Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse viser til høringsbrev fra Helse- og omsorgsdepartementet mfl. datert 24. mai 2019, om forståelsen av gjeldende regelverk for bruk av bilde, film, og lydopptak i helse- og omsorgssektoren, barnevernet, barnehage og skole.
Aldring og helse står ikke på listen over høringsinstanser, men vi tillater oss allikevel å kommentere på denne høringen. Våre innspill er konsentrert til de deler av høringen som omhandler medias publisering av bilder, lydopptak og film i helse- og omsorgssektoren av personer over 18 år uten samtykkekompetanse.
På grunn av sin karakter, er det flere handlinger som kun kan gjennomføres når personen selv samtykker til dette, som opprettelse/endring av testament, stemme ved politiske valg og organdonasjon. Vurderes det at personen mangler samtykkekompetanse til slike handlinger, er det ingen som kan samtykke på vegne av personen. I denne forbindelse kan det nevnes, som utvalget selv trekker frem på side 75, at det i dagens lovverk ikke finnes bestemmelser i personopplysningsregelverket eller åndsverkloven som gir andre adgang til å samtykke til kontakt med media på vegne av myndige personer som mangler samtykkekompetanse. For personer som mottar helsehjelp, mener utvalget at det er gode grunner som taler for at helsepersonell, med en parallell til de vurderinger som gjøres ved pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6, skal kunne samtykke til at media kan ta og publisere bilder, lydopptak og film av pasienter over 18 år som ikke selv er samtykkekompetente. Aldring og helse er skeptiske til de vurderinger som her gjøres og har følgende innspill og spørsmål knyttet til en slik utvidende forståelse av helsepersonellets ansvarsområde, og hvordan taushetsplikten forstås i slike situasjoner.
Omfanget av «helsehjelp»
Helsehjelp er i helsepersonelloven § 3 tredje ledd, definert som «…enhver handling som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleie- og omsorgsformål og som utføres av helsepersonell.» Begrepet har et medisinsk element, og innebærer at ikke enhver handling vil kvalifiseres som helsehjelp selv om handlingen for eksempel skjer overfor en pasient som oppholder seg på helseinstitusjon. I forlengelsen av dette er bruk og publisering av bilder, film og lydopptak på sin side vesensforskjellig fra de nevnte handlinger som omfattes av helsehjelp i helsepersonelloven § 3 tredje ledd.
Uavhengig av om media ønsker å gi et innblikk i utforming eller utførelsen av helsehjelp i en konkret institusjon el. så er helsehjelp og medienes bruk/publisering av bilder, film og lydopptak regulert av to ulike rettsområder. Det er da også ulike hensyn som gjør seg gjeldende avhengig av om det er snakk om helsehjelp eller medieformidling. Dette har også utvalget selv vært inne på i sin omtale av «Vurdering og tap av samtykkekompetanse», hvor utvalget påpeker at det å samtykke til helsehjelp ikke er «det samme som samtykke til å bli med i et TV-program eller til at sykehuset legger ut bilder av en pasient på sosiale medier». I NOUen er det særlig lagt vekt på at media skal få innsyn i hva som foregår i helse- og omsorgssektoren slik at de kan føre en viss kontroll med det som foregår. Som det også er påpekt vil institusjoner, som sykehjem, være beboernes egne hjem. Dersom beboeren ikke vurderes til å være samtykkekompetent når det kommer til publisering i media, er det vanskelig for Aldring og helse å se hvordan helsepersonell skal ha adgang til å ta slike vurderinger på beboerens vegne. Vi kan ikke se at dette har noe med helsehjelp til den enkelte å gjøre og da heller ikke at «det er nærliggende å legge vekt på de samme hensyn som i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6». Vi stiller også spørsmål ved de vurderinger utvalget har gjort knyttet opp til taushetsplikten og at dette er et hensyn som kan veies mot ytringsfriheten.
På bakgrunn av dette mener Aldring og helse at det må være klart at bruk og publisering av bilder, film og lydopptak er handlinger som ikke faller inn under begrepet «helsehjelp». Unntaket er der bilder, film og lydopptak er tatt i faglig sammenheng, et forhold som ikke behandles av utvalget i denne NOUen.
