Høringsuttalelse Tvangslovutvalget NOU 2019: 14
Vi støtter utvalgsmedlemmene Vibeke Erichsen fra Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk Helse (LPP) og Jens Petter Gitlesen fra Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) for deres dissens angående tvangsmedisinering og tvungen bruk av elektrosjokk (ECT).
Vi har ikke orket å lese gjennom hele NOU 2019: 14 (har skimmet litt av de 800 sidene). Vår oppfatning er at mye av innholdet er gammelt tankegods og at en i liten grad har klart å få med ny kunnskap, samt i stor grad ignorert den voksende kritikken av den medikamentelle behandlingen i det såkalte hjelpeapparatet. Kritikken kommer fra pasienter, eks-pasienter og pårørende , samt ikke minst fra samvittighetsfulle fagfolk som har satt seg grundig inn i skadevirkningene av f.eks. såkalte antipsykotika . Mange har blitt skadet for livet, både fysisk og psykisk. «Antipsykotika» skader hjernen, særlig brukt over lang tid. Dette er godt dokumentert.
« Er det riktig å tvinge mennesker til å ta medisiner
som bare noen få har nytte av og som skader mange?»
Det er horribelt at slik «medisin» kan gis med tvang. Lovens krav om positiv virkning er ikke oppfylt. Det handler om kjemisk endring av tanker, følelser og personlighet mot noens vilje . Og blir sidestilt med tortur.
Lovforbud mot tvangsmedisinering
Vi støtter et absolutt forbud mot tvangsmedisinering ut fra vår erfaring som pårørende, og som er i tråd med uavhengig forskning. Lovforbud kan være det eneste som nytter for å tvinge fram alternativer til dagens mishandling.
Det må bli slutt på dette barbariet som tvangsmedisinering er. Å gi en yrkesgruppe (psykiaterne) totalitær makt over mennesker i en sårbar situasjon er skandaløst.
Lord Acton , som for over 100 år siden postulerte at makt korrumperer og at total makt korrumperer totalt, får stadig ny støtte:
https://www.dagensperspektiv.no/ledelse/2019/na-er-det-bevist-makt-korrumperer-0
Nå er det bevist: Makt korrumperer
Ny internasjonal forskning viser hvordan makt svekker evnen og viljen til å ta moralske valg.
Det er ikke sånn at alle psykiatere er snille, gode og empatiske mennesker.
Vi har også erfart at svært mange psykiatere har liten kunnskap og vilje til å lære om andre trygge behandlingsmetoder, samt likegyldighet ovenfor de alvorlige bivirkningene/følgesykdommene.
Noen sitater fra NPFs Høringsuttalelse:
«Reservasjonsrett mot bruk av ulike typer medisin
Hvis en person reserverer seg mot medisiner som forskning og erfaring har vist at fungerer, kan man da samtidig forvente eller kreve å være innlagt i spesialisthelsetjenesten? Dette punktet er ikke tilstrekkelig adressert i lovutkastet.
Npf vil også påpeke at det er lite konkrete data på for hvilke alvorlige syke psykotiske pasienter og under hvilke forutsetninger medikamentfrie tiltak10 vil virke og være forsvarlig behandling.
Npf mener da også at det ikke kan være riktig å lovfeste at en behandling som i dag mangler tilstrekkelig vitenskapelig og klinisk dokumentasjon («medisinfri behandling av alvorlige psykoselidelser») SKAL være forsøkt først når det er tale om alvorlige psykiske lidelser med fare for varig helseskade for seg selv og andre, psykisk så vel som fysisk. Man kan i det hele tatt sette spørsmålstegn ved om en lov skal inneholde spesifiserte krav til en bestemt behandling. Her må også et overordnet samfunnsperspektiv så vel som solidaritet med andre pasientgrupper / andre pasienter ivaretas.»
«…som forskning og erfaring har vist at fungerer, …..» Er dette riktig? Ut fra dagens kunnskapsgrunnlag vet vi at dette ikke stemmer . Og hva med pasient og pårørendes erfaring?
Og videre «….. forsvarlig behandling ……» Er det forsvarlig behandling å medisinere pasientene så de knapt kan gå, mister språket sitt og utsettes for tidlig død? Her er listen lang over negative virkninger, særlig av «antipsykotika». Dette er virkeligheten, en virkelighet som dagens ledende psykiatere nekter å ta inn over seg.
