NHO

NHO mener at bedriftene må respektere menneskerettighetene. Som brukere av både eksterne advokater og advokater de selv har ansatt (internadvokater/bedriftsadvokater), har rammene for yting av advokattjenester direkte betydning for våre medlemmer, uavhengig av størrelse, bransje og hvor i verden de driver eller har kunder og leverandører.

Vi utelukker ikke at det kan være hensiktsmessig med offentligrettslige påbud og forbud på menneskerettighetsområdet. Imidlertid mener vi at slike reguleringer eventuelt bør vurderes samlet og helhetlig for næringslivet før man innfører dem.

Vår oppfatning av høringen er at det ikke er aktuelt for departementet å fastsette noen annen regel enn den Advokatforeningen har foreslått. Vi understreker derfor klart at vi verken har vurdert det materielle innholdet i regelen eller alternativer til den, selv om vi antar at de kan finnes.

I høringsbrevet er formålet med høringen angitt å være "å få frem om det foreligger vesentlige mangler ved eller innvendinger mot reglen som skulle tilsi at den ikke er egnet for å bli stadfestet som forskrift". Dette er mer begrenset enn det som til vanlig følger av høringer, også vesentlighetskriteriet. Uavhengig av denne tilnærmingen tillater vi oss å peke på at regelen som er foreslått er mindre klar enn det burde ha vært og at det neppe er godt nok samsvar mellom ordlyd og det som i Advokatforeningens brev punkt 3 er beskrevet om innholdet i regelen.

I likhet med Advokatforeningen tror vi at norske bedrifter vil ønske bidrag til å hindre at de krenker menneskerettigheter. Dette regner med gjelder også advokatbransjen. Likevel mener vi det er spørsmål om dette tilsier at myndighetene griper inn med et offentligrettslig forbud i akkurat denne bransjen og i alle fall uten at konsekvensene for klientene er vurdert nærmere.

Lovteknisk mener vi at god skikk-regler gjerne kan være utformet med ganske lav presisjon i form av prinsipper, råd, anbefalinger, veiledninger osv. Når det er snakk om å fastsette en forskrift, mener vi at de alminnelige kravene til klarhet og presisjon må gjelde. Uklarhet rundt innholdet i reglene vil ha betydning for av advokatenes rådgivning, som i sin tur har betydning for klientene.

Vi stiller for det første spørsmål ved om det er tilstrekkelig samsvar mellom ordlyden i regelen og beskrivelsen i brevet av regelens innhold (punkt 3). Regelen er utformet som et forbud mot rådgivning. For bedrifter med bedrifts-/internadvokater kan det likevel se ut til at slike advokater forventes å spille en særlig rolle, i form av "å ta opp spørsmål knyttet til prosjektets konsekvenser på ulike områder, herunder effekter på andres menneskerettigheter". Videre er det forventet at advokater "gjør sin klient oppmerksom på" risikoer for (store og åpenbare) menneskerettighetskrenkelser som en del av sin rådgivning. Det ser ut til at det er forutsatt en aktiv undersøkelsesplikt, som "et naturlig påbygg til allerede kjent bistand". Brevet omtaler også at advokater skal bidra med "menneskerettslig vurdering" for klientene. Når brevet peker på at "klienten vil sette pris på om den eksterne advokaten bidrar med sin kompetanse og erfaringer på menneskerettighetsområdet", kan dette forstås slik at advokaten skal bidra uavhengig av hva advokatoppdraget går ut på. Innholdet i regelen er altså beskrevet dels som noe aktivitetsplikter, som utgjør påbud , som er det motsatte av forbudet i ordlyden.

Videre vil regelen ha flere gråsoner. At rekkevidden av menneskerettighetene ikke alltid er klar, er anerkjent og akseptert. FN-prinsippene er veiledende og gjerne omtalt som soft law , og de er utformet blant annet på bakgrunn av at de nettopp ikke utgjør rettslige forpliktelser for næringslivet. Ved fastsettelse i forskrift vil FN-prinsippene ifølge brevet ikke bli ikke kodifisert, men regelen skal tolkes på bakgrunn av prinsippene og må tilpasses de øvrige etiske reglene for advokatene. Samtidig går regelen ut på at det med "menneskerettigheter" menes det samme som i FN-prinsippene, som igjen viser til et minimumsansvar. For en advokat skal størrelsen på firmaet han/hun jobber i samt "tilgjengelige ressurser" ha betydning for de undersøkelsene advokaten skal gjøre. For klienter vil rekkevidden av forbudet og rådgivningen i noen grad bli avhengig av størrelsen på advokatfirmaet de benytter.

Forbudet gjelder råd som vil innebære krenkelse av noens menneskerettigheter. Av ordlyden ser det ut til at det må foreligge en overvekt av sannsynlighet for krenkelse, men at det ikke er noen terskel for alvoret i krenkelsen. Samtidig er det uttrykt at advokaten har en plikt til å gjøre klienten oppmerksom på risikoer for menneskerettighetskrenkelser der risikoene er "store og åpenbare". Hvis det ikke er overvekt av sannsynlighet skal det likevel gjelde et forbud, hvis det er "en betydelig risiko" for krenkelse. I vanlig risikoterminologi er risiko produktet av sannsynlighet og konsekvens. Sist i punkt 3 er det forutsatt at aktsomhetsplikten skal variere på bakgrunn av hvilken "type" menneskerettighetsbrudd det er snakk om, mens rettigheter i periferien gjør at aktsomhetskravet er lavere. Samtidig er ansvaret avgrenset mot "uavklare forståelser og lite opplagte menneskerettighetsspørsmål". Samlet sett fremstår det som unødvendig komplisert å forholde seg til de to alternativene, særlig i grensetilfeller, som nødvendigvis oppstår.

Forvaltningsloven § 37 og utredningsinstruksen gjelder ved forberedelser av forskrifter. I høringsbrevet viser departementet til den rapporten Advokatforeningens ad hoc-utvalg har utarbeidet og brevet fra Advokatforeningen. På høringssiden er de to dokumentene angitt som høringsnotat, som har vært vårt grunnlag for å vurdere forslaget.

Ved vurderingene av om en forskrift skal fastsettes, burde departementets vurderinger av saken fremkommet, herunder myndighetenes bakgrunn for eventuelt å regulere. Vi ville naturlig nok vært opptatt særlig av konsekvensene for bedriftene i egenskap av å være klienter. Når departementet ikke selv har utarbeidet høringsnotat vil det bli en uklar rettskildesituasjon hvis forskriften blir fastsatt på bakgrunn av brevet fra Advokatforeningen.