HØRINGSSVAR TIL ENDRING AV REINDRIFTSLOVEN
Viser til høringssak 3/19 som omfatter endring av reindriftsloven. Anden Mikku siida og Anden Junne siida i distrikt 41 Beskades er sterkt imot endring av 1) formålsparagrafen, 2) individuell merking av rein 3) offentliggjøring av reintall for andre i næringen samt 4) Reindriftsloven § 71 om oppnevning av reindriftsstyret. I den sammenheng oversender vi herved innsigelse for nevnte punkter.
1. Endring av formålsparagrafen slik at økologisk bærekraft prioriteres. Per i dag så er reintallet innenfor statens pålagte reintall. Drifta tilsier at den er tilpasset beitearealer og lever på naturens premisser og dermed i henhold til intensjonen om økologisk bærekraft. Driften genererer produksjonsdyr som igjen gir inntekter, i tillegg gir den arbeidsplasser for enhetene men også for personer uten driftsenhet. Vi anser driften i våres siida som økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig. Når det gjelder kulturell bærekraft, så har reindriftssamene hatt dette i fokus ved å bevare reindriften, naturen og dens beiteressurser best mulig. Det fokuseres også på hvordan reinen skal ha det best mulig til enhver tid. Om kunnskap om utførelsen av reindrift skulle sammenlignes med dagens studier, så er ikke det utenkelig at den kunne rangeres på lik linje med master- eller doktorgradsstudier.
Historisk sett har reindriftsloven hatt som formål å løfte opp jordbruk og har hatt lite vern om reindriften. Eksempelvis ble reindriftsloven endret i 1978, med resultat at den tildelte driftsenheter, noe som vi vurderer å være i strid med den kulturelle bærekraften og sedvanerett. Dette fordi av personer som har rett til å drifte med reindrift falt utenfor og mange kom inn i driften som ikke hadde bakgrunn i reindriften.
Staten plikter å sikre at personer med sedvanrett skal kunne utføre reindriften slik at dette bør også hjemles i reindriftsloven. Om det noen gang blir snakk om redusering og øvre reintall vil det være naturlig at de uten sedvanerett plikter å redusere rein fremfor de andre. Da siktes det særlig til endring av reindriftsloven av 1978 hvor personer fikk utdelt driftsenhet fra en «kortstokk» uten å se grundigere på rettigheter på de enkelte personene.
Per i dag finnes ikke lovhjemmel i reindriftsloven som skal verne beitearealer for inngrep.
I utredning/rapport utarbeidet for departementet, fremkommer det at forskere/myndighetene har i starten av 1900-tallet godkjent mosesanking uten at reindriftssamene som har kunnskap om bærekraft ble hørt. Reindriftssamene var sterkt i mot at det skulle være lovlig å sanke mose da det ville skade naturmangfoldet vesentlig. Omtrentlig mellom 1890-1905-tallet var loven utarbeidet slik at det kun var bønder og fjellstueoppsittere som kunne sanke mose på høyfjellet/Beskades. Det er i 1902 dokumentert at bøndene sanket ca 300 vognlass med mose per år noe som samene var kritisk til. I ettertid har reindriften blitt kritisert for at beitemarkene er nedbeitet, selv om samene var de som prøvde å verne naturen uten å få støtte. Grunnen til at vi refererer til dette, er at LMD skal unngå å gjøre samme feilvurderinger som i for eksempel i 1902 og heller legge innsigelser fra reindriftsnæringen til grunn.
Vi motsetter oss at lovendringen kun prioriterer økologisk bærekraft og ikke de to andre formålene som minst er like viktig å ivareta. Lovendring vil vekte formålene skjevt noe som vil ramme bærekraften vesentlig i negativ retning og dermed også reindriften og våres rettigheter som reindriftssamer. Målene om økonomisk, økologisk og kulturell bærekraft henger sammen og skal ikke vektes ulikt. Slik vi forstår begrepet økologisk bærekraft, (reinen skal leve på naturens premisser), så er ikke økologisk bærekraft nødvendigvis grunnlag for økonomisk bærekraft. Dette fordi reinen må til tider fores samt at rovdyr tar så mye rein at dette går ut over økonomien til reindriftsutøverne. Ved å endre punkt 2 og 3 nedenfor vil det motstride både økonomisk og kulturell bærekraft. Foreslått lovendring vil medføre vesentlig økninger i både utgifter, ressurs- og tidsbruk, samt at endringen vil motstride den tradisjonelle reindriftsutøvelsen. Sametinget har bekreftet at det i reindriftsavtalen 2019/2020 ikke er avsatt økonomiske midler for individmerking av rein, noe som tilsier at reindriften blir påført alle utgifter i forbindelse med merkingen og som kun vil ha fordeler for staten. Dette vil rett og slett motstride intensjonen i økonomisk bærekraft hvor meningen er å minke utgifter og øke inntekter. Lovendringen vil medføre at inntekter spises opp av utgifter i forbindelse med individmerkingen.
Vi krever at den tradisjonelle reindriften og kulturell bærekraft bevares slik den er i dag og som den har vært i flere generasjoner. Dette for at det skal dannes balanse mellom økologisk-, økonomisk- og kulturell bærekraft. Videre kreves det at den kulturelle bærekraften skal være hoveddel i bærekraftsmålene for å ivareta våres rettigheter/sedvanerett.
Lovendringen kan tyde på at en av intensjonene med å endre formålsparagrafen er å forby tilleggsforing av rein. Klimaendringer medfører at det i fremtiden oftere vil oppstå krisesituasjoner hvor sneen låser reinen fra sitt naturlige beite. I slike tilfeller vil det være reineiers plikt å håndtere krisesituasjonen slik at reinen ikke sulter i hjel og går utover dyrevelferden. Lovendringen vil medføre at reindriften havner mellom «barken og veden» i situasjoner hvor det vil være naturlig å tilleggsfore rein men hvor reindriftsloven legger en kjepp i hjulet ved å si at reinen skal berges på naturens premisser. I en slik situasjon vil det for oss være naturlig å prioritere å følge lov om dyrevelferd fremfor ugjennomtenkt endring av reindriftsloven.
