Innledning
Uføretrygd skal være en inntektssikring dersom man blir for syk til å arbeide. For at en person skal kunne kvalifisere til denne inntektssikringen, må vedkommende gjennom omfattende avklaring i forhold til restarbeidsevne. Denne avklaringsprosessen er krevende, og veldig ofte svært lang. Alle som blir uføre går betydelig ned i inntekt i forhold til det de hadde som yrkesaktive.
Da pensjonsreformen ble iverksatt, mistet uføre muligheten til opptjening til alderspensjon mellom 62 og 67 år. Bakgrunnen for dette var at man mente at uføre ville få altfor høy alderspensjon dersom de hadde opptjening disse siste årene, og at opptjening frem til 63 år var «rimelig» i forhold til arbeidsføres alderspensjon. Men fordi det var «enklest» for departementet å ikke innføre ny aldersbetingelse i systemet, fjernet man også ett helt år med opptjening fra de uføre og satte opptjeningsstoppet til 62 år, se høringsnotatet side 7.
Skjermingstillegget ble innført for å forhindre at uføre alderspensjonister skulle komme dårligere ut enn arbeidsføre alderspensjonister da de ikke har samme mulighet til å kompensere for levealdersjusteringen gjennom å stå lengre i arbeid. Men nå har departementet kommet frem til at også dette blir en altfor «gunstig» ordning for de uføre, og foreslår nå å fjerne tillegget. OFUR er sterkt imot at skjermingstillegget avvikles, og vil videre i dokumentet argumentere for dette.
Da pensjonsreformen ble iverksatt, mistet uføre muligheten til opptjening til alderspensjon mellom 62 og 67 år. Bakgrunnen for dette var at man mente at uføre ville få altfor høy alderspensjon dersom de hadde opptjening disse siste årene, og at opptjening frem til 63 år var «rimelig» i forhold til arbeidsføres alderspensjon. Men fordi det var «enklest» for departementet å ikke innføre ny aldersbetingelse i systemet, fjernet man også ett helt år med opptjening fra de uføre og satte opptjeningsstoppet til 62 år, se høringsnotatet side 7.
Skjermingstillegget ble innført for å forhindre at uføre alderspensjonister skulle komme dårligere ut enn arbeidsføre alderspensjonister da de ikke har samme mulighet til å kompensere for levealdersjusteringen gjennom å stå lengre i arbeid. Men nå har departementet kommet frem til at også dette blir en altfor «gunstig» ordning for de uføre, og foreslår nå å fjerne tillegget. OFUR er sterkt imot at skjermingstillegget avvikles, og vil videre i dokumentet argumentere for dette.
Vurderingene
Departementet skriver selv i sin innledning i punkt 4.1 i høringsnotatet at uføre inntektsevne er varig nedsatt, og derfor kan de ikke kompensere for levealdersjusteringen ved å stå lengre i arbeid, slik arbeidsføre kan. Departementet har derfor vurdert at det på lengre sikt vil være behov for å skjerme uføre for levealdersjusteringen eller på en annen måte sikre at forholdet mellom uføres og arbeidsføres alderspensjon står i et såkalt rimelig forhold til hverandre. I avsnitt 4.6 diskuteres dette videre, og departementet påpeker at dersom fremtidige arbeidsføre står lengre i arbeid så vil uføres alderspensjon ikke lengre stå i et rimelighetsforhold til arbeidsføres alderspensjon, og vil da måtte ha behov for skjerming. Med tanke på at pensjonsreformen ble innført nettopp for å få arbeidsføre til å stå lengre i arbeid, så virker det helt surrealistisk at det nå foreslås å fjerne skjermingstillegget som man vet det vil bli behov for i fremtiden. Her snakker departementet mot seg selv, det er ikke logisk å fjerne skjermingen man vet uføre vil få behov for. Dette taler selvsagt for at skjermingstillegget for uføre alderspensjonister må beholdes.
Departementet trekker frem at det finnes andre grupper enn uføre som også i begrenset grad kan kompensere for virkningen av levealdersjusteringen. De nevner mottakere av sykepenger, dagpenger, og personer som ikke har søkt om, eller ikke er berettiget, offentlig inntektssikringer. Dette taler jo ikke for at skjermingstillegget for uføre skal fjernes, da dette er en problemstilling som må adresseres og løses separat. Å sette utsatte grupper mot hverandre ved å trekke frem andre grupper som har begrenset mulighet til å kompensere for levealdersjusteringen, hører ingen steder hjemme. Dessuten blir det virkelighetsfjernt å sammenligne uføre med for eksempel mottakere av dagpenger eller personer som ikke er berettiget offentlig inntektssikring. For å si det litt enkelt, det blir som å sammenligne epler og bananer. OFUR mener at siden regjeringens politikk åpenbart fører flere grupper ut i fattigdom slik det fremstilles i høringsnotatet, så er dette er noe som må løses, men ikke gjennom å kutte hos uføre. Det hjelper ikke øvrige grupper at uføre mister skjermingstillegget. Fremfor å føre flere mennesker ut i fattigdom ved å fjerne tillegget, så må det i stedet settes inn tiltak som hindrer øvrige grupper å havne i fattigdomsfella.
