Hvite Ørn Norge

Høringsuttalelse Tvangslovutvalget NOU 2019: 14 13.12.2019

Hvite Ørn er en landsdekkende medlemsorganisasjon for og av personer med brukererfaring fra psykiske helsetjenester og deres pårørende. Vi vil med dette avgi en høringsuttalelse til Tvangslovutvalgets fremlagte NOU 14:2019 som har fått navnet Tvangsbegrensingsloven, med undertittelen ”Forslag til felles regler om tvang og inngrep uten samtykke i helse- og omsorgstjenesten”. Vårt fokus som brukerorganisasjon innen psykisk helse vil i denne uttalelsen være interessene og rettsikkerheten til våre medlemmer. Behovet for dette forsterkes av at brukerorganisasjoner som organiserer voksne brukere av psykiatri og andre tilbud innen psykisk helse, ikke har vært representert i Tvangslovutvalget. Det nærmeste man kommer representasjon av voksne på dette feltet er Mental Helse Ungdom, som er en selvstendig organisasjon fra 2011 og arbeider for bedret psykisk helse for barn- og ungdom. Her opphører medlemskapet den 31.12 det året et medlem fyller 31 år. Denne manglende representasjonen i utvalget av voksenpsykiatriens pasienter, som må antas å være den største og mest tvangsutsatte gruppen som tvangslovgivningen omfatter må kunne betegnes som oppsiktsvekkende. Man kunne i noen grad ha rettet opp virkningen av denne manglende representasjonen gjennom den høringen som ble gjennomført med høringsfrist 1. oktober 2017, hvor det ble åpnet for høringsinnspill på inntil to A-4 sider, men slik ble det ikke. Innspillene fra de organisasjoner, som primært organiserer voksenpsykiatriens tvangsutsatte pasienter er registrert i NOU-en men i svært liten grad referert eller omhandlet. Fra høringsuttalelsen fra Hvite Ørn datert 01.10-2017, som følger vedlagt, er ingenting referert og ingenting drøftet. Vi må konkludere med at i tillegg til manglende representasjon i utvalget for voksenpsykiatriens brukere, har kritiske standpunkt fra deres organisasjoner blitt systematisk usynliggjort i Tvangslovutvalgets utredning. Invitasjon fra oss i Hvite Ørn til både å drøfte og utdype våre synspunkter har ikke vært av interesse for Tvangslovutvalget til tross for at voksenpsykiatriens brukere ikke har vært representert i utvalget.

Vi finner selve lovutkastet svært uoversiktlig. Lovutkastet er langt og begrepsbruken vanskelig tilgjengelig. Det er utallige kryssreferanser mellom ulike paragrafer, og det er vanskelig å finne logisk oppbygging av teksten. Et tips kan være å lese lovutkastet bakfra p.g.a. de mange referanser til senere paragrafer. Det hjelper også å lese den gjeldende lov om psykisk helsevern først, da den er lettere å få oversikt over og det er i grunn lite som er foreslått forandret i utkastet til den nye loven. Slik lovutkastet er formulert i dag, kan man i verste fall risikere dårligere rettsikkerhet for pasienter fordi teksten er svært vanskelig å forstå for ikke-jurister. Noe av det samme kan sies om NOU-en. Her er det ikke lett å få oversikt, men vi er mest forundret over hva man ikke har fått med i et 813 siders dokument.

Vi i Hvite Ørn slutter oss til prinsippet om en felles lov for hjelming av all tvangsutøvelse i helse- og omsorgstjenesten. Vi verdsetter at med en felles lovgiving ligger det til rette for at flere organisasjoner kan opptre i fellesskap i kampen mot forvaltningens nåværende og framtidige brudd på lover og menneskerettigheter. Vi vil i denne forbindelse rette en spesiell takk til utvalgsmedlemmene Vibeke Erichsen fra Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk Helse (LPP) og Jens Petter Gitlesen fra Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) for deres generelle dissens og en klar og velformulert dissens både i spørsmålet om tvangsmedisinering og bruk av elektrosjokk (ECT). Vi i Hvite Ørn slutter oss helhjertet til deres dissens, og vi vil utrykke vår takknemmelighet til representantene fra LPP og NFU for at våre medlemmers interesser i noen grad har blitt ivaretatt, selv om interesseorganisasjonene til voksenpsykiatriens pasienter og brukere ikke ble representert i utvalget og våre høringsinnspill har blitt oversett.

Vi registrerer med forundring at Tvangslovutvalget har valgt å kalle den foreslåtte loven Tvangsbegrensningslov. Det er fastsatt i grunnloven og flere menneskerettighetskonvensjoner at staten ikke kan utøve tvang mot sine borgere uten at dette skjer med hjemmel i en vedtatt lov og den foreslåtte loven er den loven som skal hjemle tvang innen helse- og omsorgstjenesten. Tvang er således ikke noe som oppstår naturlig og myndighetene trenger å vedta en lov for å begrense. Selv om det i lovens formålsparagraf utrykkes målsettinger om redusert tvang, er det lovens funksjon å hjemle tvang og navnet bør derfor ikke være det motsatte av lovens funksjon. Etter samme logikk burde straffeloven hete straffereduksjonsloven og skatteloven hete skattereduksjonsloven. Om dette er et utslag av at orwellsk nytale er kommet inn i lovgivingen, eller man ønsker å selge gamle tanker i en ny og mer attraktiv innpakning skal vi ikke bedømme, men for våre medlemmer og deres familier som har blitt eller blir rammet av de tvangstiltak som loven hjemler, eller trusler om slike tiltak, er en slik usynliggjøring av hvordan dette lovverket rammer enkeltmennesker og familier svært provoserende. Det vil også være noe ulogisk over at en ankebehandling i en tvangsbegrensingsnemnd opprettet i medhold av en tvangsbegrensingslov kan ende med at et vedtak om ett års tvangsbehandling blir stadfestet. Det blir omtrent like absurd som om en lovbryter skulle bli dømt til ett års fengsel av en straffereduksjonsdomstol etter en straffereduksjonslov. Som organisasjon er vi heller ikke glade for å måtte i fremtiden forklare at den loven som vi kjemper mot p.g.a. forvaltningens lovbrudd og menneskerettighetsbrudd er en tvangslov selv om den heter tvangsbegrensingslov. Det blir også en pedagogisk utfordring å forklare at gjennom en tvangslov som kalles tvangsbegrensingslov har myndighetene innført et nytt juridisk prinsipp om tvang for tvangens skyld, hvis Stortinget vedtar loven slik den er foreslått (mer om dette senere i høringen).

