Høringssvar til Lovendringsforslag til om lov om uføretrygd fra Foreningen Spekteret.
Det er vår erfaring at mange innenfor vår diagnosegruppe får sine diagnoser både i ung alder og når en er blitt såkalt eldre. Det som er felles er at et av kriteriene for diagnosen er at en kan sannsynliggjøre at en har hatt problemene hele livet. Når vi vet at ingen som fyller diagnosekriteriene hverken har eller har hatt det særlig lett. Burde en heller utvide enn stramme inn. Det vil også ramme veldig sosialt skjevt da vi tilhører en gruppe som sjelden blir hørt og har vanskelig for å bli trodd. En slik innstramming vil føre til at de som kommer fra ressurssterke familier og som har kapasitet til å få hjelp av dem. Vil komme bedre ut enn de som sent i livet klarer å stå opp for seg selv.
Vi synes det er problematisk å bruke begrepet inntektsevnen. Det står ingenting i Grunnloven sin paragraf 110 om inntektsevne. Det er heller ingen god beskrivelse av om en er arbeidsfør eller ikke. Slik vi ser det bør en ikke bruke noe annet ord enn arbeidsfør eller arbeidsufør i uføretrygdens paragrafer. Vi kan ikke se at det er Grunnlovsmessig dekning for bruk av dette ord. Grunnlovens paragraf 110 viser videre til; Den som ikke kan forsyte seg selv, skal ha støtte av staten. Det blir derfor veldig forvirrende og uklart å bruke uklare og udekkede begreper som er vanskelig å forstå.
Vi kan ikke se av Grunnloven paragraf 110 gir staten noen anledning til hverken å begrense aktivitet, hva slags aktivitet eller hvordan en skal kunne forsyte seg selv. Staten skal tvert imot støtte opp om at en kan forsørge seg selv enten ved eget arbeid eller næring. Det som er det avgjørende punkt er om en kan forsyte seg selv. Kan man ikke det har en krav på støtte fra staten. Det står ingenting om at staten om tidsbegrensing eller inntekts tak. Derfor må vel hele loven være i strid med grunnloven. Det står heller ingenting om at en må ha medisinske grunner, skader eller lyte for å kunne få inntektssikring av Staten. Heller ingen tidsbegrensning. Det er også vanskelig å finne ut hvor i grunnloven det gir dekning for at vi skal måtte avlevere rapport om alt det vi gjør og ikke gjør. Det er dessuten svært urimelig å lage en type regler og forskrifter som virker sterkt urimelig sett opp i mot alle de andre velferdsordningene som først og fremst nytes av de som er i arbeid og lite for oss i marginaliserte grupper. Det er veldig uklokt.
Vanskelig å skulle finne støtte i grunnloven noe sted at Departementet skal gis den type tillitt. Når det gjelder rettspraksis er det domstolene sineområder.
Vi har på bakgrunn av våre erfaringer ingen tiltro til at dette vil være en bra ide for alle oss som tilhører de marginaliserte grupper. Vi trenger mer forutsigbarhet ikke mindre.
Som tidligere skrevet. Bruken av ordet inntektsevne er veldig vanskelig å forstå. Det eneste som det fører med seg er mer uklarheter og utrygg saksbehandling.
For å si det litt enkelt. Når svært få av de menneskene dette gjelder vil klare å forstå hva som menes. Er det da av rettsikkerhetsgrunner og hensyn til de det gjelder. Lurt å bruke slike begrep og langt verre skape trøbbel for de mange som ikke er i stand til å forstå denne lovens begrep?
Hva så om de krav om universell utforming?
Skape lover og regler du må være lovkyndig for å forstå. Bare fordi en tror en vil spare noen penger?
Dersom denne fortolkning om likestilling og inntektsevne skal bestå. Vil det i praksis medføre at stigmatiserte grupper vil miste sin rett til å organisere seg selv. Det må være å forstå være i strid med Grunnloven.
Vi er også etter grunnloven født frie og denne stadig higen etter å innskrenke våre friheter med begrunnet i behovet for å avdekke eventuelle lovbrudd knyttet til de som eventuelt skulle motta en ytelse de ikke har krav på. Må endres. Det er ikke greit å behandle oss alle som en gjeng kriminelle. Vi må ha de samme likeverdige muligheter vi også uten alle denne grunnlov og menneskerettsstride inngripen i våre liv. Det er ingen som kan forsvare hverken svart arbeid, kriminalitet eller svart arbeid.
Men vær så snill. Vær litt anstendig. Behandle oss som du vllle bli behandlet selv.
Ingen mennesker hverken kan eller skal ifølge grunnloven leve under slavelignende forhold. Når vi ser samlet sett hvilke lover regler og forskrifter vi som tilhører de ulike marginaliserte grupper lever under. Da må det være lov å fremme en slik påstand.
Dette er omtalt i en tidligere paragraf, men for å ytterligere understreke. Disse øvre grenser på 26 og 36 år. Er allerede problematisk og rammer skjevt. For alle de som hele livet har slitt. Er som regel de som er svakest stilt. Da blir det veldig galt å ramme de så hardt.
