Jeg vil med denne høringsuttalelsen spesielt vektlegge kommentarer til forslaget om endring av formålsparagrafen, obligatorisk individmerking av rein og offentliggjøring av reintall.
Av høringsnotatet fremkommer følgende;
Ordlyden i formålsbestemmelsen i dagens lov likestiller økologisk, økonomisk og kulturell bærekraft.
Den foreslåtte endringen i § 1 første ledd har som siktemål å tydeliggjøre at de naturgitte ressursene utgjør fundamentet for reindriftsutøvelsen. Økologisk bærekraft er en forutsetning for økonomisk og kulturell bærekraft. Dette innebærer ingen nedvurdering av økonomisk og kulturell bærekraft, snarere tvert i mot.
Under konsultasjonene var Sametinget og Norske Reindriftsamers Landsforbund uenige i en slik endring i formålsparagrafen. Ikke minst så man det slik at kulturell bærekraft måtte ha en framhevet plass på tilsvarende måte som i dagens lov.
Forslag til lovtekst § 1 første ledd:
Loven skal legge til rette for en økologisk bærekraftig reindrift i det samiske reinbeiteområdet og der hvor det er gitt tillatelse til utøvelse av reindrift utenfor det samiske reinbeiteområdet i henhold til denne lov § 8. Reindriften skal gjennom bærekraftig produksjon og økononomi, og med utgangspunkt i tradisjon og sedvane, utgjøre et viktig grunnlag for næringsliv og kulturell bærekraft. For å nå disse mål skal loven gi grunnlag for en hensiktsmessig organisering og forvaltning av reindriften. »
Departementets forslag til endring av formålsparagrafen viser at kompetanse om samisk tradisjonell reindrift ikke er tilstede hos ansvarlige myndigheter. Det i seg selv er så bekymringsfullt at hele prosessen med endring av reindriftsloven bør legges på is inntil det nyoppnevnte reindriftslovutvalget har lagt frem sin innstilling.
Forslaget til endring av formålsparagrafen strider for det første mot internasjonale konvensjoner som den norske stat har underskrevet og godkjent. ILO konvensjon 169 om urfolks rettigheter og artikkel 27 om sivile og politiske rettigheter, viser til statens forpliktelser til å ivareta samisk språk, kultur og tradisjoner. Det vil ikke på noe som helst måte være akseptabelt at det foretas en endring av formålsparagrafen som innskrenker det samiske folks rett til utøvelse av sitt språk, sin kultur og samfunnsliv.
Samisk tradisjonell reindrift har over generasjoner forvaltet naturen og ressursgrunnlaget på en slik måte at reindriften har bestått over århundrer. Innenfor reindriftsnæringa ligger det en kunnskap, forståelse og tenkesett om naturen, som vanskelig kan la seg beskrive. Det samiske folk, og den samiske reindriftsnæringa spesielt lever av og i pakt med naturen. Det finnes en gjensidig respekt mellom naturen og folket, som gjør at man pleier dette forholdet som om det var sitt eget barn.
Samisk reindrift er et levesett, en kulturbærer, en rik språkbærer og er i mange områder selve grunnlaget for samisk språk og kultur. En endring av formålsparagrafen hvor det økonomiske aspektet får en forrang, vil rive ned bærebjelkene for den samiske reindriften, og på sikt bidra til at samisk språk og kultur svekkes og i verste fall forsvinner. Særlig i de sørsamiske områder vil en slik endring få katastrofale følger.
Viser til Olje og energidepartementets avslag på søknad om etablering av vindkraft i Kalvvatnan/Gaelpie, hvor nettopp konsekvensene for samisk språk, kultur og tradisjoner var argumenter mot utbygging av vindkraftverk, og bakgrunnen for avslaget om vindkraftutbygging.
Samisk reindrift er mye mer enn det økonomiske aspektet. Det er avgjørende i den fremtidige utformingen av reindriftspolitikken, at man har en faktisk forståelsen av begrepet tradisjonell samisk reindrift. Samisk tradisjonell reindrift handler om å leve av og for reinsdyra, og kan på den måten ikke sammenlignes med noen andre næringer i Norge.