Vår oppfatning er at innholdet i NOU 2019: 14 preges av gammeldags psykiatrisk tenkning og man har i for liten grad klart å få med eller integrere nye kunnskaper eller få med seg den kritikk som er reist mot den biokjemisk orienterte psykiatrien gjennom bl.a. den verdensomfattende recovery bevegelsen. Man har i stedet valgt å komme med indirekte kritikk av recovery-bevegelsen gjennom å stemple den danske legen Peter Gøtzsche, som useriøs, til tross for at han med sin kritikk av den biokjemisk orienterte psykiatrien og legemiddelindustriens fremferd samt krav om uavhengig forskning har betydd mye for recovery-bevegelsen. For 20-30 år siden kunne denne utredningen blitt oppfattet som faglig oppdatert med enkelte progressive elementer, men ut fra den kunnskap som man har i dag og de utfordringer psykiatrien står overfor, fremstår utredningen som et ubehjelpelig forsøk på å skru klokken noen tiår tilbake for å opprettholde status quo og forsvare dagens praksis.

Psykiatrien får med denne utredningen ikke den hjelp som den fortjener til å handtere det paradigmeskifte som den står overfor på en god måte, der hensynet til pasientene må prioriteres fremfor profesjonenes faglige prestisje og legemiddelindustriens profitt.

Utredningen bærer st sterkt preg av at de organisasjoner som representerer voksenpsykiatriens pasienter ikke har vært representert i Tvangslovsutvalget og har heller ikke fått medvirke til utvalgets utredningsarbeid på noen som helst måte. Slik sett er dette den biokjemiske psykiatriens sololøp.

Dette temaet er grundig omhandlet i vår høringsuttalelse den 01.10-2017 hvor vi bl.a. fremsatte krav om at tvangsmedisinering må stoppes med forbud, på grunn av de kunnskaper man har fått om skadevirkningene av psykofarmaka som tilsier at lovens krav om positiv virkning ikke lenger kan sies å være oppfylt (se vedlegg). Vi uttrykte også vår bekymring over misbruk av denne loven i en høring til justisdepartementet angående NOU 2014: 10 Tilregnelighetsutvalget datert 15.04-2015. Denne problemstillingen har vi igjennom disse årene ikke kommet noen vei med, Det har vært et problem at lovverket ikke åpner for domstolsprøving av de vedtak som fylkesmennene som klageinstans fatter om opprettholdelse av tvangsmedisinering. Vi har derfor måttet forholde oss utelukkende til vedtak fra offentlige instanser og våre påstander om ulovlig tvangsmedisinering har ikke blitt tatt på alvor og man har opprettholdt gjeldende praksis. Ser man dette i sammenheng med den pågående NAV skandalen der uskyldige mennesker har blitt straffedømt, kan det være grunn til å spørre om det innenfor deler av forvaltningen finnes en form for ”sosialrasisme” eller sosialrasistiske holdninger, der man ser på stigmatiserte mennesker som trygdede og psykiatriske pasienter som tilhørende en mindreverdig sosial rase som ikke fortjener å oppnå den lovbeskyttelse og de rettigheter som loven faktisk gir. Den eneste instans i Norge som kan overprøve tvangsvedtakene fra fylkesmennene er Sivilombudsmannen. Nå har det skjedd i slutten av 2018 at Sivilombudsmannen har overprøvd to vedtak om tvangsmedisinering fattet av Fylkesmannen i Oslo og Akershus, og på bakgrunn av dette utdypet sin tolkning av lovens krav om at tvangsmedisinering med stor sannsynlighet vil medføre helbredelse eller vesentlig bedring, eller hindre vesentlig forverring i et brev av 21.01-2019. Her slår Sivilombudsmannen bl.a. fast at kravet om ”stor sannsynlighet” betyr noe annet og mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt, og slår ned på ulovlig praksis. Sivilombudsmannens brev av 21.01-2019 har fått tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund å komme med et innlegg i Tidsskriftet for Den Norske Legeforening publisert 20.02-2019. Under tittelen Sivilombudsmannens uttalelser om ulovlig tvangsmedisinering. Her viser han til lovtolkninger i Sivilombudsmannens brev og sine tidligere uttalelser om at ”fylkesmannen som klageinstans for vedtak om tvangsmedisinering er et rent sandpåstrøingsorgan”. Han slutter seg til Sivilombudsmannens vurderinger og minner om at vilkåret om ”stor sannsynlighet” følger som en ”selvfølgelighet av hensynet til å unngå feilbehandling og er dessuten begrunnet i torturforbudet nedfelt i Den europeiske menneskerettskonvensjon art. 3. Det krever at man med stor sannsynlighet kan forutsi positive effekter før behandling igangsettes”, Han viser i denne sammenheng til Paulsrud utvalgets utredning hvor det vises til undersøkelser som viser at på gruppenivå er positive effekter av antipsykotika mellom 10 til 25% og at dette er alt for lavt til å kunne forutsi positiv virkning for enkeltpersoner, som grunnlag for tvangsbehandling.