Vi har vanskelig å se at det finnes dekning i grunnloven for dette forslag. Hva gjelder det med inntekt og arbeid og frivillighet. I dag er det slik at det forventes at vi som har uføretrygd og som er Frivillig engasjert. Skal stille opp gratis og uten betaling i svært mange sammenhenger der andre for lønn. Dersom vi forsøker å være engasjert i brukerorganisasjoner. Det er ikke brukerorganisasjoner som er problemet. Det er alle de andre sammenhengene, enten det er i det offentlige eller private. Som gjerne nyter godt av vår innsats, men betaler ikke for det. Samtidig blir vi kritisert og risikerer ganske snart på veldig vilkårlig vis å miste vår trygd. Dersom en i fremtiden vil at vi skal stille opp med all vår brukerkompetanse i utvalg og på scene. Ja lag det ikke slik at vi blir gjort til kriminelle. For da vil vi alle rett og slett forsvinne. Ingen tør være engasjert. Ingen tør stille opp. Hva har så en vunnet med disse lovforslag fremmet. At vi i praksis er tilbake til embetstiden? Er det å kalles fremgang?
Vel vi skulle gjerne ha hatt mere kapasitet. Slik at dette stykke høringssvar var av enda bedra kvalitet, men slik er det når vi tilhører en av de grupper med marginalisert helse. Så kjære dere som leser disse linjer. Vi gjør alltid vår beste. Dessverre er ikke vår helse slik at så mange av oss får til å være i arbeid. Det hadde vi vært. Dersom helsen var en annen. Tenk også litt på hvor leit og krevende det er. Å være belemret med en helse som setter store begrensinger i livet. Enten det gjelder arbeid eller fitid. Vi klager sjelden og ikke ønsker vi heller offer rollen, men hadde de som ønsker å bgrense våre friheter og inntekter hatt innsikt i vår hverdag. Ja da er vi ikke i tvil. De ville ikke bytte. Uansett hvor mye i trygd og velferdsgoder helsen og vår frihet kan ikke byttes bort i kroner. Men at de med helse, karriere og posissjoner i behold. Vil ta fra oss det lille vi har. Vel kan vel neppe kalles støtte slik Grunnloven paragraf 110 er så klar på;
Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for at kvart arbeidsført menneske kan leve av arbeidet sitt eller næringsverksemda si. Den som ikkje sjølv kan forsyte seg, har rett til stønad frå det offentlege.
Med disse grunnlovens så kloke ord. Så avslutter vi vårt høringssvar.
På egne av alle medlemmene og styret i Foreningen Spekteret.
Styreleder Foreningen Spekteret.
Det er vår erfaring at mange innenfor vår diagnosegruppe får sine diagnoser både i ung alder og når en er blitt såkalt eldre. Det som er felles er at et av kriteriene for diagnosen er at en kan sannsynliggjøre at en har hatt problemene hele livet. Når vi vet at ingen som fyller diagnosekriteriene hverken har eller har hatt det særlig lett. Burde en heller utvide enn stramme inn. Det vil også ramme veldig sosialt skjevt da vi tilhører en gruppe som sjelden blir hørt og har vanskelig for å bli trodd. En slik innstramming vil føre til at de som kommer fra ressurssterke familier og som har kapasitet til å få hjelp av dem. Vil komme bedre ut enn de som sent i livet klarer å stå opp for seg selv.
Vi synes det er problematisk å bruke begrepet inntektsevnen. Det står ingenting i Grunnloven sin paragraf 110 om inntektsevne. Det er heller ingen god beskrivelse av om en er arbeidsfør eller ikke. Slik vi ser det bør en ikke bruke noe annet ord enn arbeidsfør eller arbeidsufør i uføretrygdens paragrafer. Vi kan ikke se at det er Grunnlovsmessig dekning for bruk av dette ord. Grunnlovens paragraf 110 viser videre til; Den som ikke kan forsyte seg selv, skal ha støtte av staten. Det blir derfor veldig forvirrende og uklart å bruke uklare og udekkede begreper som er vanskelig å forstå.
Vi kan ikke se av Grunnloven paragraf 110 gir staten noen anledning til hverken å begrense aktivitet, hva slags aktivitet eller hvordan en skal kunne forsyte seg selv. Staten skal tvert imot støtte opp om at en kan forsørge seg selv enten ved eget arbeid eller næring. Det som er det avgjørende punkt er om en kan forsyte seg selv. Kan man ikke det har en krav på støtte fra staten. Det står ingenting om at staten om tidsbegrensing eller inntekts tak. Derfor må vel hele loven være i strid med grunnloven. Det står heller ingenting om at en må ha medisinske grunner, skader eller lyte for å kunne få inntektssikring av Staten. Heller ingen tidsbegrensning. Det er også vanskelig å finne ut hvor i grunnloven det gir dekning for at vi skal måtte avlevere rapport om alt det vi gjør og ikke gjør. Det er dessuten svært urimelig å lage en type regler og forskrifter som virker sterkt urimelig sett opp i mot alle de andre velferdsordningene som først og fremst nytes av de som er i arbeid og lite for oss i marginaliserte grupper. Det er veldig uklokt.
