Helse Midt-Norge RHF

Helse Midt-Norge RHF tildeler årlig innovasjonsmidler til mer enn 20 innovasjonsprosjekter (både produkt- og tjenesteinnovasjon) i regionen. I flere av disse innovasjonsprosjektene brukes midlene til å delvis kjøpe fri idehaver (ofte kliniker), slik at han eller hun skal kunne delta med sin kompetanse inn i innovasjonsprosjektet. Slike frikjøp skaper imidlertid utfordringer for klinikksjef, som da må finne en erstatter for kliniker (gjerne en 20 – 30 % stilling) slik at innovasjonsprosjektet ikke går ut over pasientbehandlingen. Vi ser at flere idehavere/oppfinnere er nødt til å bruke av sin egen fritid for å ha mulighet til å kunne jobbe med kommersialiseringsprosjektet de brenner for. Menon-rapporten foreslår en løsning der idehaver/forsker/kliniker skal få permisjon for å kunne arbeide med et kommersialiseringsløp. Dette virker fornuftig, da en slik permisjon vil kunne gi større forutsigbarhet for både klinikksjef og kliniker og dermed fungere som et insentiv for å kunne jobbe med kommersielt rettet aktivitet i helseforetaket. Forutsetningen vil være at det finnes tilgjengelig kompetent personale til å overta den kliniske aktiviteten.

For mange klinikere er det fortsatt fremmed å tenke i retning av kommersialisering, og de har svært liten kunnskap om kommersialiseringsprosessen. TTO sitt bidrag med både kompetanse og rådgivning, samt idéstimulerende aktiviteter inn mot helseforetakene, bidrar derfor antagelig til at flere klinikere går med på et kommersialiseringsløp enn det det ville ha gjort uten TTO sin tilstedeværelse.

Menon-rapporten trekker også frem typiske «stjerneforskere» som har et høyt antall patenter og som står for en stor andel av de suksessrike kommersialiseringene. Denne tendensen ser vi også igjen i helseforetakene, der de samme klinikerne/forskerne gjerne står bak flere ideer og kommersialiseringer. Disse idehaverne drives ikke nødvendigvis av penger, men gjerne av et genuint ønske om å bidra til en bedre pasientbehandling. De har også erfaring med kommersialiseringsprosessen, og vet hva en slik prosess krever av innsats. Antagelig utgjør ikke andelen av inntekten de selv kan forvente å motta for et vellykket kommersialiseringsprosjekt en stor del av motivasjonen. Derimot vil tid til å kunne arbeide med kommersialiseringsprosessen, annerkjennelse for arbeidet - samt evt å kunne bidra tilbake til egen avdeling med mulig genererte inntekter fra en kommersialisering, være et viktig insentiv for denne gruppen. Imidlertid er det viktig å understreke, som også rapporten påpeker, at ansatte gjerne har ulike preferanser og målsetninger og derfor vil respondere ulikt på insentiver.

I Menon-rapporten nevnes det sju forslag til endringer i lovverk og policy/strategi som vil kunne gi økte insentiver for kommersialisering av forskning. De enkelte forslagene vil ikke kommenteres i detalj, men vi ser at flere av forslagene vil kunne ha en positiv innvirkning for å skape mer kommersialiseringsaktivitet. Det er blant annet foreslått at større andel av inntekter fra IPR kanaliseres til forskerne. Som nevnt, er det gjerne ønsket om en bedre pasientbehandling (eller kanskje et bedre arbeidsredskap for klinikeren og dermed en bedre arbeidshverdag), som initierer en kommersialiseringsprosess. Klinikeren er kanskje mindre oppmerksom på inntekter til seg selv fra kommersialiseringsprosjektet og har lave forventninger om å «bli rik» av et slikt kommersialiseringsløp. Likevel vil eventuelle inntekter som kommer klinikeren og klinikerens avdeling/institutt til gode, trolig fungere som et insentiv. Det vil også bidra til økt annerkjennelse og en høyere status for kommersialiseringsarbeidet.

Tidsmangel er en av de største utfordringene for ansatte i helseforetakene som ønsker å jobbe med kommersialiseringsprosjekter, da pasientene selvfølgelig alltid kommer først og pasientbehandling derfor ikke kan settes på vent slik at idéhaver skal kunne fokusere på kommersialisering. For å kunne jobbe med et kommersialiseringsløp, er kliniker derfor avhengig av å bli delvis frikjøpt fra sin stilling (noe som nevnt skaper utfordringer for klinikksjef som må finne en vikar). Eventuelt må fritiden tas i bruk for å kunne jobbe med prosjektet, noe vi ser er tilfellet i flere kommersialiseringsløp. Den foreslåtte kommersialiseringspermisjonen, kombinert med at en stor andel av inntektene fra et vellykket prosjekt kan tilfalle idehaver og avdelingen, oppfattes derfor svært positivt.