Jonas Svendsen

Jeg jobber som norsklærer ved Nygård skole i Bergen. Jeg er også skriftlig sensor i norskprøven for Kompetanse Norge, og som fast ansatt ved et opplæringssted er jeg også muntlig sensor. I tillegg til dette, har jeg i perioder av livet mitt bodd i Tyrkia og Albania. Jeg har altså både praktisk og akademisk fagkompetanse innenfor andrespråksfeltet, og personlig erfaring med migrasjon og andrespråkslæring. Følgende er mine vurderinger av kritiske aspekter ved integreringsloven på høring.

Generelle betraktninger:

- loven tetter mange hull og svakheter, spesielt at deltakere ikke kan vokse seg inn i introduksjonsprogrammet. På et helt generelt plan, er lovutkastet til stor grad en oppgradering.

- fokuset på hurtig og effektiv integrering, og spesielt på hurtig språklæring virker for meg å ikke ta høyde for at språklæring og migrasjon har en eksistensiell dimensjon. Jeg har undervist både 50-timers samfunnsfag og norsk for voksne innvandrere (opp mot norskprøvene) og har svært gode resultater å vise til. Likevel viser ALL erfaring at innlærernes individuelle forutsetninger forteller langt mer om deltakernes progresjon og språklæring, enn lærerens valg, undervisningens innretting, læremidler, læreplan eller politiske føringer. Den mest vesentlig forskjellen på spor-3 deltakerne og spor-1 deltakerne, forutenom innsatsen deltakerne gjør selv for å tilegne språk på egen hånd, er metodene de har til disposisjon (læringsstrategier og studieteknikk) samt hvordan praktisering og eksponering for språket utenfor skolen er (kan man lese og skrive, for eksempel, er språket aldri langt unna; er man fra vestlig bakgrunn, er sjansen langt større for at man lykkes å bli del av et norsktalende språksamfunn). Diskrepsjonen mellom spor 1 og spor 3 deltakere kan demmes opp for gjennom utdanning. Men utdanning er ingen quick fix - det tar mer eller mindre like tid og ressurskrevende som utdaning, grunnskole, videregående og høyere utdanning, ellers ville vært.

Følgde er en gjennomgang av kritiske punkter ved høringsnotatet og lovutkastet.

I prinsippet er det best at ansvarfordelingen endres, slik det legges opp til i loven, med utvidet ansvar til Fylkeskommunen som fra før av har ansvar for videregående opplæring. Samtidig har kommunene utviklet mye verdiful kompetanse på dette feltet. Med endring i ansvarfordeling står vi i fare for å miste verdiful kompetanse. Hvis denne delen av loven skal implementeres på en god måte, må dette tas høyde for. Problemstillinger knyttet til kompetanse og menneskelige ressurser må vurderes nøye.

Ny integreringslov gjør introduksjonsprogrammet for flyktninger med videregående utdanning eller høyere. Nåværende program er på 2 år med mulighet til forlengelse til 3. Integreringsloven legger opp til 3 måneder, men mulighet til forlengelse til 6. Dette er for kort tid.

Det bør åpnes for behovsprøvd forlengelse i inntil 3 år, slik det er i dag.

Integreringsloven differensierer introduksjonsprogrammet etter deltakers utdanningsbakgrunn. At det gis et mer omfattende kvalifiserende program til analfabeter og lavt utdannede er bra. Dessverre gir programmet lite redskap eller ressurser for å kompensere den mangelen det innebærer å komme til Norge som analfabet eller lavt utdannet. Viktige tiltak som

Morsmålsstøttet opplæring

Tiltak for å støtte deltakere i arbeidspraksis (tilrettelagte arbeidsplasser, mentorordning, reiserlærer

Vår erfaring fra voksenopplæringen er at mange som er ferdig med introduksjonsprogrammet, kommer enten direkte eller på sikt tilbake til oss for mer opplæring gjennom NAV. I noen tilfeller kommer de tilbake med nye erfaringer og er mer klar for selvhjulpenhet og arbeidsliv etter en kort periode kurs. I andre tilfeller, har tiden utenfor introduksjonsprogrammet, i arbeidsliv eller utdanning og deretter NAV, vært mer eller mindre bortkastet tid. Erfaringen med NAV er også at kompetansen er varierende når det kommer til formelle sider av språkopplæringen, som opplæringens innretting rundt spor, rammerverkets språknivå, arbeidslivets og utdanningens reelle og formelle språkkrav, og migrasjonspedagogiske og andrespråksmessige utfordringer. I mange tilfeller er kompetansen på dette feltet dårlig og forventninger urealistiske. Dette kan gjøre at deltakere ender opp med å tilbringe unødvendig mye tid på tiltak for er dyre for samfunnet, eller blir satt på tiltak som ikke er hensiktsmessig for dem.

Jeg mener departementet burde vurdere om det hadde vært ressursbesparende å enten 1) knytte opp introduksjonssentre og integreringskonsulter tettere opp mot NAV, 2) gi introduksjonssentre og intregreringskonsunsolenter utvidet ansvar (på NAVs bekostning) når det kom til introduksjonsdeltakere.

Prinsippielt har jeg ingen problemer med ideen om et slikt kurs som livsmestring. Samtidig mener jeg at et ordinært, vellykket norskkurs for voksne innvandrerer må ta høyde for livsmestring. Dette er fordi for vellykket språktilegnelse kreves integrering. Integrering i språksamfunn og språktilegnelse er en vekselvirkning. Språkkunnskap krever også kulturkunnskap. Integrering krever også kulturkunnskap. God språklæring krever gode lærestrategier og studieteknikker, og alt dette henger sammen med livsmestring i utvidet forstand og er avhengig av livsmestring i mer snever forstand.

