Norsk Presseforbund (NP) er fellesorganet for norske medier i etiske og redaksjonelt faglige spørsmål. Norsk Redaktørforening (NR) er en landsomfattende sammenslutning av redaktører i alle typer medier. Norsk Journalistlag (NJ) er organisasjonen for redaksjonelle medarbeidere, herunder ledere og frilansere, som har journalistikk som yrke.
Vi viser til høring fra Samferdselsdepartementet med forslag til lovforankring av EUs nye basisforordning om flysikkerhet (forordning 2018/1139) og nye regler for ubemannede luftfartøy (droner). Våre kommentarer knytter seg først og fremst til droner og hvordan lovverket kan og bør tilrettelegge for medienes bruk av droner i journalistisk virksomhet.
Innledningsvis vil vi understreke at droner er et viktig journalistisk verktøy av flere grunner:
For det første ved å gjøre det mulig med visuell dokumentasjon av steder og situasjoner som ellers ville vært vanskelig å skaffe. Dermed bidrar droner også til tryggere arbeidsforhold for journalister og fotografer som dekker f.eks. naturkatastrofer, politiaksjoner og andre risikofylte begivenheter. Videre er det både enklere og rimeligere å filme ved hjelp av droner, enn å bruke heisekraner eller leie helikoptre for å skaffe tilsvarende dokumentasjon. Endelig kan man også få bildedokumentasjon på et tidligere tidspunkt i en hendelse, fordi det å sende opp en drone ofte er raskere enn andre verktøy fra lufta. Kameradroner fyller sånn sett en voksende nisje i den redaksjonelle virksomheten.
Samlet styrker dette informasjonsflyten ut i samfunnet. Å få dokumentert hendelser visuelt er noe annet enn å få noe gjenfortalt, og gir ofte et mer korrekt bilde av situasjonen enn andre beskrivelser. Videre kan det også bidra til å gi mer informasjon i en sak, fordi man sikrer seg bilder på et tidlig tidspunkt. Dette er helt i tråd med medienes samfunnsoppdrag. Mediene har en viktig oppgave i å opplyse om og vise fram hendelser i samfunnet. Derfor er også medienes researchfase gitt rettslig vern etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) art. 10 og Grunnloven § 100, begge om ytringsfrihet. Dette følger bla. av EMD Dammann c. Suisse (2006) og EMDs storkammeravgjørelse i Magyar Helsinki Bizottsag v. Hungary (2016). Det følger av dette at det å nekte mediene å dokumentere hendelser, for eksempel gjennom filming, kan utgjøre et ulovlig inngrep i ytringsfriheten. Det var for eksempel tilfellet i EMD-saken Schweizerische Radio- und Fernsehgesellschaft v. Switzerland (2012), som gjaldt et TV-selskap som ønsket å intervjue og filme en kvinne som var innsatt i fengsel. Hun var dømt for et mye omtalt mord, og hevdet sin uskyld. Den innsatte ønsket selv å medvirke til dokumentaren, men fengselet nektet å slippe inn pressen. I saken la EMD til grunn at å nekte TV-selskapet å filme inne i fengselet og intervjue den innsatte utgjorde et inngrep i ytringsfriheten. Vi mener dette er et viktig hensyn som må ligge til grunn i vurderingen av alle type begrensninger i dronebruk, ikke minst når man viser til «andre grunner» og «viktige samfunnsinteresser» som grunnlag for begrensninger og restriksjoner.
Samtidig er det selvsagt at droner som journalistisk verktøy ikke skal gå på bekostning av flysikkerheten. Droner skal f.eks. ikke bevege seg over flyplasser. Dette er hendelser som i verste fall kan påføre andre stor skade, og skal bare ikke skje. Det er likeledes udiskutabelt at dronejournalistikk ikke skal gå ut over søk, rednings- eller politiarbeid. Lovverket må - sammen med føringer i forarbeidene – sikre at det foretas konkrete vurderinger for hver restriksjon, fast eller midlertidig, ut ifra legitime hensyn, og at en del av denne vurderingen også er medienes mulighet til å ivareta sitt samfunnsoppdrag og retten til å motta informasjon. Som en følge av dette mener vi man kan komme frem til mellomløsninger, slik man gjør i domstolene, der journalistiske medier får dispensasjon fra et forbud eller en restriksjon, enten alle, eller via «pool-ordninger» som vi er godt vant med på bakkenivå. Dette vil kunne ivareta behovet for en viss kontroll og begrensning av luftrommet, samtidig som at det tilrettelegge for at mediene kan ivareta sin samfunnsoppgave, i tråd med EMK art 10 og Grunnloven § 100.