Det er forsvarlig å erstatte dagens medikamentelle behandling med trygge alternativer som vi vet finnes, men som dessverre pasientene ikke får tilbud om. Er dagens behandling med «antipsykotika» vitenskapelig? Nei, mener mange humane fagfolk som i årevis har kritisert den inhumane medikamentelle behandlingen, og som de fleste pasientene vegrer seg mot. Ikke fordi de ikke vil ha hjelp, det vil de fleste, det er i hvert fall vår erfaring som pårørende.
Ordet «vitenskapelig» blir brukt for å opprettholde status quo, men holder ikke vann. En merkelig vitenskap som påfører så mange mennesker så mye lidelse og død.
Skade påført av selve «behandlingen»
Det er et uomtvistelig faktum at mange pasienter blir svært dårlige, fysisk og psykisk, etter årelang «behandling» med «antipsykotika».
Pasienter som selv oppsøker hjelpeapparatet, har innsikt og kan gjøre rede for seg, blir til slutt hjelpeløse kronikere. Dette er et faktum som psykiaterne nekter å ta innover seg.
Faktum er at pasienter som aldri har vært farlige for seg selv eller andre, har blitt tvangsmedisinert i stort omfang . Ut i fra skjønnmalingen av psykiatrien i media kan man få et helt annet inntrykk, som om det er farlige og voldelige pasienter, dette er ikke virkeligheten.
Et relevant spørsmål: Hvor mange av pasientene var så alvorlig syke i utgangspunktet før «behandling» med «antipsykotika» startet?
I media kjører de såkalte ledende psykiaterne «farlighetskortet» for å skape frykt, slik kan deres makthierarki opprettholdes. Det er kanskje en god grunn til at pasienter kan bli farlige:
https://breggin.com/medication-madness/
The Role of Psychiatric Drugs in Cases of Violence, Suicide and Crime
Mennesker skades av tvangsbehandling med «antipsykotika» og «skjerming», dette kan ikke kalles helsehjelp. Det hevdes av såkalte ledende psykiatere at tvang og tvangsmedisinering redder liv. Vi vet at tvangsmedisinering skader mange, kanskje de fleste. Er det etisk riktig at noen skal utsettes for alvorlig helseskade for at noen andre skal bli hjulpet? Her må en skille mellom tvangsinnleggelse og tvangsmedisinering.
Mange er så skadet etter «behandling» i årevis med «antipsykotika» at de er ikke i stand til å ta vare på seg selv. Disse trenger å få være på et trygt sted med trygge mennesker rundt seg. Noen ganger kan tvangs innleggelse forsvares, når det ikke finnes alternativer, men aldri tvangsmedisinering med «antipsykotika». At det ikke finnes alternativer gjør at mainstream psykiatri kan fortsette å misbruke sin makt.
Kunnskapsgrunnlaget om effekt og skade ved bruk av såkalte antipsykotika viser at tvangsmedisinering ikke kan forsvares. Dette har vært kjent i mange, mange år og det må få konsekvenser for loven.
Ikke psykiaterne, ikke psykofarmakaindustrien, ikke våre helsemyndigheter. Det er pasienter og pårørende som betaler prisen for et lovverk som gir mulighet til å skalte og valte med pasientenes liv og helse.
Privat versus offentlig
Vi har ett privat behandlingssted i Norge, som hjelper pasientene å trappe ned og bli kvitt psykiatriske medikamenter. Og noen få plasser i det offentlige. Disse har de såkalte ledende psykiaterne gjort alt de kan for å motarbeide. Maktstrukturen må endres slik at de ikke kan hindre pasientene å komme til slike steder. Skal pasientene få behandling som hjelper, trengs det flere private behandlingssteder. Om pasientene får god hjelp, er det det samme om det er offentlig eller privat eid, men all erfaring har vist at det offentlige, tross enorme pengesummer som er sprøytet inn i psykiatrien, har mislykkes .
