Den norske Forfatterforening

I innledningen skriver departementet at «det kan bli nødvendig å justere forskriften på bakgrunn av fylkeskommunenes og søkernes erfaringer med den, etter at den har virket i en periode.»

DnF mener at det er fornuftig å legge opp til en evaluering av ordningen, for eksempel etter to år, for å se om den fungerer etter hensikten. Her bør man også se på hvilke konsekvenser ordningen har hatt for de lokale og regionale kulturbudsjettene, jfr. vår tilbakemelding i slutten av pkt. 4.2 under. Det kan også være nyttig å se på hvorvidt ordningen har blitt et substitutt for andre statlige stimuleringsordninger for kulturfeltet, noe DnF mener det er viktig å unngå.

DnF mener at formålet med ordningen i hovedsak er fornuftig og treffsikkert, men at det bør komme klart fram at det ikke utelukkende er i samspill med frivillig kulturliv at det profesjonelle feltet skal styrkes. Vi mener derfor at formuleringen «styrke samspill mellom profesjonelt og frivillig kulturliv» bør erstattes med «styrke profesjonelt og frivillig kulturliv, og samspillet mellom disse»

Det er viktig at det finnes og skapes kunst av høy kvalitet over hele Norge, og at også profesjonelle kunstnere finner det attraktivt å bosette seg i regionene. Disse er ofte viktige lærekrefter i kulturskole og andre lokale tilbud, samtidig som de utvikler sine egne kunstnerskap. Kunstnere er også ofte initiativtakere til lokale festivaler, utstillinger, opplesninger og andre tilbud, og er dermed med på å øke kompetansen hos de frivillige som blir involvert. I dette samspillet er det ofte kunstnerne som tar den personlige og kunstneriske risikoen, noen ganger også økonomisk. For at frivillige skal ha tilbud å samles om, er det derfor viktig at denne risikoen dempes. Dette kan gjøres gjennom flere og bedre regionale tilskuddsordninger, som departementet nå tar initiativ til.

Å oppleve at det er profesjonelle kunstnere bosatt i kommunen kan også virke motiverende for unge som ønsker å delta i kulturlivet, enten som utøvere eller publikum. Videre er kunstnere viktige bærere av lokal kulturarv.

Det er viktig å ikke legge for sterke føringer for hva tilskuddene skal brukes til, samtidig som det må kunne stilles forventninger til at også regionene og kommunene følger målene for den statlige kunstnerpolitikken som handler om å ivareta nyskaping, bredde og kvalitet. For kunstnere i alle grener er det særlig viktig at det finnes fysiske arbeidsplasser av typen atelierer og fellesverksted, kollegiale nettverk, og ikke minst midler til stipender. Forfattere, som ofte er særlig aktive innenfor Den kulturelle skolesekken (DKS), kan være avhengige av produksjonsmidler for å utvikle attraktive bidrag her. Støtte av litteraturfestivaler er også viktig for at forfatterne skal ha oppdrag, og kunne formidle sitt kunstnerskap til et lokalt publikum. Slik DnF ser det, er ordningens formål formulert på en måte som åpner for støtte til alle de områdene som er nevnt ovenfor.

Siste ledd, som peker på at ordningen skal bidra «til økt kvalitet på kunst- og kulturtilbudet lokalt og regionalt» er særlig viktig. Publikum som møter et tilbud av høy kvalitet, har større sannsynlighet for å oppsøke kulturlivet igjen. Det kan her være meningsfullt å føye til begrepet «bredde», slik at formuleringen blir slik: «økt bredde og kvalitet på kunst- og kulturtilbudet lokalt og regionalt.» Dette kan gi et tydeligere insentiv til å støtte kulturtilbud som er nyskapende og tilfører noe nytt til lokalsamfunnet.

I høringsnotatet står det videre følgende:

Det er departementets klare intensjon at de statlige midlene i ordningen skal komme i tillegg til fylkeskommunenes eksisterende bevilgninger til kulturtiltak.

DnF er enig i at det er svært viktig å forhindre at fylkeskommunene ikke oppfatter ordningen som en erstatning for eksisterende støtteordninger, og dermed som en anledning til å kutte i sine kulturbudsjetter. DnF legger til grunn at kulturfondene er friske midler. Vi mener at denne forutsetningen bør gjøres eksplisitt i forskriftsteksten.

Høringsnotatet ber om tilbakemelding på hvorvidt tildelingskriteriene er hensiktsmessige. Ett av punktene som diskuteres er om det er særlig behov for tilskudd til tiltak som muliggjør samarbeid mellom frivillige og profesjonelle kulturutøvere.

DnF mener at det ikke er behov for en øremerking av midler til slike tiltak. I lokalsamfunnet vokser ofte slike samarbeid fram organisk, gjerne med utspring i enkeltkunstneres prosjekter der bredden etter hvert involveres. Å stille krav om at det skal foregå et slikt samarbeid, kan imidlertid føre til at gode prosjekter strander på tegnebordet fordi det ikke er mulig å skaffe frivillige samarbeidspartnere allerede på planleggingsstadiet, eller at prosjektet har en karakter som gjør at et slikt samarbeid er unaturlig. Ulike regioner og kommuner har ulik tilgang på frivillige, og dette bør ikke hindre kunstnere i å kunne utvikle tilbud som bidrar til gode lokalsamfunn. DnF stiller seg derfor bak departementets vurdering om å ikke foreslå noen slik bestemmelse.

DnF mener for øvrig at avgrensningene som er nevnt i forslaget til § 4 er fornuftige og dekkende.