Helsepersonellet mandat
Utvalget uttaler at det ved spørsmål om å ta eller dele bilder, film eller lydopptak av en person som ikke er samtykkekompetent, er nærliggende å vektlegge de samme hensyn som etter pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6. Bestemmelsen gjelder helsepersonellets adgang til å yte somatisk helsehjelp til personer over 18 år uten samtykkekompetanse som ikke motsetter seg helsehjelpen. Som utvalget påpeker, kan helsepersonell, etter bestemmelsens andre ledd, gi helsehjelp som innebærer et alvorlig inngrep for pasienten der vedkommende ikke er samtykkekompetent dersom et slikt inngrep antas å være i pasientens interesse og det er sannsynlig at pasienten ville gitt tillatelse til slik hjelp. Nærmeste pårørende skal, dersom det er mulig, rådføres om hva pasienten ville ønsket i den aktuelle situasjon. Bestemmelsen bygger med andre ord på at helsepersonell kan yte helsehjelp på bakgrunn av et antatt (presumert) samtykke. Utvalget trekker så linjer fra helsepersonellets adgang til å yte somatisk helsehjelp etter pbrl. § 4-6 og utvider deres mandat til å omfatte en adgang for helsepersonell til å samtykke på pasientens vegne til at det tas eller publiseres bilder, film eller lydopptak av pasienten.
Aldring og helse ser flere problemer knyttet til en slik utvidelse av helsepersonellets mandat. Bruk og publisering av bilder, film og lyd kan etter vår mening ikke anses som en del av «helsehjelpen» i helsepersonelloven § 3. Kontakten helsepersonell har med pasienten, både i omfang og over tid, er svært varierende. Som utvalget selv sier er publisering av materiell i media noe annet enn medisinsk faglige vurderinger som ligger til grunn for helsehjelp. Vi ser derfor ikke at helsepersonell er de nærmeste til å vurdere hva pasienten ville ha ønsket når det gjelder eksponering i media.
Det er vanskelig å se begrunnelsen for å utvide helsepersonellets kompetanseområde. Det skaper et skille mellom de som mottar og de som ikke mottar helsehjelp, hvor utvalget nå legger opp til at det avgjørende for om det skal publiseres bilder i media av personer over 18 år som ikke er samtykkekompetente, er om de mottar helsehjelp eller ikke. Når helsepersonell, som behandler en pasient i kortere eller lengre perioder, samtykker på vegne av en pasient, er det også et spørsmål om hvordan dette stiller seg i forhold til adgangen til å trekke et samtykke tilbake. Dette gjelder særlig hvor helsepersonellet ikke lenger behandler en pasient etter at samtykke til publisering i media er gitt. Vi kan ikke se at dette er nærmere omtalt i forslag til veileder.
Utvalget sier i sitt høringsforslag at det må presumeres at de samme vurderinger som ligger til grunn for bruk av pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6, må gjelde ved vurdering av om helsepersonell kan samtykke på vegne av pasienten over 18 år til publisering av bilder, lydopptak og film. De angir likevel ikke hva som er konkret hjemmel. I og med at § 4-6 gjelder ved somatisk helsehjelp, stiller vi spørsmål ved om helsepersonell/nærmeste pårørende til personer i psykiatrien er ment å ha tilsvarende mandat. Det kan også stilles spørsmål ved avgrensningen som er gjort mot helsehjelp. Hva da med personer over 18 år uten samtykkekompetanse som ikke mottar helsehjelp, men som på dagtid oppholder seg på institusjoner sammen med personer som mottar helsehjelp. Dette kan være aktuelt for personer som har vedtak på dagaktivitet.
Nærmeste pårørende mandat
Utvalget skriver på side 75 at «Litt avhengig av situasjonen vil det også være nødvendig å innhente samtykke fra de pårørende». Det utdypes imidlertid ikke i hvilke situasjoner det kan være nødvendig å innhente samtykke fra pårørende når personen med manglende samtykke er over 18 år. Vi kan heller ikke se at det er omtalt nærmere i NOUen kapittel 12.
Med unntak av helseforskningsloven, finnes det ingen bestemmelser i dagens helselovgivning som gir nærmeste pårørende adgang til å samtykke til helsehjelp på vegne av personer over 18 år som ikke er samtykkekompetente. De skal, når det er mulig, rådføres, men avgjørelsen av hvilken helsehjelp som skal ytes, ligger hos helsepersonellet. Når utvalget ikke klargjør i hvilke situasjoner det er aktuelt at nærmeste pårørende skal samtykke, har vi grunn til å tro at dette kommer til å skape store ulikheter i praksis når det gjelder innhenting av pårørendes samtykke. Det er heller ikke problematisert hva som skjer dersom helsepersonell og nærmeste pårørende er uenige i slike situasjoner.
