Dato: 02.12.2019 Svartype: Med merknad Vår dato: Vår ref: 02.12.2019 2019/12961 Deres dato: Deres ref: JUSTIS- OG BEREDSKAPSDEPARTEMENTET Postboks 8005 Dep. 0030 OSLO Saksbehandler, innvalgstelefon Katrine Tømmerdal Nordby , 62 55 11 37 Høringssvar NOU 19:5 Ny forvaltningslov Vi viser til departementets høringsbrev av 3.6.2019. Under følger Fylkesmannen i Innlandets kommentarer til utvalgte deler av lovforslaget. Generelle betraktninger Fylkesmannen i Innlandet gir i all hovedsak sin tilslutning til forslagene i NOU 2019:5 Ny forvaltningslov. Gjeldende forvaltningslov er gammel, og det er gode grunner til å gjøre en helhetlig gjennomgang av loven. Vi har merket oss at lovforslaget i stor grad viderefører gjeldende rett, men at det også foreslås enkelte endringer. Språklig sett innebærer forslaget til ny forvaltningslov i det alt vesentligste en forenkling. Fylkesmannen i Innlandet mener lovforslaget er godt egnet til å sikre de viktige hensyn som forvaltningsloven skal ivareta. Kommentarer til utvalgte deler av lovforslaget Kap. 15 Delegering Fylkesmannen er enig i at delegering av offentlig myndighet lovfestes. Vi støtter flertallets forslag om at det ikke er nødvendig at delegasjonen skal kunngjøres i Lovtidend. Kap. 16 Inhabilitet Vi slutter oss til utvalgets forslag til ny utforming av regler om inhabilitet. Inndelingen av inhabilitetsbestemmelsene er klargjørende. Vår erfaring tilsier at det i kommunene og blant folk flest er en oppfatning om at det skal lite til før det reises spørsmål om, og ofte konkluderes med, inhabilitet. Den folkelige oppfatningen er ofte strengere enn den juridiske. Som utvalget selv skriver på s. 224, kan de automatiske inhabilitets-grunnene (§ 28) «gi en viss veiledning» om hva som fører til inhabilitet etter kan bestemmelsen (§ 29). I lys av dette er det derfor grunn til å være både varsom, men også tydelig, når man utvider rammen for forhold som uten videre leder til inhabilitet. Vi er enig i definisjonen av «nær slektning». Det er imidlertid store variasjoner på hvor nær man er sine søskenbarn og dermed deres partnere samt partnerens søskenbarn. Vi har på dette punktet diskutert om det vil rekke for langt at man automatisk blir inhabil dersom part i saken er ektefelle/forlovet/samboer med ens søskenbarn, jf. bokstav f), eller der part i saken er søskenbarn til ens ektefelle/forlovede/samboer, jf. bokstav e). Vurderinger om inhabilitet kan være krevende, og vi mener som Fylkesmannen i Vestland at det kan være best med en objektiv regel her. Vi støtter forslaget om å kodifisere gjeldende rett, men antar at «nære venn» vil generere flere anførsler om fratreden etter «kan- bestemmelsen» i situasjoner hvor det foreligger et alminnelig bekjentskap /vennskap. Også partsutvidelsen til å omfatte «vesentlig økonomisk interesser» vil kunne ha samme virkning, selv om utvalget synes å ha fått frem at der interessen ikke er «vesentlig», kreves andre momenter i tillegg for å statuere inhabilitet etter «sekkebestemmelsen». Vi synes utvalgets formuleringer i ny § 29 er gode, herunder hjelpekriteriene i vurderingen. I oppstarten av utvalgets arbeid ble det spilt inn at Fylkesmannen mottar overraskende mange henvendelser om mulig inhabilitet som følge av «dobbeltroller» (myndighets- eller funksjons-kombinasjoner), evt. at man tidligere har behandlet samme sak i en annen rolle. Vi synes det første kunne vært omtalt nærmere, men er enig med utvalget i at det vanskelig kan løses ved en egen bestemmelse i loven. Når det gjelder «organinhabilitet» synes