Person som ikke har oppgitt navn (171349)

Det vises til Finansdepartementets høring om forslag til ny lov om inn- og utførsel av varer og ny lov om tollavgift.

Undertegnede som ønsker å være anonym har god kjennskap til tollmyndighetenes regelverk og virksomhet. Det bemerkes innledningsvis at departementet foreslår å splitte dagens regelverk som befinner seg i én lov på tre lover. I tillegg til forslaget til de to ovennevnte lovene foreslår departementet å flytte tollfritak til merverdiavgiftsloven.

Stortinget bør være oppmerksom på at de foreslåtte lovforslagene vil fjerne det norske tollregelverket fra det som er en felles internasjonal forståelse av faget og innføre en kunstig sammensmelting med skatteretten, noe det ikke er faglig eller praktisk grunnlag for. De største feilene i departementets forslag innebærer at tollen skilles ut i en egen tollavgiftslov som ikke tar utgangspunkt i tollretten, men i skatteforvaltningsloven, og flytting av tollfritak fra tolloven til merverdiavgiftsloven. Forslaget synes å bunne i et ønske om å tilpasse tollregelverket til skatteretten og innføre en skattefastsettelsesmodell på tollområdet, noe det ikke er faglig grunnlag for. Dette innebærer et stort drastisk skifte i hvordan man tilnærmer seg tollfaget, og det er oppsiktsvekkende at departementet ikke omtaler dette eksplisitt i høringsnotatet.

Tollfaget er internasjonalt, og det norske regelverket gjennomfører en lang rekke internasjonale konvensjoner. Det er svært viktig at Norge har et regelverk som er i samsvar med våre viktigste handelspartnere og hvordan disse forstår tollfaget. Å skille ut tollen i en egen lov og plassere tollfritakene i merverdiavgiftsloven vil skape et svært vanskelig tilgjengelig regelverk som i tillegg ikke har noe grunnlag i den praktiske virkeligheten.

Stortinget bør også være oppmerksom på at departementet legger til grunn en rekke feil faktiske og rettslige forutsetninger og påstander. Departementet påstår blant annet at tollen har historisk lav betydning, at tollkontroller kan målrettes etter hvorvidt formålet er kontroll med vareførsel eller kontroll med beregning og fastsetting av tollavgift, at tollfritak følger av unntak fra plikten til å levere deklarasjon, at tollmyndighetene ikke treffer enkeltvedtak i forbindelse med deklarering av varer og at det kan settes likhetstegn mellom skatteretten og tollretten, herunder mellom kravet på betaling av skatt, avgift og toll og grunnlaget. Dette er er lett påviselige feil som likevel er alvorlige, siden det er vanskelig å se at det vil være noe grunnlag for departementets forslag hvis man retter disse forutsetningene.

I denne forbindelse bør departementets forslag ses i sammenheng med de siste års grep som er gjort i Tolletaten med oppgave- og personaloverføring til Skatteetaten, omorganisering i tråd med Skatteetatens organisering og nå forslag om innføring av en tollavgiftslov etter modell av skatteforvaltningsloven samt flytting av tollfritak til merverdiavgiftsloven. Det stilles spørsmål ved om dette er en del av en total sammenslåing av Tolletaten og Skatteetaten, men at Finansdepartementet gjør det stykkevis og delt for å omgå stortingsbehandling.

Departementet skriver i høringsbrevet at målet med forslaget er å få et «oppdatert regelverk som er tilpasset Tolletatens ansvarsområder». Undertegnede minner om at det er ingenting ved den vareførselen som tollmyndighetene skal kontrollere som endret seg ved innføringen av utsatt avregning for merverdiavgiften i 2017. Gjeldende tollov er kun 10 år gammel, har i det store og det hele fungert godt, og en revidering av reglene burde tatt utgangspunktet i denne. Hvis departementets forslag blir vedtatt vil det gi Norge et tollregelverk som blir svært vanskelig tilgjengelig, dårlig tilpasset både tollfaget og den praktiske virkeligheten og vil skille seg sterkt fra andre lands regler.

Stortinget bør stille spørsmål ved om de foreliggende lovforslagene er et ledd i en total sammenslåing av Tolletaten og Skatteetaten, men at departementet gjør det etappevis for å omgå Stortingsbehandling. Undertegnede minner om at Stortinget i 1994 sa nei til det såkalte ROSA-prosjektet om å slå sammen Toll- og Skatteetatens arbeidsoppgaver.