I definisjon av økologisk bærekraft står det at rein ikke skal komme i konflikt med andre arters livsgrunnlag , noe som vi ser vil bli lovhjemmel for å angripe reindriften i alle situasjoner, også i tilfeller hvor rovdyr angriper rein. Her vil vi at det skal presiseres at i reinbeiteområder skal reinen ha eksklusivt vern fremfor at rovdyr eller andre arter prioriteres. Her er det meget viktig å prioritere reinen slik at det ikke går utover den kulturelle og økonomiske bærekraften. Om ikke dette presiseres vil den skape store problemer for reindrifta da det er reinen som må vike for enhver dyreart reinen er i konflikt med, noe som mest sannsynligvis vil tolkes og brukes slik at det er til fordel for rovdyr/andre arter. Vi vil også at definisjonen andre arter presiseres, herav skal der fremkomme hvilke dyrearter ordlyden omfatter. Det framkommer i dokumenter at noen reindriftsområder er prioriterte områder for rovdyr. Økologisk drift i slike områder vil medføre at reindrifta må finne seg i å mate det antallet rovdyr som er bestemt skal leve i disse områdene, og bære den økonomiske byrden.
I tillegg ber vi at naturinngrep i reinbeiteområdet strammes vesentlig inn slik at reindriften blir hørt i forbindelse med hver planlagte naturinngrep. I situasjoner hvor naturinngrep vurderes av reindriften å være vesentlig i konflikt med reindriften, skal det ikke være mulig å få samtykke for det er kommet til enighet med reindriften. Dette gjelder særlig når det gjelder nye reguleringsplaner, planendringer og rullering av kommuneplanens arealdel. Alle inngrep i naturen vil medføre at arealene krenkes som igjen påvirker både den økologiske, økonomiske og kulturelle bærekraften for reindrifta negativt og krenke sendvanerett som staten plikter å legge til rette slik at den ikke krenkes.
2. Etablere et lovgrunnlag for obligatorisk individmerking av rein.
Først kan vi påminne om at internasjonal urfolksrett er tydelig på at samer har rett til å dyrke og utøve sin kultur og språk. Samtidig står det i grunnloven at statens myndigheter har ansvar for å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, kultur og samfunnsliv. Ved å innføre obligatorisk individmerking av rein vil uten tvil ramme reindriftsnæringen svært negativt.
I høringsbrevet nevnes det ikke eksakt hvilken type chip som er tenkt brukt, om det er chip under huden, øreklips på begge ører, på hver eneste rein. Uavhengig hva som foreslås brukt, vurderer vi at det vil stride mot dyrevernloven og at det vil være en vesentlig ulempe for reinen og dens velferd. Individmerkingen vil forårsake unødvendige smerter for reinen og som i tillegg medfører at reinen blir å plages med videre. Spesielle værforhold som underkjølt regn og når rein beiter i åpne myrhull (opmu) på vinteren, vil medføre at det dannes issvuller på øreklipsene, noe som i verste fall kan ha katastrofal følge for reinen. Det er i flere tilfeller påvist isdannelser på øreklips og på bjeller og e-bjeller. Når det kun er få rein som har øreklips er det lettere å følge med reinen og hindre at reinen lider unødig. Om hele reinflokken skal øreklipses vil reineier lett miste oversikt over mulig isdannelser på de enkelte reinene.
Som kjent er det strenge krav til hvordan rein skal behandles slik at de skal til enhver tid ha det best mulig. Individmerkingen vil medføre at reinen lider unødvendig. Det vil være overraskende om Mattilsynet ikke velger å motsette seg lovendringen med den kunnskapen vi forutsetter at mattilsynet har om rein og reindrift. Om mattilsynet ikke motsetter seg dette, vitner det om manglende kompetanse.
Om Mattilsynet mener at chipene ikke vil gå utover dyrevelferden, krever vi at det blir et krav om at samtlige jerv, gaupe, fjellrev, rev og ørn individmerkes med RFID chip UHF slik at de kan avleses på lengere avstand. Dette for at det skal være mulig for SNO og særlig av reineier, ved bruk av droner eller andre skannemetoder få raskt oversikt over rovdyras posisjon og vandremønster. Det vil da være lettere å spore opp skadet rein som er påført av rovdyr. I høringsbrevet nevnes det at ved bruk av chip vil lette arbeidene for statens etater når det gjelder tellinger og dokumentering. Ved å chipmerke rovdyr vil det forenkle identifisering av rovdyret som skader eller dreper rein og at det medfører til raskere dokumentasjon og oppgjør for skaden. Det vil i tillegg være stor fordel å få registrert antall rovdyr i de enkelte reinbeiteområdene.
Individmerkingen vil mest sannsynligvis gjøres med RFID merking. RFID-merkingen under huden er noe som mest sannsynligvis kreves utført av veterinærer mens flokken er i gjerdet. Og det sier seg selv at en slik merking vil være uheldig for reindriften som medfører forsinkelser og dermed tap i tid og penger for reindriften og ikke minst går det utover dyrevelferden at reinen må være i gjerdet lengere. Om reindriftsutøveren gjør operasjonen selv, vil reinen likevel måtte være i gjerdet lenger enn med dagens ordning.
Det vil oppstå situasjoner hvor RFID må fjernes av ulike grunner, noe som medfører at reinen må fraktes til dyrlege for fjerning av chipen som eventuelt er under huden. Det sier seg selv at dette medfører stor ulempe for reinen og for utøverne som må bruke ekstra tid og ressurser. I våres tilfelle vil det på vinteren måtte kjøres 7-8 mil med snøskuter og deretter transporteres med bil og samme ruta tilbake. Under transporten vil det også måtte tas obligatorisk stopp med tanke på transport av dyr, noe som vil ta to dager.
