Generelle kommentarer til rapporten
I mandatet for rapporten framgår det at rapporten omfatter «forskningsbasert verdiskaping med utspring fra universitet og høyskoler». Her ligger den an til en bred forståelse av verdiskapning som blant annet kan omfatte forbedrede tjenester i det offentlige, økt livskvalitet, miljøfremmende tiltak, patenter og oppstartsselskaper. Videre i rapporten står det at « Vi forstår derfor kommersiell utnyttelse av forskningsresultater som alle inntekter som kommer fra salg av forskning og forskningsresultatene eller rettigheter til å bruke dem (eksklusive eller ikke) .». Rapporten er fokusert på de forskningsresultater som kan patenteres og deretter lisensieres eller selges til oppstartselskaper eller andre bedrifter. Vi mener «forskningsbasert verdiskaping med utspring fra universitet og høyskoler» ikke kun kan sees som teknologioverføring basert på patenter.
Det savnes utdypende kommentarer og vurderinger knyttet til viktigheten av nettverk og entreprenørielle team for kommersialisering av patenterte forskningsresultater. Rapporten peker på at professorer og deres team (der ph.d.-studenter inngår) er de gruppene som står for mest kommersialiseringsaktivitet ved universitetene og at forskere som kommersialiserer i større grad deltar i internasjonale nettverk. For øvrig kommenterer rapporten ikke viktigheten av gode, komplementære team ved etablering av oppstartsselskaper. Det foreslås heller ingen insentiver for å øke andelen av entreprenørielle team eller for å bygge nettverk med komplementær kompetanse.
Vi savner videre en utdypning av hvor man mener at verdiene skal skapes. Skal universitetene tjene penger (noe som antydes i forslag 5 med BOA-indikatorene), skal TTOene tjene penger (noe som antydes i forslag 7) eller er det viktigst at forskningsresultater kommer til bruk i samfunnet og gir arbeidsplasser, økt økonomisk vekst, livskvalitet og bærekraft?
Selv om utredningens mandat var rammeverk og ordninger rettet mot faglig personale ved universiteter og høgskoler, hadde det også vært interessant med noen refleksjoner rundt insentiver for næringsliv og samfunn til å ta i bruk forskningsresultater.
Det savnes utdypende kommentarer og vurderinger knyttet til viktigheten av nettverk og entreprenørielle team for kommersialisering av patenterte forskningsresultater. Rapporten peker på at professorer og deres team (der ph.d.-studenter inngår) er de gruppene som står for mest kommersialiseringsaktivitet ved universitetene og at forskere som kommersialiserer i større grad deltar i internasjonale nettverk. For øvrig kommenterer rapporten ikke viktigheten av gode, komplementære team ved etablering av oppstartsselskaper. Det foreslås heller ingen insentiver for å øke andelen av entreprenørielle team eller for å bygge nettverk med komplementær kompetanse.
Vi savner videre en utdypning av hvor man mener at verdiene skal skapes. Skal universitetene tjene penger (noe som antydes i forslag 5 med BOA-indikatorene), skal TTOene tjene penger (noe som antydes i forslag 7) eller er det viktigst at forskningsresultater kommer til bruk i samfunnet og gir arbeidsplasser, økt økonomisk vekst, livskvalitet og bærekraft?
Selv om utredningens mandat var rammeverk og ordninger rettet mot faglig personale ved universiteter og høgskoler, hadde det også vært interessant med noen refleksjoner rundt insentiver for næringsliv og samfunn til å ta i bruk forskningsresultater.
Tilbakemeldinger på de konkrete forslagene i rapporten
UiT støtter ikke forslaget om å øke andelen av inntekter til oppfinnerne ut over den tredelen de mottar i dagens modell. Våre forskere synes tredelingsmodellen fungerer godt, og de fremhever ikke økonomi som en viktig motivasjon for nyskaping. Dette er i tråd med resultatene i rapporten der kun 20-27 % oppga ekstrainntekt som motivasjon for nyskaping og der dette var en av de mindre viktige motivasjonsfaktorene for slikt arbeid.
