Direktoratet for forvaltning og økonomistyring

Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) har vurdert enkelte av de anbefalinger og synspunkter som er omtalt i NOU 2024:21 om trygge og enkle betalinger for alle (utredningen). DFØ inngår og forvalter rammeavtaler med banken om betalings- og kontoholdstjenester som statlige virksomheter skal benytte. DFØs rolle er å bidra til at statlige virksomheter har tilgang til betalingstjenester for å gjøre opp sine forpliktelser til mottakere, og kunne motta betalinger fra betalere. DFØ har som utgangspunkt at utbetalinger fra staten eller innbetalinger til staten, primært bør foregå som konto til konto-betalinger.

DFØ støtter utvalgets anbefalinger om finansiell inkludering og at alle skal ha tilgang til basis banktjenester som et minstenivå, jamfør omtale i punkt 6.4.2 og punkt 6.5 i utredningen. Vi legger til grunn at anbefalingen innebærer at basis banktjenester vil være en rettighet for alle, og dermed sikre finansiell inkludering for alle.

Under følger våre merknader og innspill til utvalgets vurderinger og anbefalinger.

Vi er enige i anbefalingen om veiledning til personer som ikke håndterer digitale løsninger og behov for fullmaktsløsninger, jamfør omtale i utredningens punkt 6.4.5 og 6.4.6. Dersom veiledningen ikke hjelper, er vår oppfatning at det vil være behov for å benytte fullmaktsløsninger.

Vi opplever at anbefalingen er basert på en forutsetning om at disse personene (i) har en relasjon til noen de kan gi fullmakten til, og (ii) ønsker å dele opplysningene om finansielle forhold med fullmaktshaver. Forutsetningene vil ikke gjelde for alle personer, og det bør derfor vurderes å etablere offentlige ordninger som gjør det mulig for personer å gi disponeringsfullmakt til betrodde personer.

Utvalgets forslag i punkt 6.4.2, siste avsnitt om at myndighetene bør vurdere å åpne for å gi flere aktører mulighet til å ta i bruk DFØs Betalingskort og Kontantkort, er etter vår vurdering ikke hensiktsmessig.

Betalingskortet ble etablert som nødløsning for å sikre at statlige virksomheter kunne gjøre opp sine forpliktelser overfor mottakere av ytelser. Disse betalingsinstrumentene gir ikke en fullstendig finansiell inkludering, ved at de blant ikke gir personene tilgang til en digital løsning (eksempelvis nettbank), der personene kan betale fakturaer. Banknæringen har med bakgrunn i finansforetakslovens § 16.2 om taushetsplikt konkludert med at de ikke kan gi tilgang til opplysninger i konto- og adresseringsregisteret (KAR) om en person har en bankkonto eller ikke. Dette innebærer at DFØ, og andre brukere av kontantkortløsninger, ikke kan etterleve kravet i hvitvaskingsforskriftens §4-2 a) første ledd bokstav c) om plikten til å undersøke om disponenten har en bankkonto. Med bakgrunn i ovenstående må det tilrettelegges for at næringen kan ivareta sitt ansvar for å tilby tjenester som sikrer finansiell inkludering for alle.

Dersom utvalgets anbefalinger ikke tas til følge, vil vi heller anbefale at staten inngår en avtale med en eller flere banker om å yte basis banktjenester til personer som ikke får bankkonto, innenfor gjeldende rammeverk. En slik avtale kan etter vår forståelse baseres på statsstøtteregelverket og forutsetter at tjenesten anses som tjenester av allmenn økonomisk betydning (kommisjons vedtaket av 2012/21/EU av 20. desember 2011 -SGEI). Dette er tjenester som er særlig viktige for innbyggerne og som ikke vil bli levert på en tilfredsstillende måte av markedet alene. Eksempelvis er DFØs tjeneste betalingskort vurdert å være en tjeneste av allmenn økonomisk betydning.

Utvalget anbefaler at Finansnæringen oppfordres til å vurdere om kravene til ID ved bruk av ulike betalingstjenester kan differensieres i større grad enn i dag, og utforske muligheten for å lage en enklere BankID.

DFØ støtter at det er behov for å differensiere sikkerhetsnivå for ID ved bruk av eID, men at dette ikke bør begrenses til Bank-ID. DFØ mener de ulike nivåene minimum bør reflektere det som følger av relevante lover og forskrifter på området (eksempelvis ID-kortloven, pass- og id-kortforskriften og utlendingsloven). I tillegg støtter vi utvalgets syn med hensyn til utbredelsen av Bank-ID og at dette utelukker personer som ikke har en avtale om konto og betalingstjenester.

Offentlig eID vil, i motsetning til BankID, tilrettelegge for at personer som ikke har et kundeforhold til en bank kan bruke eID for å legitimere seg overfor banken. Dette kan løse bankenes utfordring knyttet til å bekrefte en persons ID ved inngåelse av kontoavtaler og betalingstjenester. Basert på dette bør (i) finansnæringen tilrettelegge for at offentlig eID kan benyttes overfor bankene og (ii) de ulike nivåene for legitimering (jamfør omtale over) ses i sammenheng med hvilke banktjenester som minimum skal tilbys på de ulike nivåene.

Basert på ovenstående mener DFØ at arbeidet med en offentlig eID er sentral for bankenes ivaretakelse av kontraheringsplikten, når personer som ikke har et kundeforhold til en bank søker tilgang til betalingstjenester. DFØ vil derfor vise til at arbeidet med offentlig eID ikke bare bør ta sikte på sikkerhetsnivå høyt, men også tilfeller der den offentlige eID kan differensieres, jamfør utvalgets anbefaling.

Vi er enig i at personvernet skal ivaretas ved inngåelse og bruk av kontoavtaler og betalingstjenester. Samtidig mener vi det er behov for å vurdere hvordan behandling av personopplysninger er regulert innen finansmarkedet og hvordan dette spiller sammen med andre lover. Vi vil i denne sammenheng vise til at det i enkelte lover stilles krav om at utbetaling skal skje til mottakers bankkonto (eksempelvis skattebetalingslovens § 9-1, annet ledd, arbeidsmiljølovens § 14-15, annet ledd og folketrygdlovens § 22-18). Samtidig er det slik at finansforetakslovens § 16.2 om taushetsplikt ikke åpner for at bankene kan gi opplysninger om en person har en bankkonto eller ikke, for eksempel ved å gi tilgang til opplysninger i konto- og adresseringsregisteret (KAR). Dette innebærer at for eksempel Skatteetaten eller NAV ikke har grunnlag til å etterprøve om personer som ikke oppgir konto, faktisk har konto.

Det er behov for autorative kilder som legger til rette for at relevante aktører kan etterleve lover og regler ved utbetaling og innkreving av økonomiske forpliktelser. I tillegg vil et slikt register gi grunnlag for å etterprøve bankenes etterlevelse av kontraheringsplikten, jamfør også utvalgets anbefaling i punkt 6.5 i utredningen.

DFØ kan gjerne utdype våre innspill i dialog med Finansdepartementet.