Obligatorisk individmerking av rein
Departementet skriver i høringsnotatet følgende;
« Reinen merkes i dag med tradisjonelt merke i form av øresnitt med eierens registrerte merke. Disse merkene har ingen individspesifikke opplysninger knyttet til dyrene.
I Meld. St. 32 (2016–2017) fremmet regjeringen forslag om å endre reindriftsloven for på sikt å gjøre det obligatorisk med individmerking av rein. Ved behandling av meldingen, jf. Innst. 377 (2016–2017), var Stortingets flertall positive til innføring av obligatorisk individmerking av rein.
Bak forslaget om å innføre obligatorisk individmerking, ligger behovet for styrket kontroll av at beiteressursene forvaltes på en forsvarlig måte. Særlig er det forventet at individmerking vil kunne bidra til mer presise og mindre ressurskrevende reintellinger, både for forvaltningen og næringen selv.
Videre vil individmerking kunne mulihgjøre et mer rettet avlsarbeid, samt enklere rapportering og slakteoppgjør. I tillegg vil individmerking også kunne bidra til betydelige forenklinger og økt sikkerhet i tilskuddsforvaltningen, samt når det gjelder dokumentasjon av tap av rein til bl.a. rovvilt.»
Departementets forslag om innføring av obligatorisk individmerking er særdeles mangelfull. Det vises ikke til hvordan dette i praksis skal gjennomføres, hvilke nødvendige utstyr det vil være behov for og i hvilken grad dette vil komme næringa til gode. Forslaget om obligatorisk merking virker derfor å være av departementets behov for kontroll. Samisk reindrift er som nevnt tidligere tuftet på en solid kunnskap om reinen og dens natur. Denne kunnskapen overføres mellom generasjoner, og gir næringa en spisskompetanse på nettopp reinens utseende, adferd, natur og egenskaper. Begrunnelsen om at individmerking vil gi muliggjøre et mer rettet avlsarbeid viser igjen departementets manglende kunnskap om reindrift og reindriftas egen kompetanse.
Reintelling og effektivisering av denne er et statlig ansvar, og dette arbeidet hører under forvaltningsoppgaver og ikke inn i et lovverk. Dersom det er behov for effektivisering av reintelling, må forvaltningen finne nødvendige metoder for å gjøre dette arbeidet mer effektivt, og skal ikke reguleres i et overordnet lovverk.
Vil dessuten igjen vise til internasjonale konvensjoner som vektlegger det samiske folk har rett til å utøve sin kultur og levesett. Et pålegg om individmerking av rein vil være et pålegg om å bryte våre tradisjoner og strider mot vår rett til å utøve vår kultur.
Reint praktisk vil heller ikke et slikt forslag være gjennomførbart, og dermed ikke hensiktsmessig. Det er etter dagens teknologi ikke mulig å gjennomføre gjenkjenning av kodebrikker i stor tetthet. Prøveprosjekter har allerede vist de store utfordringene elektronisk id merking vil medføre.
Åpne for at opplysninger om enkeltutøveres reintall blir tilgjengelig for andre i næringen
I høringsnotatet fremkommer det at;
«Siidaandelslederne plikter å opplyse myndighetene om reintallet til alle reineiere registrert under siidaandelen i den årlige meldingen om reindrift. I dag er opplysninger i meldingen om enkeltpersoners reintall taushetsbelagte gjennom bestemmelsene i reindriftsloven § 18 tredje ledd.
Bakgrunnen for forslaget er at forutsigbarhet og trygge rammevikår er viktig for en bærekraftig reindrift. Reineiere som har pålitelig kunnskap om hverandres reintall, slipper usikkerhet om dette, og trenger ikke legge denne usikkerheten inn i sine vurderinger, kalkulasjoner og handlingsvalg. Slik usikkerhet kan være reintallsdrivende, ved at flokkene "for sikkerhets skyld" holdes større enn de behøver å være.