Øreklipsing av all rein vil medføre at prosentandel øker vesentlig for tilfeller hvor klipsen rives av ved at den hekter seg fast i trær osv. Av eldre utøvers erfaring blir kalver som klipses ofte mindre i vekst enn kalver som ikke har klips.
Fra våres side er vi ikke kjent med hvorvidt elektrisk og magnetisk felt medført av RFID vil påvirke reinen når det gjelder helse, velferd og atferd o.l. Vi er kjent med at reinen kan se ultrafiolett stråling som kan oppstå av elektromagnetiske bølger med høyere frekvens. Det stilles dermed spørsmål om RFID med frekvensområde UHF vil være i et frekvensområde hvor ultrafiolett er synlig. Om det skulle være tilfelle vi det være en meget stor ulempe.
Det er også fare for identitetstyveri og feilregistreringer i chipene og kan dermed aldri garantere at informasjonen på chipen er korrekt. Det er gjort forskning i Norge som påviste at hver enkelt RFID chip kan avleses og endres på av vanlige folk bare de har rette utstyr koblet til PC. I forskningen fremkommer det også at simulert angrep er en virkelig sikkerhetstrussel. En slik uautorisert avlesing av RFID-chip rammer ikke bare sikkerheten men også personvern. ID nummer som chipen inneholder, kan knyttes direkte til en person slik som for eksempel førerkort kan, og faller dermed under personvernloven . I forskningen fremkommer det at bevisst sikkerhetsvurdering er absolutt nødvendig slik at vi ber at dette avklares hvordan problemet skal løses. Vi kan ikke se at det LMD har fremlagt en slik forskning. Når det gjelder RFID som er tenkt brukt på rein, så er det per dag ikke mulig å benytte skjermingsprodukter som beskytter produkter med RFID.
Svak sikkerhet kan medføre at det oppstår uheldige situasjoner hvor en person med onde hensikter endrer identiteten på en rein til en annen person. Før eller siden vil dette bli oppdaget, og da er det mest sannsynlig den som står oppført som ny eier, blir anmeldt for tyveri og forfalskning og blir dermed saksøkt og i verste fall dømt for det. Ettersom chipen stort sett implanteres på samme sted, eller festes på øret er det også enkelt for personer med onde hensikter å lokalisere chipen og fjerne den eventuelt misbruke den.
Det er mulig å skanne RFID-chiper og lage kloner noe som vil utgjøre et stort problem både for myndigheter og reindriften.
Individmerking med chip vil medføre tilleggsoppgaver som lovpålagt journalføring av dyrehold samt rapporteringer til Mattilsynet innenfor gitte frister (for sauedrift 1 måned). I tillegg er det ressurskrevende i form av tidsbruk på opplæring og selve merkingen. I høringsnotatet framkommer det at “I en overgangsfase legges det opp til en prioritering av midler over reindriftsavtalen for å lette overgangen til kravet om individmerking.” Etter overgangsfasen er det altså reindriftsutøveren som blir belemret med denne kostnaden og ressursmisbruken.
I tilfeller hvor droner brukes til avlesing, vil ansvarlig leder for flygingen inneha RO2-operatørsertifikat for å kunne lovlig flyge utenfor synsrekkevidde (BLOS). Om man skal sertifiseres så vil det være enormt tids- og pengekrevende. Før flyging må ansvarlig leder for flygingen innhente samtykke fra luftfartstilsynet før flyging noe som kan være problematisk i områder uten dekning. I tillegg vil loven kunne medføre at det vil være situasjoner hvor reineiere dropper sertifisering pga manglende ressurser og tid, og velger å fly uten sertifisering. Dette vil sette reineieren i en situasjon som kan forårsake uheldige situasjoner og i verstefall skader. En skal være fylt 18år for å kunne flyge BLOS noe som medfører at samtlige reindriftsutøvere under 18 år ikke får mulighet å utføre en slik flyging. Slik vil lovendringen berøre denne aldergruppen vesentlig.
Ved å innføre RFID merking av rein vil den gå utover den kulturelle bærekraften og vil medføre at store deler av kulturen falle gradvis bort. Blant annet kan dette ramme gjenkjenning av øremerker gradvis og i verste fall medføre at den delen av kulturen bortfaller helt.
EU- prosjekt utført av IHA ( Institutt for husdyrfag) på NMBU ( Norges miljø- og biovitenskapelige universitet) har vurdert chipmerker i forhold til infeksjoner/ irritasjoner i ørene til testdyra (sau), noe som har betydning for dyras velferd. Testdyrene ble registrert med flere lette infeksjoner (litt rødt og hovent rundt hullet i øret) noe som igjen medfører at dyrevelferd påvirkes negativt. Reinen som vandrer fritt hele året i naturen vil mest sannsynligvis være mer utsatt for større infeksjoner. Under forskningsprosjektet var det fleste negative sider ved chippingen, og det ble vurdert at det mest positive med UHF-teknologien, sett i forhold til dyrevelferd, er at dyra blir mindre håndtert. Når det gjelder rein så gjelder ikke denne positive delen. Kunnskap om at chip kan resultere i infeksjoner vil medføre enorm ressursbruk for å undersøke dyrenes tilstand, og dermed blir dyrene håndtert like mye, om ikke mer. Det vil si at det er mest negative sider ved å ta i bruk chipmerking
Det er også gjort forskning i USA hvor resultatet er at RFID merking av dyr vil være en kreftfremkaller (tumor), noe som vi ikke kan akseptere at reinene blir påført.
