Hovedhensynet bak brukthandelloven er å forebygge omsetning av stjålne eller ulovlig mottatte brukte gjenstander, samt å forenkle politiets arbeid med å oppspore slike gjenstander. Departementet vurderer å oppheve loven.
For næringsdrivende går forpliktelsene i loven ut på å søke om tillatelse til å kjøpe brukte og kasserte ting med sikte på salg. Ytterligere forpliktelser følger av forskriftene.
Det er for det første vanskelig å vurdere hvor store kostnader næringslivet er påført, ettersom det ikke er gitt opplysninger om hvor mange som er registrert (eller burde vært registrert). Likevel er det åpenbart at en opphevelse eller innskrenkninger av loven vil redusere de administrative kostnadene for bedriftene.
Begrunnelsen for forslaget om opphevelse eller endringer av brukthandelloven er i hovedsak basert på at omsetningsmønsteret for brukte gjenstander har endret seg, særlig slik at mange varer selges ved fjernhandel uten en fysisk butikk der kundene undersøker varen. Det er lagt til grunn at loven kan hindre nye forretningsmodeller, fordi loven forutsetter at handel "skjer i en fysisk butikk". Slik vi oppfatter departementet, er det blant annet overgangen til at privatpersoner selv selger brukte gjenstander som gjør at bevillingssystemet gir en dårligere oversikt over brukthandel enn tidligere. Denne reduserte nytten kan etter departementets vurdering tilsi at loven oppheves.
Brukthandelloven inngår i en mer omfattende regulering av tyveri, heleri og hvitvasking. Tyveri regnes som et primærlovbrudd, mens heleriforbudet rammer etterfølgende atferd på en eller annen måte. Hvitvaskingsforbudet rammer bistand blant annet i forbindelse med tyveri og heleri. Selv med nytt omsetningsmønster mener vi at den forebyggende og avdekkende effekten av brukthandelloven neppe er redusert noe særlig når det gjelder næringsdrivende. Næringsdrift er per definisjon aktivitet av et visst omfang og en viss varighet, og kan derfor fortsatt utgjøre en risiko for systematisk helerivirksomhet.
Selv om selve handelen i større grad enn tidligere gjøres utenfor fysiske butikker, vil varene fortsatt måtte befinne seg et sted, og den næringsdrivende vil fortsatt ha en fysisk adresse. Vi er derfor usikker på om det er helt treffende at loven "hindrer" nye forretningsmodeller, selv om det kan være behov for å endre loven for å tilpasse den til disse nye forretningsmodellene.
Vi er enig i at lovgivningen ikke bør hindre eller gjøre det vanskelig med gjenbruk av gjenstander. Særlig når det gjelder gjenstander med ganske lav verdi og som er enkle og billige å transportere, har netthandel aktualisert handel mellom privatpersoner. For brukte gjenstander med høy verdi – kapitalgjenstander – er det mindre nærliggende å snakke om "gjenbruk". Dyre gjenstander har alltid hatt restverdi, og kassasjon har ikke nødvendigvis vært noe alternativ. Imidlertid har handelsplattformer effektivisert salg til privatpersoner fra både næringsdrivende og andre privatpersoner.
Samtidig vil mange privatpersoner foretrekke å kjøpe kapitalgjenstander fra profesjonelle forhandlere, som gir større sannsynlighet for at varen har tilstrekkelig kvalitet.
Alt i alt vil vi tro at de endringene det er vist til i høringsnotatet neppe har endret den risikoen for systematisk heleri og hvitvasking som loven skal bidra til å forebygge og avdekke.
Ved oppgjør med ikke-sporbare betalingsmidler – dvs. kontanter – er hvitvaskingsrisikoen høyere enn ellers. Det er derfor innført et forbud mot å ta imot kontantbeløp høyere enn 40 000 kroner for forhandlere. Skatteetaten har tilsyn med etterlevelsen.
Vi mener at brukthandelloven fortsatt bør gjelde ved omsetning av kapitalgjenstander. Grensen bør antagelig være den samme som for kontantforbudet. Ved å begrense lovens anvendelsesområde vil brukthandel med mindre beløp falle utenfor samtidig som virksomheter med større risiko for systematisk heleri fortsatt må søke om bevilling. Når antall bevillingshavere går ned, blir kostnadene for både de næringsdrivende og politiet lavere. Færre bevillingshavere vil gjøre at politiets ressurser kan målrettes. Bevillingssystemet vil også kunne gjøre at det blir lettere for Skatteetaten å plukke ut kontrollobjekter hvis de har tilgang til registrene.