Medienes er ansvarlig for å innhente samtykke og kan bli holdt strafferettslig ansvarlig ved krenkelse av privatlivets fred.
For mindreårige barn vil det som hovedregel være personen(e) med foreldreansvar som samtykker til at barnet kan eksponeres i media. Dette følger av barneloven § 30 som regulerer foresattes rett og plikt til å ta avgjørelser som angår barnets personlige forhold. Barnets alder og modenhet vil også virke inn på hva de med foreldreansvaret kan avgjøre. En tilsvarende hjemmel finnes i dag ikke for personer over 18 år, verken i personvernregelverket eller i helselovgivningen. I NOUen gis det ingen klar lovhjemmel for hvor samtykke på vegne av personer over 18 år til publisering av bilder, lydopptak eller film skal forankres. I utstrekning til dette uttaler også utvalget at det vil avhenge av situasjonen om det er helsepersonellet eller nærmeste pårørende som skal samtykke til publisering i det konkrete tilfelle. Aldring og helse stiller spørsmål ved hvordan en slik uavklart ansvarsfordeling mellom helsepersonell og nærmeste pårørende, samt mangel på klar lovhjemmel, stiller seg når media skal vurdere gyldigheten av et samtykke. Hvordan skal media vite at situasjonen krever at nærmeste pårørende samtykker eller at det er tilstrekkelig at helsepersonell har samtykket. Det fokuseres på medienes kontroll på helse- og omsorgssektoren, men det settes ingen grenser for bruken av bilder, lydopptak og filmer som helsepersonell/nærmeste pårørende kan samtykke til. Er det for eksempel meningen at de kan samtykke til at bilder eller filmer av personer over 18 år som ikke har samtykkekompetanse, kan publiseres i kursmateriell eller annen utadrettet virksomhet?
Aldring og helse er videre usikre på hvordan helsepersonell/nærmeste pårørendes eventuelle adgang til å samtykke på vegne av personer over 18 år til bruk av bilder, lydopptak elle film i media, stiller seg i forhold til GDPR art 6 og 9.
Det er også viktig at vi viser at vi har tillit til de offentlig aktører som i dag fører tilsyn med helsesektoren, som Staten helsetilsyn, fylkesmannsembetene og UKOM. Landets kommuner har i dag egen varslingsplikt om alvorlige hendelser. I tillegg til dette har pasienter og pårørende fått egen varslingsrett direkte til Statens helsetilsyn, slik at man unngår at nødvendig situasjoner ikke meldes fordi de som skal varsle ikke overholder sine plikter.
Forslag til veileder. Merknader
Vi opplever at de merknader som kommer frem ovenfor angående medias bruk av bilder, lydopptak og film av personer over 18 år uten samtykkekompetanse, gjenspeiles i utvalgets forslag til veileder. Dette trekkes her frem ved følgende eksempel:
10 d. Samtykkekompetanse
Personer over 18 år samtykker selv til publisering, med mindre de mangler samtykkekompetanse. Hvis en ønsker å publisere bilder, film eller lydopptak av voksne personer som mangler samtykkekompetanse til slik publisering, må det vurderes om publisering er i personens interesse, og om personen sannsynligvis ville ha samtykket hvis vedkommende var samtykkekompetent. Det vil da være naturlig å snakke med personen selv, og med personens pårørende.
Ved bruken av ordet «en» klargjøres det ikke hvem som skal vurdere personens samtykkekompetanse og heller ikke hvem som kan samtykke på personens vegne.
Utformingen er generell og gjøres ingen avgrensning av virkeområdet, altså i hvilke situasjoner at det aktuelt at media kan publisere materiell av personer over 18 år som ikke er samtykkekompetente. Vi kan heller ikke se at dette går frem av veilederens øvrige bestemmelser.
Aldring og helse støtter generelt at befolkningen gis et innblikk i det som skjer i helsesektoren, men dette må skje i tråd med helserettslige regler, som samtykke og arbeidsmiljørettslige reguleringer. Billedtaking, lyd- eller filmopptak må ikke gjennomføres der helsepersonellet opplever at dette hindrer deres ivaretakelse av taushetsplikten eller muligheten til å gi forsvarlig helsehjelp. En slik tilnærming vil også støtte opp under prinsippet om personsentrert omsorg.