Vi motsetter oss sterkt til at paragrafen endres slik at obligatorisk individmerking av rein innføres, og krever at det tas hensyn til reinen og samisk kultur og interesser. Om myndighetene har behov for ytterligere kontroll enn de allerede har, så kan myndighetene få opplæring i å gjenkjenne reinmerker samt dyrets alder og kjønn, noe som igjen vil gi inntekt for reindrifta som arrangerer slik opplæring. I tillegg vil reinen slippe å pines unødig pga. en ugjennomtenkt lovendring.
Lovenderingsforslaget bærer preg av myndighetenes behov for kontroll, men forsøkes å selges inn å skulle være til beste for reindrifta. Vi klarer ikke å se hvordan individmerking styrker reindriftsutøverens kontroll med at beiteressursene forvaltes på en forsvarlig måte. Reindriftsutøvere vet utmerket godt hvordan flokkstruktur de har og hvilke dyr det er hensiktsmessig å ha. Kunnskap om avl er allerede på plass hos reindriftsutøverne, og vi ser ikke hvordan individmerking skal gjøre dette arbeidet bedre og mer rettet. Det er ikke mangel på kunnskap hos reindriftsutøveren som avgjør hvilke dyr som slaktes og hvilke blir igjen i flokken, men forhold som slakterienes kapasitet, tidspunkt for uttak av slaktedyr og andre forhold. Presise og mindre ressurskrevende tellinger vil være langt unna med dagens teknologi under de klimatiske forhold vi opererer i (ising i klipsen, sendere som ikke fungerer i kulde osv.). Hvordan individmerking medfører betydelige forenklinger og økt sikkerhet i tilskuddsforvaltningen, samt dokumentasjon av tap av rein til bl.a. rovvilt framgår ikke i dokumentet. Vi ser ikke hvordan individmerking fører til forenkling i tilskuddsforvaltningen for reindriftsutøveren. Smidigere dokumentasjon av tap av rein til bl.a. rovvilt kan løses ved at rovdyrene blir merket med chip/klips.
3. Åpne for at opplysninger om enkeltutøveres reintall blir tilgjengelig for andre i næringen.
Å legge reineiers reintall tilgjengelig for andre i næringen gir ingen hensikt eller positiv mening. Slik det er i dag så har reindriftsnæringen kontroll på antall rein i siidaen og har også tilnærmet reintall på nabosiidaer, om det skulle være et poeng.
Når man ser på hierarkiet i reindriften, så er den som regel bygd opp etter hvor mange rein en person eier og rangeres ettersom hvor mange rein en person eier. Konsekvensen ved offentliggjøring av reintall vil være alvorlig og som deretter virker svært negativt for reineiernes helse- miljø og sikkerhet (HMS). Det vil kunne oppstå situasjoner hvor enkelte personer/familier blir definert som fattige, noe som igjen kan føre til mobbing i reindriften, mobbing mellom barn på skolen osv.
Vi er gjort kjent med at LMD og NRL har blitt enige om at HMS i reindriften skal prioriteres og styrkes i reindriftsavtalen 2019/2020. Det er derfor merkverdig om LMD nå i forslaget om lovendring ønsker å offentliggjøre opplysninger om enkeltutøveres reintall. Det til tross for at LMD er fullstendig klar over at det vil påvirke HMS for enkeltutøverne vesentlig og stride mot tidligere avtale og dens intensjoner.
Til sist kan det nevnes at kulturell tradisjon i reindrifta har i generasjoner vært slik at reintall har vært privat internt i hver enkel familie. Ved å endre loven vil dette overtrampe den kulturelle tradisjon noe vi motsetter oss.
4. Reindriftsloven § 71 om oppnevning av reindriftsstyret
Vi støtter denne sakens høringssvar fra Reinbeitedistrikt 9 Čorgaš, hvor de uttaler bl.a.: “Det er alvorlig at krav om reindriftsfaglig kompetanse er fraværende i kravene til oppnevning i et fagorgan for reindrift. Det har vært opp til Sametinget å oppnevne «aktive utøvere», uten at disse omtales som kompetansehavere. Instruksen gir flertall til den ikke-samiske delen av styret, samt sier at de skal ha både leder, nestleder og dobbeltstemme. Leder bestemmer også handlingsmåte for hver enkelt sak, og sakene kan omgjøres av LMD av eget tiltak, uten at det foreligger noen bestemmelser eller vilkår for dette. Begrepene folkerett og særskilt vern for urfolksnæringer er fraværende, men i instruksen står det tvert imot at andre samfunnsinteresser bør ivaretas. Språkkompetanse nevnes heller ikke. RBD 9 mener bestemmelse for oppnevning til reindriftsstyret og instruksen for dette styret må oppdateres, i henhold til gjeldende rett og anerkjennelse av urfolks rettigheter. RBD 9 støtter ikke endringsforslaget som foreligger på å endre oppnevning, da det ikke foreligger klare vurderinger og anbefalinger på hvordan dette eventuelt skal gjøres. (...) RBD 9 finner Sametingets anførsler rimelige, og støtter deres krav om reell medbestemmelse ved oppnevning av representanter.”
Det er kjent at Sametinget ikke har hatt sine medlemmer i reindriftsstyret slik at medlemmer utnevnt at departementet har tatt beslutningen alene uten å ta hensyn til våres rettigheter. Sametinget ønsker en helhetlig gjennomgang av reindriftsloven for å sikre våres rettigheter/folkeretten noe som vi er enig i skal gjøres. Det vil ikke være tilstrekkelig å kun se på enkelte ledd i loven. På bakgrunn av dette og punkter nevnt over motsetter vi oss de foreslåtte paragrafendringene. Mottakerliste tilknyttet høringsbrevet viser at saken er ikke oversendt Dyrebeskyttelsen Norge for uttalelse. Vi ber at saken oversendes til organisasjonen for høring.