Det vises også til Sverige i departementets argumentasjon for å innføre en heving av aldersgrense for mottak av offentlig inntektssikring, og det skrives på side 28 i høringsnotatet at «[…] vil en slik løsning i større grad likebehandle de som av ulike grunner ikke kan forsørge seg selv gjennom eget arbeid». Her sammenlignes altså alle som mottar offentlige inntektssikring, uavhengig av om bakgrunnen for dette er arbeidsløshet eller sykdom. OFUR reagerer sterkt på departementets uttalelse, hvor man rett og slett skjærer alle over en kam, og snakker om de som ikke kan forsørge seg selv gjennom arbeide. Her blandes gamle, syke, arbeidsløse med flere i en salig røre og fremstilles som en homogen gruppe. Dette blir så langt fra virkeligheten som det går an å komme, slike grupper kan man ikke stille opp mot hverandre og tilby én løsning. Det blir for enkelt og forhastet, og vitner om et syn på mottakere av offentlige ytelser som ikke samsvarer med virkeligheten. Dessuten stiller vi oss uforstående til hvordan én og samme aldersgrense skal kunne fungere for så mange ulike skjebner, både for syke og friske. For det er ikke til å komme forbi at levealderen kan være lavere hos de syke enn hos de som er friske. For å sette det litt på spissen, er departementets hensikt at uføre skal ha minst mulig inntekt før de dør?
Uføre har ikke opptjening av alderspensjon etter fylte 62 år, men de kan heller ikke gå av med pensjon før fylte 67 år slik en arbeidsfør kan. Likevel trekker departementet fram en sammenligning av den uføres alderspensjon fra 67 år med den arbeidsføres alderspensjon fra 62 år. Premissene for denne sammenligningen er helt feil. En arbeidsfør som går av med tidligpensjon vil naturlig nok få en lavere alderspensjon enn om vedkommende ventet til 67 år, men dette åpner ikke for å sammenligne dennes pensjon med en ufør alderspensjonist sin pensjon. Dessuten skriver departementet ingenting om de arbeidsføres muligheter for å motta det såkalte «slitertillegget», som åpenbart burde vært med i beregningen dersom denne sammenligningen skal være realistisk. Som vi allerede har nevnt, så kan ikke uføre gå av med tidligpensjon men må vente til fylte 67 år. Derfor blir denne sammenligningen fullstendig urimelig.
Under punkt 4.2 fremstilles også uføretrygd som en altfor gunstig ordning. Her skriver departementet at dersom en arbeidsfør person som kunne gått av med tidligpensjon ved 62 år, innvilges uføretrygd så vil vedkommende tjene på dette fordi uføre ikke går over til alderspensjon før de er 67 år. Men en slik sammenligning er jo rent hypotetisk, og taler i hvertfall ikke for at skjermingstillegget bør fjernes. Videre skrives det på side 25 at «Dersom uføres alderspensjon blir for høy sett i forhold til pensjonsnivået blant de som har tidlig avgang, vil dette kunne skape press på uføreordningen.». For det første indikerer departementet her at vedkommende spekulerer i uførhet. Til tross for at man vet at innvilgelse av uføretrygd ikke skjer før etter en lang utredning og strenge regler. Det er ikke sånn at uføretrygd er noe man bare skaffer seg for å få høyere alderspensjon. Og for det andre så er det ikke holdbart at man setter et hypotetisk grunnlag med så mange uforutsigbare variabler som grunnlag for en avgjørelse vedrørende skjermingstillegget. Og å sammenligne den uføres alderspensjon med arbeidsføres tidlige avgang, er direkte feil (se mer i forrige avsnitt). For å si det litt mer folkelig, denne sammenligningen holder ikke vann.
OFUR reagerer også på at departementet under punkt 4.3 skriver at «[…] kan det være grunn til å se pensjonsnivået i gruppen uføre i sammenheng med minste pensjonsnivå». Uføre er en gruppe bestående av like store økonomiske forskjeller som hos arbeidstakere, derfor er en slik sammenligning ikke relevant.
