Høring - Forslag til endringer i reindriftsloven
Reinbeitedistrikt 22 viser til brev om høring av endringer av reindriftsloven.
Distriktet vil vise til at Sametinget og NRL har nedsatt et utvalg for gjennomgang av reindriftsloven, for å sikre at den er i tråd med folkeretten. Med det som bakgrunn kreves følgelig at endringsforslaget trekkes tilbake, og at departementet heller velger å bli med i dette utvalget.
Distrikt 22 var ikke kjent med at reindriftsmyndighetene ikke har tillit til reindrifta. Lovendringsforslaget bærer preg av å mistenkeliggjøre en hel næring. Departementet burde ha større fokus på samarbeid mellom partene fremfor å motivere til større avstand, noe endringsforslaget vil innebære.
Lovens formål, slik den er beskrevet i reindriftsloven § 1 er styrende for reindriftspolitikken. Distriktet kan vanskelig forstå at målet om bærekraftig reindrift noensinne kan realiseres når endringsforslaget innebærer prioritering av økologisk bærekraft i kombinasjon med en ensidig fokusering på reintall.
Reinbeitedistrikt 22 er antakeligvis det distriktet i Norge som er mest utsatt for inngrep, nå senest med driftskonsesjon til etablering av gruvevirksomhet på Gumppenjunni/Nussir-fjellet, som er et viktig beite- og kalvingsområde og trekklei for distriktets rein. Når distriktet har mistet, og fortsatt mister store areal til ymse formål, blant annet 420 KV-linje med videre fører dette til at distriktet stadig må redusere sitt reintall. I en situasjon der reintallet skal være i samsvar med beiteressursen (økologisk bærekraft) overser man den økonomiske og den kulturelle bærekraft. Utviklingen vil være negativ i forhold til økonomi og den kulturelle delen i måloppnåelsen når reindrifta ikke er gitt arealvern. Statlige myndigheter anser reindrifta for fortsatt å være en s.k. tålt bruk.
Statlige myndigheter har følgelig et ansvar for å sikre at bærekraftsmålene oppfylles, og kan på ingen måte nedprioritere det økonomiske formålet og/eller det kulturelle aspektet, noe som i så fall vil være i strid med både intern- og folkerettslige regler.
Reinbeitedistrikt 22 er imot endringsforslaget i reindriftslovens formålsbestemmelse der den økologiske bærekraften prioriteres samtidig som arealvernet er fraværende.
Måten reindrifta merker sine rein på har lange tradisjoner. Retten til å merke rein hviler på selvstendig rettsgrunnlag (alders tids bruk) og er uavhengig av lov.
Reineierne i distrikt 22 ser ikke egne behov for eller noe hensikt med lovfesting av individmerking av rein. Den tradisjonelle måten å merke rein på har fungert så lenge man har drevet med reindrift. Internt i siidasystemet er den tradisjonelle måten med visuell gjenkjennelse og vurdering av enkeltdyr ikke bare tilstrekkelig, men også den beste. Det er den fordi den står for og sikrer åpenhet, fri og effektiv informasjonsutveksling og utstyrsuavhengighet i alle situasjoner og under alle forhold for den som behersker den tradisjonelle måten å identifisere og beskrive enkeltdyr. Og ikke minst sikrer fokuset på kunnskaper forutsatt i tradisjonelle identifisering, vurdering og beskrivelse en god opplæring og trening i å lese og fortolke informasjon som ligger i enkeltdyr og flokk.
Endringsforslaget har ingen begrunnelse, men man aner likevel at det fra statlige myndigheters side ligger et ønske bak om detaljstyring og kontroll av reindriftsnæringen. Den tradisjonelle måten å merke rein har frem til i dag ikke skapt hindringer for myndighetsutøvelsen i forhold til reindrifta. Individmerking av rein har ingen relevans for spørsmål om tilgjengelig beiteressurser, avlsarbeid eller kontroll av reintall. Den ressursmessige situasjonen kontrolleres av reindriftsutøverne selv, der mye også er avhengig av de klimatiske- og inngrepsmessige forhold. Arealvern er viktig i spørsmål om beitetilgangen for reinen, noe som imidlertid er fraværende i endringsforslaget.
