Landbruks- og matdepartementet
Høringsuttalelse vedrørende endringer i reindriftsloven.
Det vises til deres høringsbrev av 1. februar 2019 vedrørende forslag til endringer av reindriftsloven. Saanti sijte vil avgi følgende uttalelse. For det første mener vi at det er en meget kort høringsfrist for så viktige saker som griper inn i den samiske reindriften og den reindriftssamiske kulturen.
Saanti sijte synes det er sterkt beklagelig at ikke statlige myndigheter går med på å få en helhetlig gjennomgang av reindriftsloven som Sametinget, NRL, og hele den reindriftsamiske befolkning vil ha. Vi trenger en reindriftslov som sikrer reindriftsamenes rettigheter og reinens behov på en bedre måte enn dagens lov. Dagens reindriftslov fungerer mer som en reguleringslov og tar i mange situasjoner mere hensyn til konkurrende virksomheter og interesser som blant annet jordbruket. Departementet tar ikke reindriftsamenes organers syn ad notam, men kommer heller nå med et forslag om endringer av loven som ikke er til gagn for reindriften. Med dette forslaget til endringer mener vi at statlige myndigheter vil ha mer kontroll, overvåking og styring av den samiske reindriften. Dette endringsforslag viderefører holdninger og en politikk som ble ført på 1800 tallet, «Reindriften er en hendøende næring som ikke har livets rett. Når den nomadiske kultur kommer i konflikt med jordbruket som er en bedre og fremadstående kultur skal alltid den nomadiske kultur vike.» Slik var den offentlige politikken ovenfor samene og deres kultur på 1800tallet.
Saanti sijte mener at disse endringsforslagene må forkastes og at departementet heller bruker energien på å komme med endringer av loven til kap. 8. Høyesterett har kritisert myndighetenes manglende oppfølging av Samerettsutvalgets arbeid og forslag til endringer av reindriftsloven kap. 8 og spesielt § 67.
Endring av lovens formål § 1.
Saanti sijte går imot de endringer som er foreslått i § 1. Det er for at de kulturelle og det økonomiske bærekraftbegrepene blir mindre verdt i formålsparagrafen. Reindriften er for sørsamene den viktigste bæreren av den sørsamiske kulturen. En kultur og en livsform for en folkegruppe og som er et urfolk kan ikke behandles i dag, slik som man gjorde for en tid tilbake. Derfor er den kulturelle bærekraften like viktig, om ikke mere for at den sørsamiske reindriften og den sørsamiske kulturen skal kunne eksistere videre. Vi ser i dag at myndighetene kan fjerne og utradere et yrke, med statlige midler løses en yrkesvei og næring ut, eksempel det myndighetene gjør med pelsdyrnæringen.
Samene har alltid med stor respekt forholdt seg til det naturen gir og tåler. Vi har vært oppdratt til at vi har naturen bare til låns og vi skal overlate den videre til kommende generasjoner i like god forfatning, om ikke bedre. For oss virker det i dag at økonomiske og kortsiktige interesser forbruker områder i naturen hurtigst mulig for å tjene penger. Dette medfører at kommende generasjoner blir sterkt lidende. Vi erfarer daglig i reindriften at våre beiteområder blir mindre og mindre uten at vi blir kompensert med nye beiteområder eller få tilbake gamle samiske bruksområder.
Endring av § 33 og 34.
Saanti sijte går imot en individspesifikk obligatorisk individmerking med klips i lovs form uansett hva slags type det er.
Når en reindriftsame ser sin egen rein med sitt tradisjonelle øremerke, ser hun/han på en gang hva slags dyr det er, alle individspesifikke opplysninger som kjønn, alder osv. Personer som ikke besitter kunnskapen om hvordan man leser reinmerker og reinen forblir kunnskapsløse.
I et tradisjonelt reinmerke ligger det mye kunnskap, identitet, samisk språk og tradisjoner. Kunnskap om den enkelte reinen, alder, kjønn og eier. Den enkelte reineier får sin identitet og tilhørighet bekreftet i fellesskapet i tildeling og utforming av sitt reinmerke. Det samiske språket bærer mye kunnskap i sin terminologi om reinmerker, både om snittbenevnelser og måten å utforme dem på i tillegg til muligheter å kombinere dem. I et reinmerke ligger det sterke følelser, merker går som regel i arv i generasjoner. Av reinmerkene kan du se slektskap og relasjoner mellom mennesker. Reinmerke er en kulturarv.
Ikke alle reinmerker er egnet for individmerking med klips. I et øremerke med mange forskjellige snitt, blir noen snitt skjult og muligheten for å se hvem som eier reinen blir vanskelig å bedømme. Under kalvemerking vil dette bli et stort problem. Hvis individmerket blir revet ut vil det bli et nytt snitt som vil gjøre det vanskelig identifisere eierskapet til reinen.
Vi kan ikke akseptere at myndighetenes kontrollbehov skal overstyre et urfolks måte å merke sin eiendom, og som går på bekostning av reinens dyrevelferd.
Saanti sijte ser ikke nødvendigheten av å endre denne paragrafen.
Endring av § 71 oppnevning til reindriftsstyret.
Her må ordlyden og loven endres slik at Sametinget og reindriften får flertall og en større innflytelse i reindriftsstyret.
Leder Lars Aage Brandsfjell.
