spebarnet formidler. Utvalgets forståelse av «modenhet», «innsikt» og «kommunikasjon» blir alt for instrumentelt og rasjonelt. På 1970-tallet opererte man spebarn uten bedøvelse fordi man mente de ikke kjente smerte. Vi må unngå at vi ikke fortsetter på samme feil, gjennom å underkjenne spebarnets kommunikative evner og bare basere vår forståelse og vektlegging verbalt språk og atferd hos tenåringer. Utvalget burde heller formulert seg slik: Det er mye vanskeligere å se bort i fra en hylende og aggressiv 15-åring sitt krav om frigang, enn det er å overse en et-årings panikk og deretter tilstivning og dissosiasjon ved barnehagedagens begynnelse og skyggen av mor som forsvinner ut porten».
391: Utvalget fortsetter her sine vurderinger og defineringer av motstandsfenomenet hos barn. Det er dessverre tydelig at deres synspunkter mangler relasjonell og moderne utviklings-psykologisk kunnskap. Alt drøftes i en ‘en-person-psykologi’ der alt plasseres i barnet og en totalt ser bort ifra kontekst og det lille barnets relasjoner til sine nærmeste omsorgspersoner.
Et annet uheldig standpunkt hos utvalget kommer frem på s. 391 der det står: «Det er med andre ord i større grad akseptabelt å bruke press i forsøk på å «overtale» et barn enn en voksen, ut fra hensynet til at barn skal beskyttes mot egne umodne standpunkt for at de skal gis gode utviklingsmuligheter.» Her hjemles altså bruk av press mot barn nettopp fordi de er «umodne». Her ligger oppskriften klar for overgrep. Bare tenk på vestkantforeldrene som presser sitt barn til å bli børsmegler når det samme barnet heller vil bli barnehagelærer. Eller sterkt religiøse foreldre som i beste mening og hellige overbevisning, overtaler og presser sin ungdom til å fornekte sin homofile legning fordi dette ifølge foreldrene vil kunne medføre at deres eget barn kan ende opp med å brenne i helvete. Det samme gjelder tidlig barnehagestart: med denne formuleringen fra utvalget har nettopp stressede småbarns-foreldre fått et trumfkort de kan bruke for å fortrenge egne samvittighetskvaler: et-åringen vet ikke sitt eget beste, de er umodne og må i barnehagen for å sikres gode utviklingsmuligheter. Utvalget sier riktignok nederst på s.391: «Og selv om det ligger den beste intensjon bak, er det like etisk uholdbart å direkte manipulere eller lure barn, for å endre deres holdning.» Spebarn har jo ifølge utvalget enda ikke holdninger, slik at da gjelder kanskje ikke denne åpenbare etiske fordringen for dem, eller? Dernest, hvis vi ser at denne type manipulering, benekting og omskriving av de minste barnas situasjon, også forekommer i stor grad, hva gjør vi med det? Utvalget burde brukt mye mer tid og plass på å drøfte disse spørsmålene, men synes å avfeie dem på samme endimensjonale måte som vi som samfunn i dag ikke vil eller ikke kan ta inn over oss de minste barnas prekære situasjon.
392 : Utvalget sier i høyre spalte: «Dessuten må det tilføyes at den subjektive opplevelsen barnet har når tiltak blir gjennomført til tross for motstand, er det barnet som selv best kan uttrykke, enten det skjer gjennom verbalt språk eller på andre måter.» Dette er ekstremt viktig og bør bli en del av lovteksten i en fremtidig tvangslov, og for øvrig i alle lover som omhandler barn. Det er voksne som bestemmer, men barn har en selvfølgelig rett til å protestere og gi uttrykk for sitt syn på det som skjer med dem. De voksne bør ha en lovpålagt plikt til å legitimere barnas protest-rett, og lovgiver bør pålegge alle voksne å ta hensyn til barnas protester og forstå at når barn protesterer, så er ikke dette «trass» eller «umodenhet», men en høyst betimelig melding til oss voksne om at noe avgjørende viktig står på spill. De voksne kan selvfølgelig ikke pålegges å ta barnets protest til følge, men bør pålegges å behandle, drøfte og reflektere alvorlig og lenge nok over barnas protest. Bare slik kan vi som samfunn gi våre barn en god nok oppvekst og unngå å påføre dem skade, slik for eksempel stadig mer forskning viser at heldags-barnehage for de minste gjør (Bjørnestad & Os, 2015, 2018; Drugli et al. 2018; Klette & Killén, 2018).
