Høringssvar angående endringer i forskrift om arbeidsmarkedstiltak 060219
1. Midlertidig lønnstilskudd
Det er positivt at Arbeids og sosialdepartementet ønsker forenklinger i forhold til bruk av midlertidig lønnstilskudd. Imidlertid ønsker Samfunnsviterne NAV å påpeke noen problemstillinger knyttet til dette tiltaket.
Lønnstilskudd er ment å være en kompensasjon for arbeidsgiver for nedsatt produksjonsevne og det blir da viktig å skille mellom brukergrupper. Ordinære arbeidssøkere som langtidsledige eller andre med manglende kompetanse vil kunne forutsettes å oppnå normal produktivitet etter en tid med opplæring og erfaring i gjeldende jobb og det vil være helt på sin plass at lønnstilskudd vil være relativt kortvarig (inntil ett år). For personer med nedsatt arbeidsevne vil denne gruppen ha større utfordringer knyttet til i hvilken grad de vil klare å oppnå normal produktivitet i arbeid. Mange vil ha behov for varig lønnstilskudd dersom de skal kunne beholde arbeid over tid og det blir derfor viktig at budsjettet for varig lønnstilskudd sees i sammenheng med budsjett for midlertidig lønnstilskudd. De som oppnår normal produktivitet etter en periode (inntil 2 år) vil en kunne forvente videre ansettelse på vanlige vilkår. Skulle produktivitetsnivå forbli nedsatt må det være anledning å gi varig lønnstilskudd. Dette vil kreve tett oppfølging fra NAV slik at et eventuelt behov for varig lønnstilskudd blir identifisert.
Statistikk og forskning (Spjelkavik m. fl 2014) innen inkluderingskompetanse viser at mange med helseutfordringer og svak tilknytning til arbeidsmarkedet er sårbar for å falle ut av arbeid igjen etter kort tid. Dette kan skyldes at disse trenger lenger oppfølging i etablering av arbeid, men også at produksjonspresset blir for stort når arbeidsgiver ikke lengre blir kompensert gjennom lønnstilskudd.
Vårt forslag blir derfor at midlertidig lønnstilskudd ikke trenger å ha lengre varighet enn det som foreslås, men at det gis en økning i budsjettrammen for varig lønnstilskudd.
Det bør også utredes hvorvidt en kompensasjon over arbeidsgiveravgiften eller skatt kunne gitt større trygghet for arbeidsgiver ved ansettelse av personer med nedsatt arbeidsevne og mindre administrasjonskostnader. Inkluderingsdugnaden har som forutsetning at alle offentlige virksomheter skal ha 5 % ansatte med nedsatt arbeidsevne eller hull i cv. Dette kravet kunne også vært utvidet til alle virksomheter over et hvis antall ansatte (f.eks 10+).
Det må bemerkes at dagens ordning er tungvint å administrere ved at skjema skal fylles ut og sendes inn og at controller ved hvert NAV kontor og region/fylke må gjøre løpende vurderinger av om det finnes tiltaksmidler til å iverksette lønnstilskudd. Vi opplever hvert år at det «stopper opp» på lønnstilskudd og andre tiltak på grunn av «kvotesystemet».
Likeledes må arbeidsgiver etter at de har mottatt tilsagn sende nytt skjema for å få utbetalt refusjon og det har også blitt strammet inn på ettersendelse slik at disse blir strøket dersom refusjonsskjema blir levert for sent (8 uker). En slik streng og tungvint praksis kan fort føre til at arbeidsgivere mister tiltro til NAV ved at det tvinger dem til å bruke mye tid på administrasjon. Det bør jobbes for å finne måter hvor dette blir enklere å iverksette og utbetale. Det bør også vurderes om tilsagnsperiode på maks 3 mnd. er hensiktsmessig dersom behovet for lønnstilskudd er lengre. Denne grensen fører i dag til unødvendig mye administrasjon og er et argument for å vurdere andre løsninger for kompensasjon. At det er gjort forenklinger på nav.no for innsending av skjema er positivt.
Mange personer som har behov for kompetanseheving har enten for svak grunnkompetanse eller manglende helse/evne eller motivasjon for lengre utdanningsløp. Disse er ofte usikre på yrkesvalg og har behov for grundig karriereveiledning. Det vil være viktig å øke yrkesveiledningskompetansen i NAV for å kunne bistå brukere med tilstrekkelig kartlegging og veiledning. Mange vil også har behov for tilrettelagt undervisning for å kunne fullføre opplæring.
