HØRING - ENDRING I FORSKRIFT OM MYNDIGHET MV. ETTER KULTURMINNELOVEN - HØRINGSFRIST: 28.11.2019
Fylkesrådet i Troms fylkeskommune sak 249/19
Endringen i forskrift om myndighet mv. etter kulturminneloven gir Sametinget nye oppgaver og en tilsvarende myndighet som det fylkeskommunene får fra 2020. Fylkesrådet i Troms ønsker denne endringen velkommen.
Fylkesrådet viser til det gode samarbeidet som eksisterer i dag mellom fylkeskommunen og Sametinget, og forutsetter at dette vil fortsette også når de nye oppgavene blir overført. Fylkesrådet viser i den forbindelse til forskriftens §7 om underretningsplikten mellom partene.
Nye oppgaver til fylkeskommunene på kulturminneområdet er vedtatt i forskrift som gjelder f.o.m. 1. januar 2020. Til nå har denne forskriften regulert forholdet mellom Riksantikvaren og fylkeskommunene, samt landsdelsmuseene og NIKU. Nå kommer en endring i forskriften der Sametinget gis samme myndighet og oppgaver som fylkeskommunene når det gjelder samiske kulturminner. Det er gitt kort høringsfrist (28.11.2019).
Sametinget og Fylkeskommunen har hatt parallelle oppgaver og myndighet ut fra den forskriften som opphører ved årsskiftet. Det er naturlig at endringene som nå kommer med overføring fra staten, også skal gjelde Sametinget.
Et område der Sametingets og fylkeskommunens myndighetsområde vil komme til å overlappe hverandre, er myndigheten til å henholdsvis si ja eller nei til dispensasjon fra kulturminneloven når det gjelder automatisk fredete kulturminner som er eldre enn 1537. Denne myndigheten har til nå ligget hos Riksantikvaren. Det går ingen klar grense bakover i tid for hva som er samiske kulturminner, og for de første ti tusen årene av vår historie er det umulig å sette en etnisk merkelapp på kulturminnene. Det betyr at vi kan komme opp i situasjoner der det er naturlig at Sametinget og fylkeskommunen må forholde seg til samme sak og bli enige om avgjørelsen. Dersom det ikke er mulig å bli enige, vil den endelige avgjørelsen til slutt ligge hos Riksantikvaren.
Det eksisterer et godt samarbeid om forvaltningen av de arkeologiske kulturminnene mellom Sametinget og fylkeskommunen i dag. Det er viktig at denne samarbeidslinjen fortsetter og forsterkes når nå begge parter får oppgaver som kan berøre den andres myndighetsområde. Her vil vi vise til underretningsplikten, jfr. forskriftens §7, som bør legge en særlig sterk føring for samarbeidet på arkeologisiden når den nye forskriften blir vedtatt.
Fylkesrådet i Troms fylkeskommune sak 249/19
Endringen i forskrift om myndighet mv. etter kulturminneloven gir Sametinget nye oppgaver og en tilsvarende myndighet som det fylkeskommunene får fra 2020. Fylkesrådet i Troms ønsker denne endringen velkommen.
Fylkesrådet viser til det gode samarbeidet som eksisterer i dag mellom fylkeskommunen og Sametinget, og forutsetter at dette vil fortsette også når de nye oppgavene blir overført. Fylkesrådet viser i den forbindelse til forskriftens §7 om underretningsplikten mellom partene.
Nye oppgaver til fylkeskommunene på kulturminneområdet er vedtatt i forskrift som gjelder f.o.m. 1. januar 2020. Til nå har denne forskriften regulert forholdet mellom Riksantikvaren og fylkeskommunene, samt landsdelsmuseene og NIKU. Nå kommer en endring i forskriften der Sametinget gis samme myndighet og oppgaver som fylkeskommunene når det gjelder samiske kulturminner. Det er gitt kort høringsfrist (28.11.2019).
Sametinget og Fylkeskommunen har hatt parallelle oppgaver og myndighet ut fra den forskriften som opphører ved årsskiftet. Det er naturlig at endringene som nå kommer med overføring fra staten, også skal gjelde Sametinget.
Et område der Sametingets og fylkeskommunens myndighetsområde vil komme til å overlappe hverandre, er myndigheten til å henholdsvis si ja eller nei til dispensasjon fra kulturminneloven når det gjelder automatisk fredete kulturminner som er eldre enn 1537. Denne myndigheten har til nå ligget hos Riksantikvaren. Det går ingen klar grense bakover i tid for hva som er samiske kulturminner, og for de første ti tusen årene av vår historie er det umulig å sette en etnisk merkelapp på kulturminnene. Det betyr at vi kan komme opp i situasjoner der det er naturlig at Sametinget og fylkeskommunen må forholde seg til samme sak og bli enige om avgjørelsen. Dersom det ikke er mulig å bli enige, vil den endelige avgjørelsen til slutt ligge hos Riksantikvaren.
Det eksisterer et godt samarbeid om forvaltningen av de arkeologiske kulturminnene mellom Sametinget og fylkeskommunen i dag. Det er viktig at denne samarbeidslinjen fortsetter og forsterkes når nå begge parter får oppgaver som kan berøre den andres myndighetsområde. Her vil vi vise til underretningsplikten, jfr. forskriftens §7, som bør legge en særlig sterk føring for samarbeidet på arkeologisiden når den nye forskriften blir vedtatt.