393 : På side 393 har utvalget en betraktning der det lages et skille mellom barnets «subjektive» oppfatning og det faglige «objektive» ståsted. Dette er farlig og kan medføre at man bare kan se bort ifra barnets mening fordi «den er jo bare subjektiv», mens vi fagfolk er «objektive» i betydningen «kunnskapsbaserte», «profesjonelle» og «kompetente». Innenfor profesjonsforskning (Grimen & Terum, 2009), utviklingspsykologisk forskning (Ammaniti & Gallese, 2014; Beebe et al., 2005; Bråten, 2007; Kirkengen & Næss, 2015), sosiologisk forskning på psykisk helsevern, barnevern, brukermedvirkning, oa. (Diller, 2006; Ekeland & Heggen, 2007; Eriksen, 2001; Kroken & Madsen, 2016; Lid, 2017; Ulvik, 2009; Whitaker, 2014), og etikk-forskning (Fossestøl, 2016; Kroken, 2006; Nordtvedt & Grimen, 2004), er det åpenbart at dette skille mellom den «subjektive» pasient eller bruker, og den «objektive» fagpersonen er både kunstig og farlig. Utvalget bør derfor gjennomgå dette en gang til og passe på at en slik oppskrift på profesjonelle «overgrep» ikke nedfelles i norsk lov.
394 : Det står på side 394 at barns motstand kan knyttes til både uklare og mer konkrete faktorer. Spørsmålet blir hvem den er uklar for og på hvilken måte. Det bør være vel kjent at et traumatisert barn kan ha fortrengt og spaltet av den konkret traumatiske hendelsen eller relasjonen, men likevel vise en type væremåte eller kommunikativ atferd, som for barnet på et ubevisst plan åpenbart henger sammen med traumet. For eksempel barnet som ikke vil kjøre med institusjonens bil fordi den på et ubevisst og irrasjonelt plan, (fordi den er grønn og det var også huset der overgriper bodde) minner barnet om det traumatiske. Hvis dette ikke oppfattes av de voksne og barnets protest dermed ikke blir respektert eller håndtert terapeutisk riktig, kan det få store negative konsekvenser for barnet. Mange ting kan være tindrende klart for barnet, men ikke på et kognitivt og rasjonelt voksen-nivå , som er det nivå de voksne (uten tilstrekkelig terapeutisk trening) vil forholde seg til. De voksne må forstå at selv om ikke de voksne ser og skjønner barnets grunner, kan barnet likevel ha høyst legitime grunner til å sette seg til motverge.
På s.394 sier også utvalget nederst i høyre spalte: «Kravet om å individualisere avgjørelsen bygger på en forutsetning om at foreldrene evner å skille mellom barnets interesser og behov, og sine egne. De fleste foreldre klarer det,». Dette er en alvorlig feil. Å anta at «de fleste foreldre» klarer å skille mellom sine egne og barnets behov, bygger på en grunnleggende mangel på elementær utviklings-psykologisk innsikt og kompetanse. De fleste foreldre sliter i betydelig grad med dette, og der det likevel går bra, er det fordi foreldrene likevel makter å slippe barnets egen vilje til i tilstrekkelig grad. Det må også være slik: skal du gi ditt barn en god nok omsorg, forutsetter det at du har nok empati, sympati og identifikasjon med ditt barn. Dette er andre ord for at det mellom foreldre og barn er uklare grenser: hva er bare mitt? Hva er barnet mitt sitt? Hva begynte som noe mitt barn ville, men som utviklet seg til å bli noe jeg selv vil, kanskje fordi det berørte noe sårt jeg selv har med meg fra min egen barndom og som jeg nå vil «reparere» gjennom at mitt barn ikke skal oppleve det samme? Ikke minst er dette et åpenbart og typisk fenomen hos barna det er snakk om i denne sammenhengen. Det handler om forhold mellom barn og foreldre som er sammenvevd på måter som er alt annet enn konstruktive for barnet. Derfor retter også utvalget på sin tullete påstand på s.394 når det på s.395 står: «Interessekonflikt mellom barn og foreldre, er sannsynligvis mer påregnelig i sammenheng med psykisk helsehjelp enn somatisk, som følge av at psykiske helseplager ofte har sammenheng med relasjonelle forhold i familien.»