Det foreligger ingen utredninger eller rapporter som dokumenterer utgifter/kostnader for reindriftsutøveren, eller de dyrevelferdsmessige sidene i regjeringens ønsker om individmerking. Rein lever på utmarksbeite året rundt, der den er utsatt for vær og vind med temperaturer som er ekstremt lave til tider. Å påføre dyr klips i øret eller andre implantater vil ikke fungere i kulde. Det vil skje frostskader og at klipsene river opp ører.
Reinbeitedistrikt er imot endringsforslaget.
Tilgjengeliggjøring av reintall
Den enkeltes reintall er ingen hemmelighet. Disse fremkommer i Melding om reindrift (MOR), som rapporteres årlig til reindriftsmyndighetene, noe som også danner grunnlag for ulike tilskudd og erstatning for tap forvoldt av fredet rovvilt.
I egen siida har siidaandeler oversikten over hva den enkelte siidaandel har av rein, til og med fordelingen av rein på medlemmer til siidaens siidaandeler.
Når det gjelder nabosiidaer eller siidaer innenfor eget reinbeitedistrikt så har reindrifta selv oversikten over reintallet i den enkelte siida.
Endringsforslaget fra statsmyndighetene vil ikke være tillitsskapende mellom reindrifta og staten. Krav om innsyn i reintall virker også å være et påfunn fra en eller annen byråkrat i statsmaskineriet i en ledig stund på kontoret. Distrikt 22 mener helt klart at det verken foreligger behov eller noe nyttigverdig i offentliggjøring av reintallet til den enkelte reindriftsutøver.
Reinbeitedistrikt 22 er imot forslaget om å tilgjengeliggjøring av reintall.
Avslutningsvis bemerkes fra Reinbeitedistrikt 22 at distriktet stiller seg undrende til at departementet fremmer endringsforslag på enkelt bestemmelser reindriftsloven fremfor å delta i arbeidet med helhetlig gjennomgang av reindriftsloven.
Dearvvuođaiguin/Med hilsen
Reinbeitedistrikt 22 Fiettar
Reinbeitedistrikt 22 viser til brev om høring av endringer av reindriftsloven.
Distriktet vil vise til at Sametinget og NRL har nedsatt et utvalg for gjennomgang av reindriftsloven, for å sikre at den er i tråd med folkeretten. Med det som bakgrunn kreves følgelig at endringsforslaget trekkes tilbake, og at departementet heller velger å bli med i dette utvalget.
Distrikt 22 var ikke kjent med at reindriftsmyndighetene ikke har tillit til reindrifta. Lovendringsforslaget bærer preg av å mistenkeliggjøre en hel næring. Departementet burde ha større fokus på samarbeid mellom partene fremfor å motivere til større avstand, noe endringsforslaget vil innebære.
Lovens formål, slik den er beskrevet i reindriftsloven § 1 er styrende for reindriftspolitikken. Distriktet kan vanskelig forstå at målet om bærekraftig reindrift noensinne kan realiseres når endringsforslaget innebærer prioritering av økologisk bærekraft i kombinasjon med en ensidig fokusering på reintall.
Reinbeitedistrikt 22 er antakeligvis det distriktet i Norge som er mest utsatt for inngrep, nå senest med driftskonsesjon til etablering av gruvevirksomhet på Gumppenjunni/Nussir-fjellet, som er et viktig beite- og kalvingsområde og trekklei for distriktets rein. Når distriktet har mistet, og fortsatt mister store areal til ymse formål, blant annet 420 KV-linje med videre fører dette til at distriktet stadig må redusere sitt reintall. I en situasjon der reintallet skal være i samsvar med beiteressursen (økologisk bærekraft) overser man den økonomiske og den kulturelle bærekraft. Utviklingen vil være negativ i forhold til økonomi og den kulturelle delen i måloppnåelsen når reindrifta ikke er gitt arealvern. Statlige myndigheter anser reindrifta for fortsatt å være en s.k. tålt bruk.