Helsedirektoratet forholdt seg til Sivilombudsmannens brev av 21.01-2019 ved å bestille en utredning fra psykiaterne Ingrid Melle, Jan Olav Johannessen og Erik Johnsen. Denne utredningen er datert 13.03-2019. Her kan man lese en rosenrød og ukritisk omtale av den biokemiske psykiatriens fortreffelighet og i tillegg har man sitert en undersøkelse (Zhu et al, 2017) på en slik måte at 90% av pasientene har moderat til god respons på medikamentene.

Helsedirektoratet har adoptert denne fortolkningen og gjengitt i et svarbrev til Fylkesmannen i Oslo og Viken datert 22.03-2019 med kopi til Helse- og omsorgsdepartementet og alle fylkesmennene. Dette har fått psykiater Trond F. Aarre avdelingssjef ved Nordfjord Psykiatrisenter til å skrive en kronikk i Aftenposten med overskriften: Helsedirektoratet feilinformerer om antipsykotiske medikament og undertittelen er: Det dreier seg om rettstryggleiken til pasientar som vert tvangsmedisinerte. Kronikken åpner med følgende tre påstander

<Når Helsedirektoratet sender ut feilaktig informasjon om effekten av behandling med antipsykotiske medikament, er det ille”.

Når informasjonen blir send til dei som skal behandle klager på tvungen behandling med slike medikament, er det verre”.

”Når direktoratet ikke vil rette opp feilinformasjonen av eige tiltak, må saka oppklarast for allmenta. For ho dreier seg om pasientene sin rettstryggleik”> .

Dette etterfølges av en flengende kritikk av direktoratets tolkning og handlemåte som Hvite Ørn slutter seg til. Trond F. Aarre er som kjent medlem av Tvanglovsutvalget.

Tvangslovsutvalget har også kritisert direktoratets svarbrev på side 571 hvor direktoratets utlegging av forskningsmaterialet er gjengitt og utvalget skriver som følger:

”Utvalget er bekymret for hvordan denne passasjen vil tolkes av landets fylkesmenn og helseforetak. Den kan forstås som at 90% av pasientene vil respondere godt eller svært godt på behandlingen (med antipsykotika) , et tall som er langt høyere enn det andre studier har kommet fram til. Utvalget er i tvil om direktoratet har dekning for disse påstandene og viser til to forhold: Metaanalysen av Zhu mfl. Dreier seg om 17 studier, og ingen av disse hadde kontrollgrupper som fikk placebo. Det er dermed umulig å vite hvor stor bedring pasientene hadde opplevd uten medisiner. Artikelen til Bozzatello mfl. er ikke en ”omfattende metaanalyse” og har ikke funnet de prosentsatsene som er oppgitt fra de tre psykiaterne. Direktoratet er orientert om at medlemmer av utvalget oppfatter den siterte passasjen som sterkt misvisende. Nå viser det seg at utvalgets bekymring for hvordan fylkesmennene vil tolke budskapet fra direktoratet og de tre psykiaterne og deres ”frie” tolkning av forskningsresultater er meget berettiget. På den årlige kontrollkommisjonskonferansen hvor både fylkesmennene og medlemmer av landets kontrollkommisjoner møttes den 7-8 november 2019 ble fikk deltakerne utdelt et hefte med betegnelsen Fortolkninger fra Helsedirektoratet mm. Her er både utredningen fra de tre psykiaterne av 13.03-2019 og direktoratets svarbrev av 22.03-2019 gjengitt uten korrigeringer og reservasjoner og uten informasjon om kritikken fra Aare og Tvangslovutvalget. Her legger direktoratet opp til at det meste fortsetter som før. Vilkåret om tror sannsynlighet ble inntatt i loven i 1981, og det foreligger derfor mistanke om snart 40 års ulovlig tvangsmedisinering.

I argumentasjonen for å opprettholde gjeldende praksis vies retten til å tvangsmedisinere ved førstegangspsykose stor oppmerksomhet. Direktoratet bemerker at ”det ikke er grunn til å tro at lovgiver har ønsket å avskjære mulighet for tvangsbehandling ved førstegang psykose”, og man argumenterer for dette i svarbrevet av 23.03-2019. Her virker det som man i direktoratet ikke klarer å ta inn over seg at forskning har vist at lovens krav om at tvangsmedisinering med ”stor sannsynlighet” vil medføre helbredelse eller vesentlig bedring, eller hindre vesentlig forverring ikke er oppfylt og at folk som erfarer psykose for første gang, har de samme menneskerettigheter og samme krav på lovbeskyttelse mot tvangsmedisinering på grunn av dette som alle andre borgere. Det hadde vært mer nærliggende å spørre om det var Stortingets vilje at hensynet til profesjonenes faglige prestisje og legemiddelindustriens profitt skulle prioriteres fremfor pasientenes helse og menneskerettigheter, når det ble ugjendrivelig bevist at tvangsmedisinering ikke hadde den positive virkning som både loven og den Europeiske menneskerettskonvensjonen krever. Vi får forhåpentlig snart svar på dette.