Under punkt 4.4 skriver departementet at det er ønskelig med et rimelig forhold mellom uføretrygden og alderspensjonen, og at forskjellen mellom disse to inntektssikringene vil komme til å endres i takt med levealdersjusteringen. Departementet vil vurdere endringer i regelverket for å hindre store inntektsendringer, og i den forbindelse ber vi om at departementet legger seg på minne at en varig inntektssikring må være til å leve et anstendig liv på.
Under punkt 4.5 argumenteres det for at det er vanskelig å opprette indikatorer for skjerming av de uføre. Men bare fordi en oppgave er vanskelig, kan man ikke unngå å gjøre den. Dessuten er det ikke akseptabelt at man benytter et system som ikke passer til oppgaven, og dersom systemet ikke legger til rette for å håndtere skjermingstillegget så er det heller systemet som må forandres, ikke skjermingstillegget.
Ordningen med bostøtte er ment for husstander med lav inntekt og høye boutgifter. Likevel opplever uføre på minstesats at de har for høy inntekt for å få innvilget bostøtte. Det er altså klart at ordningen ikke treffer grupper den er ment for og kan derfor ikke brukes som et argument for å fjerne skjermingstillegget for uføre alderspensjonister. Da må man heller se på bostøtteordningen, og legge den til et nivå hvor den faktisk treffer de menneskene den er ment for. Videre ser vi også at departementets forslag om å fjerne skjermingstillegget vil kunne øke belastningen på kommunene, for eksempel via sosialhjelp. Dermed vil den økonomiske belastningen flyttes fra stat til kommune, og konsekvensen av dette vil være å sette sårbare kommuner i et økonomisk uføre, som igjen vil føre til kutt i kommunale tjenester. Dette vil også ramme økonomisk utsatte kommuner i større grad enn bedre rustede kommuner. Forskjellene vil øke. Man risikerer også en større grad av forskjellsbehandling da kommunene har ulik praksis i forhold til sosialhjelp. OFUR mener dette vil føre til uønskede konsekvenser for både for individ og samfunn.
Departementet skriver også at de som befinner seg i en gråsone mellom uførhet og arbeidsførhet har begrensede muligheter i arbeidsmarkedet. Som det oppgis i høringsnotatet, så er sysselsettingen blant de som har fått avslag på uføretrygd betydelig lavere enn sysselsettingen i hele befolkningen. Det vil si at selv om Nav har gitt avslag på uføretrygd, så er man ikke automatisk frisk nok til å jobbe, noe de syke selv har sagt lenge. Selv om departementet ikke vil avvise at kutt i skjermingstillegget kan ha en svakt positiv effekt på sysselsettingen, så mener OFUR at dette er ren ønsketenkning fra departementets side og ikke et valid argument for å fjerne skjermingstillegget.
Departementet trekker frem at det finnes andre grupper enn uføre som også i begrenset grad kan kompensere for virkningen av levealdersjusteringen. De nevner mottakere av sykepenger, dagpenger, og personer som ikke har søkt om, eller ikke er berettiget, offentlig inntektssikringer. Dette taler jo ikke for at skjermingstillegget for uføre skal fjernes, da dette er en problemstilling som må adresseres og løses separat. Å sette utsatte grupper mot hverandre ved å trekke frem andre grupper som har begrenset mulighet til å kompensere for levealdersjusteringen, hører ingen steder hjemme. Dessuten blir det virkelighetsfjernt å sammenligne uføre med for eksempel mottakere av dagpenger eller personer som ikke er berettiget offentlig inntektssikring. For å si det litt enkelt, det blir som å sammenligne epler og bananer. OFUR mener at siden regjeringens politikk åpenbart fører flere grupper ut i fattigdom slik det fremstilles i høringsnotatet, så er dette er noe som må løses, men ikke gjennom å kutte hos uføre. Det hjelper ikke øvrige grupper at uføre mister skjermingstillegget. Fremfor å føre flere mennesker ut i fattigdom ved å fjerne tillegget, så må det i stedet settes inn tiltak som hindrer øvrige grupper å havne i fattigdomsfella.