395 : Nederst til høyre sier utvalget at «Grensen mellom soma og psyke i stadig større grad blir utvisket. Så er også tilfelle for barn.» Dette er sant, men også her er det avgjørende viktig å ha med et utviklingspsykologisk perspektiv, nemlig at det nyfødte barnet ikke skiller mellom psyke og soma, og at det er gjennom tilstrekkelig god omsorg og ivaretakelse tidlig i livet at vi utvikler oss til å kunne gjøre dette viktig skillet. For en godt nok fungerende voksen skal det være et skille mellom vondt i magen og redd, selv om begge deler gir abdominale sensasjoner. En viktig grunn til at vi i dag ser at skillet mellom psyke og soma utviskes, er nettopp fordi de minste barnas rettslige stilling er så svak og deres situasjon så lite påaktet, at vi kan utsette dem for betydelig skade og uten at vi klarer å se sammenhengen mellom en for dårlig start på livet (gjennom en prematur og invasiv forkludring av et sårbart tilknytningsforhold), og senere psykosomatiske plager og symptomer (for eksempel overdreven bruk av reseptfrie smertestillende legemidler blant unge).
396 : Utvalget drøfter det som benevnes «særlig inngripende» tiltak og hvordan dette er tiltak som «begrenser barns utøvelse av andre retter», «strekker seg over lang tid», «gjentas flere ganger», medfører «påføring av fysisk eller psykisk ubehag», og har en «invaderende karakter i personens indre liv». Det synes åpenbart at utvalget her IKKE tenker på alle et-åringer som hver dag forlates på barnehagen for å tilbringe 8 – 9 timer der. Men hvorfor ikke? For et spebarn (barn opp til 2 års alder er spebarn) er heldags barnehage et «særlig inngripende» tiltak fordi det «begrenser barns utøvelse av andre retter» ( retten til trygg tilknytning og god nok tidlig omsorg ), «strekker seg over lang tid» ( de fleste et-åringer i norske barnehager har heldagsplass, noe som betyr 40 timer eller med hver uke; et spebarn har ikke et tidsbegrep som en voksen og vil ikke forstå at mamma kommer tilbake om 8 timer, for et-åringen er hun borte for godt ), «gjentas flere ganger» ( det samme, det er hver dag hele året, mange et-åringer og andre barnehagebarn har mindre ferie fra barnehagen enn en voksen har fra sitt arbeide ), medfører «påføring av fysisk eller psykisk ubehag» ( det er svært mye forskning som viser de alvorlige skadevirkningene det har på spebarns-hjernen å skilles for mye og for tidlig fra den primære omsorgspersonen. En uferdig hjerne som bader i stresshormoner tar skade av dette . Dessuten er sykeligheten betydelig større hos barnehagebarn enn hos andre), og har en «invaderende karakter i personens indre liv» ( å bli fjernet fra sin primære omsorgsgiver for tidlig og for lenge, har åpenbart en invaderende karakter i en persons indre liv ). Hvis en et-åring må tilbringe like lang tid på en sykehusavdeling, som vanlige et-åringer gjør i dagens barnehager, vil vi se det som selvfølgelig at mor og/eller far er der hele tiden. Hvor ligger forskjellen mellom barnehage og sykehus her? Dette burde utvalget ha drøftet. Er det fordi vi mener at et-åringen på sykehus er «syk» og derfor må få ha foreldrene der? Mange et-åringer i barnehage er også syke i bokstavelig forstand og de er redde (også i bokstavelig forstand) på samme måte som spebarnet på sykehus. Det bør jo være denne redselen som avgjør om foreldrene bør være der, og ikke hvorfor barnet er redd. Det blir derfor også helt feil når utvalget på s.396 fastslår at: «Den inngripende karakteren tiltar i styrke med økende alder,». Dette synes å være enda et tegn på hvordan vi som samfunn behandler de yngste medborgerne våre. Som nevnt, langt inn på 1970-tallet opererte man spebarn uten anestesi. Er dette utsagnet hos utvalget uttrykk for samme unnfallenhet? Det er kanskje mulig i juridisk forstand å sette seg selv sjakk matt på denne måten i vårt forhold til de aller minste, men utviklingspsykologisk er det umulig. Betrakter vi barnet med utviklingspsykologiske briller, er det helt åpenbart at den tidligste tiden er helt avgjørende for alt som kommer etterpå. Spebarnets uferdighet, sårbarhet og avhengighet for sin overlevelse både fysisk og psykisk, tvinger oss til å se hvordan det vi utsetter de minste for veldig fort får en inngripende karakter . Det som en normal 15-åring kan tåle av avvisning og fravær, kan for en et-åring få katastrofale følger.
Avslutning : hvordan vi voksne behandler de minste barna, sier mye om oss som samfunn. Derfor bør også de minste barna i mye større grad innrømmes tydelig oppbygde rettssikkerhetskrav.