Høringssvar til Arbeids- og sosialdepartementet vedrørende «Høringsnotat om forslag til enkelte endringer i reglene for uføretrygd mv.»
For ikke mange år siden ble uførereformen gjennomført, og allerede nå har regjeringen valgt å sende ut et høringsnotat om forslag til endringer i reglene for uføretrygd. Et av uførereformens store kompromisser var at ens uføregrad ikke skulle stilles i tvil uansett arbeidsaktivitet, men til gjengjeld ville kutt i ytelser slå inn mye tidligere. Det å bli varig ufør skulle ikke gjøre deg til varig utenfor det gode samfunns- organisasjons- eller arbeidslivet. Vegen tilbake og inn i varmen skulle være like kort, eller kortere. Enn dog ikke med like mye i inntektsgivende gevinst som tidligere, da fribeløpet ble senket betraktelig. En bedre løsning dersom endring er målet er allerede forelagt Stortinget i form av Representantforslag 51 S (Dokument 8:51 S (2018-2019)).
Regjeringen skriver her at uføretrygd skal sikre de personene som ikke kan arbeide en trygg inntekt å leve av, og at uføretrygden skal stimulere til arbeid og legge til rette for arbeidstilknytning for de i yrkesaktiv alder med helseutfordringer.
Men det er her viktig å påpeke at uføretrygd er ikke en ledighetstrygd, det er en trygd for mennesker med alvorlige og kroniske sykdommer der innehaver grunnet sykdom ikke er istand til å delta i arbeidslivet som de ønsker. De uføre har allerede forsaket mye av sin potensielle inntekt ved å gå over på trygd, og de har allerede store belastninger knyttet til sykdommen som i de aller fleste tilfeller ikke vil avta med årene.
Regjeringen skriver i høringsnotatet: «Det vil oppfattes som urimelig, og i strid med formålet med ordningen, dersom mottakere av uføretrygd kan utføre arbeid uten at dette får konsekvenser for trygden» (s. 12). Videre skriver regjeringen at i dag er det utfordrende for Arbeids- og velferdsetaten å anmelde forhold hvor den uføre utfører arbeid eller har inntekt som ikke samsvarer med den innvilgede uføregraden (ibid.).
De kronisk syke og uføre er allerede en svært sårbar gruppe og mange lever allerede med skammen over å ikke strekke til, i tillegg til belastningen sykdommen legger på dem. At disse menneskene føler seg trygge og at de etter beste evne kan leve et verdig og kvalitativt godt liv innebærer at regjering og folkevalgte går foran og tar disse individene i forsvar og bidrar til å bygge gode holdninger og økt aksept for de lidelsene disse individene lever med. Det siste de trenger er mistenkeliggjøring og at de skal leve i frykt for at deres lille bidrag være seg i organisasjonsliv eller en brukerforening skal frata dem retten til en trygg og sikker hverdag. At uføre som andre i samfunnet kan organisere seg, jobbe for sine rettigheter og påvirke politisk er grunnleggende demokratiske prinsipper som enhver regjering burde hegne om og forsvare. At regjeringen med dette høringsnotatet bidrar til å gjøre mennesker som ofte faller utenfor og lever i isolasjon skal føle ytterligere frykt for at de gjør noe galt er derfor trist. Det er en spesiell måte å bekjempe utenforskap på. Å være aktiv koster, det koster både økonomisk og det koster mentalt og fysisk. Det krever ikke så veldig god fantasi for å forstå at terskelen for å bidra er betraktelig høyere for mennesker med varig kronisk nedsatt funksjonsevne.
Det er derfor bare en ting for regjeringen å gjøre med dette forslaget, arkiver det, legg det i en skuff eller nær sagt hva som helst utenom å gjøre det om til faktisk politikk. Dersom kriminelle osv. ønskes å tas så finnes det folk til sånt, og helt sikkert også verktøy og virkemidler som er effektive i så måte. Men å svekke de uføres evner og rettigheter til å bidra i samfunnet og utøve sine demokratiske rettigheter og utvikle sine egne evner bør aldri være god politikk for noe parti på Stortinget.