Det vises også til Sverige i departementets argumentasjon for å innføre en heving av aldersgrense for mottak av offentlig inntektssikring, og det skrives på side 28 i høringsnotatet at «[…] vil en slik løsning i større grad likebehandle de som av ulike grunner ikke kan forsørge seg selv gjennom eget arbeid». Her sammenlignes altså alle som mottar offentlige inntektssikring, uavhengig av om bakgrunnen for dette er arbeidsløshet eller sykdom. OFUR reagerer sterkt på departementets uttalelse, hvor man rett og slett skjærer alle over en kam, og snakker om de som ikke kan forsørge seg selv gjennom arbeide. Her blandes gamle, syke, arbeidsløse med flere i en salig røre og fremstilles som en homogen gruppe. Dette blir så langt fra virkeligheten som det går an å komme, slike grupper kan man ikke stille opp mot hverandre og tilby én løsning. Det blir for enkelt og forhastet, og vitner om et syn på mottakere av offentlige ytelser som ikke samsvarer med virkeligheten. Dessuten stiller vi oss uforstående til hvordan én og samme aldersgrense skal kunne fungere for så mange ulike skjebner, både for syke og friske. For det er ikke til å komme forbi at levealderen kan være lavere hos de syke enn hos de som er friske. For å sette det litt på spissen, er departementets hensikt at uføre skal ha minst mulig inntekt før de dør?
Uføre har ikke opptjening av alderspensjon etter fylte 62 år, men de kan heller ikke gå av med pensjon før fylte 67 år slik en arbeidsfør kan. Likevel trekker departementet fram en sammenligning av den uføres alderspensjon fra 67 år med den arbeidsføres alderspensjon fra 62 år. Premissene for denne sammenligningen er helt feil. En arbeidsfør som går av med tidligpensjon vil naturlig nok få en lavere alderspensjon enn om vedkommende ventet til 67 år, men dette åpner ikke for å sammenligne dennes pensjon med en ufør alderspensjonist sin pensjon. Dessuten skriver departementet ingenting om de arbeidsføres muligheter for å motta det såkalte «slitertillegget», som åpenbart burde vært med i beregningen dersom denne sammenligningen skal være realistisk. Som vi allerede har nevnt, så kan ikke uføre gå av med tidligpensjon men må vente til fylte 67 år. Derfor blir denne sammenligningen fullstendig urimelig.
Under punkt 4.2 fremstilles også uføretrygd som en altfor gunstig ordning. Her skriver departementet at dersom en arbeidsfør person som kunne gått av med tidligpensjon ved 62 år, innvilges uføretrygd så vil vedkommende tjene på dette fordi uføre ikke går over til alderspensjon før de er 67 år. Men en slik sammenligning er jo rent hypotetisk, og taler i hvertfall ikke for at skjermingstillegget bør fjernes. Videre skrives det på side 25 at «Dersom uføres alderspensjon blir for høy sett i forhold til pensjonsnivået blant de som har tidlig avgang, vil dette kunne skape press på uføreordningen.». For det første indikerer departementet her at vedkommende spekulerer i uførhet. Til tross for at man vet at innvilgelse av uføretrygd ikke skjer før etter en lang utredning og strenge regler. Det er ikke sånn at uføretrygd er noe man bare skaffer seg for å få høyere alderspensjon. Og for det andre så er det ikke holdbart at man setter et hypotetisk grunnlag med så mange uforutsigbare variabler som grunnlag for en avgjørelse vedrørende skjermingstillegget. Og å sammenligne den uføres alderspensjon med arbeidsføres tidlige avgang, er direkte feil (se mer i forrige avsnitt). For å si det litt mer folkelig, denne sammenligningen holder ikke vann.
OFUR reagerer også på at departementet under punkt 4.3 skriver at «[…] kan det være grunn til å se pensjonsnivået i gruppen uføre i sammenheng med minste pensjonsnivå». Uføre er en gruppe bestående av like store økonomiske forskjeller som hos arbeidstakere, derfor er en slik sammenligning ikke relevant.
Under punkt 4.4 skriver departementet at det er ønskelig med et rimelig forhold mellom uføretrygden og alderspensjonen, og at forskjellen mellom disse to inntektssikringene vil komme til å endres i takt med levealdersjusteringen. Departementet vil vurdere endringer i regelverket for å hindre store inntektsendringer, og i den forbindelse ber vi om at departementet legger seg på minne at en varig inntektssikring må være til å leve et anstendig liv på.
Under punkt 4.5 argumenteres det for at det er vanskelig å opprette indikatorer for skjerming av de uføre. Men bare fordi en oppgave er vanskelig, kan man ikke unngå å gjøre den. Dessuten er det ikke akseptabelt at man benytter et system som ikke passer til oppgaven, og dersom systemet ikke legger til rette for å håndtere skjermingstillegget så er det heller systemet som må forandres, ikke skjermingstillegget.