Marit Murud Eira. Mikkel Nils Andersen Eira
For vintersiida Anden Mikku og Anden Junne siida (Beskades)
Dyrebeskyttelse Norge, Konows gate 5, 0192 OSLO
Viser til høringssak 3/19 som omfatter endring av reindriftsloven. Anden Mikku siida og Anden Junne siida i distrikt 41 Beskades er sterkt imot endring av 1) formålsparagrafen, 2) individuell merking av rein 3) offentliggjøring av reintall for andre i næringen samt 4) Reindriftsloven § 71 om oppnevning av reindriftsstyret. I den sammenheng oversender vi herved innsigelse for nevnte punkter.
1. Endring av formålsparagrafen slik at økologisk bærekraft prioriteres. Per i dag så er reintallet innenfor statens pålagte reintall. Drifta tilsier at den er tilpasset beitearealer og lever på naturens premisser og dermed i henhold til intensjonen om økologisk bærekraft. Driften genererer produksjonsdyr som igjen gir inntekter, i tillegg gir den arbeidsplasser for enhetene men også for personer uten driftsenhet. Vi anser driften i våres siida som økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig. Når det gjelder kulturell bærekraft, så har reindriftssamene hatt dette i fokus ved å bevare reindriften, naturen og dens beiteressurser best mulig. Det fokuseres også på hvordan reinen skal ha det best mulig til enhver tid. Om kunnskap om utførelsen av reindrift skulle sammenlignes med dagens studier, så er ikke det utenkelig at den kunne rangeres på lik linje med master- eller doktorgradsstudier.
Historisk sett har reindriftsloven hatt som formål å løfte opp jordbruk og har hatt lite vern om reindriften. Eksempelvis ble reindriftsloven endret i 1978, med resultat at den tildelte driftsenheter, noe som vi vurderer å være i strid med den kulturelle bærekraften og sedvanerett. Dette fordi av personer som har rett til å drifte med reindrift falt utenfor og mange kom inn i driften som ikke hadde bakgrunn i reindriften.
Staten plikter å sikre at personer med sedvanrett skal kunne utføre reindriften slik at dette bør også hjemles i reindriftsloven. Om det noen gang blir snakk om redusering og øvre reintall vil det være naturlig at de uten sedvanerett plikter å redusere rein fremfor de andre. Da siktes det særlig til endring av reindriftsloven av 1978 hvor personer fikk utdelt driftsenhet fra en «kortstokk» uten å se grundigere på rettigheter på de enkelte personene.
Per i dag finnes ikke lovhjemmel i reindriftsloven som skal verne beitearealer for inngrep.
I utredning/rapport utarbeidet for departementet, fremkommer det at forskere/myndighetene har i starten av 1900-tallet godkjent mosesanking uten at reindriftssamene som har kunnskap om bærekraft ble hørt. Reindriftssamene var sterkt i mot at det skulle være lovlig å sanke mose da det ville skade naturmangfoldet vesentlig. Omtrentlig mellom 1890-1905-tallet var loven utarbeidet slik at det kun var bønder og fjellstueoppsittere som kunne sanke mose på høyfjellet/Beskades. Det er i 1902 dokumentert at bøndene sanket ca 300 vognlass med mose per år noe som samene var kritisk til. I ettertid har reindriften blitt kritisert for at beitemarkene er nedbeitet, selv om samene var de som prøvde å verne naturen uten å få støtte. Grunnen til at vi refererer til dette, er at LMD skal unngå å gjøre samme feilvurderinger som i for eksempel i 1902 og heller legge innsigelser fra reindriftsnæringen til grunn.
Vi motsetter oss at lovendringen kun prioriterer økologisk bærekraft og ikke de to andre formålene som minst er like viktig å ivareta. Lovendring vil vekte formålene skjevt noe som vil ramme bærekraften vesentlig i negativ retning og dermed også reindriften og våres rettigheter som reindriftssamer. Målene om økonomisk, økologisk og kulturell bærekraft henger sammen og skal ikke vektes ulikt. Slik vi forstår begrepet økologisk bærekraft, (reinen skal leve på naturens premisser), så er ikke økologisk bærekraft nødvendigvis grunnlag for økonomisk bærekraft. Dette fordi reinen må til tider fores samt at rovdyr tar så mye rein at dette går ut over økonomien til reindriftsutøverne. Ved å endre punkt 2 og 3 nedenfor vil det motstride både økonomisk og kulturell bærekraft. Foreslått lovendring vil medføre vesentlig økninger i både utgifter, ressurs- og tidsbruk, samt at endringen vil motstride den tradisjonelle reindriftsutøvelsen. Sametinget har bekreftet at det i reindriftsavtalen 2019/2020 ikke er avsatt økonomiske midler for individmerking av rein, noe som tilsier at reindriften blir påført alle utgifter i forbindelse med merkingen og som kun vil ha fordeler for staten. Dette vil rett og slett motstride intensjonen i økonomisk bærekraft hvor meningen er å minke utgifter og øke inntekter. Lovendringen vil medføre at inntekter spises opp av utgifter i forbindelse med individmerkingen.
Vi krever at den tradisjonelle reindriften og kulturell bærekraft bevares slik den er i dag og som den har vært i flere generasjoner. Dette for at det skal dannes balanse mellom økologisk-, økonomisk- og kulturell bærekraft. Videre kreves det at den kulturelle bærekraften skal være hoveddel i bærekraftsmålene for å ivareta våres rettigheter/sedvanerett.
Lovendringen kan tyde på at en av intensjonene med å endre formålsparagrafen er å forby tilleggsforing av rein. Klimaendringer medfører at det i fremtiden oftere vil oppstå krisesituasjoner hvor sneen låser reinen fra sitt naturlige beite. I slike tilfeller vil det være reineiers plikt å håndtere krisesituasjonen slik at reinen ikke sulter i hjel og går utover dyrevelferden. Lovendringen vil medføre at reindriften havner mellom «barken og veden» i situasjoner hvor det vil være naturlig å tilleggsfore rein men hvor reindriftsloven legger en kjepp i hjulet ved å si at reinen skal berges på naturens premisser. I en slik situasjon vil det for oss være naturlig å prioritere å følge lov om dyrevelferd fremfor ugjennomtenkt endring av reindriftsloven.