Jeg er likevel bekymret for de didaktiske og pedagogiske konsekvensene av å skille ut en slik særegen del av norskopplæringen, og frykter det står i fare for å forringe undervisningen til mange lærere, slik at det kan gå ut over både det strengt språklige utbyttet av undervisningen og de aspektene som relaterer seg til livsmestring.

Hvis man tenker på en undervisningsmessig kortere tidshorrisont, er også den absolutt viktigste livsmestringen en norsklærer kan gi en voksen innvandrer over språkkunnskap og -ferdighet. Man trenger tross alt et språk som en felles kommunikativ platform for å undervise og formidle mye fagkunnskap, praktisk hverdagskunnskap, "visdom", eller hva som enn legges i begrepet om livsmestring.

Videre kortes programmet så vesentlig ned for en stor gruppe deltakere (andre ledd, første punktum, §14) at det er vanskelig å se når det skal bli tid til dette nye elementet. Da kan det virke som at livsmestring egentlig bare er ment for de med lav utdanningsbakgrunn, og vi står i fare for å få et kurs bygget på fordommer istedenfor fagkunnskap.

Ny integreringslov legger opp til språkkrav B1 muntlig for norsk statsborgerskap. Høringsnotatet begrunner språkkravet med bedre integrering. Argumentet er at språkkrav leder til bedre språk, som leder til bedre integrering. Erfaring fra andre land påviser ingen tydelig sammenheng mellom språkkrav for statsborgerskap og oppnådd språkferdighet. Det er derimot vist at språkkrav derimot leder til færre statsborgerskap. Det er prinsipielt feil å blande sivile og demokratiske rettigheter med språkferdigheter.

Det er viktig å spørre seg hvem det er som har problemer med å oppnå B1 muntlig. Dette vil være flere typer innvandrere, men aller mest typisk vil det dreie seg om analfabeter og lavt utdannede. Å ta eksempelvis ta fra disse mulig å stemme ved stortingsvalg, som kreves statsborgerskap for å gjøre, vil lede til ytterligere marginalisering av en allerede utsatt gruppe.

Den andre og mest vesentlige gruppen med deltakere som per i dag ikke oppnår B1 muntlig og eventuelt søker statsborgerskap, er dem som er integrert i norske samfunn på forskjellige måter, men som ikke snakker norsk. Dette er som regel mennesker som bruker engelsk til hverdags, være det offshorearbeidere, kunstnere, ektefeller til nordmenn, eller hotell- og restaurantarbeidere. Det er å forvente at en vesentlig del av denne gruppen vil tilegne seg B1 muntlig dersom dette kravet stilles. Man kan argumentere for at dette er bra for integrering og bra for norsk språk, men det er også verdt å spørre seg hvilke effekt det vil hva for dem fra denne gruppen som likevel har problemer med å oppnå B1. Hva oppnår vi ved å ikke tilgi dem for eksempel stemmerett ved stortingsvalg?

Dersom B1 kravet innføres, mener jeg at lav utdanningsbakgrunn bør innlemmes innen den nye unntaksbestemmelsen. Andrespråksfaglig kunnskap viser at voksen analfetisme er å regne som en vesentlig fuksjonshemming. Analfabetisme og de fleste voksne lavt utdannede har i praksis lærevansker og spesialpedagogiske utfordringer.

Integreringsloven åpner for mulighet til permisjon fra introduksjonsprogrammet. Dette er en forbedring fra introduksjonsloven.

Integreringsloven ønsker å videreføre praksis med at programmet må være fulltid. Fordi programdeltakere er som står i svært forskjellige situasjoner, og fordi svært mange står i krevende livssituasjoner, både knyttet til traumer (fysiske og psykisk) samt gjerne er forsørgere, gjerne begge deler, vil mulighet for deltid kunne styrke programmet for mange.

Jeg håper derfor departementet likevel vil åpne for mulighet for deltidsprogram. Ihvertfall bør mulighet for behovsprøvd deltidsprogram bør vurderes.

For å få fagbrev, fullføre VGS, eller for studiekompetanse kreves standpunktkarakter i engelsk. Standpunktkarakter i engelsk kan sammenliknes med rammerverkets nivå B1 eller B2. For å studere uten norsk vitnemål kreves engelsk B2 eller tilsvarende. Dette gjør at programdeltakere som ikke kan engelsk i praksis ikke må lære ett, men to språk til et svært høyt nivå og på kort tid. Dette er en problemstilling som lovutkastet ikke adresserer.

Jeg mener departmentet må ta på større alvor utfordringen knyttet til å lære å beherske et nytt språk, og særlig til å lære to. Å lære engelsk i Norge er å lære et fremmedspråk i en andrespråkssituasjon. Departementet må utforme en mer bevisst og helhetlig politikk når det kommer til introduksjonsdeltakere som ikke kan engelsk.

En mulighet er å innføre behovsprøvede unntaksmuligheter for introduksjonsdeltakere som ikke kan engelsk. Dette kan gjelde eksempelvis fagbrev til yrker der engelsk ikke er essensielt.

I andre tilfeller, som ved inntak til høyere utdanning, er behovet for engelskkunnskap helt reelt. En mulighet da er å forsterke norskopplæringen i introduksjonsprogrammet med engelskopplæring. Min erfaring er at engelskundervisning kan forsterke norskundervisningen. Å lære norsk som andrespråk i voksen alder og deretter lære engelsk som fremmedspråk, åpner for kontrastiv læring, som styrker både norsken og engelsken.