Oslo tingrett

Oslo tingrett vil i det videre kommentere den delen av høringsnotatet som gjelder domstolenes rolle og oppgaver, jf. høringsnotatet pkt. 5.7. Høringsuttalelsen må sees i sammenheng med den høringsrunden som har vært tidligere og som hadde høringsfrist 28. september 2018.

Oslo tingrett er noe skeptisk til departementets forslag om å tillegge domstolene oppgavene med å vurdere sakene om fjerning av digitalt innhold i form av ulovlig alkohol- og tobakksreklame.

Som påpekt i høringsnotatet må det i disse sakene foretas en interesseavveining mellom hensynet til informasjons- og ytringsfrihet og forbrukerrettigheter, der forholdsmessighet vil stå sentralt. Domstolene har lang erfaring med slike vurderinger, og rettssikkerhetsspørsmålene som vurderingene medfører taler også for at dette er en domstolsoppgave.

Forslaget reiser imidlertid flere til dels prinsipielle spørsmål, på samme måte som i forrige høringsrunde. Domstolenes uavhengighet og nøytrale rolle kan tilsi at det bør være forvaltningen som behandler disse sakene i første instans. Ikke bare har domstolene tradisjonelt en kontrollerende rolle vis-a-vis forvaltningen. Domstolene har, per dags dato, heller ikke den erfaringen og fagkunnskapen som skal til for å vurdere eksempelvis «hvordan tiltakene skal gjennomføres, eller hvilken type blokkering som skal benyttes for å begrense tilgangen til et nettbasert grensesnitt hvis innhold bryter med forbrukervernreglene» (høringsnotatet s. 39). Sistnevnte spørsmål – som på sett og vis reiser spørsmål om hensiktsmessighet – er av en annen art enn de juridiske spørsmål domstolene normalt behandler. Momentene taler etter Oslo tingretts syn for at oppgavene hører bedre hjemme i forvaltningen, som for eksempel hos Helsedirektoratet.

Dersom kompetansen likevel skal legges til domstolene, bør begjæringen som sendes inn, etter Oslo tingretts, syn være så konkret som mulig. Dette fordi det fordrer helt andre typer vurderinger og en helt annen type fagkunnskap, å vurdere hvordan et tiltak konkret skal gjennomføres, enn om en konkret begjæring bør tas til følge eller ei. Jo større grad av slike selvstendige tekniskfaglige vurderinger som må gjøres, jo mer problematisk er det å overlatelse kompetansen til domstolene som første instans. For å avdempe de problematiske sidene ved å legge oppgaven til domstolene, foreslås at begjæringene som skal sendes inn må gjøres mer konkret enn det høringsnotatet legger opp til.

Helse- og omsorgsdepartementet har i høringsnotatet bedt om høringsinstansenes syn på hva slags modell som er best egnet til å ivareta rettssikkerhetshensyn og kravene til effektivitet, forutsatt at oppgaven legges til domstolene. Oslo tingrett vil peke på at systemet med midlertidig forføyning og senere henvisning til alminnelig behandling i domstolen har den fordel at man møter kravet til effektivitet, samtidig som det er mulig å få saken grundig behandlet ved eventuell senere muntlig forhandling, jf. tvisteloven § 34-3 siste ledd. Saken kan også bli overprøvd i sin helhet senere ved behandling i samme instans; en ankerunde er følgelig ikke påkrevd. Dersom man skulle velge den modellen som er i åndsverksloven § 90, kan man etter Oslo tingretts syn raskere komme i en situasjon der utfallet blir enten effektivitet eller full behandling av saken med muntlig forhandlinger. Systemet med midlertidig forføyning fremstår slik sett som mer fleksibelt og tilpasningsdyktig alt etter hva den enkelte sak fordrer. Åndsverksloven § 90 åpner til sammenligning ikke opp for at en og samme instans i realiteten kan vurdere en sak i flere omganger (før og etter muntlig forhandling) og potensielt komme til ulikt utfall, i motsetning til det som kan være utfallet ved midlertidig forføyning. Bestemmelsen er heller ikke mye brukt i praksis, i motsetning til midlertidige forføyninger som domstolene har bred erfaring med. Samlet sett er det Oslo tingretts syn at ordningen med midlertidig forføyning best i varetar de hensyn som springer ut av den aktuelle sakstype, herunder kravene til effektivitet.]

Når det gjelder spørsmålet om hvem som bør ha partsevne i sakene jf. tvisteloven § 2-14, så bygger også det på en forutsetning om at det er domstolene som skal ha beslutningsmyndigheten. Høringsnotatet skisserer at man står mellom lovens alminnelige ordning der staten v/Helse- og omsorgsdepartementet anses som part, eller at Helsedirektoratet gis partsevne. Spørsmålet henger sammen med valget av prosessfullmektig, der det naturlig blir Regjeringsadvokaten som følger opp saker for Helse- og omsorgsdepartementet mens alternativet er at denne oppgaven legges til Helsedirektoratet. Etter Oslo tingretts syn er det naturlig at det er staten v/ Helse- og omsorgsdepartementet som følger opp saker om fjerning av digitalt innhold i form av ulovlig alkohol- og tobakksreklame. Dette er i tråd med den alminnelige ordningen, og Regjeringsadvokaten har bred erfaring med behandling av så vel EU/EØS-spørsmål som grunnlovsspørsmål.

Oslo tingrett ser det ikke naturlig å gå nærmere inn på hvilke konkrete spørsmål domstolene skal behandle. Øvrige spørsmål er allerede behandlet i forrige høringsrunde.

For ordens skyld bemerkes avslutningsvis at Oslo tingrett er positive til – dersom domstolsbehandling skulle bli utfallet – å være tvunget verneting i disse sakene.