Generaladvokaten har ingen merknader til de foreslåtte endringer, men vil benytte anledningen til å knytte en kommentar til straffeloven § 155 annet ledd, som vil bli omredigert til tredje ledd dersom forslaget blir vedtatt.
Ordlyden «militære vakter» i § 155 annet ledd stammer fra straffeloven 1902 § 127 tredje ledd. Da 1902-loven ble vedtatt, var militære vaktmannskaper den primære ordensressursen overfor militære styrker. Det fantes for eksempel ikke noe militærpoliti som sådan. Generaladvokaten antar, og oppfatter praksis dit hen, at bestemmelsen mener å gi beskyttelse til alt militært personell som utøver militær politimyndighet, enten det er offiserer, befal, militærpoliti eller militære vakter, jf. lov om politimyndighet § 1. Dette er i tråd med hvordan en forstår «militær Vagt» i militær straffelov, som gir de nevnte personellkategoriene samme beskyttelse og pålegger dem samme straffansvar som vaktmannskaper, jf. militær straffelov §§ 7, 55 og 62.
Eksempelvis vil en militærperson som slår militærpolitistyrker i forbindelse med innbringelse e.a. etter gjeldende rett straffes for overtredelse av militær straffelov § 43 jf. § 55. Etter generaladvokatens oppfatning foreligger det da idealkonkurrens med straffeloven § 155, som i praksis konsumeres av den strengere bestemmelsen i militær straffelov § 43. Hvis militærpersonens sivile kamerat forsøker å komme ham til unnsetning ved å utøve vold mot militærpolitiet, vil kameraten kunne straffes for brudd på straffeloven § 155.
Med bakgrunn i ovennevnte mener generaladvokaten at personell med militær politimyndighet allerede er omfattet av § 155 annet ledd første punktum og at henvisningen til «militære vakter» i annet punktum strengt tatt ikke er påkrevd. For å unngå at ordlyden gir et uriktig inntrykk av et skille mellom militære vakter og annet personell som utøver militær politimyndighet – og for å presisere den nevnte lovforståelse – foreslår generaladvokaten at ordlyden i annet punktum endres slik:
«Som offentlig tjenestemann anses også militært personell som utøver militær politimyndighet , …»
Ordlyden «militære vakter» i § 155 annet ledd stammer fra straffeloven 1902 § 127 tredje ledd. Da 1902-loven ble vedtatt, var militære vaktmannskaper den primære ordensressursen overfor militære styrker. Det fantes for eksempel ikke noe militærpoliti som sådan. Generaladvokaten antar, og oppfatter praksis dit hen, at bestemmelsen mener å gi beskyttelse til alt militært personell som utøver militær politimyndighet, enten det er offiserer, befal, militærpoliti eller militære vakter, jf. lov om politimyndighet § 1. Dette er i tråd med hvordan en forstår «militær Vagt» i militær straffelov, som gir de nevnte personellkategoriene samme beskyttelse og pålegger dem samme straffansvar som vaktmannskaper, jf. militær straffelov §§ 7, 55 og 62.
Eksempelvis vil en militærperson som slår militærpolitistyrker i forbindelse med innbringelse e.a. etter gjeldende rett straffes for overtredelse av militær straffelov § 43 jf. § 55. Etter generaladvokatens oppfatning foreligger det da idealkonkurrens med straffeloven § 155, som i praksis konsumeres av den strengere bestemmelsen i militær straffelov § 43. Hvis militærpersonens sivile kamerat forsøker å komme ham til unnsetning ved å utøve vold mot militærpolitiet, vil kameraten kunne straffes for brudd på straffeloven § 155.
Med bakgrunn i ovennevnte mener generaladvokaten at personell med militær politimyndighet allerede er omfattet av § 155 annet ledd første punktum og at henvisningen til «militære vakter» i annet punktum strengt tatt ikke er påkrevd. For å unngå at ordlyden gir et uriktig inntrykk av et skille mellom militære vakter og annet personell som utøver militær politimyndighet – og for å presisere den nevnte lovforståelse – foreslår generaladvokaten at ordlyden i annet punktum endres slik:
«Som offentlig tjenestemann anses også militært personell som utøver militær politimyndighet , …»