Tollfaget er som nevnt internasjonalt og har lange tradisjoner. Det foreligger således klare retningslinjer fra Internasjonale organisasjoner som blant annet verdens Tollorganisasjon, internasjonale avtaler og «best practice» fra andre land som viser hvordan tollmyndighetene bør være organisert og hvordan regelverket skal og bør være.

Tolletaten har siden 2014 vært gjennom en rekke endringer i form av oppgave- og personaloverføring fra Tolletaten til Skatteetaten, omorganisering og nå forslag om lovendringer uten at undertegnede kan se at det har vært faglig grunnlag i nevnte kilder for noen av endringene.

Oppgaveoverføringen fra Tolletaten til Skatteetaten med tilhørende opptrukket grensesnitt kan ikke gjenfinnes i noe annet land, og undertegnede kan ikke se at det finnes faglig grunnlag noe sted for det grensesnittet som er mellom Toll- og Skatteetaten i dag (Se nærmere nedenfor). Det samme gjelder personaloverføringen som ble gjort i den forbindelse, hvor store deler av Tolletatens etterkontrollressurser ble overført til Skatteetaten. Dette på tross av at det er anerkjent og grundig dokumentert at etterkontroll er den mest effektive metoden for å sikre etterlevelse av tollregelverket, og at andre land øker disse ressursene i stedet for å minimere dem. Dette svekket drastisk Tolletatens evne til å kontrollere vareførselen effektivt. Det er påfallende hvordan dette kunne skje uten større oppmerksomhet.

Til dette kommer at Tolletaten omorganiseres i blant annet divisjoner og får en oppbygging som minner påfallende mye om Skatteetatens organisasjon. Undertegnede kan heller ikke her se at det er vist til troverdige kilder noe sted som begrunnelse for en slik organisering.

Begrunnelsen for lovforslagene som er sendt på høring er svært tynn, inneholder mange feil forutsetninger og argumenterer i det vesentlige med samordning med Skatteforvaltningsloven. Undertegnede stiller derfor spørsmål ved om dette gjøres for at det på et senere tidspunkt skal være enklere å slå sammen Toll- og Skatteetaten.

En grunnleggende bærebjelke i tollretten er at den som innfører og utfører varer må søke om tollmyndighetenes godkjenning før man kan disponere over varene. Dette grunnleggende prinsippet og forståelsen av tollretten deles av Norge og alle andre land og tollunioner undertegnede kjenner til. Ved sitt forslag fraviker departementet dette og innfører i realiteten en skattefastsettelsesmodell, noe undertegnede mener er ulogisk og vil gi svært uheldige virkninger. En skattefastsettelsesmodell innebærer at man i stedet for en søknadsmodell med deklarasjon, har en egenerklæring som får direkte rettsvirkning ved egenfastsettelse.

Det er oppsiktsvekkende at departementet ikke omtaler dette paradigmeskiftet og bruddet med internasjonal forståelse av tollretten eksplisitt i høringsnotatet.

Det er imidlertid gjennomgående i høringsnotatet at departementet har fjernet begrepet «søknad» og andre deler av lovteksten som klargjør at tollmyndighetene gir en tillatelse til å disponere over varen. Dette synes å være gjort i hensikt, for å kopiere skatteretten og gjennomføre egenfastsettelse av tollekspedisjonen. Tilsvarende er åpenbart gjort for fastsettelse av tollavgift i forslaget til tollavgiftslov. I henhold til departementets forslag kan en deklarant disponere over en vare når «tollprosedyren er fullført». Dette vil innebære at det ikke lenger er nødvendig å avvente tollmyndighetenes vedtak før varen tas i bruk.

Undertegnede viser til gjeldende tollov § 1-1 hvor det fremgår at tollmyndighetene gir tillatelse i forbindelse med tollekspedisjon, § 4-10 hvor den som vil disponere over en vare som ikke er fortollet «plikter å innhente tollmyndighetenes tillatelse på forhånd», og «tollmyndighetene kan avvise en deklarasjon inntil alle pliktige dokumenter eller opplysninger er fremlagt» og § 4-11 hvor enhver som vil utføre en vare plikter å innhente tollmyndighetenes tillatelse før varen utføres, og slik tillatelse gis etter søknad ved deklarasjon.