Ordningen med bostøtte er ment for husstander med lav inntekt og høye boutgifter. Likevel opplever uføre på minstesats at de har for høy inntekt for å få innvilget bostøtte. Det er altså klart at ordningen ikke treffer grupper den er ment for og kan derfor ikke brukes som et argument for å fjerne skjermingstillegget for uføre alderspensjonister. Da må man heller se på bostøtteordningen, og legge den til et nivå hvor den faktisk treffer de menneskene den er ment for. Videre ser vi også at departementets forslag om å fjerne skjermingstillegget vil kunne øke belastningen på kommunene, for eksempel via sosialhjelp. Dermed vil den økonomiske belastningen flyttes fra stat til kommune, og konsekvensen av dette vil være å sette sårbare kommuner i et økonomisk uføre, som igjen vil føre til kutt i kommunale tjenester. Dette vil også ramme økonomisk utsatte kommuner i større grad enn bedre rustede kommuner. Forskjellene vil øke. Man risikerer også en større grad av forskjellsbehandling da kommunene har ulik praksis i forhold til sosialhjelp. OFUR mener dette vil føre til uønskede konsekvenser for både for individ og samfunn.
Departementet skriver også at de som befinner seg i en gråsone mellom uførhet og arbeidsførhet har begrensede muligheter i arbeidsmarkedet. Som det oppgis i høringsnotatet, så er sysselsettingen blant de som har fått avslag på uføretrygd betydelig lavere enn sysselsettingen i hele befolkningen. Det vil si at selv om Nav har gitt avslag på uføretrygd, så er man ikke automatisk frisk nok til å jobbe, noe de syke selv har sagt lenge. Selv om departementet ikke vil avvise at kutt i skjermingstillegget kan ha en svakt positiv effekt på sysselsettingen, så mener OFUR at dette er ren ønsketenkning fra departementets side og ikke et valid argument for å fjerne skjermingstillegget.
Konklusjon
Pensjonsreformen ble iverksatt 1. januar 2011, og skulle blant annet motivere arbeidstakere til å stå lengre i arbeid. Dette har ikke skjedd, og kostnadene til alderspensjon er vurdert som for høye. Regjeringens politikk har dermed ikke hatt den ønskede effekten. Men i stedet for å løse problemet der det oppstår, altså hos de friske arbeidstakerne, går man nå løs på utsatte grupper som ikke har muligheten til å forbedre egen situasjon; nemlig de uføre som skal over på alderspensjon. Fremfor å motivere friske til å arbeide lengre og sette inn de riktige insentivene til dette, foreslås det derimot å kutte hos de som har lite og ta ifra de som har minst. Spesielt drøyt er dette fordi det handler om syke mennesker, mennesker som har fått de dårligste vilkårene her i livet og som er på vei inn i alderdommen. Nå vil man tilby disse menneskene ytterligere en sten til byrden ved å dømme dem til økonomisk uførhet også på sine eldre dager. For uførhet forsvinner ikke når man går over på alderspensjon. Sykdom og smerter er fortsatt en del av livet, i tillegg til alderdommens utfordringer og plager.
Fattigdom rammer ikke bare den enkelte, men også familie, omgivelsene og samfunnet som helhet. Fattigdom er et samfunnsproblem, og dette har sittende regjering muligheten til å gjøre noe med.
OFUR frykter at fremtidige alderspensjonister som kommer fra uføretrygd, vil bli økonomisk skadelidende og svært hardt rammet helt unødvendig ved å fjerne skjermingstillegget. Dette vil dømme en utsatt gruppe med anstrengt økonomi til videre fattigdom og nød også i alderdommen. Med tanke på at departementet selv konkluderer med at det vil bli behov for skjerming av uføre i fremtiden, ber vi innstendig om at regjeringen snur og viderefører ordningen med skjermingstillegg for alle uføre alderspensjonister.
Organisasjonen For Uføres Rettigheter – OFUR
Monica Engemoen, Talsperson
Bodil Irene Jenssen, Styremedlem
Fattigdom rammer ikke bare den enkelte, men også familie, omgivelsene og samfunnet som helhet. Fattigdom er et samfunnsproblem, og dette har sittende regjering muligheten til å gjøre noe med.
OFUR frykter at fremtidige alderspensjonister som kommer fra uføretrygd, vil bli økonomisk skadelidende og svært hardt rammet helt unødvendig ved å fjerne skjermingstillegget. Dette vil dømme en utsatt gruppe med anstrengt økonomi til videre fattigdom og nød også i alderdommen. Med tanke på at departementet selv konkluderer med at det vil bli behov for skjerming av uføre i fremtiden, ber vi innstendig om at regjeringen snur og viderefører ordningen med skjermingstillegg for alle uføre alderspensjonister.
Organisasjonen For Uføres Rettigheter – OFUR
Monica Engemoen, Talsperson
Bodil Irene Jenssen, Styremedlem