Ulike varianter der oppfinnerne får en større andel i tidlig fase av kommersialiseringsløpet er imidlertid en interessant tilnærming som institusjonene gjerne bør vurdere.
Ved UiT og mange av de andre norske universitetene, har man valgt en økonomisk insentivmodell der de sentrale aktørene i et kommersialiseringsløp – oppfinner(ne), øvrig fagmiljø/institutt og kommersialiseringsaktør – tilkjennes 1/3 hver av eventuelle nettoinntekter fra kommersialisering. Dersom 49 % av nettoinntektene skal tilfalle oppfinner(ne), slik det er foreslått i forslag 1, og TTO og fagmiljø/institutt deler likt, vil begge få en mindre andel (25,5 % hver) enn tidligere av eventuelle nettoinntekter. Dette anses ikke som heldig. Dersom oppfinner(ne) skal ha 49 % av nettoinntektene og øvrig fagmiljø/institutt skal ha høyere andel av nettoinntektene enn i dag (altså mer enn 33 %), vil kommersialiseringsaktør få mindre enn 18 % av nettoinntektene. Mulighet for økonomisk gevinst er helt avgjørende for at TTOene skal engasjere seg slik de gjør i dag i arbeidet med å kommersialisere ideene fra universitetene. UiT synes dagens modell for fordeling av nettoinntekter fra kommersialisering gir en god balanse i insentiver for de ulike aktørene, og ser ikke at det er gode grunner for å legge om til en annen fordelingsnøkkel.
Universitetene bør fortsatt ha retten til å bestemme hva som skal skje med rettighetene til ansattes arbeidsresultater. En fast meny som oppfinnerne får velge i når det gjelder hvordan universitetet skal kompenseres, vil gi oppfinnerne uhensiktsmessig store rettigheter og øke risikoen for beslutninger om rettigheter tas av personer uten tilstrekkelig kunnskap innenfor området.
Det kan imidlertid være hensiktsmessig at universitetene i større grad er fleksible når de vurderer hvilken modell som vil være best for kommersialisering av den enkelte oppfinnelse, herunder om rettigheter skal lisensieres eller selges. Et fleksibelt regelverk som kan følge med i utviklingen i bransjer og markeder, samt passe ulike situasjoner ses som positivt. I et slikt regime, vil det være mulige å tilby en fleksibel og individuell meny som oppfinner(ne) kan velge i. Dette vil gi oppfinner(ne) mulighet til å påvirke retning og gi dem større motivasjon for å jobbe videre med det enkelte prosjektet.
Dette er et godt forslag. Det er verken ønskelig med større eierandeler fra TTO eller universiteter i oppstartsbedrifter. Universiteter/TTOer er ikke de riktige eierne for oppstartsbedrifter, og et stort innslag av slike eiere kan begrense muligheten for selskapene til å lykkes. Dersom universitetene blir eiere i selskapene, vil dette også gi utfordringer for universitetene når det gjelder hvilke roller institusjonen har (eiere, samarbeidspartnere og ofte arbeidsgiver for andre eiere i selskapene). UiT har av disse årsaker et styrebehandlet prinsipp om ikke å gå inn på eiersiden i kommersielle selskaper. Dette har vi valgt, til tross for at et direkte eierskap i oppstartsbedrifter som bygger på våre ideer vurderes å være den enkleste måten for universitetet til å generere netto inntekter fra egen kommersialiseringsvirksomhet.
UiT er generelt skeptisk til å innføre monetære indikatorer for innovasjon. Dette vil kunne endre både ledelsen ved universitetenes tankesett og departementets tolkning av hvor godt universitetene løser sine samfunnsoppdrag. Som nevnt tidligere, så er ett spørsmål om universitetene skal motiveres til egen vinning eller til samfunnsutvikling. En monetær indikator vil kunne medføre at universitetene velger strategier som maksimerer egen vinning på kort sikt uten at dette på lang sikt fremmer god samfunnsutvikling. Et måleregime som verdsetter universitetenes kommersielle inntekter vil også kunne bidra til å innsnevre forståelsen av universitetenes samfunnsoppdrag innen nyskaping betydelig. Nyskaping er mye bredere enn kommersiell suksess, og gir mye bredere effekt på samfunnet enn det som kan måles direkte i penger.