Vi mener gjeldende praksis ikke i tilstrekkelig grad tar inn over seg dette. Vi får stadig nye forskrifter med ytterligere restriksjonsområder, som begrenser pressens arbeidsvilkår. Ett eksempel er Luftfartstilsynet forskrift fra desember i fjor om opprettelse av åtte permanente restriksjonsområder ved Oslo, Akershus og Buskerud . Formålet er, ifølge forskriften selv, «å opprette åtte permanente restriksjonsområder over Oslo-området som ansvarlig politimyndighet kan aktivere for å ivareta viktige samfunnsmessige interesser».
Det er vanskelig å lese denne blankofullmakten som annet enn et ønske om å etablere områdene for sikkerhets skyld, i tilfelle de skal aktiveres uten at de alminnelige kravene for restriksjoner er oppfylt. Særlig bekymringsfullt er det at i høringsnotatet til forskriften ble det ikke ble vist til én begrunnelse for inngrepene, og heller ikke trukket frem erfaringsmessige problemer uten en slik forskrift.
Det finnes mange eksempler på saker der det etter vårt syn er opprettet for strenge restriksjoner, uten at det kan begrunnes godt nok i sikkerhet, som for eksempel:
*Helikopterulykken på Turøy i 2016, der det gjaldt et forbud på 5,5 kilometer i 9 dager etter at redningsaksjonen var over.
*Jemtland-saken der Innlandet Politidistrikt opprettet fly- og droneforbud i en radius på 5000 meter fra Ellevsætervegen 641 og i en flyhøyde på 2000 fot i fire dager. Den saken endte (etter klage fra presseorganisasjonene) med at NRK etablerte en poolordning og distribuerte bilder til de andre redaksjonene.
*I forbindelse med Vinstra-drapet, der en 16 år gammel jente ble drept, ble det innført luftromsrestriksjoner for RPAS 2500 m radius horisontalt og 2500 fot vertikalt fra åstedet. Forbudet ble altså formulert slik at det ikke gjaldt andre luftfartøy, slik at hvis man hadde ønsket det eller hadde råd, så kunne mediene ha leid helikoptre og hengt f.eks. i 600 fot og fotografert rett over åstedet.
På bakgrunn av våre innspill over har vi følgende kommentarer til to av forslagene:
Vi viser til høring fra Samferdselsdepartementet med forslag til lovforankring av EUs nye basisforordning om flysikkerhet (forordning 2018/1139) og nye regler for ubemannede luftfartøy (droner). Våre kommentarer knytter seg først og fremst til droner og hvordan lovverket kan og bør tilrettelegge for medienes bruk av droner i journalistisk virksomhet.
Innledningsvis vil vi understreke at droner er et viktig journalistisk verktøy av flere grunner:
For det første ved å gjøre det mulig med visuell dokumentasjon av steder og situasjoner som ellers ville vært vanskelig å skaffe. Dermed bidrar droner også til tryggere arbeidsforhold for journalister og fotografer som dekker f.eks. naturkatastrofer, politiaksjoner og andre risikofylte begivenheter. Videre er det både enklere og rimeligere å filme ved hjelp av droner, enn å bruke heisekraner eller leie helikoptre for å skaffe tilsvarende dokumentasjon. Endelig kan man også få bildedokumentasjon på et tidligere tidspunkt i en hendelse, fordi det å sende opp en drone ofte er raskere enn andre verktøy fra lufta. Kameradroner fyller sånn sett en voksende nisje i den redaksjonelle virksomheten.