I dag har ungdom skolerett til de fyller 21 år i videregående skole. Skolen har plikt til å tilrettelegge undervisning for de elever som har behov for dette. Mange elever som faller ut av videregående skole har ikke fått tilstrekkelig tilrettelegging av sine opplæringsbehov og har opplevd lite mestring knyttet til læring. De vil ofte ha behov for lengre tid til å kunne fullføre videregående skole.
De som har helseutfordringer og nedsatt arbeidsevne klarer ofte ikke å følge ordinær undervisning og vil ha behov for lengre tid til å fullføre videregående opplæring. Dagens utdanningsinstitusjoner har stort fokus på å fullføre studier på normert tid og har ofte begrenset anledning til individuell tilrettelegging.
Hvilke ytelser brukere eventuelt kan ha rett på virker også inn på hvorvidt de velger utdanningstiltak. Statistikk viser at opplæringstiltak (utdanning) er det tiltaket som har best langtidseffekt på overgang til varig arbeid. «Arbeid først» strategien som ble innført i NAV førte til at bruk av utdanning som tiltak gikk ytterligere ned da det førte til en praksis med «strengere» vurdering for hvem som skulle få utdanningstiltak. Det ble lagt vekt på å få så korte avklaringsløp som mulig. Dersom en ønsker å snu denne trenden er det viktig å skille mellom ulike brukergrupper og hvem som er i en «normal» studie situasjon (ikke nedsatt helse eller lærevansker) og de som vil måtte påberegne lengre tid på å kunne fullføre utdanning. Skal det lykkes å øke kompetansenivået til de med nedsatt arbeidsevne/lærevansker vil det vanskelig la seg gjøre uten sikkerhet for livsopphold og mulighet for tilrettelegging. Dette vil kreve at det gjøres grep i utdanningsdepartementet for å kunne tilrettelegge for mer individuelt tilpasset opplæring og å utvide tidsperspektivet i forhold til utdanningstiltak.
Det kan synes som det er ønskelig å ha en generell større åpning for tilgang til utdanningstiltak uavhengig av ytelse. Tidligere har det ikke vært mulig for personer på dagpenger å kombinere ytelsen med opplæring. Det er positivt at det åpnes opp for en skjønnsmessig vurdering av dette for arbeidsledige, men det blir vanskelig å forstå ut i fra høringsnotatet hvilke brukergrupper Arbeids og sosialdepartementet ønsker å prioritere og hvilket kostnadsnivå dette vil innebære på tiltaksbudsjettet.
1. Midlertidig lønnstilskudd
Det er positivt at Arbeids og sosialdepartementet ønsker forenklinger i forhold til bruk av midlertidig lønnstilskudd. Imidlertid ønsker Samfunnsviterne NAV å påpeke noen problemstillinger knyttet til dette tiltaket.
Lønnstilskudd er ment å være en kompensasjon for arbeidsgiver for nedsatt produksjonsevne og det blir da viktig å skille mellom brukergrupper. Ordinære arbeidssøkere som langtidsledige eller andre med manglende kompetanse vil kunne forutsettes å oppnå normal produktivitet etter en tid med opplæring og erfaring i gjeldende jobb og det vil være helt på sin plass at lønnstilskudd vil være relativt kortvarig (inntil ett år). For personer med nedsatt arbeidsevne vil denne gruppen ha større utfordringer knyttet til i hvilken grad de vil klare å oppnå normal produktivitet i arbeid. Mange vil ha behov for varig lønnstilskudd dersom de skal kunne beholde arbeid over tid og det blir derfor viktig at budsjettet for varig lønnstilskudd sees i sammenheng med budsjett for midlertidig lønnstilskudd. De som oppnår normal produktivitet etter en periode (inntil 2 år) vil en kunne forvente videre ansettelse på vanlige vilkår. Skulle produktivitetsnivå forbli nedsatt må det være anledning å gi varig lønnstilskudd. Dette vil kreve tett oppfølging fra NAV slik at et eventuelt behov for varig lønnstilskudd blir identifisert.
Statistikk og forskning (Spjelkavik m. fl 2014) innen inkluderingskompetanse viser at mange med helseutfordringer og svak tilknytning til arbeidsmarkedet er sårbar for å falle ut av arbeid igjen etter kort tid. Dette kan skyldes at disse trenger lenger oppfølging i etablering av arbeid, men også at produksjonspresset blir for stort når arbeidsgiver ikke lengre blir kompensert gjennom lønnstilskudd.
Vårt forslag blir derfor at midlertidig lønnstilskudd ikke trenger å ha lengre varighet enn det som foreslås, men at det gis en økning i budsjettrammen for varig lønnstilskudd.