Departementet har imidlertid nylig hatt erfaring med tilfeller der hvor flere siidaandeler ikke visste om hverandres reintall, slik at samlet reintall i siidaen ble for høyt, med den følge at reineierne tapte betydelige beløp i tilskudd. For å være berettiget til tilskudd kan reintallet i siidaen, med noen unntak, ikke overstige det som er fastsatt som øvre reintall, jf. forskrift om tilskudd til siidaandeler og tamreinlag § 2a.
Forslag til nytt tredje punktum i § 18 tredje ledd:
Departementet kan ved forskrift gi nærmere bestemmelser om at enkeltpersoners reintall skal være tilgjengelig for andre utøvere i siidaandelen, siidaen eller reinbeitedistriktet, og på hvilken måte dette skal skje.
Når det gjelder tilgjengeliggjøring av reintall internt i næringen, legges det opp til at innsynsretten blir nærmere regulert i en forskrift. Det vil dreie seg om å etablere praktiske og tekniske løsninger for at innsynsadgangen skal fungere. Utgiftene ved dette forutsettes dekket innenfor eksisterende budsjettrammer. »
Forslaget om offentliggjøring av reintall er både uforståelig og merkelig. Det vises til at reintall for den enkelte siida andelshaver er taushetsbelagte. Dette oppleves som underlig all den tid enhver siida andelshaver plikter å levere melding om reindrift. Denne melding må godkjennes av reindriftsforvaltningen og distriktsstyret årlig. Dette innebærer at både distriktsstyret og reindriftsforvaltningen innehar kunnskap om den enkelte siida andelshavers reintall, samt de personer som hører under en siida andel.
Det begrunnes også med at reineierne seg imellom har et behov for å vite hverandres reintall for at det slik skal skapes trygghet. Denne begrunnelsen oppleves som ren tolking av departementet, og uten rot i virkeligheten. Desto merkeligere er det da at et slikt punkt skal lovfestes i det overordnede lovverket for reindriftsnæringa.
Begrunnelsen om at offentliggjøring av reintall vil motvirke reintallsøkning er også underlig. Reintall reguleres allerede i dag gjennom paragraf 60, og tilhørende forskrifter. Både paragraf 60 i seg selv med tilhørende forskrifter skal være nok til å regulere reintallet i et distrikt, og det er slik derfor ikke et behov for enda en flere lovregulering angpende reintall.
Av høringsnotatet fremkommer følgende;
Ordlyden i formålsbestemmelsen i dagens lov likestiller økologisk, økonomisk og kulturell bærekraft.
Den foreslåtte endringen i § 1 første ledd har som siktemål å tydeliggjøre at de naturgitte ressursene utgjør fundamentet for reindriftsutøvelsen. Økologisk bærekraft er en forutsetning for økonomisk og kulturell bærekraft. Dette innebærer ingen nedvurdering av økonomisk og kulturell bærekraft, snarere tvert i mot.
Under konsultasjonene var Sametinget og Norske Reindriftsamers Landsforbund uenige i en slik endring i formålsparagrafen. Ikke minst så man det slik at kulturell bærekraft måtte ha en framhevet plass på tilsvarende måte som i dagens lov.
Forslag til lovtekst § 1 første ledd:
Loven skal legge til rette for en økologisk bærekraftig reindrift i det samiske reinbeiteområdet og der hvor det er gitt tillatelse til utøvelse av reindrift utenfor det samiske reinbeiteområdet i henhold til denne lov § 8. Reindriften skal gjennom bærekraftig produksjon og økononomi, og med utgangspunkt i tradisjon og sedvane, utgjøre et viktig grunnlag for næringsliv og kulturell bærekraft. For å nå disse mål skal loven gi grunnlag for en hensiktsmessig organisering og forvaltning av reindriften. »
Departementets forslag til endring av formålsparagrafen viser at kompetanse om samisk tradisjonell reindrift ikke er tilstede hos ansvarlige myndigheter. Det i seg selv er så bekymringsfullt at hele prosessen med endring av reindriftsloven bør legges på is inntil det nyoppnevnte reindriftslovutvalget har lagt frem sin innstilling.