Høringsuttalelse vedrørende endringer i reindriftsloven.
Det vises til deres høringsbrev av 1. februar 2019 vedrørende forslag til endringer av reindriftsloven. Saanti sijte vil avgi følgende uttalelse. For det første mener vi at det er en meget kort høringsfrist for så viktige saker som griper inn i den samiske reindriften og den reindriftssamiske kulturen.
Saanti sijte synes det er sterkt beklagelig at ikke statlige myndigheter går med på å få en helhetlig gjennomgang av reindriftsloven som Sametinget, NRL, og hele den reindriftsamiske befolkning vil ha. Vi trenger en reindriftslov som sikrer reindriftsamenes rettigheter og reinens behov på en bedre måte enn dagens lov. Dagens reindriftslov fungerer mer som en reguleringslov og tar i mange situasjoner mere hensyn til konkurrende virksomheter og interesser som blant annet jordbruket. Departementet tar ikke reindriftsamenes organers syn ad notam, men kommer heller nå med et forslag om endringer av loven som ikke er til gagn for reindriften. Med dette forslaget til endringer mener vi at statlige myndigheter vil ha mer kontroll, overvåking og styring av den samiske reindriften. Dette endringsforslag viderefører holdninger og en politikk som ble ført på 1800 tallet, «Reindriften er en hendøende næring som ikke har livets rett. Når den nomadiske kultur kommer i konflikt med jordbruket som er en bedre og fremadstående kultur skal alltid den nomadiske kultur vike.» Slik var den offentlige politikken ovenfor samene og deres kultur på 1800tallet.
Saanti sijte mener at disse endringsforslagene må forkastes og at departementet heller bruker energien på å komme med endringer av loven til kap. 8. Høyesterett har kritisert myndighetenes manglende oppfølging av Samerettsutvalgets arbeid og forslag til endringer av reindriftsloven kap. 8 og spesielt § 67.
Endring av lovens formål § 1.
Saanti sijte går imot de endringer som er foreslått i § 1. Det er for at de kulturelle og det økonomiske bærekraftbegrepene blir mindre verdt i formålsparagrafen. Reindriften er for sørsamene den viktigste bæreren av den sørsamiske kulturen. En kultur og en livsform for en folkegruppe og som er et urfolk kan ikke behandles i dag, slik som man gjorde for en tid tilbake. Derfor er den kulturelle bærekraften like viktig, om ikke mere for at den sørsamiske reindriften og den sørsamiske kulturen skal kunne eksistere videre. Vi ser i dag at myndighetene kan fjerne og utradere et yrke, med statlige midler løses en yrkesvei og næring ut, eksempel det myndighetene gjør med pelsdyrnæringen.
Samene har alltid med stor respekt forholdt seg til det naturen gir og tåler. Vi har vært oppdratt til at vi har naturen bare til låns og vi skal overlate den videre til kommende generasjoner i like god forfatning, om ikke bedre. For oss virker det i dag at økonomiske og kortsiktige interesser forbruker områder i naturen hurtigst mulig for å tjene penger. Dette medfører at kommende generasjoner blir sterkt lidende. Vi erfarer daglig i reindriften at våre beiteområder blir mindre og mindre uten at vi blir kompensert med nye beiteområder eller få tilbake gamle samiske bruksområder.
Endring av § 33 og 34.
Saanti sijte går imot en individspesifikk obligatorisk individmerking med klips i lovs form uansett hva slags type det er.
Når en reindriftsame ser sin egen rein med sitt tradisjonelle øremerke, ser hun/han på en gang hva slags dyr det er, alle individspesifikke opplysninger som kjønn, alder osv. Personer som ikke besitter kunnskapen om hvordan man leser reinmerker og reinen forblir kunnskapsløse.
I et tradisjonelt reinmerke ligger det mye kunnskap, identitet, samisk språk og tradisjoner. Kunnskap om den enkelte reinen, alder, kjønn og eier. Den enkelte reineier får sin identitet og tilhørighet bekreftet i fellesskapet i tildeling og utforming av sitt reinmerke. Det samiske språket bærer mye kunnskap i sin terminologi om reinmerker, både om snittbenevnelser og måten å utforme dem på i tillegg til muligheter å kombinere dem. I et reinmerke ligger det sterke følelser, merker går som regel i arv i generasjoner. Av reinmerkene kan du se slektskap og relasjoner mellom mennesker. Reinmerke er en kulturarv.
Ikke alle reinmerker er egnet for individmerking med klips. I et øremerke med mange forskjellige snitt, blir noen snitt skjult og muligheten for å se hvem som eier reinen blir vanskelig å bedømme. Under kalvemerking vil dette bli et stort problem. Hvis individmerket blir revet ut vil det bli et nytt snitt som vil gjøre det vanskelig identifisere eierskapet til reinen.
Vi kan ikke akseptere at myndighetenes kontrollbehov skal overstyre et urfolks måte å merke sin eiendom, og som går på bekostning av reinens dyrevelferd.
Saanti sijte ser ikke nødvendigheten av å endre denne paragrafen.
Endring av § 71 oppnevning til reindriftsstyret.
Her må ordlyden og loven endres slik at Sametinget og reindriften får flertall og en større innflytelse i reindriftsstyret.
Leder Lars Aage Brandsfjell.