Friskhus i stedet for psykiatriske sykehus
Det er et dårlig alternativ for pasientene å bli innlagt i «spesialisthelsetjenesten» når behandlere ikke ønsker/vil tenke nytt, men er mer opptatt av å opprettholde status quo. Disse bør ikke behandle sårbare mennesker i en vanskelig situasjon. Derfor trenger vi en radikal endring i psykisk helsefelt, med behandlere/medmennesker som tenker utenfor boksen og kan hjelpe pasientene der psykiatrien ikke strekker til. Vi må få et mangfold av behandlingssteder. Trenger vi egentlig psykiatriske SYKEhus? Er ikke den modellen moden for revisjon?
Vi vet i dag mye om hva som hjelper og ikke hjelper.
Vi krever reelle rettigheter i lov og praksis for denne pasientgruppen, som har lidd så mye. Fratakelse av beslutningskompetanse er fortsatt et diskriminerende vilkår. Menneskerettighetene (CRPD) må tas på alvor.
It is time to end coercion in mental health
Parliamentary Assembly of the Council of Europe Debate on
“Ending coercion in mental health: the need for a human rights-based approach”
Strasbourg, 26 June 2019
Speech by Dunja Mijatović Council of Europe Commissioner for Human Rights
“It is a great pleasure to address the Parliamentary Assembly on a subject that lies very close to my heart.
I would like to start by saluting the great work accomplished by the Rapporteur for the report in front of you today. I strongly agree with her findings and conclusions, as well as the contents of the draft resolution and recommendation.
Addressing the Parliamentary Assembly’s debate on “Ending coercion in mental health: the need for a human rights-based approach”, the Commissioner delivered the following statement today:
My experience as your Human Rights Commissioner has only confirmed these findings and the vicious circles caused by a coercion-based mental health approach.
It is our duty to encourage and support our member states to embark on a human rights-based transition of their mental health systems to reduce and end coercion, which is long overdue.
We have to start today, we have to start now.”
Dunja Mijatović Council of Europe Commissioner for Human Rights
Egil og Lillian Nore, pårørende
Hele talen i pdf-format
Utdrag fra boken: “Unhinged – The Trouble with Psychiatry – A Doctor’s Revelations about a Profession in Crisis” (2010), Daniel J. Carlat, M.D.
Vi støtter utvalgsmedlemmene Vibeke Erichsen fra Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk Helse (LPP) og Jens Petter Gitlesen fra Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) for deres dissens angående tvangsmedisinering og tvungen bruk av elektrosjokk (ECT).
Vi har ikke orket å lese gjennom hele NOU 2019: 14 (har skimmet litt av de 800 sidene). Vår oppfatning er at mye av innholdet er gammelt tankegods og at en i liten grad har klart å få med ny kunnskap, samt i stor grad ignorert den voksende kritikken av den medikamentelle behandlingen i det såkalte hjelpeapparatet. Kritikken kommer fra pasienter, eks-pasienter og pårørende , samt ikke minst fra samvittighetsfulle fagfolk som har satt seg grundig inn i skadevirkningene av f.eks. såkalte antipsykotika . Mange har blitt skadet for livet, både fysisk og psykisk. «Antipsykotika» skader hjernen, særlig brukt over lang tid. Dette er godt dokumentert.
« Er det riktig å tvinge mennesker til å ta medisiner
som bare noen få har nytte av og som skader mange?»
Det er horribelt at slik «medisin» kan gis med tvang. Lovens krav om positiv virkning er ikke oppfylt. Det handler om kjemisk endring av tanker, følelser og personlighet mot noens vilje . Og blir sidestilt med tortur.
Lovforbud mot tvangsmedisinering
Vi støtter et absolutt forbud mot tvangsmedisinering ut fra vår erfaring som pårørende, og som er i tråd med uavhengig forskning. Lovforbud kan være det eneste som nytter for å tvinge fram alternativer til dagens mishandling.
Det må bli slutt på dette barbariet som tvangsmedisinering er. Å gi en yrkesgruppe (psykiaterne) totalitær makt over mennesker i en sårbar situasjon er skandaløst.
Lord Acton , som for over 100 år siden postulerte at makt korrumperer og at total makt korrumperer totalt, får stadig ny støtte:
https://www.dagensperspektiv.no/ledelse/2019/na-er-det-bevist-makt-korrumperer-0
Nå er det bevist: Makt korrumperer
Ny internasjonal forskning viser hvordan makt svekker evnen og viljen til å ta moralske valg.