utvalgets konklusjoner på noen punkter å være i strid med etablert praksis. Eksempelvis er det innarbeidet blant Fylkesmennene at man ber om setteembete til å behandle klagen der embetet selv har påklaget et vedtak i kommunen. For utenforstående vil embetet bli oppfattet som ett (og nærmest regnes som en part i saken). Etter vårt skjønn er det da egnet til å svekke tilliten til at klagen blir uhildet behandlet, om en annen enhet i samme organ skulle behandle den. Vi følger ikke helt utvalgets resonnement om at problemstillingen kan løses ved en mer «påpasselig» saksbehandling, eller ved en «klarere rollefordeling», jf. s. 231. Kap. 17 Alminnelig informasjonsvirksomhet og veiledningsplikt Fylkesmannen er enig i en videreføring av den alminnelige veiledningsplikten og hva veiledningen skal inneholde. Utvalget viser i sin utredning pkt. 17.3.6 til at forvaltningsorganet under stort arbeidspress vil måtte kunne foreta prioriteringer som å behandle konkrete saker på bekostning av den alminnelige veiledningsplikten, noe Fylkesmannen støtter. Fylkesmannen er derfor enig i utvalgets forslag om å videreføre gjeldende regel om at veiledningen kan tilpasses forvaltningsorganets situasjon og kapasitet. Vi har diskutert hvorvidt den foreslåtte lovteksten i § 15 (2) i for stor grad fremstår som en rettighetsbestemmelse. Det bør, om mulig, komme tydeligere frem i lovteksten at det er forvaltningen selv som må avgjøre om det er behov for et personlig møte for å opplyse saken. Vi tiltrer for øvrig uttalelsen fra Fylkesmannen i Vestland. Kap. 18 Digital saksbehandling Fylkesmannen støtter forslaget om å ta inn en bestemmelse i forvaltningsloven som kan gi grunnlag for helautomatisert behandling og avgjørelse. Fylkesmannen synes imidlertid det er vanskelig å skulle ha en klar formening om hvordan bestemmelsen bør utformes, og viser til at utvalget er delt i synet på dette. Utvalget viser til at etter personvernforordningen artikkel 22 nr. 1 har den registrerte «rett til ikke å være gjenstand for en avgjørelse som utelukkende er basert på automatisert behandling, herunder profilering, som har rettsvirkning for eller på tilsvarende måte i betydelig grad påvirker vedkommende». Fylkesmannen støtter også utvalgets forslag om å videreføre gjeldende regler om digital post. Dette innebærer blant annet at privatpersoner fortsatt kan ha muligheten for å reservere seg mot digital post noe som kan være særlig viktig for blant annet eldre og personer med fysisk eller psykisk funksjonsnedsettelse som hindrer bruk av digitalpost. Av samme grunn støtter Fylkesmannen utvalgets forslag om ikke å innføre en generell plikt til digital fremgangsmåte ved henvendelser til forvaltningen. Videre viser vi til Fylkesmannen i Vestland sin uttalelse om at det kunne være fornuftig med en rettesnor om hvordan forvaltningen skal håndtere tilfeller hvor personer som ikke reserverer seg, heller ikke åpner digital post. Fylkesmannen er videre opptatt av at digitale løsninger må legge til rette for at fullmektiger kan opptre på den enkeltes vegne. Det samme gjelder verger som skal opptre på vergehaveres vegne. I dag har verger på flere områder ikke mulighet til digitalt å sende og motta brev til og fra det offentlige. Fylkesmannen forutsetter at det ved helautomatisert saksbehandling foreligger systemer for å sikre at alle sakbehandlingsreglene følges. Kap. 19 Taushetsplikt og informasjonsutveksling Fylkesmannen støtter utvalgets forslag i all hovedsak. Bestemmelsenes inndeling er god og språket er forenklet. Vi