Høringsnotat Boliglånsforskriften
Boliglånsforskriften har som formål å hindre at folk påtar seg for mye gjeld for å kjøpe bolig, og samtidig redusere det totale gjelds nivået i samfunnet. Ved at det stilles krav til egenkapital og betjeningsevne. I tillegg skal låntager tåle en økning i renten. I kommentarene til forskriften og generell omtale av den er forskriften særlig rettet mot førstegang kjøpere og de som skal inn på boligmarkedet.
Erfaringene fra perioden 1987-1992 i norsk økonomi viser at dette er fornuftig.
Det er også en annen gruppe som rammes. Det er folk som allerede har bolig og har spart ved å betale ned sine lån og dermed ofte har all sin kapital bundet opp i boligen. Deres adgang til oppspart kapital blir derfor bestemt av deres nåværende inntekt. Det kan også være tilfeller hvor sykdom, invaliditet, tap av jobb, dødsfall, samlivsbrudd, eller omsorgsoppgaver medfører redusert inntekt for husstanden. Samtidig som behovet for tilgang til kapitalen bundet opp i boligen øker. Boliglånsforskriften forhindrer da tilgang til disse midlene med mindre boligen selges. Dette virker svært urimelig og kan komme i tillegg til en allerede vanskelig livssituasjon.
For eksempel boligverdi 20 mil. Belånt med 2,5 mil. Inntekt 400 000,- pr år. Trenger 1 mil for å bygge om boligen på grunn av nedsatt funksjonsevne.
Det kan også være andre aktverdige årsaker til at man ønsker å frigjøre deler av den kapitalen som er bundet opp i boligen. For eksempel ønsker man å gi barna forskudd på arv for å hjelpe dem inn på boligmarkedet, samtidig som man fortsatt ønsker og fortsatt bo i den boligen man alltid har bodd i. Lånet innfris ved et eventuelt salg av boligen når man ikke lengre ønsker å bo der. Så lenge belåningsgraden er lav vil det være midler igjen til å skaffe seg en ny bolig.
Andre større uforutsette utgifter kan også medføre at man blir nødt til å selge boligen.
Det kan hevdes at dette unntas i forskriftens § 1 annet ledd om kapitalfrigjøringskreditter, men detter er i kommentarene begrenset til type seniorlån, men disse ytes somregel bare til personer over 60 år, i tillegg er det en svært dyr form for kreditt. I tillegg er det som regel månedlige utbetalinger og det er ikke mulig å få et større beløp til utbetaling hvis det ønskes.
Unntaket i § 1 annet ledd bør utvides til for eksempel; lån som medfører en belåningsgrad på under 40- 50% av boligens verdi eller låntagers totale formue. Eller at dette presiseres på annen måte.
Det kan hevdes at forskriftens §8 om fleksibilitet kan avhjelpe dette, men dette er en begrenset ressurs som avhenger av om banken er villig til dette, eller vil prioritere andre kunder. Dette gjør tilgangen til egen formue svært tilfeldig.
En antatt utilsiktet effekt av forskriften et at når man har nedbetalt et lån til 60% av boligens verdi, så vil det for mange være fornuftig å slutte å betale avdrag. Fordi det er mer hensiktsmessig av likviditetshensyn å spare på en annen måte, eller øke forbruket.
Boliglånsforskriften har som formål å hindre at folk påtar seg for mye gjeld for å kjøpe bolig, og samtidig redusere det totale gjelds nivået i samfunnet. Ved at det stilles krav til egenkapital og betjeningsevne. I tillegg skal låntager tåle en økning i renten. I kommentarene til forskriften og generell omtale av den er forskriften særlig rettet mot førstegang kjøpere og de som skal inn på boligmarkedet.
Erfaringene fra perioden 1987-1992 i norsk økonomi viser at dette er fornuftig.
Det er også en annen gruppe som rammes. Det er folk som allerede har bolig og har spart ved å betale ned sine lån og dermed ofte har all sin kapital bundet opp i boligen. Deres adgang til oppspart kapital blir derfor bestemt av deres nåværende inntekt. Det kan også være tilfeller hvor sykdom, invaliditet, tap av jobb, dødsfall, samlivsbrudd, eller omsorgsoppgaver medfører redusert inntekt for husstanden. Samtidig som behovet for tilgang til kapitalen bundet opp i boligen øker. Boliglånsforskriften forhindrer da tilgang til disse midlene med mindre boligen selges. Dette virker svært urimelig og kan komme i tillegg til en allerede vanskelig livssituasjon.
For eksempel boligverdi 20 mil. Belånt med 2,5 mil. Inntekt 400 000,- pr år. Trenger 1 mil for å bygge om boligen på grunn av nedsatt funksjonsevne.
Det kan også være andre aktverdige årsaker til at man ønsker å frigjøre deler av den kapitalen som er bundet opp i boligen. For eksempel ønsker man å gi barna forskudd på arv for å hjelpe dem inn på boligmarkedet, samtidig som man fortsatt ønsker og fortsatt bo i den boligen man alltid har bodd i. Lånet innfris ved et eventuelt salg av boligen når man ikke lengre ønsker å bo der. Så lenge belåningsgraden er lav vil det være midler igjen til å skaffe seg en ny bolig.
Andre større uforutsette utgifter kan også medføre at man blir nødt til å selge boligen.
Det kan hevdes at dette unntas i forskriftens § 1 annet ledd om kapitalfrigjøringskreditter, men detter er i kommentarene begrenset til type seniorlån, men disse ytes somregel bare til personer over 60 år, i tillegg er det en svært dyr form for kreditt. I tillegg er det som regel månedlige utbetalinger og det er ikke mulig å få et større beløp til utbetaling hvis det ønskes.
Unntaket i § 1 annet ledd bør utvides til for eksempel; lån som medfører en belåningsgrad på under 40- 50% av boligens verdi eller låntagers totale formue. Eller at dette presiseres på annen måte.
Det kan hevdes at forskriftens §8 om fleksibilitet kan avhjelpe dette, men dette er en begrenset ressurs som avhenger av om banken er villig til dette, eller vil prioritere andre kunder. Dette gjør tilgangen til egen formue svært tilfeldig.
En antatt utilsiktet effekt av forskriften et at når man har nedbetalt et lån til 60% av boligens verdi, så vil det for mange være fornuftig å slutte å betale avdrag. Fordi det er mer hensiktsmessig av likviditetshensyn å spare på en annen måte, eller øke forbruket.
Med vennlig hilsen
Fredrik Qvale
Fredrik Qvale