Til sammenligning sier departementet i høringsnotatet punkt 6.4.2 at man ikke ser behov for å presisere at deklarasjon er nødvendig for å disponere over vare, at det ikke ser grunn til å videreføre en regel om at tollmyndighetene kan avvise en deklarasjon inntil alle pliktige dokumenter eller opplysninger er fremlagt.

Når departementet i tillegg benytter formuleringen «… og de nødvendige tillatelser for innførsel av varen foreligger …», kan dette vanskelig leses på noen annen måte enn at andre myndigheter kan nekte en innførsel, men ikke tollmyndighetene.

Denne grunnleggende og omfattende endringen fra at tollmyndighetene gjennom tollekspedisjonen gir en tillatelse, og til at importøren selv foretar tollekspedisjonen, er ikke omtalt i høringsnotatet.

Lovforslagene til departementet er basert på en rekke feil faktiske og rettslige forutsetninger. Noen ser ut til å skyldes manglende kunnskap om tollfaget, mens andre er så enkle å påvise at det virker som departementet snakker mot bedre vitende. Felles for dem alle er imidlertid at de bidrar å skape et feil inntrykk av at skatterett og tollrett er det samme. Det er alvorlig at et departement feilinformerer om viktige forutsetninger for lovforslagene og på den måten fører Stortinget bak lyset.

For det første skaper departementet i høringsnotatet et gjennomgående feil inntrykk av at tollen har historisk lav betydning. Departementet skriver for eksempel i punkt 1.2 at tollavgiftsloven «forventes å ha en mer begrenset betydning enn vareførselsloven, ettersom det i dag bare er toll på noen tekstilvarer samt på landbruksvarer som er begrunnet i tollvernet.» Videre i punkt 4.1 skriver departementet at med «unntak av landbruksvarer, ilegges i dag toll på et fåtall varer ved innførsel til Norge». I punkt 4.2.1 skriver departementet «(…) og den historiske utviklingen hvor toll i mindre grad ilegges ved innførsel av varer til Norge (…). I følge Statistisk Sentralbyrås database har imidlertid statens tollinntekter jevnt over steget fra om lag 690 millioner kroner i 1980 til om lag 3,2 milliarder kroner i 2018. I dagens uoversiktlige internasjonale situasjon med blant annet Brexit og Donald Trump er det fullt mulig at toll vil spille en enda større rolle som virkemiddel i fremtiden.

Når det gjelder tollens betydning er det også viktig å ikke kun se på hva som faktisk betales i toll, men også på tollfritakene. Etter det undertegnede kjenner til utgjør årlige tollfritak for fiskefor om lag 22 milliarder kroner.

En av forutsetningene som ser ut til å danne et viktig grunnlag for departementets forslag om å innføre en egen tollavgiftslov er påstanden om at kontrollbestemmelsene kan «målrettes etter hvorvidt formålet er kontroll med vareførsel eller kontroll med beregning og fastsetting av tollavgift» (høringsnotatets punkt 5.2).

Dette er feil, og det er ikke slik tollmyndigheter hverken i Norge eller noe annet land kontrollerer vareførselen. Tolletatens kontrollmetoder baserer seg på retningslinjer som er utarbeidet på grunnlag av tollfaglige metoder og som også alle andre tollmyndigheter i verden baserer seg på. I motsetning til hva departementet forutsetter er det ingen kontroller som målrettes mot beregning og fastsetting av tollavgift alene, nettopp fordi denne ikke står på egne ben, men er en integrert del av og et produkt av hvordan vareførselen deklareres. Kontroll av om innførsel av varer har foregått korrekt og kontroll av om det er fastsatt korrekt toll og avgifter, utføres nøyaktig samtidig og på samme måte siden dette er integrerte størrelser og kontrollen skal gjennomføres med tilstrekkelig kvalitet.

Kontroller gjennomføres som en sammenhengende prosess av flere forhold for å kunne fastslå korrekt faktum i den enkelte sak. Alle kontroller starter på bakgrunn av en «kontrollimpuls» som kan være risikovurdering, tips, oppfølging av tidligere forhold, nyhetsoppslag osv.