Vanskelig å skulle finne støtte i grunnloven noe sted at Departementet skal gis den type tillitt. Når det gjelder rettspraksis er det domstolene sineområder.
Vi har på bakgrunn av våre erfaringer ingen tiltro til at dette vil være en bra ide for alle oss som tilhører de marginaliserte grupper. Vi trenger mer forutsigbarhet ikke mindre.
Som tidligere skrevet. Bruken av ordet inntektsevne er veldig vanskelig å forstå. Det eneste som det fører med seg er mer uklarheter og utrygg saksbehandling.
For å si det litt enkelt. Når svært få av de menneskene dette gjelder vil klare å forstå hva som menes. Er det da av rettsikkerhetsgrunner og hensyn til de det gjelder. Lurt å bruke slike begrep og langt verre skape trøbbel for de mange som ikke er i stand til å forstå denne lovens begrep?
Hva så om de krav om universell utforming?
Skape lover og regler du må være lovkyndig for å forstå. Bare fordi en tror en vil spare noen penger?
Dersom denne fortolkning om likestilling og inntektsevne skal bestå. Vil det i praksis medføre at stigmatiserte grupper vil miste sin rett til å organisere seg selv. Det må være å forstå være i strid med Grunnloven.
Vi er også etter grunnloven født frie og denne stadig higen etter å innskrenke våre friheter med begrunnet i behovet for å avdekke eventuelle lovbrudd knyttet til de som eventuelt skulle motta en ytelse de ikke har krav på. Må endres. Det er ikke greit å behandle oss alle som en gjeng kriminelle. Vi må ha de samme likeverdige muligheter vi også uten alle denne grunnlov og menneskerettsstride inngripen i våre liv. Det er ingen som kan forsvare hverken svart arbeid, kriminalitet eller svart arbeid.
Men vær så snill. Vær litt anstendig. Behandle oss som du vllle bli behandlet selv.
Ingen mennesker hverken kan eller skal ifølge grunnloven leve under slavelignende forhold. Når vi ser samlet sett hvilke lover regler og forskrifter vi som tilhører de ulike marginaliserte grupper lever under. Da må det være lov å fremme en slik påstand.
Dette er omtalt i en tidligere paragraf, men for å ytterligere understreke. Disse øvre grenser på 26 og 36 år. Er allerede problematisk og rammer skjevt. For alle de som hele livet har slitt. Er som regel de som er svakest stilt. Da blir det veldig galt å ramme de så hardt.
Vi har vanskelig å se at det finnes dekning i grunnloven for dette forslag. Hva gjelder det med inntekt og arbeid og frivillighet. I dag er det slik at det forventes at vi som har uføretrygd og som er Frivillig engasjert. Skal stille opp gratis og uten betaling i svært mange sammenhenger der andre for lønn. Dersom vi forsøker å være engasjert i brukerorganisasjoner. Det er ikke brukerorganisasjoner som er problemet. Det er alle de andre sammenhengene, enten det er i det offentlige eller private. Som gjerne nyter godt av vår innsats, men betaler ikke for det. Samtidig blir vi kritisert og risikerer ganske snart på veldig vilkårlig vis å miste vår trygd. Dersom en i fremtiden vil at vi skal stille opp med all vår brukerkompetanse i utvalg og på scene. Ja lag det ikke slik at vi blir gjort til kriminelle. For da vil vi alle rett og slett forsvinne. Ingen tør være engasjert. Ingen tør stille opp. Hva har så en vunnet med disse lovforslag fremmet. At vi i praksis er tilbake til embetstiden? Er det å kalles fremgang?
Vel vi skulle gjerne ha hatt mere kapasitet. Slik at dette stykke høringssvar var av enda bedra kvalitet, men slik er det når vi tilhører en av de grupper med marginalisert helse. Så kjære dere som leser disse linjer. Vi gjør alltid vår beste. Dessverre er ikke vår helse slik at så mange av oss får til å være i arbeid. Det hadde vi vært. Dersom helsen var en annen. Tenk også litt på hvor leit og krevende det er. Å være belemret med en helse som setter store begrensinger i livet. Enten det gjelder arbeid eller fitid. Vi klager sjelden og ikke ønsker vi heller offer rollen, men hadde de som ønsker å bgrense våre friheter og inntekter hatt innsikt i vår hverdag. Ja da er vi ikke i tvil. De ville ikke bytte. Uansett hvor mye i trygd og velferdsgoder helsen og vår frihet kan ikke byttes bort i kroner. Men at de med helse, karriere og posissjoner i behold. Vil ta fra oss det lille vi har. Vel kan vel neppe kalles støtte slik Grunnloven paragraf 110 er så klar på;
Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for at kvart arbeidsført menneske kan leve av arbeidet sitt eller næringsverksemda si. Den som ikkje sjølv kan forsyte seg, har rett til stønad frå det offentlege.
Med disse grunnlovens så kloke ord. Så avslutter vi vårt høringssvar.
På egne av alle medlemmene og styret i Foreningen Spekteret.
Styreleder Foreningen Spekteret.