Både helsedirektoratet og de tre psykiaterne legget ikke fingrene imellom når de påberoper seg faglig autoritet i spørsmålet om tvangsmedisinering, med henvisning til bruk av forskning og internasjonale standarder. Vi i Hvite Ørn har ikke noe mot faglig autoritet der dette er en ekte vare og bygger på et solid og sannferdig fundament, men den fremstilling som direktoratet og de tre psykiaterne gir kan vi ikke godta. Medisinering med antipsykotiske medikamenter er noe av det mest omstridte i psykiatrien. Det finnes ingen internasjonalt godkjente kvalitetsstandarder for medisinering eller tvangsmedisinering med antipsykotiske medikamenter, som bygger på uavhengig forskning. Det man har er legemiddelindustriens bruksmanualer basert på forskning som er designet for å få medikamenter godkjent for salg. Det typiske for disse undersøkelsene er at det er korttidsundersøkelser med relativt stort omfang. Man bruker korttidsundersøkelser for kroppen responderer mot all kjemisk påvirkning med å øke toleransen slik at virkningen avtar, og det er derfor om å gjøre å avslutte undersøkelsene før dette skjer. Det store omfang gjør det mulig å dokumentere virkning som statistisk signifikant selv om virkningsgraden er liten. En artikkel i Tidsskriftet Den Norske legeforening av Geir Smedslund og Camilla Stoltenberg konkluderer at man vet fint lite om langtidsvirkningen av antipsykotiske medikamenter. De internasjonale standarder man henviser til består således av produktreklame og legemiddelindustriens selektive forskning. Legemiddelindustrien lever av å selge legemidler og for de som produserer antipsykotika er Norge bortimot den ideelle kunden. Her ligger forbruket i verdenstoppen målt i antall brukere per 1000 innbyggere (masteroppgave fra UNN av Siddharta Lutiel 2014) vi har en velferdsstat som sørger for at medisinen betales over skatteseddelen og vi har en biokjemisk tvangspsykiatri som med statens velsignelse sørger for at folk som ikke vil ha antipsykotiske medikamenter blir tvangsmedisinert. Vi kan ikke bebreide legemiddelindustrien for at de lager manualer og standarder for å opprettholde en slik praksis, men som interesseorganisasjon for folk med brukererfaring innen psykisk helse kan vi ikke godta at våre medlemmer får liv og helse ødelagt gjennom tvangsmedisinering begrunnet med produktreklame og manualer basert på selektiv forskning designet for å selge medisiner. Tvangslovutvalget har også lagt seg på denne faglige autoritetslinjen ved at man tar inn den formuleringen man hadde i lov om psykisk helsevern § 4.4 i lovforslagets § 6-4 som omhandler tvangsmedisinering hvor § 6-4 nr1 har fått ordlyden ”Behandlingen er klart i overensstemmelse med faglig anerkjent metode og faglig forsvarlig praksis” Vi i Hvite Ørn finner grunn til å beklage at kunnskap og praksis basert på produktreklame og legemiddelindustriens selektive forskning har funnet veien inn i norsk lov som en tidløs evangelisk sannhet og faglig dyd, samtidig som vi vil bemerke at en mer tilsynelatende faglig, troverdig og ansvarlig måte å hjemle overgrep mot enkeltmennesker og brudd på menneskerettigheter gjennom tvangsmedisinering skal man lete lenge etter.

Hvis noe skal bevises er det en forutsetning at noen foretar en undersøkelse. Jobben med å foreta undersøkelser har man overlatt til legemiddelindustrien, der bukken passer havresekken. Legemiddelindustrien kommer aldri til å undersøke verken langtidseffekt eller overdødelighet knyttet til bruk av antipsykotiske medikamenter for det er ikke i deres interesse. Det er ingen grunn til å tro at legemiddelindustrien ønsker å komme i samme situasjon som tobakksindustrien, som ble dømt til å betale gigantiske beløp i erstatning for at de beviselig solgte et dødelig produkt mot bedre vitende og uten advarsler. Vi kan ikke forvente at legemiddelindustrien finansierer forskning som kan underbygge mistanke om at de også selger dødelige produkter mot bedre vitende. Det er også vert å nevne at som følge av den såkalte Zyprexa skandalen måtte legemiddelfirmaet Ely Lilly & Co betale til sammen 1,42 milliarder av dollar i skadeerstatning for beviselig å ha holdt tilbake opplysninger om skadepotensial. Viser her til en artikkel i Journalisten av Lars Ole Engaas publisert 02 mars 2007 under overskriften <Pilleskandalen ingen skriver om>. Ellers er det mye lesestoff om Zyprexa skandalen på nettet.

Den norske Stat og Det norske Storting kan ikke på samme måte som legemiddelindustrien fraskrive seg ansvaret for å undersøke langtidseffekten av antipsykotiske medikamenter og overdødelighet knyttet til langvarig bruk av disse. Det er ikke holdbart å gi produktreklame og selektiv korttidsforskning fra legemiddelindustrien fortsatt status som evangelisk tidløs sannhet i norsk lov, og vedta på det grunnlag en lov som fortsatt hjemler tvangsmedisinering.

Skal Stortinget fortsette å hjemle tvangsmedisinering er det et minstekrav at Storting og regjering sørger for det foretas uavhengig forskning som kartlegger langtidsvirkning og dødelighet knyttet til langtidsbruk.

Stortinget må også se på de indikasjoner som tyder på at langtidsbruk av medisinene bidrar til den foreliggende overdødelighet. Som det framgår av vår høringsuttalelse 01.10.2017 vet vi fra masteroppgaven til Siddharta Luitel fra Unn Tromsø at Danmark tett etterfulgt av Norge topper listen over forbruk av antipsykotiske medikamenter målt i antall brukere per 1000 innbyggere som bruker slike medikamenter. Her var tallet for Norge mellom 21 og 22 brukere per 1000 innbyggere i 2014. Sverige kommer etter med ca 16 og for andre deler av verden synes tallene å være lavere, men de er også mer usikre. For USA antydes det 12 brukere per 1000 innbyggere. Norge ligger også i det internasjonale toppsiktet når det gjelder tvangsinnleggelser og tvangsmedisinering. Overdødeligheten ligger også i det internasjonale toppsiktet. Det kan kanskje delvis forklares med at i Norge lever folk lenger enn i de fleste andre land, men det er neppe hele forklaringen. Overdødeligheten er generelt større i industriland med stabil tilgang til antipsykotiske medikamenter enn i utviklingsland. Det er grunn til å frykte at når vi omtrent topper statistikken i overdødelighet, har det sammenheng med at norsk psykiatri ligger på andreplassen i statistikken på bruk av a antipsykotiske medikamenter og i toppsiktet når det gjelder tvangsmedisinering og tvangsinnleggelser.