Vi vil på dette punktet gi et råd om å avvente rapporten «Mot et bredere målesystem for UoH-sektorens bidrag til innovasjon» som NTNU skriver som en del av sin utviklingsavtale med Kunnskapsdepartementet. Dette for å få et bedre grunnlag for å velge de riktige indikatorene for kommersialisering og innovasjon.
Det er positivt at rapporten løfter fram behovet for en mulighet for forskere å kunne få permisjon for nyskapingsvirksomhet. I dag er det ved UiT mulig å få FoU-termin for innovasjonsvirksomhet. Instituttlederne har også et stort handlingsrom som gir dem mulighet til å tilpasse arbeidshverdagen til sine ansatte og deres prosjekter.
Med utgangspunkt i rapporten fremstår imidlertid grunnen for å fremme kommersialiseringspermisjon som svak. De framlagte resultatene i rapporten tilsier ikke at kommersialiseringspermisjon vil virke positivt (toppforskere har ikke tid, standardforskeren er kun nyttig i starten og ph.d.-kandidaten er ikke aktuell for permisjon (fra tabell på side 22 i rapporten)). Fra en investors side kan det også virke hemmende hvis gründere/nøkkelpersoner i oppstartsselskaper har en sikker vei ut i form av en fast stilling.
For tilfeller der en fast ansatt har en nøkkelkompetanse som kreves i et oppstartsselskap, bør det imidlertid utredes ulike modeller for deltidspermisjon, og universitetene burde etablere gode prinsipper for hvordan lønnet og ulønnet permisjon i forbindelse med innovasjonsvirksomhet bør praktiseres.
Det fremheves i rapporten at økt antall vikariater er en fordel. Universitetssektoren har en stor andel midlertidige stillinger, og i UiT sin strategi, Drivkraft i nord , står det at «UiT skal være en attraktiv arbeidsgiver med konkurransedyktige vilkår og en rekrutteringspolitikk som vektlegger kvalitet, trygge arbeidsvilkår og faste stillinger ». Økt antall midlertidige stillinger kan ikke ensidig ses på som en fordel.
UiT stiller seg tvilende til at inntektskrav skal være den mest sentrale styringsindikatoren for TTOene. Dette har spesielt bakgrunn i hvor vanskelig det er å bedømme tidlige ideer, og at det historisk kun er noen få ideer som har gitt stor økonomisk avkastning. En mulig utvikling med strenge inntektskrav kan bli at TTOene kun velger å arbeide med «sikre kort» hvor de kan gå med gevinst. Dette er imidlertid ikke ønskelig da det kan snevre inn idébasen som TTOene vil arbeide med og virke hemmende for radikal innovasjon. Igjen ønsker vi å vise til NTNUs utredning «Mot et bredere målesystem for UoH-sektorens bidrag til innovasjon» der noen indikatorer muligens også kan bli brukt for å måle TTOenes arbeide.
På spørsmålet om organisering av TTOene, ser vi det som positivt med en kombinasjon av tjenester som leveres av internt ansatte og tjenester som leveres av ansatte i en ekstern TTO. Dette fremmer nyskaping og kommersialisering ved at man i skjæringsflaten mellom universitetet og TTO, kombinerer sentrale perspektiver knyttet til både forståelse for universitetenes organisasjon og kultur og samtidig får god kjennskap og nettverk innenfor næringslivet. Det siste er en kompetanse som universitetene kan ha vanskeligere for å tiltrekke seg og/eller utvikle enn et eksternt, privat selskap. Kompetanse i TTOene som er komplementær til universitetenes kompetanse og et godt samarbeid mellom universitetene og TTO, ser vi på som viktige elementer i et velfungerende kommersialiseringsøkosystem.