For næringsdrivende går forpliktelsene i loven ut på å søke om tillatelse til å kjøpe brukte og kasserte ting med sikte på salg. Ytterligere forpliktelser følger av forskriftene.
Det er for det første vanskelig å vurdere hvor store kostnader næringslivet er påført, ettersom det ikke er gitt opplysninger om hvor mange som er registrert (eller burde vært registrert). Likevel er det åpenbart at en opphevelse eller innskrenkninger av loven vil redusere de administrative kostnadene for bedriftene.
Begrunnelsen for forslaget om opphevelse eller endringer av brukthandelloven er i hovedsak basert på at omsetningsmønsteret for brukte gjenstander har endret seg, særlig slik at mange varer selges ved fjernhandel uten en fysisk butikk der kundene undersøker varen. Det er lagt til grunn at loven kan hindre nye forretningsmodeller, fordi loven forutsetter at handel "skjer i en fysisk butikk". Slik vi oppfatter departementet, er det blant annet overgangen til at privatpersoner selv selger brukte gjenstander som gjør at bevillingssystemet gir en dårligere oversikt over brukthandel enn tidligere. Denne reduserte nytten kan etter departementets vurdering tilsi at loven oppheves.
Brukthandelloven inngår i en mer omfattende regulering av tyveri, heleri og hvitvasking. Tyveri regnes som et primærlovbrudd, mens heleriforbudet rammer etterfølgende atferd på en eller annen måte. Hvitvaskingsforbudet rammer bistand blant annet i forbindelse med tyveri og heleri. Selv med nytt omsetningsmønster mener vi at den forebyggende og avdekkende effekten av brukthandelloven neppe er redusert noe særlig når det gjelder næringsdrivende. Næringsdrift er per definisjon aktivitet av et visst omfang og en viss varighet, og kan derfor fortsatt utgjøre en risiko for systematisk helerivirksomhet.
Selv om selve handelen i større grad enn tidligere gjøres utenfor fysiske butikker, vil varene fortsatt måtte befinne seg et sted, og den næringsdrivende vil fortsatt ha en fysisk adresse. Vi er derfor usikker på om det er helt treffende at loven "hindrer" nye forretningsmodeller, selv om det kan være behov for å endre loven for å tilpasse den til disse nye forretningsmodellene.
Vi er enig i at lovgivningen ikke bør hindre eller gjøre det vanskelig med gjenbruk av gjenstander. Særlig når det gjelder gjenstander med ganske lav verdi og som er enkle og billige å transportere, har netthandel aktualisert handel mellom privatpersoner. For brukte gjenstander med høy verdi – kapitalgjenstander – er det mindre nærliggende å snakke om "gjenbruk". Dyre gjenstander har alltid hatt restverdi, og kassasjon har ikke nødvendigvis vært noe alternativ. Imidlertid har handelsplattformer effektivisert salg til privatpersoner fra både næringsdrivende og andre privatpersoner.
Samtidig vil mange privatpersoner foretrekke å kjøpe kapitalgjenstander fra profesjonelle forhandlere, som gir større sannsynlighet for at varen har tilstrekkelig kvalitet.
Alt i alt vil vi tro at de endringene det er vist til i høringsnotatet neppe har endret den risikoen for systematisk heleri og hvitvasking som loven skal bidra til å forebygge og avdekke.
Ved oppgjør med ikke-sporbare betalingsmidler – dvs. kontanter – er hvitvaskingsrisikoen høyere enn ellers. Det er derfor innført et forbud mot å ta imot kontantbeløp høyere enn 40 000 kroner for forhandlere. Skatteetaten har tilsyn med etterlevelsen.
Vi mener at brukthandelloven fortsatt bør gjelde ved omsetning av kapitalgjenstander. Grensen bør antagelig være den samme som for kontantforbudet. Ved å begrense lovens anvendelsesområde vil brukthandel med mindre beløp falle utenfor samtidig som virksomheter med større risiko for systematisk heleri fortsatt må søke om bevilling. Når antall bevillingshavere går ned, blir kostnadene for både de næringsdrivende og politiet lavere. Færre bevillingshavere vil gjøre at politiets ressurser kan målrettes. Bevillingssystemet vil også kunne gjøre at det blir lettere for Skatteetaten å plukke ut kontrollobjekter hvis de har tilgang til registrene.