I definisjon av økologisk bærekraft står det at rein ikke skal komme i konflikt med andre arters livsgrunnlag , noe som vi ser vil bli lovhjemmel for å angripe reindriften i alle situasjoner, også i tilfeller hvor rovdyr angriper rein. Her vil vi at det skal presiseres at i reinbeiteområder skal reinen ha eksklusivt vern fremfor at rovdyr eller andre arter prioriteres. Her er det meget viktig å prioritere reinen slik at det ikke går utover den kulturelle og økonomiske bærekraften. Om ikke dette presiseres vil den skape store problemer for reindrifta da det er reinen som må vike for enhver dyreart reinen er i konflikt med, noe som mest sannsynligvis vil tolkes og brukes slik at det er til fordel for rovdyr/andre arter. Vi vil også at definisjonen andre arter presiseres, herav skal der fremkomme hvilke dyrearter ordlyden omfatter. Det framkommer i dokumenter at noen reindriftsområder er prioriterte områder for rovdyr. Økologisk drift i slike områder vil medføre at reindrifta må finne seg i å mate det antallet rovdyr som er bestemt skal leve i disse områdene, og bære den økonomiske byrden.
I tillegg ber vi at naturinngrep i reinbeiteområdet strammes vesentlig inn slik at reindriften blir hørt i forbindelse med hver planlagte naturinngrep. I situasjoner hvor naturinngrep vurderes av reindriften å være vesentlig i konflikt med reindriften, skal det ikke være mulig å få samtykke for det er kommet til enighet med reindriften. Dette gjelder særlig når det gjelder nye reguleringsplaner, planendringer og rullering av kommuneplanens arealdel. Alle inngrep i naturen vil medføre at arealene krenkes som igjen påvirker både den økologiske, økonomiske og kulturelle bærekraften for reindrifta negativt og krenke sendvanerett som staten plikter å legge til rette slik at den ikke krenkes.
2. Etablere et lovgrunnlag for obligatorisk individmerking av rein.
Først kan vi påminne om at internasjonal urfolksrett er tydelig på at samer har rett til å dyrke og utøve sin kultur og språk. Samtidig står det i grunnloven at statens myndigheter har ansvar for å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, kultur og samfunnsliv. Ved å innføre obligatorisk individmerking av rein vil uten tvil ramme reindriftsnæringen svært negativt.
I høringsbrevet nevnes det ikke eksakt hvilken type chip som er tenkt brukt, om det er chip under huden, øreklips på begge ører, på hver eneste rein. Uavhengig hva som foreslås brukt, vurderer vi at det vil stride mot dyrevernloven og at det vil være en vesentlig ulempe for reinen og dens velferd. Individmerkingen vil forårsake unødvendige smerter for reinen og som i tillegg medfører at reinen blir å plages med videre. Spesielle værforhold som underkjølt regn og når rein beiter i åpne myrhull (opmu) på vinteren, vil medføre at det dannes issvuller på øreklipsene, noe som i verste fall kan ha katastrofal følge for reinen. Det er i flere tilfeller påvist isdannelser på øreklips og på bjeller og e-bjeller. Når det kun er få rein som har øreklips er det lettere å følge med reinen og hindre at reinen lider unødig. Om hele reinflokken skal øreklipses vil reineier lett miste oversikt over mulig isdannelser på de enkelte reinene.
Som kjent er det strenge krav til hvordan rein skal behandles slik at de skal til enhver tid ha det best mulig. Individmerkingen vil medføre at reinen lider unødvendig. Det vil være overraskende om Mattilsynet ikke velger å motsette seg lovendringen med den kunnskapen vi forutsetter at mattilsynet har om rein og reindrift. Om mattilsynet ikke motsetter seg dette, vitner det om manglende kompetanse.
Om Mattilsynet mener at chipene ikke vil gå utover dyrevelferden, krever vi at det blir et krav om at samtlige jerv, gaupe, fjellrev, rev og ørn individmerkes med RFID chip UHF slik at de kan avleses på lengere avstand. Dette for at det skal være mulig for SNO og særlig av reineier, ved bruk av droner eller andre skannemetoder få raskt oversikt over rovdyras posisjon og vandremønster. Det vil da være lettere å spore opp skadet rein som er påført av rovdyr. I høringsbrevet nevnes det at ved bruk av chip vil lette arbeidene for statens etater når det gjelder tellinger og dokumentering. Ved å chipmerke rovdyr vil det forenkle identifisering av rovdyret som skader eller dreper rein og at det medfører til raskere dokumentasjon og oppgjør for skaden. Det vil i tillegg være stor fordel å få registrert antall rovdyr i de enkelte reinbeiteområdene.
Individmerkingen vil mest sannsynligvis gjøres med RFID merking. RFID-merkingen under huden er noe som mest sannsynligvis kreves utført av veterinærer mens flokken er i gjerdet. Og det sier seg selv at en slik merking vil være uheldig for reindriften som medfører forsinkelser og dermed tap i tid og penger for reindriften og ikke minst går det utover dyrevelferden at reinen må være i gjerdet lengere. Om reindriftsutøveren gjør operasjonen selv, vil reinen likevel måtte være i gjerdet lenger enn med dagens ordning.
Det vil oppstå situasjoner hvor RFID må fjernes av ulike grunner, noe som medfører at reinen må fraktes til dyrlege for fjerning av chipen som eventuelt er under huden. Det sier seg selv at dette medfører stor ulempe for reinen og for utøverne som må bruke ekstra tid og ressurser. I våres tilfelle vil det på vinteren måtte kjøres 7-8 mil med snøskuter og deretter transporteres med bil og samme ruta tilbake. Under transporten vil det også måtte tas obligatorisk stopp med tanke på transport av dyr, noe som vil ta to dager.