Ulike varianter der oppfinnerne får en større andel i tidlig fase av kommersialiseringsløpet er imidlertid en interessant tilnærming som institusjonene gjerne bør vurdere.
Ved UiT og mange av de andre norske universitetene, har man valgt en økonomisk insentivmodell der de sentrale aktørene i et kommersialiseringsløp – oppfinner(ne), øvrig fagmiljø/institutt og kommersialiseringsaktør – tilkjennes 1/3 hver av eventuelle nettoinntekter fra kommersialisering. Dersom 49 % av nettoinntektene skal tilfalle oppfinner(ne), slik det er foreslått i forslag 1, og TTO og fagmiljø/institutt deler likt, vil begge få en mindre andel (25,5 % hver) enn tidligere av eventuelle nettoinntekter. Dette anses ikke som heldig. Dersom oppfinner(ne) skal ha 49 % av nettoinntektene og øvrig fagmiljø/institutt skal ha høyere andel av nettoinntektene enn i dag (altså mer enn 33 %), vil kommersialiseringsaktør få mindre enn 18 % av nettoinntektene. Mulighet for økonomisk gevinst er helt avgjørende for at TTOene skal engasjere seg slik de gjør i dag i arbeidet med å kommersialisere ideene fra universitetene. UiT synes dagens modell for fordeling av nettoinntekter fra kommersialisering gir en god balanse i insentiver for de ulike aktørene, og ser ikke at det er gode grunner for å legge om til en annen fordelingsnøkkel.
Universitetene bør fortsatt ha retten til å bestemme hva som skal skje med rettighetene til ansattes arbeidsresultater. En fast meny som oppfinnerne får velge i når det gjelder hvordan universitetet skal kompenseres, vil gi oppfinnerne uhensiktsmessig store rettigheter og øke risikoen for beslutninger om rettigheter tas av personer uten tilstrekkelig kunnskap innenfor området.
Det kan imidlertid være hensiktsmessig at universitetene i større grad er fleksible når de vurderer hvilken modell som vil være best for kommersialisering av den enkelte oppfinnelse, herunder om rettigheter skal lisensieres eller selges. Et fleksibelt regelverk som kan følge med i utviklingen i bransjer og markeder, samt passe ulike situasjoner ses som positivt. I et slikt regime, vil det være mulige å tilby en fleksibel og individuell meny som oppfinner(ne) kan velge i. Dette vil gi oppfinner(ne) mulighet til å påvirke retning og gi dem større motivasjon for å jobbe videre med det enkelte prosjektet.
Dette er et godt forslag. Det er verken ønskelig med større eierandeler fra TTO eller universiteter i oppstartsbedrifter. Universiteter/TTOer er ikke de riktige eierne for oppstartsbedrifter, og et stort innslag av slike eiere kan begrense muligheten for selskapene til å lykkes. Dersom universitetene blir eiere i selskapene, vil dette også gi utfordringer for universitetene når det gjelder hvilke roller institusjonen har (eiere, samarbeidspartnere og ofte arbeidsgiver for andre eiere i selskapene). UiT har av disse årsaker et styrebehandlet prinsipp om ikke å gå inn på eiersiden i kommersielle selskaper. Dette har vi valgt, til tross for at et direkte eierskap i oppstartsbedrifter som bygger på våre ideer vurderes å være den enkleste måten for universitetet til å generere netto inntekter fra egen kommersialiseringsvirksomhet.
UiT er generelt skeptisk til å innføre monetære indikatorer for innovasjon. Dette vil kunne endre både ledelsen ved universitetenes tankesett og departementets tolkning av hvor godt universitetene løser sine samfunnsoppdrag. Som nevnt tidligere, så er ett spørsmål om universitetene skal motiveres til egen vinning eller til samfunnsutvikling. En monetær indikator vil kunne medføre at universitetene velger strategier som maksimerer egen vinning på kort sikt uten at dette på lang sikt fremmer god samfunnsutvikling. Et måleregime som verdsetter universitetenes kommersielle inntekter vil også kunne bidra til å innsnevre forståelsen av universitetenes samfunnsoppdrag innen nyskaping betydelig. Nyskaping er mye bredere enn kommersiell suksess, og gir mye bredere effekt på samfunnet enn det som kan måles direkte i penger.