Samlet styrker dette informasjonsflyten ut i samfunnet. Å få dokumentert hendelser visuelt er noe annet enn å få noe gjenfortalt, og gir ofte et mer korrekt bilde av situasjonen enn andre beskrivelser. Videre kan det også bidra til å gi mer informasjon i en sak, fordi man sikrer seg bilder på et tidlig tidspunkt. Dette er helt i tråd med medienes samfunnsoppdrag. Mediene har en viktig oppgave i å opplyse om og vise fram hendelser i samfunnet. Derfor er også medienes researchfase gitt rettslig vern etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) art. 10 og Grunnloven § 100, begge om ytringsfrihet. Dette følger bla. av EMD Dammann c. Suisse (2006) og EMDs storkammeravgjørelse i Magyar Helsinki Bizottsag v. Hungary (2016). Det følger av dette at det å nekte mediene å dokumentere hendelser, for eksempel gjennom filming, kan utgjøre et ulovlig inngrep i ytringsfriheten. Det var for eksempel tilfellet i EMD-saken Schweizerische Radio- und Fernsehgesellschaft v. Switzerland (2012), som gjaldt et TV-selskap som ønsket å intervjue og filme en kvinne som var innsatt i fengsel. Hun var dømt for et mye omtalt mord, og hevdet sin uskyld. Den innsatte ønsket selv å medvirke til dokumentaren, men fengselet nektet å slippe inn pressen. I saken la EMD til grunn at å nekte TV-selskapet å filme inne i fengselet og intervjue den innsatte utgjorde et inngrep i ytringsfriheten. Vi mener dette er et viktig hensyn som må ligge til grunn i vurderingen av alle type begrensninger i dronebruk, ikke minst når man viser til «andre grunner» og «viktige samfunnsinteresser» som grunnlag for begrensninger og restriksjoner.
Samtidig er det selvsagt at droner som journalistisk verktøy ikke skal gå på bekostning av flysikkerheten. Droner skal f.eks. ikke bevege seg over flyplasser. Dette er hendelser som i verste fall kan påføre andre stor skade, og skal bare ikke skje. Det er likeledes udiskutabelt at dronejournalistikk ikke skal gå ut over søk, rednings- eller politiarbeid. Lovverket må - sammen med føringer i forarbeidene – sikre at det foretas konkrete vurderinger for hver restriksjon, fast eller midlertidig, ut ifra legitime hensyn, og at en del av denne vurderingen også er medienes mulighet til å ivareta sitt samfunnsoppdrag og retten til å motta informasjon. Som en følge av dette mener vi man kan komme frem til mellomløsninger, slik man gjør i domstolene, der journalistiske medier får dispensasjon fra et forbud eller en restriksjon, enten alle, eller via «pool-ordninger» som vi er godt vant med på bakkenivå. Dette vil kunne ivareta behovet for en viss kontroll og begrensning av luftrommet, samtidig som at det tilrettelegge for at mediene kan ivareta sin samfunnsoppgave, i tråd med EMK art 10 og Grunnloven § 100.
Vi mener gjeldende praksis ikke i tilstrekkelig grad tar inn over seg dette. Vi får stadig nye forskrifter med ytterligere restriksjonsområder, som begrenser pressens arbeidsvilkår. Ett eksempel er Luftfartstilsynet forskrift fra desember i fjor om opprettelse av åtte permanente restriksjonsområder ved Oslo, Akershus og Buskerud . Formålet er, ifølge forskriften selv, «å opprette åtte permanente restriksjonsområder over Oslo-området som ansvarlig politimyndighet kan aktivere for å ivareta viktige samfunnsmessige interesser».
Det er vanskelig å lese denne blankofullmakten som annet enn et ønske om å etablere områdene for sikkerhets skyld, i tilfelle de skal aktiveres uten at de alminnelige kravene for restriksjoner er oppfylt. Særlig bekymringsfullt er det at i høringsnotatet til forskriften ble det ikke ble vist til én begrunnelse for inngrepene, og heller ikke trukket frem erfaringsmessige problemer uten en slik forskrift.
Det finnes mange eksempler på saker der det etter vårt syn er opprettet for strenge restriksjoner, uten at det kan begrunnes godt nok i sikkerhet, som for eksempel:
*Helikopterulykken på Turøy i 2016, der det gjaldt et forbud på 5,5 kilometer i 9 dager etter at redningsaksjonen var over.
*Jemtland-saken der Innlandet Politidistrikt opprettet fly- og droneforbud i en radius på 5000 meter fra Ellevsætervegen 641 og i en flyhøyde på 2000 fot i fire dager. Den saken endte (etter klage fra presseorganisasjonene) med at NRK etablerte en poolordning og distribuerte bilder til de andre redaksjonene.
*I forbindelse med Vinstra-drapet, der en 16 år gammel jente ble drept, ble det innført luftromsrestriksjoner for RPAS 2500 m radius horisontalt og 2500 fot vertikalt fra åstedet. Forbudet ble altså formulert slik at det ikke gjaldt andre luftfartøy, slik at hvis man hadde ønsket det eller hadde råd, så kunne mediene ha leid helikoptre og hengt f.eks. i 600 fot og fotografert rett over åstedet.
På bakgrunn av våre innspill over har vi følgende kommentarer til to av forslagene: