Høringssvar fra Barne-, ungdoms og familiedirektoratet
Vi viser til høringsnotat av 3. juli 2019, vedrørende forslag til endringer i Utlendingsforskriften.
I høringsnotatet foreslås blant annet en endring i utlendingsforskriften § 17 d som åpner for at Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE) kan anmode om opplysninger fra barnevernsmyndighetene. Barnevernsmyndighetene skal på slik anmodning gi nødvendige opplysninger om hjelpetiltak, akuttiltak, omsorgsovertakelse, fratakelse av foreldreansvar, adopsjon og samvær etter barnevernsloven som berører søkeren, søkerens familiemedlemmer eller andre personer i søkerens husstand. Det kan anmodes om slike opplysninger i sak om visum, beskyttelse, oppholdstillatelse på grunn sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket, familieinnvandring og utvisning. Etter gjeldende rett kan barnevernsmyndighetene kun gi taushetsbelagte opplysninger til UDI og UNE etter samtykke (som regel fra foreldrene) og i tilfeller der dette fremmer barnevernets oppgaver i den enkelte sak.
Hvilke opplysninger kan innhentes?
Barne-, ungdoms og familiedirektoratet ser at opplysninger i en barnevernssak vil kunne ha betydning i mange saker som behandles av UDI og UNE. I mange tilfeller vil være til barnets beste at disse opplysningene fremkommer i forbindelse med saksbehandlingen. Vi savner imidlertid en nærmere drøftelse av hvilke opplysninger som kan kreves utlevert og på hvilken måte dette skal skje.
Etter forskriftsteksten kan det innhentes opplysninger om hjelpetiltak, akuttiltak, omsorgsovertakelse, fratakelse av foreldreansvar, adopsjon og samvær etter barnevernsloven . Dette omfatter alle saker hvor barnevernstjenesten eller fylkesnemnda har fattet vedtak om tiltak etter barnevernloven. Ordlyden omfatter alle typer vedtak, enten det gjelder hjelpetiltak som er ønsket av foreldrene og/eller barnet, eller såkalte tvangsvedtak som er fattet mot deres vilje av fylkesnemnd eller domstol. Opplysninger om undersøkelsessaker etter barnevernloven § 4-3 vil ikke være omfattet, med mindre undersøkelsen er avsluttet og det er fattet vedtak om tiltak. Undersøkelser som pågår eller som er henlagt uten vedtak faller utenfor ordlyden.
Barnevernssaker inneholder en rekke dokumenter med svært sensitive personopplysninger, først og fremst om barnet og foreldrene. Mange av dokumentene vil være utarbeidet av barneverntjenesten selv, som undersøkelsesrapporter, vedtak og referater fra møter og samtaler med barnet og foreldrene. Disse dokumentene inneholder i mange tilfeller opplysninger som er gitt i fortrolighet av barnet selv eller foreldrene, ut fra et ønske om at barnevernstjenesten skal gi nødvendig hjelp. De er gitt i visshet om at barnevernstjenesten har en streng taushetsplikt, og at opplysningene ikke vil tilflyte andre. Barneverntjenesten har også, på visse vilkår, adgang til å pålegge andre instanser å utlevere ellers taushetsbelagt informasjon. En barnevernssak vil som oftest omfatte personsensitive dokumenter som er innhentet fra helsetjenester, politiet, barnehage, skole og andre.
Når andre organer gis mulighet til å kreve personsensitive og strengt taushetsbelagte opplysninger utlevert, kan dette bidra til å undergrave barn og foreldres tillit til barneverntjenesten. Andre organers adgang til å innhente opplysninger bør derfor ikke gjøres videre enn det som er strengt nødvendig ut fra formålet.
Slik forskriftsteksten er utformet, legger vi til grunn at utlendingsmyndighetene ikke kan kreve å få utlevert dokumenter i en barnevernssak. Det er opplysninger om nærmere bestemte forhold som kan innhentes. Vi legger videre til grunn at barneverntjenesten vil kunne vurdere hvordan disse opplysningene skal gis – om det skal gis innsyn i utvalgte dokumenter, eller om de aktuelle opplysningene skal sammenstilles i et eget dokument. Vi mener dette burde vært tydeliggjort i høringsnotatet.
Begrepet «barnevernsmyndighetene»
I forskriftsteksten benyttes begrepet barnevernsmyndighetene . Dette begrepet benyttes ikke i barnevernloven, som i stedet omtaler kommunale barneverntjenester og statlige barnevernmyndigheter. De statlige barnevernmyndighetene består av Barne- og familiedepartementet, Barne-, ungdoms- og familieetaten (herunder Barne-, ungdoms og familiedirektoratet) og fylkesmennene, jf. barnevernloven § 2-2.
En vanlig språklig forståelse av barnevernsmyndighetene , er at det omfatter alle myndighetsorganer på barnevernsfeltet. Dette vil, i tillegg til kommunale barnevernstjenester, inkludere statlige barnevernsmyndigheter - fra departementet og ned til den enkelte barnevernsinstitusjon. Det omfatter også fylkesmennene, og det kan argumenteres for at det omfatter fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker, som fatter vedtak i tvangssaker etter barnevernloven.
Vi anbefaler at begrepet «barnevernsmyndighetene» ikke benyttes, og at plikten til å utgi opplysninger i stedet legges til de kommunale barnevernstjenestene. Det er først og fremst disse tjenestene som har opplysninger om hjelpetiltak, akuttiltak, omsorgsovertakelse, fratakelse av foreldreansvar, adopsjon og samvær etter barnevernsloven .
