Vi viser til Helse- og omsorgsdepartementets brev 8. april 2019 med vedlegg.
Justis- og beredskapsdepartementet har følgende merknader:
Myndigheten til å fjerne digitalt innhold Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) foreslår å legge myndigheten til å fjerne digitalt nettinnhold til domstolene. Justis- og beredskapsdepartementet (JD) har både i forbindelse med Barne- og likestillingsdepartementets (BLD) « Høring om håndheving av forbrukerlovgivning » i juni 2018 og senere, gitt uttrykk for at vi er imot en slik løsning, under henvisning til at domstolenes hovedoppgave er å løse rettslige tvister og prøve forvaltningsvedtak, og at forvaltningsavgjørelser bør treffes av forvaltningen.
Når det gjelder de økonomiske og administrative konsekvensene av gjennomføringen av CPC-forordningen for domstolene viser HOD i høringsbrevet til BLDs høringsbrev 28. juni 2018 punkt 11.3.1 og 11.3.2. JD har i flere sammenhenger påpekt at de økonomiske og administrative konsekvensene for domstolene, dersom domstolene gis myndighet til å fjerne digitalt nettinnhold, ikke er godt nok utredet. BLD har ikke kunnet gi tilfredsstillende informasjon som underbygger anslaget over hvor mange saker det vil kunne dreie seg om per år eller hvor omfattende disse sakene vil være. Det er anslått 5 - 10 saker i året, men dette anslaget hefter det stor usikkerhet ved. JD har videre gitt uttrykk for at kostnadene ved en domstolsbehandling vil avhenge av hvordan domstolsprosessen legges opp. Dersom myndigheten legges til domstolene, bør domstolene kompenseres for merutgiftene. JD fastholder dette.
Forordningen artikkel 9 nr. 4 bokstav a krever at håndhevingsorganene skal ha adgang til å vedta midlertidige tiltak for å unngå risiko for alvorlig skade på forbrukernes kollektive interesser. Behovet for en adgang til å treffe midlertidig vedtak om plikt for den næringsdrivende til å bringe en adferd til opphør bør vurderes, se et eksempel på en slik regulering i konkurranseloven § 12 siste ledd.
Håndhevingsorganene skal kunne gjennomføre nødvendige stedlige tilsyn, jf. forordningen artikkel 9 nr. 3 bokstav c. Håndhevingsorganene skal ha adgang til … alle lokaler, all grunn og alle transportmidler som den næringsdrivende som berøres av tilsynet, bruker for formål knyttet til vedkommendes nærings-, forretnings-, håndverks- eller yrkesvirksomhet …». Etter alkoholloven § 9-3 første ledd siste punktum kan Helsedirektoratet « … foreta slik gransking og besiktigelse som det finner nødvendig for å utføre sine gjøremål etter loven». § 9-3 bygger på gjeldende forordning nr. 2006/2004 om forbrukervernsamarbeid artikkel 4 nr. 6 (c), der det fastsettes at håndhevingsorganene skal ha adgang til å «gjennomføre nødvendige kontroller på stedet», uten noen nærmere presiseringer slik som i ny forordning. I forarbeidene bygges det på at håndhevingsorganene skal ha adgang til bedriftens private område, jf. Ot.prp. nr. 102 (2005-2006) punkt 3.4.2 og 3.4.3.4 sammenholdt med punkt 5 på s. 36. Ved gjennomføringen av gjeldende forordning artikkel 4 nr. 6 (c) i luftfartsloven la Samferdselsdepartementet dette til grunn. Samtidig la departementet til grunn at forordningen ikke krever at håndhevingsorganene skal ha adgang til kontroll av private boliger, jf. Ot. prp. nr. 9 (2006-2007) punkt 5.4.8.4 på s. 30 og punkt 8.2 på s. 88. Etter vårt syn rekker kontrolladgangen etter utkastet til alkoholloven § 9-3 første ledd annet punktum, som på dette punktet viderefører gjeldende bestemmelse, neppe like vidt som ny forordning artikkel 9 nr. 3 bokstav c krever.