Hvis tollmyndighetene for eksempel får et tips om feilklassifisering av et produkt med en bestemt smak, må tollmyndighetene vurdere om de skal kontrollere kun den deklarerte smaken eller også andre smaker, om man skal kontrollere lignende produkter importør har, hvilken periode kontrollen bør avgrenses til og om det er innført varer som ikke er deklarert i det hele tatt. (Det siste spørsmålet er i de fleste tilfeller minst like interessant som å kun kontrollere den «synlige» importen.) Under kontrollen blir tolldeklarasjonene gjennomgått, siden det er her opplysninger om vareførselen og grunnlaget for tollen fremgår. Ved kontroll av deklarasjonene avdekkes også ofte at det er deklarert feil tollverdi, at det ikke er deklarert fraktkostnader eller at det er begått brudd på restriksjonsbestemmelser.

Kontrollen av vareførselen og tollen henger altså uløselig sammen. Å late som at kontroll av vareførsel er noe annet enn kontroll av toll og derfor trenger en annen målretting er feil og viser mangel på grunnleggende kunnskap om tollmyndigheters virkelighet og arbeidsmetoder. Det er alvorlig når slik mangel på sentral kunnskap blir en forutsetning for så store lovendringer som det her er snakk om.

Det er gjennomgående i departementets forslag at man kopierer skatteforvaltningsloven og setter likhetstegn mellom skatteretten og tollretten og mellom kravet på betaling av skatt, avgift og toll og grunnlaget. Departementet tar således utgangspunkt i selve tollbeløpet og merverdiavgiftsbeløpet som skal betales og lar denne forståelsen forsvare en egen lov om tollavgift og flytting av tollfritak fra tollregelverket til merverdiavgiftsregelverket. Tollbeløpet og merverdiavgiftsbeløpet står imidlertid ikke på egne ben, og er kun produkter av hva som deklareres eller ikke deklareres i forbindelse med vareførselen. Det er tolldeklarasjonen og grunnlaget for toll, avgift og fritak for disse som deklareres og kontrolleres og ikke toll-/avgiftsbeløpet eller fritaket i seg selv. Denne forståelsen hersker det ingen uenighet om internasjonalt, og det har formodningen mot seg at det norske Finansdepartementet har oppnådd en innsikt som ingen andre har gjort tidligere.

Det er grunnleggende forskjeller mellom toll- og skatteretten som Finansdepartementet hopper helt over i sitt forslag til nye regler. Dette er fundamentale og anerkjente forskjeller som både internasjonalt, i juridisk teori og av domstolene, og har blitt fremhevet som viktige grunner til at de to regelsettene aldri vil kunne smelte sammen slik Finansdepartementet foreslår.

De viktigste forskjellene mellom toll- og skatteretten går ut på at mens tollretten kun regulerer varer, så regulerer skatteretten både varer, tjenester, finansiering, immaterielle rettigheter og eiendom. Tollretten er transaksjonsbasert, noe som innebærer at hver enkelt vare må deklareres riktig. Skatteretten er derimot basert på oppsamling av opplysninger og periodevise avregninger. Endelig har tollretten fastsettelse ved innførselstidspunktet eller innenfor bestemte perioder etter innførsel. I skatteretten skjer derimot fastsettelse ved «tilbakeblikk» opptil år etter at begivenheten har funnet sted.

Ved deklarering av toll er det dessuten ofte faktiske vurderinger av den enkelte vare og det enkelte produkt som må gjøres. Det vil si at tollmyndighetene må innhente vareprøver for å kunne ta stilling til de vurderingene som gjøres av den tollpliktige.

Dette er forhold som departementet ser helt bort fra i forslaget og ikke en gang nevner.

Forslaget til tollavgiftslov bærer preg av kunstig tilpasning til reglene i skatteforvaltningsloven som vil gi feil og urettferdige utslag i praksis. Eksempler på dette finner man i forslag til tollavgiftslov § 9-2 (melding for tollavgift), § 9-3 (fastsetting og beregning av tollavgift), § 9-4 (endring av egenfastsetting), § 11-2 (frister for endring av tollavgiftsfastsetting), §§ 12-3 og 12-4. På denne bakgrunn blir det derfor feil når departementet skriver i høringsnotatets punkt 5.2 at «Toll har klare likhetstrekk med merverdiavgift og særavgifter som oppstår ved innførsel av varer (…)».