følger utvalgets begrunnelse for at personnummer ikke er å anse som et personlig forhold, men mener imidlertid at det bør tydeliggjøres i lovforslaget. Vi støtter utvidelsen av delingsadgangen med andre forvaltningsorganer i ny lovs § § 36 annet ledd bokstav b og c. Vi mener imidlertid at man må tydeliggjøre kravet om at det kun er «nødvendige» opplysninger som skal deles. Til slutt vil vi påpeke en uheldig formulering i lovteksten. Slik § 33 annet ledd er formulert «opplysninger om en person som det er vanlig å ville holde for seg selv», ser det ut som at det er personen man vil holde for seg selv og ikke opplysningene. Videre er fødested ikke med som en opplysning som ikke er omfattet av personlige forhold. Så vidt vi kan se er det ikke tiltenkt. Kap. 20 Hvilke enkeltavgjørelser skal det gjelde nærmere saksbehandlingsregler for? Realitetsavgjørelser Vi støtter i hovedsak mindretallets forslag her, og tiltrer uttalelsen til Fylkesmannen i Vestland på dette punktet. Subsidiært, dersom flertallets forslag legges til grunn, mener vi at enkeltvedtak bedre kan forklares slik: «Som enkeltvedtak regnes en avgjørelse som treffes under utøvelse av offentlig myndighet. Avgjørelsen må være bestemmende for rettigheter eller plikter til en eller flere bestemte personer, og må avslutte saken helt eller delvis.» Ellers mener vi at det bør vurderes å klargjøre at avgjørelser om tildeling av pengeytelser til kommunene ikke er ment å være enkeltvedtak. Kap. 21 Forvaltningsorganets utredningsplikt Fylkesmannen støtter lovforslagets ordvalg om at saken skal være forsvarlig utredet før det treffes vedtak. Det vil balansere hvor grundig utredningen må være opp mot sakens kompleksitet. Vi støtter også lovforslaget om at den som har innledet sak hos forvaltningen, har plikt til å medvirke til sakens opplysning. Det er også pedagogisk fornuftig at konsekvensen av manglende medvirkning fremkommer av lovteksten. Fylkesmannen er i tvil om tilføyelsen «alternative løsninger» er nødvendig å ta inn i fvl. Dette vil kunne skape unødige forventninger til at alle saker skal utredes mht. alternative vurderinger. Kravet er etter vår mening inntatt i særlovgivning der dette er relevant. Vi ser likevel at en tilføyelse om at alternative løsninger skal klarlegges, trolig vil bidra til bedre vedtak på kommunalt nivå. Vi viser for øvrig til Fylkesmannen i Vestland sin uttalelse til dette. Til § 44 tredje ledd foreslår Fylkesmannen i Innlandet å ta ut begrepet «konsekvensutredninger», og erstatte det med kun «utredninger». Begrepet «konsekvensutredninger» er et innarbeidet begrep, f.eks. gjennom egne forskrifter om konsekvensutredninger. Særlovgivningen har imidlertid regler om utredninger uten at det er tale om konsekvensutredninger, jf. f.eks. naturmangfoldloven § 8. Kap. 22- Informasjon og medvirkning under saksforberedelsen – forhåndsvarsling, fremlegging og innsyn Partsinnsyn Fylkesmannen støtter utvalgets forslag om at reglene for partsinnsyn flyttes til offentleglova, som da får nytt navn innsynslova. Dette gir bedre struktur. Vi tiltrer Fylkesmannen i Vestland sin uttalelse til dette kapitlet. Kap. 23 Vedtaksform, begrunnelse og underretning Vi er enige med utvalgets forslag. Vi foreslår imidlertid å fjerne «tjene til» i ny lov § 48 første ledd annet ledd. Vi mener det er tydeligere om det står «begrunnelsen skal forklare sakens utfall for parten». Kap. 24 Klage Fylkesmannen i Innlandet stiller seg bak utvalgets utgangspunkt om hvilke hensyn klageordningen skal ivareta. Herunder at