Vi viser til høringsnotat av 3. juli 2019, vedrørende forslag til endringer i Utlendingsforskriften.
I høringsnotatet foreslås blant annet en endring i utlendingsforskriften § 17 d som åpner for at Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE) kan anmode om opplysninger fra barnevernsmyndighetene. Barnevernsmyndighetene skal på slik anmodning gi nødvendige opplysninger om hjelpetiltak, akuttiltak, omsorgsovertakelse, fratakelse av foreldreansvar, adopsjon og samvær etter barnevernsloven som berører søkeren, søkerens familiemedlemmer eller andre personer i søkerens husstand. Det kan anmodes om slike opplysninger i sak om visum, beskyttelse, oppholdstillatelse på grunn sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket, familieinnvandring og utvisning. Etter gjeldende rett kan barnevernsmyndighetene kun gi taushetsbelagte opplysninger til UDI og UNE etter samtykke (som regel fra foreldrene) og i tilfeller der dette fremmer barnevernets oppgaver i den enkelte sak.
Hvilke opplysninger kan innhentes?
Barne-, ungdoms og familiedirektoratet ser at opplysninger i en barnevernssak vil kunne ha betydning i mange saker som behandles av UDI og UNE. I mange tilfeller vil være til barnets beste at disse opplysningene fremkommer i forbindelse med saksbehandlingen. Vi savner imidlertid en nærmere drøftelse av hvilke opplysninger som kan kreves utlevert og på hvilken måte dette skal skje.
Etter forskriftsteksten kan det innhentes opplysninger om hjelpetiltak, akuttiltak, omsorgsovertakelse, fratakelse av foreldreansvar, adopsjon og samvær etter barnevernsloven . Dette omfatter alle saker hvor barnevernstjenesten eller fylkesnemnda har fattet vedtak om tiltak etter barnevernloven. Ordlyden omfatter alle typer vedtak, enten det gjelder hjelpetiltak som er ønsket av foreldrene og/eller barnet, eller såkalte tvangsvedtak som er fattet mot deres vilje av fylkesnemnd eller domstol. Opplysninger om undersøkelsessaker etter barnevernloven § 4-3 vil ikke være omfattet, med mindre undersøkelsen er avsluttet og det er fattet vedtak om tiltak. Undersøkelser som pågår eller som er henlagt uten vedtak faller utenfor ordlyden.
Barnevernssaker inneholder en rekke dokumenter med svært sensitive personopplysninger, først og fremst om barnet og foreldrene. Mange av dokumentene vil være utarbeidet av barneverntjenesten selv, som undersøkelsesrapporter, vedtak og referater fra møter og samtaler med barnet og foreldrene. Disse dokumentene inneholder i mange tilfeller opplysninger som er gitt i fortrolighet av barnet selv eller foreldrene, ut fra et ønske om at barnevernstjenesten skal gi nødvendig hjelp. De er gitt i visshet om at barnevernstjenesten har en streng taushetsplikt, og at opplysningene ikke vil tilflyte andre. Barneverntjenesten har også, på visse vilkår, adgang til å pålegge andre instanser å utlevere ellers taushetsbelagt informasjon. En barnevernssak vil som oftest omfatte personsensitive dokumenter som er innhentet fra helsetjenester, politiet, barnehage, skole og andre.
Når andre organer gis mulighet til å kreve personsensitive og strengt taushetsbelagte opplysninger utlevert, kan dette bidra til å undergrave barn og foreldres tillit til barneverntjenesten. Andre organers adgang til å innhente opplysninger bør derfor ikke gjøres videre enn det som er strengt nødvendig ut fra formålet.
Slik forskriftsteksten er utformet, legger vi til grunn at utlendingsmyndighetene ikke kan kreve å få utlevert dokumenter i en barnevernssak. Det er opplysninger om nærmere bestemte forhold som kan innhentes. Vi legger videre til grunn at barneverntjenesten vil kunne vurdere hvordan disse opplysningene skal gis – om det skal gis innsyn i utvalgte dokumenter, eller om de aktuelle opplysningene skal sammenstilles i et eget dokument. Vi mener dette burde vært tydeliggjort i høringsnotatet.
Begrepet «barnevernsmyndighetene»
I forskriftsteksten benyttes begrepet barnevernsmyndighetene . Dette begrepet benyttes ikke i barnevernloven, som i stedet omtaler kommunale barneverntjenester og statlige barnevernmyndigheter. De statlige barnevernmyndighetene består av Barne- og familiedepartementet, Barne-, ungdoms- og familieetaten (herunder Barne-, ungdoms og familiedirektoratet) og fylkesmennene, jf. barnevernloven § 2-2.
En vanlig språklig forståelse av barnevernsmyndighetene , er at det omfatter alle myndighetsorganer på barnevernsfeltet. Dette vil, i tillegg til kommunale barnevernstjenester, inkludere statlige barnevernsmyndigheter - fra departementet og ned til den enkelte barnevernsinstitusjon. Det omfatter også fylkesmennene, og det kan argumenteres for at det omfatter fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker, som fatter vedtak i tvangssaker etter barnevernloven.
Vi anbefaler at begrepet «barnevernsmyndighetene» ikke benyttes, og at plikten til å utgi opplysninger i stedet legges til de kommunale barnevernstjenestene. Det er først og fremst disse tjenestene som har opplysninger om hjelpetiltak, akuttiltak, omsorgsovertakelse, fratakelse av foreldreansvar, adopsjon og samvær etter barnevernsloven .