Ordlyden i utkastet til alkoholloven § 9-3 første ledd annet punktum angir ikke hvilke personer som plikter å gi Helsedirektoratet adgang til lokaler m.m. Dette spørsmålet omtales heller ikke i særmerknadene, jf. høringsnotatet punkt 9.1. Spørsmålet omtales heller ikke i forarbeidene til gjeldende § 9-3 første ledd annet punktum, jf. Ot.prp. 102 (2005-2006) punkt 3.4.2, 3.4.3.4 og punkt 5 på s. 36. Hvilke personer som plikter å gi Helsedirektoratet adgang bør fremgå av lovbestemmelsen.
Tobakksskadeloven har straffebestemmelser som dekker brudd på pålegg i forbindelse med undersøkelser etter loven § 35, jf. tobakksskadeloven § 44. Straffebestemmelsen i alkoholloven § 10-1 første ledd dekker brudd på bestemmelser gitt i eller i medhold av alkoholloven. Hvorvidt brudd på lovreglene om håndheving- og tilsyn som skisseres i høringsnotatet skal omfattes av disse straffebestemmelsene, bør vurderes nærmere. I forbindelse med denne vurderingen viser vi til anbefalingene om bruk av straff og administrative sanksjoner i Prop. 62 L (2015-2016) punkt 6 og 7.
I Prop. 62 L (2015-2016) punkt 7.4.6 anbefales det med henblikk på administrative sanksjoner og straff at et mer inngripende virkemiddel ikke bør brukes hvis det samme målet kan nås med mindre inngripende virkemidler. Det bør vurderes om det skal være adgang til å ilegge tvangsmulkt for å sikre etterlevelse av pålegg om å gi opplysninger eller utlevere dokumenter og gjenstander etter alkoholloven § 9-3 og tobakksskadeloven § 35. Der formålet er å sikre fremtidig etterlevelse fremfor å reagere mot en fortidig overtredelse, kan tvangsmulkt være et mer hensiktsmessig alternativ enn straff og administrative sanksjoner.
Justis- og beredskapsdepartementet har følgende merknader:
Myndigheten til å fjerne digitalt innhold Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) foreslår å legge myndigheten til å fjerne digitalt nettinnhold til domstolene. Justis- og beredskapsdepartementet (JD) har både i forbindelse med Barne- og likestillingsdepartementets (BLD) « Høring om håndheving av forbrukerlovgivning » i juni 2018 og senere, gitt uttrykk for at vi er imot en slik løsning, under henvisning til at domstolenes hovedoppgave er å løse rettslige tvister og prøve forvaltningsvedtak, og at forvaltningsavgjørelser bør treffes av forvaltningen.
Når det gjelder de økonomiske og administrative konsekvensene av gjennomføringen av CPC-forordningen for domstolene viser HOD i høringsbrevet til BLDs høringsbrev 28. juni 2018 punkt 11.3.1 og 11.3.2. JD har i flere sammenhenger påpekt at de økonomiske og administrative konsekvensene for domstolene, dersom domstolene gis myndighet til å fjerne digitalt nettinnhold, ikke er godt nok utredet. BLD har ikke kunnet gi tilfredsstillende informasjon som underbygger anslaget over hvor mange saker det vil kunne dreie seg om per år eller hvor omfattende disse sakene vil være. Det er anslått 5 - 10 saker i året, men dette anslaget hefter det stor usikkerhet ved. JD har videre gitt uttrykk for at kostnadene ved en domstolsbehandling vil avhenge av hvordan domstolsprosessen legges opp. Dersom myndigheten legges til domstolene, bør domstolene kompenseres for merutgiftene. JD fastholder dette.
Forordningen artikkel 9 nr. 4 bokstav a krever at håndhevingsorganene skal ha adgang til å vedta midlertidige tiltak for å unngå risiko for alvorlig skade på forbrukernes kollektive interesser. Behovet for en adgang til å treffe midlertidig vedtak om plikt for den næringsdrivende til å bringe en adferd til opphør bør vurderes, se et eksempel på en slik regulering i konkurranseloven § 12 siste ledd.