Forslaget til endring av formålsparagrafen strider for det første mot internasjonale konvensjoner som den norske stat har underskrevet og godkjent. ILO konvensjon 169 om urfolks rettigheter og artikkel 27 om sivile og politiske rettigheter, viser til statens forpliktelser til å ivareta samisk språk, kultur og tradisjoner. Det vil ikke på noe som helst måte være akseptabelt at det foretas en endring av formålsparagrafen som innskrenker det samiske folks rett til utøvelse av sitt språk, sin kultur og samfunnsliv.
Samisk tradisjonell reindrift har over generasjoner forvaltet naturen og ressursgrunnlaget på en slik måte at reindriften har bestått over århundrer. Innenfor reindriftsnæringa ligger det en kunnskap, forståelse og tenkesett om naturen, som vanskelig kan la seg beskrive. Det samiske folk, og den samiske reindriftsnæringa spesielt lever av og i pakt med naturen. Det finnes en gjensidig respekt mellom naturen og folket, som gjør at man pleier dette forholdet som om det var sitt eget barn.
Samisk reindrift er et levesett, en kulturbærer, en rik språkbærer og er i mange områder selve grunnlaget for samisk språk og kultur. En endring av formålsparagrafen hvor det økonomiske aspektet får en forrang, vil rive ned bærebjelkene for den samiske reindriften, og på sikt bidra til at samisk språk og kultur svekkes og i verste fall forsvinner. Særlig i de sørsamiske områder vil en slik endring få katastrofale følger.
Viser til Olje og energidepartementets avslag på søknad om etablering av vindkraft i Kalvvatnan/Gaelpie, hvor nettopp konsekvensene for samisk språk, kultur og tradisjoner var argumenter mot utbygging av vindkraftverk, og bakgrunnen for avslaget om vindkraftutbygging.
Samisk reindrift er mye mer enn det økonomiske aspektet. Det er avgjørende i den fremtidige utformingen av reindriftspolitikken, at man har en faktisk forståelsen av begrepet tradisjonell samisk reindrift. Samisk tradisjonell reindrift handler om å leve av og for reinsdyra, og kan på den måten ikke sammenlignes med noen andre næringer i Norge.
Obligatorisk individmerking av rein
Departementet skriver i høringsnotatet følgende;
« Reinen merkes i dag med tradisjonelt merke i form av øresnitt med eierens registrerte merke. Disse merkene har ingen individspesifikke opplysninger knyttet til dyrene.
I Meld. St. 32 (2016–2017) fremmet regjeringen forslag om å endre reindriftsloven for på sikt å gjøre det obligatorisk med individmerking av rein. Ved behandling av meldingen, jf. Innst. 377 (2016–2017), var Stortingets flertall positive til innføring av obligatorisk individmerking av rein.
Bak forslaget om å innføre obligatorisk individmerking, ligger behovet for styrket kontroll av at beiteressursene forvaltes på en forsvarlig måte. Særlig er det forventet at individmerking vil kunne bidra til mer presise og mindre ressurskrevende reintellinger, både for forvaltningen og næringen selv.
Videre vil individmerking kunne mulihgjøre et mer rettet avlsarbeid, samt enklere rapportering og slakteoppgjør. I tillegg vil individmerking også kunne bidra til betydelige forenklinger og økt sikkerhet i tilskuddsforvaltningen, samt når det gjelder dokumentasjon av tap av rein til bl.a. rovvilt.»
Departementets forslag om innføring av obligatorisk individmerking er særdeles mangelfull. Det vises ikke til hvordan dette i praksis skal gjennomføres, hvilke nødvendige utstyr det vil være behov for og i hvilken grad dette vil komme næringa til gode. Forslaget om obligatorisk merking virker derfor å være av departementets behov for kontroll. Samisk reindrift er som nevnt tidligere tuftet på en solid kunnskap om reinen og dens natur. Denne kunnskapen overføres mellom generasjoner, og gir næringa en spisskompetanse på nettopp reinens utseende, adferd, natur og egenskaper. Begrunnelsen om at individmerking vil gi muliggjøre et mer rettet avlsarbeid viser igjen departementets manglende kunnskap om reindrift og reindriftas egen kompetanse.