Øreklipsing av all rein vil medføre at prosentandel øker vesentlig for tilfeller hvor klipsen rives av ved at den hekter seg fast i trær osv. Av eldre utøvers erfaring blir kalver som klipses ofte mindre i vekst enn kalver som ikke har klips.
Fra våres side er vi ikke kjent med hvorvidt elektrisk og magnetisk felt medført av RFID vil påvirke reinen når det gjelder helse, velferd og atferd o.l. Vi er kjent med at reinen kan se ultrafiolett stråling som kan oppstå av elektromagnetiske bølger med høyere frekvens. Det stilles dermed spørsmål om RFID med frekvensområde UHF vil være i et frekvensområde hvor ultrafiolett er synlig. Om det skulle være tilfelle vi det være en meget stor ulempe.
Det er også fare for identitetstyveri og feilregistreringer i chipene og kan dermed aldri garantere at informasjonen på chipen er korrekt. Det er gjort forskning i Norge som påviste at hver enkelt RFID chip kan avleses og endres på av vanlige folk bare de har rette utstyr koblet til PC. I forskningen fremkommer det også at simulert angrep er en virkelig sikkerhetstrussel. En slik uautorisert avlesing av RFID-chip rammer ikke bare sikkerheten men også personvern. ID nummer som chipen inneholder, kan knyttes direkte til en person slik som for eksempel førerkort kan, og faller dermed under personvernloven . I forskningen fremkommer det at bevisst sikkerhetsvurdering er absolutt nødvendig slik at vi ber at dette avklares hvordan problemet skal løses. Vi kan ikke se at det LMD har fremlagt en slik forskning. Når det gjelder RFID som er tenkt brukt på rein, så er det per dag ikke mulig å benytte skjermingsprodukter som beskytter produkter med RFID.
Svak sikkerhet kan medføre at det oppstår uheldige situasjoner hvor en person med onde hensikter endrer identiteten på en rein til en annen person. Før eller siden vil dette bli oppdaget, og da er det mest sannsynlig den som står oppført som ny eier, blir anmeldt for tyveri og forfalskning og blir dermed saksøkt og i verste fall dømt for det. Ettersom chipen stort sett implanteres på samme sted, eller festes på øret er det også enkelt for personer med onde hensikter å lokalisere chipen og fjerne den eventuelt misbruke den.
Det er mulig å skanne RFID-chiper og lage kloner noe som vil utgjøre et stort problem både for myndigheter og reindriften.
Individmerking med chip vil medføre tilleggsoppgaver som lovpålagt journalføring av dyrehold samt rapporteringer til Mattilsynet innenfor gitte frister (for sauedrift 1 måned). I tillegg er det ressurskrevende i form av tidsbruk på opplæring og selve merkingen. I høringsnotatet framkommer det at “I en overgangsfase legges det opp til en prioritering av midler over reindriftsavtalen for å lette overgangen til kravet om individmerking.” Etter overgangsfasen er det altså reindriftsutøveren som blir belemret med denne kostnaden og ressursmisbruken.
I tilfeller hvor droner brukes til avlesing, vil ansvarlig leder for flygingen inneha RO2-operatørsertifikat for å kunne lovlig flyge utenfor synsrekkevidde (BLOS). Om man skal sertifiseres så vil det være enormt tids- og pengekrevende. Før flyging må ansvarlig leder for flygingen innhente samtykke fra luftfartstilsynet før flyging noe som kan være problematisk i områder uten dekning. I tillegg vil loven kunne medføre at det vil være situasjoner hvor reineiere dropper sertifisering pga manglende ressurser og tid, og velger å fly uten sertifisering. Dette vil sette reineieren i en situasjon som kan forårsake uheldige situasjoner og i verstefall skader. En skal være fylt 18år for å kunne flyge BLOS noe som medfører at samtlige reindriftsutøvere under 18 år ikke får mulighet å utføre en slik flyging. Slik vil lovendringen berøre denne aldergruppen vesentlig.
Ved å innføre RFID merking av rein vil den gå utover den kulturelle bærekraften og vil medføre at store deler av kulturen falle gradvis bort. Blant annet kan dette ramme gjenkjenning av øremerker gradvis og i verste fall medføre at den delen av kulturen bortfaller helt.
EU- prosjekt utført av IHA ( Institutt for husdyrfag) på NMBU ( Norges miljø- og biovitenskapelige universitet) har vurdert chipmerker i forhold til infeksjoner/ irritasjoner i ørene til testdyra (sau), noe som har betydning for dyras velferd. Testdyrene ble registrert med flere lette infeksjoner (litt rødt og hovent rundt hullet i øret) noe som igjen medfører at dyrevelferd påvirkes negativt. Reinen som vandrer fritt hele året i naturen vil mest sannsynligvis være mer utsatt for større infeksjoner. Under forskningsprosjektet var det fleste negative sider ved chippingen, og det ble vurdert at det mest positive med UHF-teknologien, sett i forhold til dyrevelferd, er at dyra blir mindre håndtert. Når det gjelder rein så gjelder ikke denne positive delen. Kunnskap om at chip kan resultere i infeksjoner vil medføre enorm ressursbruk for å undersøke dyrenes tilstand, og dermed blir dyrene håndtert like mye, om ikke mer. Det vil si at det er mest negative sider ved å ta i bruk chipmerking
Det er også gjort forskning i USA hvor resultatet er at RFID merking av dyr vil være en kreftfremkaller (tumor), noe som vi ikke kan akseptere at reinene blir påført.