En annen indikator er at overdødeligheten i forhold til resten av befolkningen for folk med psykose og bipolar diagnose har økt i stedet for å minke her i Norge. Det er et dårlig tegn at psykiatrien er mer dødbringende i dag enn den var for flere tiår tilbake. Dagens psykiatri klarer å utkonkurrere fortidens psykiatri i dødelighet, selv om vi her sammenligner med en tid der psykiatriske pasienter ble institusjonalisert på livstid og man hadde et enda tøffere behandlingsregime enn det man har i dag med innslag av ting som tanntrekking, behandling med insulinsjokk og cardiazonsjokk som krampeterapi, infisering med malariablod, fremkalling av dykkersyke gjennom nitrogeninhalering, elektrosjokk, lobotomi og kastrering mot uro, aggresjon og homofile tilbøyeligheter for å nevne noe. Når dagens psykiatri greier å utkonkurrere alt dette i overdødelighet, burde det være en klar indikator på at noe er galt.

Man deler antipsykotisk medikasjon grovt sett opp i to generasjoner. Mens den eldre generasjonen er beryktet for ubehagelige bivirkninger og ødeleggelse av folks motorikk ved langtidsbruk, bidrar de nyere generasjonene gjerne med ekspolosiv vektøkning, høyt blodtrykk, blodpropper, diabetes og andre livsstil sykdommer samt hjerte og karsykdommer, og regnes derfor av mange for å være mer dødbringende enn forrige generasjon. Det som skjer er at relativt unge folk dør brått og uventet av hjertestans. For de som ønsker å vite mer om hva dette gjør med familier anbefales et intervju i Sykepleien av Marit Fonn publisert 10.03-2017 under overskriften Tror søsteren døde av bivirkninger. Her blir Anniken Hoel skaperen av den prisbelønnede filmen Dødsårsak ukjent intervjuet. Dette følges opp med et intervju med Steinar Madsen i Legemiddelverket i samme blad under tittelen Bivirkninger blir ikke fulgt opp nok. Psykiatrien legger stor vekt på medikamentell behandling ved psykose og man går ikke av veien for å bruke tvang og trusler om tvang. Et vanlig mønster er at man forteller familiemedlemmer at man ikke kan hjelpe deres kjære uten at vedkommende tar antipsykotiske medikamenter, og tvinger på denne måten frem en allianse med familien mot pasienten for å tvinge frem medisinering. Hvis det ikke hjelper truer man med å tilkalle barnevernet og få pasientens barn fjernet fra familien, og det nyeste er at man truer også med å få fylkesmannen til å ta fra pasienten førerkortet. Bak alt dette lurer trusselen om tvangsmedisinering. Det er ikke mange som greier å stå imot slikt press, og når deres kjære så dør brått og uventet, er det mange foreldre, enker og enkemenn som i tillegg til sorgen over tapt liv sliter med dårlig samvittighet for å ha forrådt sine kjære og i ytterste konsekvens hjulpet psykiatrien til å ta livet av sitt barn eller ektefelle. Slike tilstander bør Storting og regjering i anstendighetens navn, sette en stopper for.

For videre informasjon viser vi til bokanmeldelse av boken Pharmageddon i Tidsskriftet Den norske Legeforening anmeldt av Jørund Straand under tittelen Hva gikk galt med evidensbasert medisin. Publisert 11.12-2012. Vi anbefaler også boken Dødelig terapi av psykolog Ellen Kolsrud Finnøy utgitt i år 2000.

I 2018 utkom boken: Choices in TRecovery (Valgalternativer innen recovery/tilfriskning) med undertittelen 27 Non-drug Approaches for Adault Mental Health (27 medisinfrie tilnærminger innen mental helse for voksne) Den er skrevet av Graig Wagner og utkom i oppdatert utgave i 2019 fra forlaget Onward Mental Health Press. For den som tror at biokjemisk psykiatri er det eneste som finnes, eller det eneste saliggjørende er denne boken en god start i retning av utvidet og korrigert kunnskap og for den som søker mer kunnskap har denne boken 1557 referanser til forskning og annen faglitteratur. Bokens første kapittel har tittelen Helseomsorg innen mental helse i forandring. Her finner vi følgende avsnitt fremhevet med fet skrift: Mental helseomsorg befinner seg inne i et kritisk paradigmeskifte som drives frem av at dagens psykiatriske medikamenter har både begrensninger og representerer en alvorlig fare. Det kommende paradigma- Integrert Mental Helse- aksepterer medikamentell behandling når det trenges, men fremhever livsviktige (vital) betydningen av ikke medikamentelle alternativer, som har sterk støtte i evidensbasert vitenskap. Denne omveltningen er enormt lovende for de med utfordringer knyttet til mental helse (mental health issues). (Oversatt av J.Á. E) Videre hevdes det at uten bruk av disse utprøvde teknikker er behandlingen begrenset til medikamentell symptombehandling med fare for betydelige bivirkninger.

Kjemisk behandling av psykiske lidelser og problemer, en sykdomskonserverende symptombehandling.