Reintelling og effektivisering av denne er et statlig ansvar, og dette arbeidet hører under forvaltningsoppgaver og ikke inn i et lovverk. Dersom det er behov for effektivisering av reintelling, må forvaltningen finne nødvendige metoder for å gjøre dette arbeidet mer effektivt, og skal ikke reguleres i et overordnet lovverk.
Vil dessuten igjen vise til internasjonale konvensjoner som vektlegger det samiske folk har rett til å utøve sin kultur og levesett. Et pålegg om individmerking av rein vil være et pålegg om å bryte våre tradisjoner og strider mot vår rett til å utøve vår kultur.
Reint praktisk vil heller ikke et slikt forslag være gjennomførbart, og dermed ikke hensiktsmessig. Det er etter dagens teknologi ikke mulig å gjennomføre gjenkjenning av kodebrikker i stor tetthet. Prøveprosjekter har allerede vist de store utfordringene elektronisk id merking vil medføre.
Åpne for at opplysninger om enkeltutøveres reintall blir tilgjengelig for andre i næringen
I høringsnotatet fremkommer det at;
«Siidaandelslederne plikter å opplyse myndighetene om reintallet til alle reineiere registrert under siidaandelen i den årlige meldingen om reindrift. I dag er opplysninger i meldingen om enkeltpersoners reintall taushetsbelagte gjennom bestemmelsene i reindriftsloven § 18 tredje ledd.
Bakgrunnen for forslaget er at forutsigbarhet og trygge rammevikår er viktig for en bærekraftig reindrift. Reineiere som har pålitelig kunnskap om hverandres reintall, slipper usikkerhet om dette, og trenger ikke legge denne usikkerheten inn i sine vurderinger, kalkulasjoner og handlingsvalg. Slik usikkerhet kan være reintallsdrivende, ved at flokkene "for sikkerhets skyld" holdes større enn de behøver å være.
Departementet har imidlertid nylig hatt erfaring med tilfeller der hvor flere siidaandeler ikke visste om hverandres reintall, slik at samlet reintall i siidaen ble for høyt, med den følge at reineierne tapte betydelige beløp i tilskudd. For å være berettiget til tilskudd kan reintallet i siidaen, med noen unntak, ikke overstige det som er fastsatt som øvre reintall, jf. forskrift om tilskudd til siidaandeler og tamreinlag § 2a.
Forslag til nytt tredje punktum i § 18 tredje ledd:
Departementet kan ved forskrift gi nærmere bestemmelser om at enkeltpersoners reintall skal være tilgjengelig for andre utøvere i siidaandelen, siidaen eller reinbeitedistriktet, og på hvilken måte dette skal skje.
Når det gjelder tilgjengeliggjøring av reintall internt i næringen, legges det opp til at innsynsretten blir nærmere regulert i en forskrift. Det vil dreie seg om å etablere praktiske og tekniske løsninger for at innsynsadgangen skal fungere. Utgiftene ved dette forutsettes dekket innenfor eksisterende budsjettrammer. »
Forslaget om offentliggjøring av reintall er både uforståelig og merkelig. Det vises til at reintall for den enkelte siida andelshaver er taushetsbelagte. Dette oppleves som underlig all den tid enhver siida andelshaver plikter å levere melding om reindrift. Denne melding må godkjennes av reindriftsforvaltningen og distriktsstyret årlig. Dette innebærer at både distriktsstyret og reindriftsforvaltningen innehar kunnskap om den enkelte siida andelshavers reintall, samt de personer som hører under en siida andel.
Det begrunnes også med at reineierne seg imellom har et behov for å vite hverandres reintall for at det slik skal skapes trygghet. Denne begrunnelsen oppleves som ren tolking av departementet, og uten rot i virkeligheten. Desto merkeligere er det da at et slikt punkt skal lovfestes i det overordnede lovverket for reindriftsnæringa.
Begrunnelsen om at offentliggjøring av reintall vil motvirke reintallsøkning er også underlig. Reintall reguleres allerede i dag gjennom paragraf 60, og tilhørende forskrifter. Både paragraf 60 i seg selv med tilhørende forskrifter skal være nok til å regulere reintallet i et distrikt, og det er slik derfor ikke et behov for enda en flere lovregulering angpende reintall.