En annen feiloppfatning som ser ut til å danne grunnlag for departementets forslag er det departementet i høringsnotatets punkt 7.7.1 omtaler som «Tollavgiftsfritak som følge av unntak fra plikten til å levere deklarasjon etter vareførselsloven § 4-1». Det er feil. Tollavgiftsfritak følger ikke av unntak fra deklarasjonsplikten. Avgjørende for om en vareførsel kommer inn under fritaket, vil dels bero på vareslaget, og dels på andre forhold, som bruksegenskaper eller visse egenskaper eller kjennetegn ved brukeren av varen, jf. Ot.prp. nr. 58 (2006-2007) side 54. De fleste tollfritakene gjennomfører dessuten internasjonale avtaler. Av denne grunn blir det også feil å plassere tollfritak i merverdiavgiftsloven, siden de forholdene som bestemmer fritakene er tollrettslige og tollfaglige vurderinger.

I høringsnotatet pkt. 7.10.3 hevder departementet at det ikke treffes enkeltvedtak etter forvaltningsloven i de tilfellene hvor tollmyndighetene gir tillatelse til fri disponering (etter søknad, det vil si ved deklarering). Departementet legger til grunn at tollkravet i praksis fastsettes ved en egenfastsettingsmodell. Her legger departementet igjen en feil forutsetning til grunn som synes å være gjort for å tilpasse tollretten til skatteretten.

I tollretten gjelder imidlertid et selvdeklareringsprinsipp (deklarasjon = søknad) og ikke egenfastsetting.

Det følger for eksempel av toll. § 4-10 første ledd at enhver som vil disponere over en vare som ikke er fortollet, plikter å innhente «tollmyndighetenes tillatelse» på forhånd. Videre følger det av annet ledd at søknad om slik tillatelse som nevnt i første ledd «gis ved at varen deklareres». En deklarasjon er altså en søknad og ikke en fastsetting. Ved fremleggelse av slik søknad gjelder det såkalte selvdeklareringsprinsippet, som innebærer at den som inngir søknaden selv samler inn alle opplysninger, bearbeider dem og avgir opplysningene til tollmyndighetene. Tollmyndighetene vil deretter vurdere og som (som oftest) legge disse opplysningene til grunn når eventuell toll skal fastsettes. Tollmyndighetene kan altså godta deklarasjonen som den er, eller avvise den og be om ytterligere dokumentasjon, jf. § 4-25 tredje ledd. I tillegg har tollmyndighetene mulighet til å endre deklarerte opplysninger hvis det er grunn til å tro at disse er feil, jf. toll. § 7-6 om tollmyndighetenes adgang til å endre deklarert beregningsgrunnlag. Dette er endringer som kan finne sted før fortolling og før toll er fastsatt.

I Ot.prp.nr. 58 (2006-2007) s. 48 står det følgende om § 4-10: «Første ledd slår fast et selvdeklareringsprinsipp. Dette innebærer at den som vil disponere over en vare som ikke er fortollet, av eget tiltak må søke tollmyndighetene om tillatelse». Det fremgår videre på s. 63 i kommentarer til kapittel 7 som omhandler regler om fastsettelse av tollen. «Uttrykket «fastsettelse» sikter til det forhold at tollskyldneren (eller annen debitor for tollkravet) mottar opplysning fra tollmyndighetene om det beløp som tollen utgjør for vedkommende vareførsel. Et fastsettelsesvedtak vil i utgangspunktet innebære plikter og rettigheter for et privat rettssubjekt, og dermed omfattes av definisjonen av enkeltvedtak i forvaltningsloven § 2, hvis ikke annet er bestemt. Reglene om fastsettelse må imidlertid anvendes under hensyn til et selvdeklareringsprinsipp og til elektroniske deklareringsrutiner. Eksempelvis vil et fastsettelsesvedtak som formidles over linje fra tollmyndighetene tilbake til deklaranten, være betinget av at den inngitte deklarasjonen er korrekt». Det slås altså fast i forarbeidende til gjeldende lov at tollmyndighetene fatter fastsettelsesvedtak om toll. Da gir det ikke mening når departementet påstår det motsatte.