Håndhevingsorganene skal kunne gjennomføre nødvendige stedlige tilsyn, jf. forordningen artikkel 9 nr. 3 bokstav c. Håndhevingsorganene skal ha adgang til … alle lokaler, all grunn og alle transportmidler som den næringsdrivende som berøres av tilsynet, bruker for formål knyttet til vedkommendes nærings-, forretnings-, håndverks- eller yrkesvirksomhet …». Etter alkoholloven § 9-3 første ledd siste punktum kan Helsedirektoratet « … foreta slik gransking og besiktigelse som det finner nødvendig for å utføre sine gjøremål etter loven». § 9-3 bygger på gjeldende forordning nr. 2006/2004 om forbrukervernsamarbeid artikkel 4 nr. 6 (c), der det fastsettes at håndhevingsorganene skal ha adgang til å «gjennomføre nødvendige kontroller på stedet», uten noen nærmere presiseringer slik som i ny forordning. I forarbeidene bygges det på at håndhevingsorganene skal ha adgang til bedriftens private område, jf. Ot.prp. nr. 102 (2005-2006) punkt 3.4.2 og 3.4.3.4 sammenholdt med punkt 5 på s. 36. Ved gjennomføringen av gjeldende forordning artikkel 4 nr. 6 (c) i luftfartsloven la Samferdselsdepartementet dette til grunn. Samtidig la departementet til grunn at forordningen ikke krever at håndhevingsorganene skal ha adgang til kontroll av private boliger, jf. Ot. prp. nr. 9 (2006-2007) punkt 5.4.8.4 på s. 30 og punkt 8.2 på s. 88. Etter vårt syn rekker kontrolladgangen etter utkastet til alkoholloven § 9-3 første ledd annet punktum, som på dette punktet viderefører gjeldende bestemmelse, neppe like vidt som ny forordning artikkel 9 nr. 3 bokstav c krever.
Ordlyden i utkastet til alkoholloven § 9-3 første ledd annet punktum angir ikke hvilke personer som plikter å gi Helsedirektoratet adgang til lokaler m.m. Dette spørsmålet omtales heller ikke i særmerknadene, jf. høringsnotatet punkt 9.1. Spørsmålet omtales heller ikke i forarbeidene til gjeldende § 9-3 første ledd annet punktum, jf. Ot.prp. 102 (2005-2006) punkt 3.4.2, 3.4.3.4 og punkt 5 på s. 36. Hvilke personer som plikter å gi Helsedirektoratet adgang bør fremgå av lovbestemmelsen.
Tobakksskadeloven har straffebestemmelser som dekker brudd på pålegg i forbindelse med undersøkelser etter loven § 35, jf. tobakksskadeloven § 44. Straffebestemmelsen i alkoholloven § 10-1 første ledd dekker brudd på bestemmelser gitt i eller i medhold av alkoholloven. Hvorvidt brudd på lovreglene om håndheving- og tilsyn som skisseres i høringsnotatet skal omfattes av disse straffebestemmelsene, bør vurderes nærmere. I forbindelse med denne vurderingen viser vi til anbefalingene om bruk av straff og administrative sanksjoner i Prop. 62 L (2015-2016) punkt 6 og 7.
I Prop. 62 L (2015-2016) punkt 7.4.6 anbefales det med henblikk på administrative sanksjoner og straff at et mer inngripende virkemiddel ikke bør brukes hvis det samme målet kan nås med mindre inngripende virkemidler. Det bør vurderes om det skal være adgang til å ilegge tvangsmulkt for å sikre etterlevelse av pålegg om å gi opplysninger eller utlevere dokumenter og gjenstander etter alkoholloven § 9-3 og tobakksskadeloven § 35. Der formålet er å sikre fremtidig etterlevelse fremfor å reagere mot en fortidig overtredelse, kan tvangsmulkt være et mer hensiktsmessig alternativ enn straff og administrative sanksjoner.