Aldring og helse står ikke på listen over høringsinstanser, men vi tillater oss allikevel å kommentere på denne høringen. Våre innspill er konsentrert til de deler av høringen som omhandler medias publisering av bilder, lydopptak og film i helse- og omsorgssektoren av personer over 18 år uten samtykkekompetanse.
På grunn av sin karakter, er det flere handlinger som kun kan gjennomføres når personen selv samtykker til dette, som opprettelse/endring av testament, stemme ved politiske valg og organdonasjon. Vurderes det at personen mangler samtykkekompetanse til slike handlinger, er det ingen som kan samtykke på vegne av personen. I denne forbindelse kan det nevnes, som utvalget selv trekker frem på side 75, at det i dagens lovverk ikke finnes bestemmelser i personopplysningsregelverket eller åndsverkloven som gir andre adgang til å samtykke til kontakt med media på vegne av myndige personer som mangler samtykkekompetanse. For personer som mottar helsehjelp, mener utvalget at det er gode grunner som taler for at helsepersonell, med en parallell til de vurderinger som gjøres ved pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6, skal kunne samtykke til at media kan ta og publisere bilder, lydopptak og film av pasienter over 18 år som ikke selv er samtykkekompetente. Aldring og helse er skeptiske til de vurderinger som her gjøres og har følgende innspill og spørsmål knyttet til en slik utvidende forståelse av helsepersonellets ansvarsområde, og hvordan taushetsplikten forstås i slike situasjoner.
Omfanget av «helsehjelp»
Helsehjelp er i helsepersonelloven § 3 tredje ledd, definert som «…enhver handling som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleie- og omsorgsformål og som utføres av helsepersonell.» Begrepet har et medisinsk element, og innebærer at ikke enhver handling vil kvalifiseres som helsehjelp selv om handlingen for eksempel skjer overfor en pasient som oppholder seg på helseinstitusjon. I forlengelsen av dette er bruk og publisering av bilder, film og lydopptak på sin side vesensforskjellig fra de nevnte handlinger som omfattes av helsehjelp i helsepersonelloven § 3 tredje ledd.
Uavhengig av om media ønsker å gi et innblikk i utforming eller utførelsen av helsehjelp i en konkret institusjon el. så er helsehjelp og medienes bruk/publisering av bilder, film og lydopptak regulert av to ulike rettsområder. Det er da også ulike hensyn som gjør seg gjeldende avhengig av om det er snakk om helsehjelp eller medieformidling. Dette har også utvalget selv vært inne på i sin omtale av «Vurdering og tap av samtykkekompetanse», hvor utvalget påpeker at det å samtykke til helsehjelp ikke er «det samme som samtykke til å bli med i et TV-program eller til at sykehuset legger ut bilder av en pasient på sosiale medier». I NOUen er det særlig lagt vekt på at media skal få innsyn i hva som foregår i helse- og omsorgssektoren slik at de kan føre en viss kontroll med det som foregår. Som det også er påpekt vil institusjoner, som sykehjem, være beboernes egne hjem. Dersom beboeren ikke vurderes til å være samtykkekompetent når det kommer til publisering i media, er det vanskelig for Aldring og helse å se hvordan helsepersonell skal ha adgang til å ta slike vurderinger på beboerens vegne. Vi kan ikke se at dette har noe med helsehjelp til den enkelte å gjøre og da heller ikke at «det er nærliggende å legge vekt på de samme hensyn som i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6». Vi stiller også spørsmål ved de vurderinger utvalget har gjort knyttet opp til taushetsplikten og at dette er et hensyn som kan veies mot ytringsfriheten.
På bakgrunn av dette mener Aldring og helse at det må være klart at bruk og publisering av bilder, film og lydopptak er handlinger som ikke faller inn under begrepet «helsehjelp». Unntaket er der bilder, film og lydopptak er tatt i faglig sammenheng, et forhold som ikke behandles av utvalget i denne NOUen.
Helsepersonellet mandat
Utvalget uttaler at det ved spørsmål om å ta eller dele bilder, film eller lydopptak av en person som ikke er samtykkekompetent, er nærliggende å vektlegge de samme hensyn som etter pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6. Bestemmelsen gjelder helsepersonellets adgang til å yte somatisk helsehjelp til personer over 18 år uten samtykkekompetanse som ikke motsetter seg helsehjelpen. Som utvalget påpeker, kan helsepersonell, etter bestemmelsens andre ledd, gi helsehjelp som innebærer et alvorlig inngrep for pasienten der vedkommende ikke er samtykkekompetent dersom et slikt inngrep antas å være i pasientens interesse og det er sannsynlig at pasienten ville gitt tillatelse til slik hjelp. Nærmeste pårørende skal, dersom det er mulig, rådføres om hva pasienten ville ønsket i den aktuelle situasjon. Bestemmelsen bygger med andre ord på at helsepersonell kan yte helsehjelp på bakgrunn av et antatt (presumert) samtykke. Utvalget trekker så linjer fra helsepersonellets adgang til å yte somatisk helsehjelp etter pbrl. § 4-6 og utvider deres mandat til å omfatte en adgang for helsepersonell til å samtykke på pasientens vegne til at det tas eller publiseres bilder, film eller lydopptak av pasienten.
Aldring og helse ser flere problemer knyttet til en slik utvidelse av helsepersonellets mandat. Bruk og publisering av bilder, film og lyd kan etter vår mening ikke anses som en del av «helsehjelpen» i helsepersonelloven § 3. Kontakten helsepersonell har med pasienten, både i omfang og over tid, er svært varierende. Som utvalget selv sier er publisering av materiell i media noe annet enn medisinsk faglige vurderinger som ligger til grunn for helsehjelp. Vi ser derfor ikke at helsepersonell er de nærmeste til å vurdere hva pasienten ville ha ønsket når det gjelder eksponering i media.
Det er vanskelig å se begrunnelsen for å utvide helsepersonellets kompetanseområde. Det skaper et skille mellom de som mottar og de som ikke mottar helsehjelp, hvor utvalget nå legger opp til at det avgjørende for om det skal publiseres bilder i media av personer over 18 år som ikke er samtykkekompetente, er om de mottar helsehjelp eller ikke. Når helsepersonell, som behandler en pasient i kortere eller lengre perioder, samtykker på vegne av en pasient, er det også et spørsmål om hvordan dette stiller seg i forhold til adgangen til å trekke et samtykke tilbake. Dette gjelder særlig hvor helsepersonellet ikke lenger behandler en pasient etter at samtykke til publisering i media er gitt. Vi kan ikke se at dette er nærmere omtalt i forslag til veileder.
Utvalget sier i sitt høringsforslag at det må presumeres at de samme vurderinger som ligger til grunn for bruk av pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6, må gjelde ved vurdering av om helsepersonell kan samtykke på vegne av pasienten over 18 år til publisering av bilder, lydopptak og film. De angir likevel ikke hva som er konkret hjemmel. I og med at § 4-6 gjelder ved somatisk helsehjelp, stiller vi spørsmål ved om helsepersonell/nærmeste pårørende til personer i psykiatrien er ment å ha tilsvarende mandat. Det kan også stilles spørsmål ved avgrensningen som er gjort mot helsehjelp. Hva da med personer over 18 år uten samtykkekompetanse som ikke mottar helsehjelp, men som på dagtid oppholder seg på institusjoner sammen med personer som mottar helsehjelp. Dette kan være aktuelt for personer som har vedtak på dagaktivitet.
Nærmeste pårørende mandat
Utvalget skriver på side 75 at «Litt avhengig av situasjonen vil det også være nødvendig å innhente samtykke fra de pårørende». Det utdypes imidlertid ikke i hvilke situasjoner det kan være nødvendig å innhente samtykke fra pårørende når personen med manglende samtykke er over 18 år. Vi kan heller ikke se at det er omtalt nærmere i NOUen kapittel 12.
Med unntak av helseforskningsloven, finnes det ingen bestemmelser i dagens helselovgivning som gir nærmeste pårørende adgang til å samtykke til helsehjelp på vegne av personer over 18 år som ikke er samtykkekompetente. De skal, når det er mulig, rådføres, men avgjørelsen av hvilken helsehjelp som skal ytes, ligger hos helsepersonellet. Når utvalget ikke klargjør i hvilke situasjoner det er aktuelt at nærmeste pårørende skal samtykke, har vi grunn til å tro at dette kommer til å skape store ulikheter i praksis når det gjelder innhenting av pårørendes samtykke. Det er heller ikke problematisert hva som skjer dersom helsepersonell og nærmeste pårørende er uenige i slike situasjoner.