For ikke mange år siden ble uførereformen gjennomført, og allerede nå har regjeringen valgt å sende ut et høringsnotat om forslag til endringer i reglene for uføretrygd. Et av uførereformens store kompromisser var at ens uføregrad ikke skulle stilles i tvil uansett arbeidsaktivitet, men til gjengjeld ville kutt i ytelser slå inn mye tidligere. Det å bli varig ufør skulle ikke gjøre deg til varig utenfor det gode samfunns- organisasjons- eller arbeidslivet. Vegen tilbake og inn i varmen skulle være like kort, eller kortere. Enn dog ikke med like mye i inntektsgivende gevinst som tidligere, da fribeløpet ble senket betraktelig. En bedre løsning dersom endring er målet er allerede forelagt Stortinget i form av Representantforslag 51 S (Dokument 8:51 S (2018-2019)).
Regjeringen skriver her at uføretrygd skal sikre de personene som ikke kan arbeide en trygg inntekt å leve av, og at uføretrygden skal stimulere til arbeid og legge til rette for arbeidstilknytning for de i yrkesaktiv alder med helseutfordringer.
Men det er her viktig å påpeke at uføretrygd er ikke en ledighetstrygd, det er en trygd for mennesker med alvorlige og kroniske sykdommer der innehaver grunnet sykdom ikke er istand til å delta i arbeidslivet som de ønsker. De uføre har allerede forsaket mye av sin potensielle inntekt ved å gå over på trygd, og de har allerede store belastninger knyttet til sykdommen som i de aller fleste tilfeller ikke vil avta med årene.
Regjeringen skriver i høringsnotatet: «Det vil oppfattes som urimelig, og i strid med formålet med ordningen, dersom mottakere av uføretrygd kan utføre arbeid uten at dette får konsekvenser for trygden» (s. 12). Videre skriver regjeringen at i dag er det utfordrende for Arbeids- og velferdsetaten å anmelde forhold hvor den uføre utfører arbeid eller har inntekt som ikke samsvarer med den innvilgede uføregraden (ibid.).
De kronisk syke og uføre er allerede en svært sårbar gruppe og mange lever allerede med skammen over å ikke strekke til, i tillegg til belastningen sykdommen legger på dem. At disse menneskene føler seg trygge og at de etter beste evne kan leve et verdig og kvalitativt godt liv innebærer at regjering og folkevalgte går foran og tar disse individene i forsvar og bidrar til å bygge gode holdninger og økt aksept for de lidelsene disse individene lever med. Det siste de trenger er mistenkeliggjøring og at de skal leve i frykt for at deres lille bidrag være seg i organisasjonsliv eller en brukerforening skal frata dem retten til en trygg og sikker hverdag. At uføre som andre i samfunnet kan organisere seg, jobbe for sine rettigheter og påvirke politisk er grunnleggende demokratiske prinsipper som enhver regjering burde hegne om og forsvare. At regjeringen med dette høringsnotatet bidrar til å gjøre mennesker som ofte faller utenfor og lever i isolasjon skal føle ytterligere frykt for at de gjør noe galt er derfor trist. Det er en spesiell måte å bekjempe utenforskap på. Å være aktiv koster, det koster både økonomisk og det koster mentalt og fysisk. Det krever ikke så veldig god fantasi for å forstå at terskelen for å bidra er betraktelig høyere for mennesker med varig kronisk nedsatt funksjonsevne.
Det er derfor bare en ting for regjeringen å gjøre med dette forslaget, arkiver det, legg det i en skuff eller nær sagt hva som helst utenom å gjøre det om til faktisk politikk. Dersom kriminelle osv. ønskes å tas så finnes det folk til sånt, og helt sikkert også verktøy og virkemidler som er effektive i så måte. Men å svekke de uføres evner og rettigheter til å bidra i samfunnet og utøve sine demokratiske rettigheter og utvikle sine egne evner bør aldri være god politikk for noe parti på Stortinget.