rettssikkerhet og internkontroll fremdeles bør stå sentralt ved utformingen av klageregler, og at formålet med klageordningen bør være å sikre riktige, formålstjenlige og rimelige avgjørelser som bygger på et forsvarlig rettslig og faktisk grunnlag. Punkt 24.7.3 Vi slutter oss til utvalgets forslag om å ikke videreføre regelen om klagerett over klageinstansens vedtak om å avvise en klage. Vi vil bemerke til dette punktet at det kun er i de klare tilfellene vi avviser når kommunen har realitetsbehandlet saken. Punkt 24.8.3 Når det gjelder punkt 24.8.3 støtter vi utvalgets forslag om at kriteriet «rettslig klageinteresse» tas ut og at loven heller angir hvem som har klagerett etter modell fra tvisteloven. En harmonisering med tvisteloven § 1-3 virker fornuftig. Det vil fortsatt oppstå noe tolkningstvil. Vi vil imidlertid uttrykke en viss skepsis til § 53 første ledd bokstav c, om at et enkeltvedtak kan påklages av en forening eller stiftelse hvis det er innenfor dens formål eller naturlige virkeområde. Vi stiller spørsmål ved om denne bestemmelsen, slik den er formulert, vil åpne for typer klager bestemmelsen ikke ment å omfatte. Videre at bestemmelsen da vil generere et stort antall klagesaker. Vi har tilfeller hvor en interesseorganisasjon påklager et vedtak om helse og omsorgstjeneste til en enkeltperson. Vi har også saker hvor pasientens/brukerens foreldre, ektefelle, ikke lenger kan anses som nærmeste pårørende fordi de ikke ivaretar pasients/brukerens beste, men at en forening da i pårørendes sted påklager saken. Det er uklart i forslaget om slike tilfeller omfattes av bestemmelsen. I forslaget nevnes byggesaker som vil gripe inn i nabointeresser, allmennhetens interesse i fri ferdsel og mer overordnete miljøhensyn. Etter vår mening bør det komme frem en avgrensning mot hvilke enkeltvedtak som kan påklages av en forening eller stiftelse, at saker som angår personlige forhold, ikke kan påklages. Det er ønskelig med en drøfting av disse problemstillingene i lovens forarbeider. Punkt 24.13.4.3 - Prøving av skjønnsutøving Vi ser at utvalget her er delt. Vi støtter flertallets forslag med den begrunnelse som er gitt, jf. nærmere nedenfor. Fylkesmannen kan likevel leve med flere/alle mindretallsforslag. Etter vårt skjønn er det ikke her «skoen trykker». Vi bemerker her at alt før den siste lovendringen i dagens § 34, la Fylkesmannen «stor» vekt på hensynet til det kommunale selvstyret. Det avgjørende her er derfor ikke hvordan prøvingskompetansen for forvaltningsskjønnet begrenses, men at lovgivningen får tydeligere frem hva som er rettsanvendelsesskjønn og hva som er fritt skjønn . Vi opplever her at mange i kommunene (særlig politikere) ikke har dette klart for seg. Det klassiske eksempel er her dispensasjonsbestemmelsen i plan- og bygningsloven § 19-2. Vi viser her nærmere til det Fylkesmannen i Vestland har skrevet til dette. Flertallet peker på gode momenter særlig om miljø- og arealforhold, som angår mange og langt flere enn kun den enkelte kommune. Her bør kanskje statlig klageinstanser ha mulighet til å overprøve det kommunale skjønnet i større grad enn det flertallet legger opp til. Vi begrunner det med at skjønnsutøvelsen kan være «tvilsom» i mange små kommuner. Det kan være små forhold som i større eller mindre grad påvirker skjønnsutøvelsen, uten at det er grunnlag for å si at den er «klart urimelig», jf. flertallets forslag. Flertallet synes derfor å legge lista litt høyt for når statlig klageinstans kan overprøve kommunalt skjønn. Vi synes for så vidt