Medienes er ansvarlig for å innhente samtykke og kan bli holdt strafferettslig ansvarlig ved krenkelse av privatlivets fred.
For mindreårige barn vil det som hovedregel være personen(e) med foreldreansvar som samtykker til at barnet kan eksponeres i media. Dette følger av barneloven § 30 som regulerer foresattes rett og plikt til å ta avgjørelser som angår barnets personlige forhold. Barnets alder og modenhet vil også virke inn på hva de med foreldreansvaret kan avgjøre. En tilsvarende hjemmel finnes i dag ikke for personer over 18 år, verken i personvernregelverket eller i helselovgivningen. I NOUen gis det ingen klar lovhjemmel for hvor samtykke på vegne av personer over 18 år til publisering av bilder, lydopptak eller film skal forankres. I utstrekning til dette uttaler også utvalget at det vil avhenge av situasjonen om det er helsepersonellet eller nærmeste pårørende som skal samtykke til publisering i det konkrete tilfelle. Aldring og helse stiller spørsmål ved hvordan en slik uavklart ansvarsfordeling mellom helsepersonell og nærmeste pårørende, samt mangel på klar lovhjemmel, stiller seg når media skal vurdere gyldigheten av et samtykke. Hvordan skal media vite at situasjonen krever at nærmeste pårørende samtykker eller at det er tilstrekkelig at helsepersonell har samtykket. Det fokuseres på medienes kontroll på helse- og omsorgssektoren, men det settes ingen grenser for bruken av bilder, lydopptak og filmer som helsepersonell/nærmeste pårørende kan samtykke til. Er det for eksempel meningen at de kan samtykke til at bilder eller filmer av personer over 18 år som ikke har samtykkekompetanse, kan publiseres i kursmateriell eller annen utadrettet virksomhet?
Aldring og helse er videre usikre på hvordan helsepersonell/nærmeste pårørendes eventuelle adgang til å samtykke på vegne av personer over 18 år til bruk av bilder, lydopptak elle film i media, stiller seg i forhold til GDPR art 6 og 9.
Det er også viktig at vi viser at vi har tillit til de offentlig aktører som i dag fører tilsyn med helsesektoren, som Staten helsetilsyn, fylkesmannsembetene og UKOM. Landets kommuner har i dag egen varslingsplikt om alvorlige hendelser. I tillegg til dette har pasienter og pårørende fått egen varslingsrett direkte til Statens helsetilsyn, slik at man unngår at nødvendig situasjoner ikke meldes fordi de som skal varsle ikke overholder sine plikter.
Forslag til veileder. Merknader
Vi opplever at de merknader som kommer frem ovenfor angående medias bruk av bilder, lydopptak og film av personer over 18 år uten samtykkekompetanse, gjenspeiles i utvalgets forslag til veileder. Dette trekkes her frem ved følgende eksempel:
10 d. Samtykkekompetanse
Personer over 18 år samtykker selv til publisering, med mindre de mangler samtykkekompetanse. Hvis en ønsker å publisere bilder, film eller lydopptak av voksne personer som mangler samtykkekompetanse til slik publisering, må det vurderes om publisering er i personens interesse, og om personen sannsynligvis ville ha samtykket hvis vedkommende var samtykkekompetent. Det vil da være naturlig å snakke med personen selv, og med personens pårørende.
Ved bruken av ordet «en» klargjøres det ikke hvem som skal vurdere personens samtykkekompetanse og heller ikke hvem som kan samtykke på personens vegne.
Utformingen er generell og gjøres ingen avgrensning av virkeområdet, altså i hvilke situasjoner at det aktuelt at media kan publisere materiell av personer over 18 år som ikke er samtykkekompetente. Vi kan heller ikke se at dette går frem av veilederens øvrige bestemmelser.
Aldring og helse støtter generelt at befolkningen gis et innblikk i det som skjer i helsesektoren, men dette må skje i tråd med helserettslige regler, som samtykke og arbeidsmiljørettslige reguleringer. Billedtaking, lyd- eller filmopptak må ikke gjennomføres der helsepersonellet opplever at dette hindrer deres ivaretakelse av taushetsplikten eller muligheten til å gi forsvarlig helsehjelp. En slik tilnærming vil også støtte opp under prinsippet om personsentrert omsorg.