Vi vil på dette punktet gi et råd om å avvente rapporten «Mot et bredere målesystem for UoH-sektorens bidrag til innovasjon» som NTNU skriver som en del av sin utviklingsavtale med Kunnskapsdepartementet. Dette for å få et bedre grunnlag for å velge de riktige indikatorene for kommersialisering og innovasjon.
Det er positivt at rapporten løfter fram behovet for en mulighet for forskere å kunne få permisjon for nyskapingsvirksomhet. I dag er det ved UiT mulig å få FoU-termin for innovasjonsvirksomhet. Instituttlederne har også et stort handlingsrom som gir dem mulighet til å tilpasse arbeidshverdagen til sine ansatte og deres prosjekter.
Med utgangspunkt i rapporten fremstår imidlertid grunnen for å fremme kommersialiseringspermisjon som svak. De framlagte resultatene i rapporten tilsier ikke at kommersialiseringspermisjon vil virke positivt (toppforskere har ikke tid, standardforskeren er kun nyttig i starten og ph.d.-kandidaten er ikke aktuell for permisjon (fra tabell på side 22 i rapporten)). Fra en investors side kan det også virke hemmende hvis gründere/nøkkelpersoner i oppstartsselskaper har en sikker vei ut i form av en fast stilling.
For tilfeller der en fast ansatt har en nøkkelkompetanse som kreves i et oppstartsselskap, bør det imidlertid utredes ulike modeller for deltidspermisjon, og universitetene burde etablere gode prinsipper for hvordan lønnet og ulønnet permisjon i forbindelse med innovasjonsvirksomhet bør praktiseres.
Det fremheves i rapporten at økt antall vikariater er en fordel. Universitetssektoren har en stor andel midlertidige stillinger, og i UiT sin strategi, Drivkraft i nord , står det at «UiT skal være en attraktiv arbeidsgiver med konkurransedyktige vilkår og en rekrutteringspolitikk som vektlegger kvalitet, trygge arbeidsvilkår og faste stillinger ». Økt antall midlertidige stillinger kan ikke ensidig ses på som en fordel.
UiT stiller seg tvilende til at inntektskrav skal være den mest sentrale styringsindikatoren for TTOene. Dette har spesielt bakgrunn i hvor vanskelig det er å bedømme tidlige ideer, og at det historisk kun er noen få ideer som har gitt stor økonomisk avkastning. En mulig utvikling med strenge inntektskrav kan bli at TTOene kun velger å arbeide med «sikre kort» hvor de kan gå med gevinst. Dette er imidlertid ikke ønskelig da det kan snevre inn idébasen som TTOene vil arbeide med og virke hemmende for radikal innovasjon. Igjen ønsker vi å vise til NTNUs utredning «Mot et bredere målesystem for UoH-sektorens bidrag til innovasjon» der noen indikatorer muligens også kan bli brukt for å måle TTOenes arbeide.
På spørsmålet om organisering av TTOene, ser vi det som positivt med en kombinasjon av tjenester som leveres av internt ansatte og tjenester som leveres av ansatte i en ekstern TTO. Dette fremmer nyskaping og kommersialisering ved at man i skjæringsflaten mellom universitetet og TTO, kombinerer sentrale perspektiver knyttet til både forståelse for universitetenes organisasjon og kultur og samtidig får god kjennskap og nettverk innenfor næringslivet. Det siste er en kompetanse som universitetene kan ha vanskeligere for å tiltrekke seg og/eller utvikle enn et eksternt, privat selskap. Kompetanse i TTOene som er komplementær til universitetenes kompetanse og et godt samarbeid mellom universitetene og TTO, ser vi på som viktige elementer i et velfungerende kommersialiseringsøkosystem.