Det er i denne sammenheng viktig å merke seg at privatpersoner hverken klassifiserer varer eller fastsetter tollverdi. Privatpersoner regner således heller ikke ut selve tollbeløpet. Privatpersoner er like fullt pliktige til å avgi alle opplysninger om varen som er nødvendig for at tollmyndighetene skal kunne fastsette korrekte toll og avgifter. Selv om næringsdrivende gjør dette selv (deklarerer tollverdi etc.) som en del av søknaden (deklarasjonen), er disse likevel avhengig av tollmyndighetenes godkjenning av deklarasjonen (herunder aksept av deklarert beregningsgrunnlag) for at toll er å anse som fastsatt/vedtatt. Det vises videre til Prop. 38 L (2015-2016) kap. 15 hvor det uttales følgende om «vedtaksmodellen»: «Etter «vedtaksmodellen» fastsetter myndighetene skatten ved at de treffer et vedtak basert på opplysninger innrapportert av den skattepliktige selv eller tredjeparter». Dette er i tråd med slik toll fastsettes i dag. At toll i dag fastsettes ved tollmyndighetenes vedtak vises også ved at tollskyldner må søke om refusjon (omberegning), og at tollmyndighetene må fatte vedtak for å endre tollen som er betalt. Reglene for slik endring, herunder frister, er i dag regulert i toll. §§ 12-11 og 12-12. Av overskriftene i disse bestemmelsene, går det frem at de omhandler endring av «tollmyndighetenes vedtak».

I forbindelse med innføringen av TVINN ble utredningen «Elektronisk datautveksling i tollforvaltningen: rettslige spørsmål knyttet til TVINN» laget. I vedlegg om forholdet til forvaltningslovens regler om enkeltvedtak uttaler professor dr juris Jon Bing følgende: «Når en deklarasjon frigjøres, er det klart at dette er et enkeltvedtak – det spiller en rolle for deklarantens rettigheter, ved frigjøringen får deklaranten tollkvittering eller utleveringsattest og kan ta de fortollede varene inn på lager for videre omsetning i landet» (undertegnedes understreking).

På dette grunnlaget er det ingen tvil om at toll fastsettes ved tollmyndighetenes vedtak, og ikke ved egenfastsetting slik departementet hevder.

Som nevnt ovenfor er det påfallende hvordan store deler av Tolletatens etterkontrollressurser kunne bli overført til Skatteetaten i forbindelse med oppgave- og personaloverføringen, på tross av at det er grundig dokumentert at etterkontroll er det mest effektive virkemiddelet for å sikre etterlevelse av tollregelverket. Det er derfor også påfallende hvordan departementet i høringsnotatet gjennomgående har et ensidig fokus på grensekontroll og ikke nevner etterkontroll med et ord.

Internasjonal handel jobber opp mot stramme tidsfrister, og det ligger nasjonale økonomiske fordeler i å frigi varer raskt og effektivt på grensen. Størstedelen av internasjonal handel er dessuten organisert i store konserner med globale nettverk og kompliserte forretningsstrukturer og forsyningskjeder. Dokumentasjonen som er tilgjengelig og kan legges frem på innførselstidspunktet gir derfor ikke alltid det fulle bildet og sammenhengen i en kommersiell transaksjon, noe som er nødvendig for blant annet å kunne fastslå korrekt, tollverdi, klassifisering og opprinnelse. Også i forbindelse med kontroll av restriksjonsbelagte varer er det svært nyttig å kontrollere i ettertid av grensepassering. Etterkontroll er videre en forutsetning for å kunne legge til rette for handelsfasilitering og forenklinger i forbindelse med grensepassering som for eksempel autoriserte økonomiske operatører (AEO). Endelig er etterkontroll et viktig instrument for veiledning av næringslivet, noe som igjen bedrer etterlevelsen av reglene. Både Verdens Tollorganisasjon (WCO) og andre store organisasjoner anbefaler derfor at tollmyndighetene fokuserer sin kontrollvirksomhet til tiden etter grensepassering, mens grensekontrollene forbeholdes utvalgte og målrettede kontroller. WCO anbefaler alle medlemsland å følge retningslinjene slik at man er sikret å ha en praksis som er i tråd med moderne tollfaglige teknikker og medlemslandenes erfaringer.

Undertegnede vet at det er stilt spørsmål fra stortingsrepresentanter om Tolletatens ressurssituasjon, og det kan synes som at Stortinget ikke har blitt informert korrekt i den forbindelse.