Vi motsetter oss sterkt til at paragrafen endres slik at obligatorisk individmerking av rein innføres, og krever at det tas hensyn til reinen og samisk kultur og interesser. Om myndighetene har behov for ytterligere kontroll enn de allerede har, så kan myndighetene få opplæring i å gjenkjenne reinmerker samt dyrets alder og kjønn, noe som igjen vil gi inntekt for reindrifta som arrangerer slik opplæring. I tillegg vil reinen slippe å pines unødig pga. en ugjennomtenkt lovendring.
Lovenderingsforslaget bærer preg av myndighetenes behov for kontroll, men forsøkes å selges inn å skulle være til beste for reindrifta. Vi klarer ikke å se hvordan individmerking styrker reindriftsutøverens kontroll med at beiteressursene forvaltes på en forsvarlig måte. Reindriftsutøvere vet utmerket godt hvordan flokkstruktur de har og hvilke dyr det er hensiktsmessig å ha. Kunnskap om avl er allerede på plass hos reindriftsutøverne, og vi ser ikke hvordan individmerking skal gjøre dette arbeidet bedre og mer rettet. Det er ikke mangel på kunnskap hos reindriftsutøveren som avgjør hvilke dyr som slaktes og hvilke blir igjen i flokken, men forhold som slakterienes kapasitet, tidspunkt for uttak av slaktedyr og andre forhold. Presise og mindre ressurskrevende tellinger vil være langt unna med dagens teknologi under de klimatiske forhold vi opererer i (ising i klipsen, sendere som ikke fungerer i kulde osv.). Hvordan individmerking medfører betydelige forenklinger og økt sikkerhet i tilskuddsforvaltningen, samt dokumentasjon av tap av rein til bl.a. rovvilt framgår ikke i dokumentet. Vi ser ikke hvordan individmerking fører til forenkling i tilskuddsforvaltningen for reindriftsutøveren. Smidigere dokumentasjon av tap av rein til bl.a. rovvilt kan løses ved at rovdyrene blir merket med chip/klips.
3. Åpne for at opplysninger om enkeltutøveres reintall blir tilgjengelig for andre i næringen.
Å legge reineiers reintall tilgjengelig for andre i næringen gir ingen hensikt eller positiv mening. Slik det er i dag så har reindriftsnæringen kontroll på antall rein i siidaen og har også tilnærmet reintall på nabosiidaer, om det skulle være et poeng.
Når man ser på hierarkiet i reindriften, så er den som regel bygd opp etter hvor mange rein en person eier og rangeres ettersom hvor mange rein en person eier. Konsekvensen ved offentliggjøring av reintall vil være alvorlig og som deretter virker svært negativt for reineiernes helse- miljø og sikkerhet (HMS). Det vil kunne oppstå situasjoner hvor enkelte personer/familier blir definert som fattige, noe som igjen kan føre til mobbing i reindriften, mobbing mellom barn på skolen osv.
Vi er gjort kjent med at LMD og NRL har blitt enige om at HMS i reindriften skal prioriteres og styrkes i reindriftsavtalen 2019/2020. Det er derfor merkverdig om LMD nå i forslaget om lovendring ønsker å offentliggjøre opplysninger om enkeltutøveres reintall. Det til tross for at LMD er fullstendig klar over at det vil påvirke HMS for enkeltutøverne vesentlig og stride mot tidligere avtale og dens intensjoner.
Til sist kan det nevnes at kulturell tradisjon i reindrifta har i generasjoner vært slik at reintall har vært privat internt i hver enkel familie. Ved å endre loven vil dette overtrampe den kulturelle tradisjon noe vi motsetter oss.
4. Reindriftsloven § 71 om oppnevning av reindriftsstyret
Vi støtter denne sakens høringssvar fra Reinbeitedistrikt 9 Čorgaš, hvor de uttaler bl.a.: “Det er alvorlig at krav om reindriftsfaglig kompetanse er fraværende i kravene til oppnevning i et fagorgan for reindrift. Det har vært opp til Sametinget å oppnevne «aktive utøvere», uten at disse omtales som kompetansehavere. Instruksen gir flertall til den ikke-samiske delen av styret, samt sier at de skal ha både leder, nestleder og dobbeltstemme. Leder bestemmer også handlingsmåte for hver enkelt sak, og sakene kan omgjøres av LMD av eget tiltak, uten at det foreligger noen bestemmelser eller vilkår for dette. Begrepene folkerett og særskilt vern for urfolksnæringer er fraværende, men i instruksen står det tvert imot at andre samfunnsinteresser bør ivaretas. Språkkompetanse nevnes heller ikke. RBD 9 mener bestemmelse for oppnevning til reindriftsstyret og instruksen for dette styret må oppdateres, i henhold til gjeldende rett og anerkjennelse av urfolks rettigheter. RBD 9 støtter ikke endringsforslaget som foreligger på å endre oppnevning, da det ikke foreligger klare vurderinger og anbefalinger på hvordan dette eventuelt skal gjøres. (...) RBD 9 finner Sametingets anførsler rimelige, og støtter deres krav om reell medbestemmelse ved oppnevning av representanter.”
Det er kjent at Sametinget ikke har hatt sine medlemmer i reindriftsstyret slik at medlemmer utnevnt at departementet har tatt beslutningen alene uten å ta hensyn til våres rettigheter. Sametinget ønsker en helhetlig gjennomgang av reindriftsloven for å sikre våres rettigheter/folkeretten noe som vi er enig i skal gjøres. Det vil ikke være tilstrekkelig å kun se på enkelte ledd i loven. På bakgrunn av dette og punkter nevnt over motsetter vi oss de foreslåtte paragrafendringene. Mottakerliste tilknyttet høringsbrevet viser at saken er ikke oversendt Dyrebeskyttelsen Norge for uttalelse. Vi ber at saken oversendes til organisasjonen for høring.
Marit Murud Eira. Mikkel Nils Andersen Eira
For vintersiida Anden Mikku og Anden Junne siida (Beskades)
Dyrebeskyttelse Norge, Konows gate 5, 0192 OSLO