at det er litt vanskelig å se ulikhetene i begrunnelsene for de ulike alternativene. Det står i ny lov § 2 annet ledd at «Loven gjelder når ikke annet er bestemt i eller i medhold av lov.» Det er ryddig at dette presiseres i egen bestemmelse i begynnelsen av loven. Det er imidlertid mange bestemmelser mellom § 2 og til bestemmelsene om for eksempel klageadgang. Vi ber om at det vurderes å minne om § 2 annet ledd utover i loven. Kap. 25 Retting og omgjøring Retting: Fylkesmannen støtter utvalgets forslag om å lovfeste en regel om forvaltningsorganets adgang til å rette klare feil i vedtak det har truffet. Vi er imidlertid skeptisk til at en part skal kunne kreve feilretting, særlig når «slike feil» også peker tilbake på «utelatelser og andre lignende feil». Vi er bekymret for om forslaget til lovtekst i § 61, første ledd siste setning, vil føre til uforholdsmessig mye arbeid for forvaltningen. Loven bør derfor her nøye seg med et «bør». Omgjøring: Fylkesmannen er enig i at det var behov for å rydde/systematisere omgjøringsbestemmelsen og vi støtter i hovedsak flertallets vurderinger vedrørende §§ 62 og 63. Formuleringen/ oppbygningen av § 62 i første ledd bokstav a om at et forvaltningsorgan kan omgjøre sitt eget vedtak hvis «vedtaket er ugyldig» og andre ledd «Er vedtaket ugyldig, skal forvaltningsorganet omgjøre det», kan fremstå litt uklart. Vi tenker at det kan være hensiktsmessig å henvise til § 74 for å tydeliggjøre når man har en plikt til å omgjøre, og når et vedtak kan stå seg til tross for ugyldigheten. Flertallet foreslår imidlertid å sløyfe den utvidete omgjøringsadgangen som overordnet organer i statsforvaltningen har i dag etter § 35, tredje ledd. Dette er begrunnet i det kommunale selvstyret. Videre antar utvalgets flertall at bestemmelsen har begrenset betydning og at den er lite brukt i praksis. Flertallet antar at behovet for omgjøring for et overordnet organ kan dekkes av den foreslåtte regelen om omgjøring der sterke samfunnsmessige interesser taler for, i § 62 første ledd bokstav d. Fylkesmannen i Innlandet er enig i at dette er en bestemmelse som er lite brukt i praksis, men vi er uenig i at den er av begrenset betydning. Vi vil her illustrere en problemstilling som har betydning for vårt standpunkt: I enkeltvedtak etter jord- og konsesjonsloven er vilkårene for å få hhv. delingstillatelse eller konsesjon på erverv av landbrukseiendom, svært skjønnsmessige. Slik vilkårene i hhv. jordloven § 12 og konsesjonsloven §§ 1, 9 og 9a er formulert, kan praksis variere i betydelig grad fra kommune til kommune, og også til dels innad i en kommune ettersom bosettingshensynet kan gjøre seg gjeldende i varierende grad i ulike deler av kommunen. I mange tilfeller fattes det uheldige vedtak som i ulik grad strider mot nasjonale hensyn, men som det kan være vanskelig å kjenne ugyldige. Fylkesmannen har en samordningsrolle, og i disse sakene er det i særlovgivningen gitt en egen hjemmel i jordloven § 3 for at Fylkesmannen skal kunne kontrollere kommunenes vedtak: «Fylkesmannen kan med verknad for ein bestemt tidsperiode påleggje kommunar å sende inn fortløpande utskrift av alle avgjerder i ein eller fleire sakstypar etter denne lova eller lov 28. november 2003 nr. 98 om konsesjon ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven) mv.» Bestemmelsen i jordloven § 3 må ses i sammenheng med Fylkesmannens rolle som dialog- og veiledningspartner overfor kommunen. Dersom formålet med jordloven § 3 første ledd tredje setning skal opprettholdes, bør ikke