Det bør også utredes hvorvidt en kompensasjon over arbeidsgiveravgiften eller skatt kunne gitt større trygghet for arbeidsgiver ved ansettelse av personer med nedsatt arbeidsevne og mindre administrasjonskostnader. Inkluderingsdugnaden har som forutsetning at alle offentlige virksomheter skal ha 5 % ansatte med nedsatt arbeidsevne eller hull i cv. Dette kravet kunne også vært utvidet til alle virksomheter over et hvis antall ansatte (f.eks 10+).
Det må bemerkes at dagens ordning er tungvint å administrere ved at skjema skal fylles ut og sendes inn og at controller ved hvert NAV kontor og region/fylke må gjøre løpende vurderinger av om det finnes tiltaksmidler til å iverksette lønnstilskudd. Vi opplever hvert år at det «stopper opp» på lønnstilskudd og andre tiltak på grunn av «kvotesystemet».
Likeledes må arbeidsgiver etter at de har mottatt tilsagn sende nytt skjema for å få utbetalt refusjon og det har også blitt strammet inn på ettersendelse slik at disse blir strøket dersom refusjonsskjema blir levert for sent (8 uker). En slik streng og tungvint praksis kan fort føre til at arbeidsgivere mister tiltro til NAV ved at det tvinger dem til å bruke mye tid på administrasjon. Det bør jobbes for å finne måter hvor dette blir enklere å iverksette og utbetale. Det bør også vurderes om tilsagnsperiode på maks 3 mnd. er hensiktsmessig dersom behovet for lønnstilskudd er lengre. Denne grensen fører i dag til unødvendig mye administrasjon og er et argument for å vurdere andre løsninger for kompensasjon. At det er gjort forenklinger på nav.no for innsending av skjema er positivt.
Mange personer som har behov for kompetanseheving har enten for svak grunnkompetanse eller manglende helse/evne eller motivasjon for lengre utdanningsløp. Disse er ofte usikre på yrkesvalg og har behov for grundig karriereveiledning. Det vil være viktig å øke yrkesveiledningskompetansen i NAV for å kunne bistå brukere med tilstrekkelig kartlegging og veiledning. Mange vil også har behov for tilrettelagt undervisning for å kunne fullføre opplæring.
I dag har ungdom skolerett til de fyller 21 år i videregående skole. Skolen har plikt til å tilrettelegge undervisning for de elever som har behov for dette. Mange elever som faller ut av videregående skole har ikke fått tilstrekkelig tilrettelegging av sine opplæringsbehov og har opplevd lite mestring knyttet til læring. De vil ofte ha behov for lengre tid til å kunne fullføre videregående skole.
De som har helseutfordringer og nedsatt arbeidsevne klarer ofte ikke å følge ordinær undervisning og vil ha behov for lengre tid til å fullføre videregående opplæring. Dagens utdanningsinstitusjoner har stort fokus på å fullføre studier på normert tid og har ofte begrenset anledning til individuell tilrettelegging.
Hvilke ytelser brukere eventuelt kan ha rett på virker også inn på hvorvidt de velger utdanningstiltak. Statistikk viser at opplæringstiltak (utdanning) er det tiltaket som har best langtidseffekt på overgang til varig arbeid. «Arbeid først» strategien som ble innført i NAV førte til at bruk av utdanning som tiltak gikk ytterligere ned da det førte til en praksis med «strengere» vurdering for hvem som skulle få utdanningstiltak. Det ble lagt vekt på å få så korte avklaringsløp som mulig. Dersom en ønsker å snu denne trenden er det viktig å skille mellom ulike brukergrupper og hvem som er i en «normal» studie situasjon (ikke nedsatt helse eller lærevansker) og de som vil måtte påberegne lengre tid på å kunne fullføre utdanning. Skal det lykkes å øke kompetansenivået til de med nedsatt arbeidsevne/lærevansker vil det vanskelig la seg gjøre uten sikkerhet for livsopphold og mulighet for tilrettelegging. Dette vil kreve at det gjøres grep i utdanningsdepartementet for å kunne tilrettelegge for mer individuelt tilpasset opplæring og å utvide tidsperspektivet i forhold til utdanningstiltak.
Det kan synes som det er ønskelig å ha en generell større åpning for tilgang til utdanningstiltak uavhengig av ytelse. Tidligere har det ikke vært mulig for personer på dagpenger å kombinere ytelsen med opplæring. Det er positivt at det åpnes opp for en skjønnsmessig vurdering av dette for arbeidsledige, men det blir vanskelig å forstå ut i fra høringsnotatet hvilke brukergrupper Arbeids og sosialdepartementet ønsker å prioritere og hvilket kostnadsnivå dette vil innebære på tiltaksbudsjettet.