Problemet med antipsykotisk medisinering (og mye av annen medisinering innen psykisk helse) er at disse medikamentene helbreder ingen sykdom, men kan i beste fall virke lindrende på symptomer. Et annet problem er at man med disse medikamentene griper inn i kroppens kjemi, noe som gjør at kroppen setter inn mottiltak. Dermed avtar virkningen av medisinen og doseringen må forhøyes. Dermed pøses det på med stadig flere medisiner i stadig høyere doser (polyfarmasi) inntil det stadig økende trykket fra bivirkningene ikke er til å holde ut og pasienten befinner seg fastlåst i en malstrøm som han ikke kommer ut av. Mange vil kjenne igjen denne toleranseøkningen, hvis de har festet hardt og drukket mye alkohol i en periode og kanskje gjort noen (muligens smertelige) erfaringer av at alkoholtoleransen ikke er hva den engang var etter en periode med lite alkoholforbruk. På samme måte er det kjent at faren for overdose blant narkomane er størst etter en periode med avhold for da tåler man ikke den samme dosen som før. Det er de samme mekanismene som gjør at virkningen av medikamentene som psykiatrien bruker, avtar over tid. Dette gjør også at når man trapper for fort ned er kjemien i nervesystemet gjerne blitt såpass ødelagt at man risikerer tilbakefall til psykose, noe som er veldokumentert, og den biokjemiske psykiatrien bruker som argument for varig medisininntak. Det er på dette grunnlag vi i Hvite Ørn velger å karakterisere den biokjemiske psykiatriens bruk av antipsykotiske medikamenter som sykdomskonserverende symptombehandling. Disse medikamentene har en konserverende virkning på to måter. For det første griper man med disse medikamentene inn i nervesystemets balanse, og forstyrrer på den måten den naturlige prosess som en psykose bør være. Dette fører til at hvis pasientene slutter å ta disse medikamentene risikerer de å bli rammet av en ny psykose forårsaket av psykiatriens kjemiske eksperimentering med folks psyke. Disse psykosene oppleves ofte vanskeligere å håndtere enn psykoser som er en naturlig reaksjon på traumer og psykiske belastninger. Dessuten om det opprinnelige problemet ikke har blitt løst vil man få ubalansen forårsaket av mediakantene på toppen av det som var vanskelig nok fra før. Slik låser denne behandlingen pasienten inne i en ond og destruktiv sirkel. Den andre konserverende virkningen er at folk sløves ned både intellektuelt og følelsesmessig og blir i denne medisintåken ute av stand til å dra samme nytte av effektiv terapi der man må ha kontakt med følelsene sine for å lære seg å kjenne sine reaksjonsmønstre. Antipsykotika setter pasientene på et lavt energinivå som gjør fysisk aktivitet vanskelig og som samtidig øker matlysten, noe som videre fører til helseskadelig overvekt og andre somatiske sykdommer.

De aller fleste psykoser går over av seg selv, Tredjeparten får bare psykotisk utbrudd en gang i livet, ca. en tredjepart får flere runder, muligens godt hjulpet av medisinering og for et mindretall får man et mer eller mindre kronisk forløp. Det er viktig å ha dette som bakteppe når man diskuterer medisinbruken. Det er bra for legemiddelindustrien at den biokjemiske psykiatrien for det meste konsentrerer seg om medikamentell symptombehandling, uten å ha ambisjoner om å helbrede de pasientene det gjelder, men for pasientene er dette en lite tilfredsstillende løsning. Hvis man har en fysisk sykdom, skade eller sår og går til legen er det med forventning om at legen helbreder sykdommen eller skaden. Det ville bli mange klager til fylkeslegen hvis de somatiske legene nektet å undersøke sykdom, sår eller skader, men i stedet anbefalte pasientene å spise smertestillende medisiner. Verre ville det være hvis legen krevde at pasienten fortsatte å spise smertestillende selv om sykdommen eller skaden som han ignorerte, leget seg av seg selv, og myndighetene hadde gitt han fullmakter til å tvangsmedisinere pasientene til tross for alvorlige bivirkninger. Verst ville det blitt hvis det var grunn til å tro at denne tvangsmedisineringen bidro til å forkorte pasientenes liv med 24-27 år. Heldigvis for alle andre er det stort sett bare psykiatriske pasienter som har måttet finne seg i slike tilstander.

Vi velger her å ta med en billedlig skildring av hvordan den biokjemiske psykiatrien kan oppleves: Det står en psykiatrikonstabel og vinker deg bort fra livets vei inn på en enveiskjørt blindgate som kalles psykiatri. Denne enveiskjørte blindgaten er en snarvei til kirkegården hvor du havner omtrent 25 år før de andre som fortsetter på den vanlige livets vei. Psykiatrikonstabelen er både politi, påtalemyndighet og dommer i en og samme person og det er ingen som hjelper deg mot denne overmakta. Den enveiskjørte blindgaten har naturligvis ingen motgående trafikk og skulle du møte noen er det selvfølgelig en som kjører ulovlig og vil få sin straff. Psykiatrikonstabelen gir deg strenge formaninger om at det er ulovlig å kjøre mot kjøreretningen på en enveiskjørt vei. Mangelen på motgående trafikk gjør deg ensom på din ferd og er en stadig påminnelse om at det er ingen vei tilbake. Du har heller ingen vakker utsikt som du kan nyte på grunn av den alle steder nærværende medisintåken. Inn imellom kan medisintåken lette litt og du blir klar over at du nærmer deg kirkegården, men så kommer medisintåken tilbake og tar både tankene dine og håpet, og du kjører videre i medisintåken på den enveiskjørte blindveien mot din død.

Det burde være en selvfølge et den som ønsker seg behandling uten antipsykotiske midler får dette ønsket oppfylt. For å realisere dette må tilbudet bygges tilstrekkelig ut, og reservasjonsretten etter § 6-14 må bli reell. Alle de reservasjoner som man har bygget inn i denne paragrafen, gjør reservasjonsretten alt for lett å uthule. Hvordan skal for eksempel hensynet til barn forvaltes i denne sammenheng?