Statlige myndigheter har følgelig et ansvar for å sikre at bærekraftsmålene oppfylles, og kan på ingen måte nedprioritere det økonomiske formålet og/eller det kulturelle aspektet, noe som i så fall vil være i strid med både intern- og folkerettslige regler.
Reinbeitedistrikt 22 er imot endringsforslaget i reindriftslovens formålsbestemmelse der den økologiske bærekraften prioriteres samtidig som arealvernet er fraværende.
Måten reindrifta merker sine rein på har lange tradisjoner. Retten til å merke rein hviler på selvstendig rettsgrunnlag (alders tids bruk) og er uavhengig av lov.
Reineierne i distrikt 22 ser ikke egne behov for eller noe hensikt med lovfesting av individmerking av rein. Den tradisjonelle måten å merke rein på har fungert så lenge man har drevet med reindrift. Internt i siidasystemet er den tradisjonelle måten med visuell gjenkjennelse og vurdering av enkeltdyr ikke bare tilstrekkelig, men også den beste. Det er den fordi den står for og sikrer åpenhet, fri og effektiv informasjonsutveksling og utstyrsuavhengighet i alle situasjoner og under alle forhold for den som behersker den tradisjonelle måten å identifisere og beskrive enkeltdyr. Og ikke minst sikrer fokuset på kunnskaper forutsatt i tradisjonelle identifisering, vurdering og beskrivelse en god opplæring og trening i å lese og fortolke informasjon som ligger i enkeltdyr og flokk.
Endringsforslaget har ingen begrunnelse, men man aner likevel at det fra statlige myndigheters side ligger et ønske bak om detaljstyring og kontroll av reindriftsnæringen. Den tradisjonelle måten å merke rein har frem til i dag ikke skapt hindringer for myndighetsutøvelsen i forhold til reindrifta. Individmerking av rein har ingen relevans for spørsmål om tilgjengelig beiteressurser, avlsarbeid eller kontroll av reintall. Den ressursmessige situasjonen kontrolleres av reindriftsutøverne selv, der mye også er avhengig av de klimatiske- og inngrepsmessige forhold. Arealvern er viktig i spørsmål om beitetilgangen for reinen, noe som imidlertid er fraværende i endringsforslaget.
Det foreligger ingen utredninger eller rapporter som dokumenterer utgifter/kostnader for reindriftsutøveren, eller de dyrevelferdsmessige sidene i regjeringens ønsker om individmerking. Rein lever på utmarksbeite året rundt, der den er utsatt for vær og vind med temperaturer som er ekstremt lave til tider. Å påføre dyr klips i øret eller andre implantater vil ikke fungere i kulde. Det vil skje frostskader og at klipsene river opp ører.
Reinbeitedistrikt er imot endringsforslaget.
Tilgjengeliggjøring av reintall
Den enkeltes reintall er ingen hemmelighet. Disse fremkommer i Melding om reindrift (MOR), som rapporteres årlig til reindriftsmyndighetene, noe som også danner grunnlag for ulike tilskudd og erstatning for tap forvoldt av fredet rovvilt.
I egen siida har siidaandeler oversikten over hva den enkelte siidaandel har av rein, til og med fordelingen av rein på medlemmer til siidaens siidaandeler.
Når det gjelder nabosiidaer eller siidaer innenfor eget reinbeitedistrikt så har reindrifta selv oversikten over reintallet i den enkelte siida.
Endringsforslaget fra statsmyndighetene vil ikke være tillitsskapende mellom reindrifta og staten. Krav om innsyn i reintall virker også å være et påfunn fra en eller annen byråkrat i statsmaskineriet i en ledig stund på kontoret. Distrikt 22 mener helt klart at det verken foreligger behov eller noe nyttigverdig i offentliggjøring av reintallet til den enkelte reindriftsutøver.
Reinbeitedistrikt 22 er imot forslaget om å tilgjengeliggjøring av reintall.
Avslutningsvis bemerkes fra Reinbeitedistrikt 22 at distriktet stiller seg undrende til at departementet fremmer endringsforslag på enkelt bestemmelser reindriftsloven fremfor å delta i arbeidet med helhetlig gjennomgang av reindriftsloven.
Dearvvuođaiguin/Med hilsen
Reinbeitedistrikt 22 Fiettar