statsforvaltningens omgjøringsadgang innskrenkes. Dersom endringen ikke innebærer en realitetsendring, det vil si at disse tilfellene vil omfattes av § 62 første ledd bokstav d, kan vi slutte oss til at denne bestemmelsen sløyfes. Dersom det imidlertid fjerner overordnete forvaltningsorgans mulighet til å omgjøre vedtak i slike tilfeller, er vi enige med mindretallet som vil opprettholde denne regelen (med henvisningen til bokstav b). I mindretallet forslag mener vi at det hadde vært klargjørende om det i bokstav b siste setning hadde stått «Hvis omgjøringen gjelder overprøving av et vedtak i en klagesak, er denne fristen tre uker.» Kap. 26 – Hvilke saksbehandlingsregler skal gjelde for avgjørelser som treffes under saksforberedelsen Vi deler utvalgets vurderinger om at det som hovedregel ikke bør oppstilles særlige saksbehandlings-regler for prosessledende avgjørelser. Vi anser imidlertid at det bør inntas en bestemmelse om skriftlig svar i de tilfeller forvaltningsorganet mottar henvendelser i saker som direkte angår organet, men hvor man bestemmer seg for ikke å åpne sak, jf. NOU side 423. Dette er god forvaltningsskikk som bør lovfestes i det manglende svar lett genererer henvendelser til overordnet organ eller klageinstans. Kap. 29 Sakskostnader Fylkesmannen i Innlandet slutter seg primært til flertallets syn om å ikke videreføre regelen om dekning av sakskostnader. Vi slutter oss også til de forvaltningsorganer som har gitt tilbakemelding til utvalget om at sakskostnadsreglene er uklare og til dels vanskelige å praktisere. Ettersom utgangspunktet er at en har rett til å få dekket sakskostnader når bestemte vilkår er oppfylt, samtidig som vilkårene er uklare, kan det lett føre til at praktiseringen av bestemmelsen blir mer liberal enn det som har vært intensjonen. Konsekvensen er da at det offentlige pådrar seg utgifter som det rettslig sett ikke er grunnlag for. Regelen om dekning av sakskostnader beslaglegger relativt store ressurser i forvaltningen, og det kan stilles spørsmål ved behovet for en slik særnorsk regel når vi i likhet med våre nordiske naboland også har omfattende regler om forvaltningens informasjons- og veiledningsplikt. Fylkesmannen har vurdert om rettssikkerheten til parter med svak økonomi vil bli svekket ved å fjerne bestemmelsen som sakskostnader, men vi mener at det trolig ikke vil være tilfelle. Kostnadene pådras som oftest på det tidspunktet man eventuelt kontakter advokat/profesjonell hjelp. Da er det fremdeles stor usikkerhet knyttet til både om vedtaket vil bli endret til partens gunst, og om kostnadene anses «nødvendige». Ved valget om å kontakte advokat tas det derfor en ikke ubetydelig økonomisk risiko. Etter vårt syn er det lite trolig at parter med svak økonomi, velger å kontakte advokat fordi det finnes en regel som under gitte forutsetninger kan medføre at hele eller deler av advokatregningen blir dekket av det offentlige. Parter som er dårlig stilt økonomisk, kan eventuelt ivaretas gjennom reglene om rettshjelp, slik utvalgets flertall går inn for. Subsidiært, dersom bestemmelsen om sakskostnader videreføres, mener Fylkesmannen i Innlandet at retten til å få dekket sakskostnadene, slik mindretallet forslår, må avgrenses til de situasjonene hvor forvaltningen har begått feil, slik regelen opprinnelig var i 1969. Kravet bør avgjøres av klageinstansen, og det bør lovfestes at det skal dekkes av underinstansen. Nødvendighetsvilkåret er sentralt. Fylkesmannen i Innlandet støtter mindretallets forslag om å lovfeste en mer objektiv