Det er ikke sånn at alle psykiatere er snille, gode og empatiske mennesker.
Vi har også erfart at svært mange psykiatere har liten kunnskap og vilje til å lære om andre trygge behandlingsmetoder, samt likegyldighet ovenfor de alvorlige bivirkningene/følgesykdommene.
Noen sitater fra NPFs Høringsuttalelse:
«Reservasjonsrett mot bruk av ulike typer medisin
Hvis en person reserverer seg mot medisiner som forskning og erfaring har vist at fungerer, kan man da samtidig forvente eller kreve å være innlagt i spesialisthelsetjenesten? Dette punktet er ikke tilstrekkelig adressert i lovutkastet.
Npf vil også påpeke at det er lite konkrete data på for hvilke alvorlige syke psykotiske pasienter og under hvilke forutsetninger medikamentfrie tiltak10 vil virke og være forsvarlig behandling.
Npf mener da også at det ikke kan være riktig å lovfeste at en behandling som i dag mangler tilstrekkelig vitenskapelig og klinisk dokumentasjon («medisinfri behandling av alvorlige psykoselidelser») SKAL være forsøkt først når det er tale om alvorlige psykiske lidelser med fare for varig helseskade for seg selv og andre, psykisk så vel som fysisk. Man kan i det hele tatt sette spørsmålstegn ved om en lov skal inneholde spesifiserte krav til en bestemt behandling. Her må også et overordnet samfunnsperspektiv så vel som solidaritet med andre pasientgrupper / andre pasienter ivaretas.»
«…som forskning og erfaring har vist at fungerer, …..» Er dette riktig? Ut fra dagens kunnskapsgrunnlag vet vi at dette ikke stemmer . Og hva med pasient og pårørendes erfaring?
Og videre «….. forsvarlig behandling ……» Er det forsvarlig behandling å medisinere pasientene så de knapt kan gå, mister språket sitt og utsettes for tidlig død? Her er listen lang over negative virkninger, særlig av «antipsykotika». Dette er virkeligheten, en virkelighet som dagens ledende psykiatere nekter å ta inn over seg.
Det er forsvarlig å erstatte dagens medikamentelle behandling med trygge alternativer som vi vet finnes, men som dessverre pasientene ikke får tilbud om. Er dagens behandling med «antipsykotika» vitenskapelig? Nei, mener mange humane fagfolk som i årevis har kritisert den inhumane medikamentelle behandlingen, og som de fleste pasientene vegrer seg mot. Ikke fordi de ikke vil ha hjelp, det vil de fleste, det er i hvert fall vår erfaring som pårørende.
Ordet «vitenskapelig» blir brukt for å opprettholde status quo, men holder ikke vann. En merkelig vitenskap som påfører så mange mennesker så mye lidelse og død.
Skade påført av selve «behandlingen»
Det er et uomtvistelig faktum at mange pasienter blir svært dårlige, fysisk og psykisk, etter årelang «behandling» med «antipsykotika».
Pasienter som selv oppsøker hjelpeapparatet, har innsikt og kan gjøre rede for seg, blir til slutt hjelpeløse kronikere. Dette er et faktum som psykiaterne nekter å ta innover seg.
Faktum er at pasienter som aldri har vært farlige for seg selv eller andre, har blitt tvangsmedisinert i stort omfang . Ut i fra skjønnmalingen av psykiatrien i media kan man få et helt annet inntrykk, som om det er farlige og voldelige pasienter, dette er ikke virkeligheten.
Et relevant spørsmål: Hvor mange av pasientene var så alvorlig syke i utgangspunktet før «behandling» med «antipsykotika» startet?
I media kjører de såkalte ledende psykiaterne «farlighetskortet» for å skape frykt, slik kan deres makthierarki opprettholdes. Det er kanskje en god grunn til at pasienter kan bli farlige:
https://breggin.com/medication-madness/
The Role of Psychiatric Drugs in Cases of Violence, Suicide and Crime
Mennesker skades av tvangsbehandling med «antipsykotika» og «skjerming», dette kan ikke kalles helsehjelp. Det hevdes av såkalte ledende psykiatere at tvang og tvangsmedisinering redder liv. Vi vet at tvangsmedisinering skader mange, kanskje de fleste. Er det etisk riktig at noen skal utsettes for alvorlig helseskade for at noen andre skal bli hjulpet? Her må en skille mellom tvangsinnleggelse og tvangsmedisinering.