Man kan lett få inntrykk av at den biokjemiske psykiatrien er den eneste psykiatrien som finnes, eller i alle fall at den antipsykotiske medisinering er den eneste behandlingen som virker. En grunn til dette er at legemiddelindustrien har et arsenal av betalte, eller på andre måter belønnede våpendragere over hele verden som rykker ut i media i det land der man mener industriens interesser er truet. Dette er selvsagt en form for korrupsjon som mange aktører prøver å sette grenser for. Det er engang slik at når mye makt og stor fortjeneste står på spill er faren for korrupsjon overhengende. Her i Norge hevdes det at man har sørget for at lukrative utenlandsturer ikke lenger er i bruk som ”smøremiddel”, og EU har tvunget legemiddelindustrien til større åpenhet om sine utbetalinger til leger og andre.

Den internasjonale fagpressen har også tatt sine forholdsregler for å bekjempe denne korrupsjonen og innført bruken av det såkalte ICMJE skjemaet. Dette står for International Committee of Medical Journal Editors. Dette er et skjema som brukes i den internasjonale fagpressen hvor de som skriver artikler eller presenterer forskning må opplyse om de har økonomiske bindinger til legemiddelindustrien eller andre, som er egnet til å svekke deres troverdighet. Det er prisverdig at den internasjonale fagpressen sørger for at folk innen medisinske profesjoner ikke blir ført bak lyset av korrupte kollegaer, men hvem er det som sørger for at landets politikere og allmennheten ikke blir ført bak lyset. Her opptrer norske medier naivt. Det vanlige mønstret er at psykiaterne får breie seg i media uten at kritiske spørsmål blir reist, mens brukerstemmen ikke blir hørt, og vi fra brukerorganisasjonene sliter med å få våre tilsvar eller debattinnlegg på trykk. Det er ingen tvil om at selv om Tvangslovutvalget går inn for fortsatt tvangsmedisinering, oppfatter legemiddelindustrien forslaget som et anslag mot deres interesser, og mediekjøret fra psykiaterne har allerede begynt. Pressen har en vær varsom plakat å ta hensyn til og tvangsmedisinerte mennesker er en utsatt og stigmatisert gruppe. Det burde være et selvsagt krav til media at redaksjonene forsikrer seg om at det som publiseres, ikke er en betalt lobbyvirksomhet eller skjult produktreklame, enten gjennom bruk av ICMJE skjema eller på andre måter. Media burde også se det som sin samfunnsoppgave å sørge for at brukerstemmen kommer frem, som motvekt til dette kjøret. Det burde også være et selvfølgelig krav at når media nå oversvømmes med artikler og innlegg gjerne med fra tre til tolv underskrifter fra psykiatere og andre fagfolk, at journalister og redaksjoner undersøker om alle disse menneskene er uten kompromitterende bindinger til legemiddelindustrien, slik fagpressen gjør.

Tvangslovutvalget har valgt å videreføre hjemmelen i lov om psykisk helsevern § 4-3 om såkalt skjerming i institusjonen med tvang opptil med nærmest ubegrenset antall vedtak for to uker ad gangen. Praksis har vist at folk har blitt sittende i varierende grad av tvungen isolasjon på institusjonene i flere måneder. Den foreslåtte § 6-11 gir en klar og utvetydig hjemmel til bruk av tvungen skjerming som ledd i behandling av helseproblemer i institusjon for psykisk helsevern. Intensjonen om behandling med tvungen skjerming kommer langt klarere til utrykk i det nye lovforslaget enn i den gamle loven, og kan oppfattes som mottrekk mot Sivilombudsmannens kritikk av norsk skjermingspraksis. Vi viser her til temarapport fra Sivilombudsmannen i 2018 med overskriften: Skjerming i psykisk helsevern – Risiko for umenneskelig behandling. Hjemmelen til skjerming av hensyn til andre pasienter finner vi i forslagets § 7-5. Det å kunne få fred og ro på en institusjon når du trenger det kan være viktig for alle og ikke minst psykiatriske pasienter på en institusjon, og det å skille folk som har kommet i kamp med hverandre kan være nødvendig, men derifra til å isolere folk med tvang på ubestemt tid igjennom en serie med 14-dagers vedtak er et grovt menneskerettighetsbrudd, som har ingenting med behandling å gjøre. Norge er det eneste landet i verden som lovhjemler at det som andre plasser i verden kalles tortur får status som lovhjemlet behandling av syke mennesker. Nærmest Norge kommer Danmark men her lovhjemler man kun skjerming som et nødtiltak for å verne pasienten mot seg selv og andre og det presiseres at dette ikke kan brukes i behandlingsøyemed. Dette er den delen av norsk lovverk og psykiatrisk behandling som i utlandet vekker mest forundring og avsky. Denne lovgivingen baserer seg på en norsk reservasjon i forhold til tolkning av menneskerettskonvensjoner av tvilsom juridisk og menneskerettslig kvalitet.

Det å lovhjemle som behandling det som andre nasjoner klassifiserer som tortur har ikke noe vitenskaplig eller forskningsmessig grunnlag, og vil aldri få det. Grunnene til dette er flere: For det første er Norge alene om å bruke torturlignende metoder som en del av lovhjemlet psykiatrisk behandling, slik at forskning på dette vil kun være av interesse for Norge.

For det andre stilles det etiske krav til innholdet i en forskning, og det å forske på bruk av isolat for å helbrede psykisk syke mennesker, blir ikke lett å få godkjent i verken. Norge eller andre plasser i verden.

For det tredje vil det være et forventet resultat at isolasjon ikke helbreder psykisk syke mennesker og det er i sin alminnelighet ikke vanskelig å innse at behandlinger av mennesker som er egnet til å gjøre friske mennesker syke, er ikke egnet til å gjøre syke mennesker friske.