tilnærming til hvilke kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket. Dette vil kunne motvirke vidløftiggjøring av sakene fra advokaters side, samt gi forvaltningen et bedre grunnlag til å vurdere hvilke kostnader som faktiske har vært nødvendige uten å være bundet til hva partene subjektivt har oppfattet som nødvendig. Vi synes imidlertid ikke at dette er formulert helt optimalt i forslag til lovtekst. En mulighet er kanskje å få frem en «avklaringsplikt», evt. at det fremkommer i lovteksten at det i vurderingen også vil ha betydning om parten kunne fått tilstrekkelig bistand fra forvaltningen. Vi synes heller ikke at man får tydelig frem at dette vilkåret også bør ha relevans for partens advokat. Det er i praksis advokatutgifter som dekkes, men det er likevel ingen god grunn for helt å droppe «vesentlighetsvilkåret». Forvaltningen skal ikke bruke sine ressurser på å behandle småbeløp. Vi slutter oss for øvrig til uttalelsen til Fylkesmannen i Vestland. Kap. 28 Iverksetting av vedtak og andre avgjørelser Fylkesmannen støtter utvalgets forslag om en lovfesting av at et vedtak skal iverksettes straks. Vi støtter også forslaget om at iverksettingen skal være så hensynsfull som forholdene tilsier. Dette bl.a. med tanke på vedtak innenfor barnevern og psykisk helsevern. Utsatt iverksetting: Vi støtter forslaget om regler om utsatt iverksetting. Det er stor usikkerhet om praktiseringen av dette og forslaget innebærer en tydeliggjøring . Kap. 33 Overtredelse av forvaltningsloven. Ugyldighet og sanksjoner Dagens § 41 er kun en gyldighetsregel ved saksbehandlingsfeil, og vi støtter utvalgets forslag om å utforme en generell regel om ugyldighet. Vi kan videre slutte oss til utvalgets konklusjoner. Det er imidlertid en uklarhet i utvalgets fremstilling mht. feil rettsanvendelse, jf. merknaden til § 74 sammenholdt med det som innledningsvis sies i kap. 33.4. Slik vi forstår utvalget, vil det at loven er tolket feil eller at vilkårene i regelverket ikke er oppfylt, være eksempler på at vedtaket mangler nødvendig lovhjemmel. I merknadene er imidlertid «uriktig rettsanvendelse (f.eks. feil lovtolkning)» nevnt som et eksempel på situasjoner som reguleres av utvalgets forslag til andre ledd. Dette bør derfor tydeliggjøres, evt. direkte i lovteksten i andre ledd (feil ved saksbehandlingen eller forvaltningsskjønnet). Av pedagogiske grunner ville det kanskje vært bedre å dele bestemmelsen i to, basert på et skille mellom vilkårene for ugyldighet og følgene av ugyldighet– jf. slik det er fremstilt i sammendraget på s. 53. Nå angir første ledd begge deler, mens andre ledd bare angir vilkår. Vi forstår at utvalget kan ha lagt vekt på å utforme en så kort og presis regel som mulig, men mener tidsfaktoren og innrettelseshensynet eksplisitt burde ha fremkommet for feil som nevnt i andre ledd. Kap. 34 Bør deler av den ulovfestede forvaltningsretten lovfestes? Fylkesmannen anser det positivt at utvalget lovfester myndighetsmisbrukslæren og vilkårslæren. Vi synes videre dette er gjort på en elegant måte (jf. plassering og overskrift til kap. 6 i loven). Fylkesmannen erfarer at det i mange klager (etter plan- og bygningsloven) fremsettes anførsler om forskjellsbehandling. Det er således viktig at man nå får klart frem i loven at det bare er den usaklige forskjellsbehandling som rammes. Med hilsen Knut Storberget fylkesmann Jo Bjørner Haugen (e.f.) avdelingsdirektør Dokumentet er elektronisk godkjent Justis- og beredskapsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