Mange er så skadet etter «behandling» i årevis med «antipsykotika» at de er ikke i stand til å ta vare på seg selv. Disse trenger å få være på et trygt sted med trygge mennesker rundt seg. Noen ganger kan tvangs innleggelse forsvares, når det ikke finnes alternativer, men aldri tvangsmedisinering med «antipsykotika». At det ikke finnes alternativer gjør at mainstream psykiatri kan fortsette å misbruke sin makt.
Kunnskapsgrunnlaget om effekt og skade ved bruk av såkalte antipsykotika viser at tvangsmedisinering ikke kan forsvares. Dette har vært kjent i mange, mange år og det må få konsekvenser for loven.
Ikke psykiaterne, ikke psykofarmakaindustrien, ikke våre helsemyndigheter. Det er pasienter og pårørende som betaler prisen for et lovverk som gir mulighet til å skalte og valte med pasientenes liv og helse.
Privat versus offentlig
Vi har ett privat behandlingssted i Norge, som hjelper pasientene å trappe ned og bli kvitt psykiatriske medikamenter. Og noen få plasser i det offentlige. Disse har de såkalte ledende psykiaterne gjort alt de kan for å motarbeide. Maktstrukturen må endres slik at de ikke kan hindre pasientene å komme til slike steder. Skal pasientene få behandling som hjelper, trengs det flere private behandlingssteder. Om pasientene får god hjelp, er det det samme om det er offentlig eller privat eid, men all erfaring har vist at det offentlige, tross enorme pengesummer som er sprøytet inn i psykiatrien, har mislykkes .
Friskhus i stedet for psykiatriske sykehus
Det er et dårlig alternativ for pasientene å bli innlagt i «spesialisthelsetjenesten» når behandlere ikke ønsker/vil tenke nytt, men er mer opptatt av å opprettholde status quo. Disse bør ikke behandle sårbare mennesker i en vanskelig situasjon. Derfor trenger vi en radikal endring i psykisk helsefelt, med behandlere/medmennesker som tenker utenfor boksen og kan hjelpe pasientene der psykiatrien ikke strekker til. Vi må få et mangfold av behandlingssteder. Trenger vi egentlig psykiatriske SYKEhus? Er ikke den modellen moden for revisjon?
Vi vet i dag mye om hva som hjelper og ikke hjelper.
Vi krever reelle rettigheter i lov og praksis for denne pasientgruppen, som har lidd så mye. Fratakelse av beslutningskompetanse er fortsatt et diskriminerende vilkår. Menneskerettighetene (CRPD) må tas på alvor.
It is time to end coercion in mental health
Parliamentary Assembly of the Council of Europe Debate on
“Ending coercion in mental health: the need for a human rights-based approach”
Strasbourg, 26 June 2019
Speech by Dunja Mijatović Council of Europe Commissioner for Human Rights
“It is a great pleasure to address the Parliamentary Assembly on a subject that lies very close to my heart.
I would like to start by saluting the great work accomplished by the Rapporteur for the report in front of you today. I strongly agree with her findings and conclusions, as well as the contents of the draft resolution and recommendation.
Addressing the Parliamentary Assembly’s debate on “Ending coercion in mental health: the need for a human rights-based approach”, the Commissioner delivered the following statement today:
My experience as your Human Rights Commissioner has only confirmed these findings and the vicious circles caused by a coercion-based mental health approach.
It is our duty to encourage and support our member states to embark on a human rights-based transition of their mental health systems to reduce and end coercion, which is long overdue.
We have to start today, we have to start now.”
Dunja Mijatović Council of Europe Commissioner for Human Rights
Egil og Lillian Nore, pårørende
Hele talen i pdf-format
Utdrag fra boken: “Unhinged – The Trouble with Psychiatry – A Doctor’s Revelations about a Profession in Crisis” (2010), Daniel J. Carlat, M.D.