Vi ser på den eksisterende hjemmelen til skjerming, som utslag av at norske politikere allerede har gitt ekstreme miljøer innen den biokjemiske psykiatrien alt for stor makt og vi beklager sterkt at Tvangslovutvalget har valgt å både opprettholde og forsterke denne hjemmelen i den foreslåtte lovtekst. Sivilombudsmannen har utarbeidet en egen temarapport om skjerming i 2018, hvor den norske skjermingspraksisen er kraftig kritisert ut fra et menneskerettighetsperspektiv. Hjemmelen til å bruke skjerming i behandlingsøyemed må bort.

I utredningen s. 251 fremkommer det at tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold( TUD) ikke er til nytte for pasienten. Rugkåsa sin gjennomgang konkluderer med at det ikke er evidens for effekt av tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold. Det er da merkverdig at utvalget foreslår å opprettholde dagens ordning med TUD. Vi i Hvite Ørn krever at ordningen avvikles.

Tvangslovutvalgets forslag til § 6-5 nr.5, son omhandler vilkår for tvangsbruk, har følgende ordlyd. <Personen må antas å ville ha samtykket til tiltaket dersom vedkommende hadde vært beslutningskompetent. Vilkåret gjelder ikke for person under 16 år>.

Dette vilkåret er satt opp for å imøtekomme internasjonalt fastsatte menneskerettighetskrav, men satt inn i en sammenheng der man bl.a. har tenkt å tvangsmedisinere mennesker med antipsykotiske medikamenter. Her får vi en ondartet logisk brist. Her inviterer man fra den biokjemiske psykiatrien stortinget som lovgiver, inn i sin egen boble, der man sykeliggjør mennesker som forholder seg til vitenskapelige fakta, og er uenig med det som den biokjemiske psykiatrien mener burde vært fakta.

Det burde være innlysende at hvis rasjonelt tenkende mennesker stilles overfor et informert valg om de ønsker at den sykdommen de bærer på blir behandlet, eller om de foretrekker en ubehagelig og risikabel symptombehandling, er det neppe noen tvil om hva folk ville velge.

Likeledes er det innlysende hva rasjonelt tenkende mennesker velger hvis de stilles overfor et informert valg om hvorvidt de foretrekker medisiner som gir en ubehagelig og risikabel symptombehandling og vitenskapelige undersøkelser har vist at de gir en dårligere prognose for deres sykdom enn ingen medisinering. Her inviteres Stortinget nærmest til å vedta en lov som slår fast at det er sykt å ikke tenke som en biokjemisk orientert psykiater tenker, uansett om det strider mot vitenskapelige fakta. Tar man den foreslåtte lovbestemmelsen på alvor vil vilkårene for tvangsmedisinering ut fra lovforslagets krav om forventet resultat av rasjonell tenkning ikke være oppfylt og tvangsmedisinering dermed ulovlig. Tvangsmedisinering vil derfor trenge ”psykiatrisk” spesialtolkning og ønsketenkning. Det forekommer at man her står overfor en form for faglig narsissisme.

For å imøtekomme internasjonale krav om domstolsbehandling av menneskerettighetsspørsmål har man innarbeidet behandling av slike spørsmål i tvistelovens kapittel 36. Etter det vi kan omhandler dette kapittel overprøving av vedtak, men legitimerer ikke behandling av erstatningskrav. Når lovforslaget fra Tvangslovutvalget forutsetter at man fortsetter ulovlig og menneskerettstridig praksis som tvangsmedisinering og skjerming, er det beklagelig at utvalget ikke har sagt noe om hvordan kommende erstatningssaker burde behandles. Det gjelder både den enkelte maktutøvers misbruk av makt, det offentliges ansvar som arbeidsgiver og statens objektive ansvar som lovgiver og arbeids/oppdragsgiver.

Psykotiske mennesker er stort sett lovlydige borgere som befinner seg i en spirituell krise, men maktutøvelsen som praktiseres legitimeres gjerne med at stigmatisering i en slik grad at noen finner det opportunt å sammenligne psykoseerfarere med Anders Behring Breivik.

I psykiatrien risikerer vi å møte hardhendt behandling innenfor et system som kan være preget av overgrepsmentalitet og medisinsk formynderskap. Den voldsutøvelsen som psykosepasienter utsettes for regnes per lovens definisjon som omsorg, som pasienten bør være takknemlig for og gir selvfølgelig ingen rett til voldsoffererstatning.

Disse psykiatriske pasienter utgjør i dag en stor gruppe stigmatiserte og rettløse voldsofre.

Dagens lovverk er modent for revisjon men Tvangslovutvalgets forslag bør tilbakekalles og det bør utarbeides et nytt mandat for et nytt/utvidet utvalg som har følgende hovedmandat: Innarbeide oppfølging av bestemmelser i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, Konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne funksjonshemmede (CRDP) og andre relevante menneskerettighetskonvensjoner i en felles tvangslov, uten særtolkninger eller andre reservasjoner som begrenser menneskerettighetene til norske borgere og de som bor i Norge. Utrede en domstolmodell som ivaretar borgernes rettsikkerhet på en effektiv og betryggende måte. Utrede erstatningsordninger for de som utsettes for overgrep. I dette utvalget bør organisasjonen innen voksenpsykiatrien være fyldig representert. I tillegg bør Stortinget opprette et granskningsutvalg for å granske den ulovlige praksisen med tvangsmedisinering etter gjeldende lov om psykisk helsevern og menneskerettighetsbrudd knyttet til skjerming, og sørge for at ofrene for disse overgrep får oppreisning og erstatning. Ofrene for disse lovbrudd bør behandles med samme respekt og omsorg fra Stortingets side, som ofrene for trygdeskandalen.

For landsstyret i Hvite Ørn

Jan-Magne Tordenhjerte Sørensen (sign)

Jón Ágúst Einisson (sign)