Oslo bystyre avgir følgende høringsuttalelse til forslaget til nytt inntektssystem for fylkeskommunene:
Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) har gjennomgått inntektssystemet for fylkeskommunene blant annet for å tilpasse inntektssystemet til den nye fylkesinndelingen fra 2020. Kostnadsnøkkelen i inntektssystemet bør oppdateres jevnlig for å fange opp endringer i befolkningssammensetning, reiseavstander og andre strukturelle forhold. Dagens inntektssystem for fylkeskommunene ble revidert i 2015, og Oslo kommune er enig med departementet i at det er på tide med en revisjon av kostnadsnøkkelen for fylkeskommunene.
Stortinget vedtok i forbindelse med behandlingen av Kommuneproposisjonen 2019 Prop. 88 S (2017-2018), Innst. 393 S (2017-2018) følgende vedtak:
Stortinget ber regjeringen nedsette et bredt sammensatt offentlig utvalg for å gjennomgå inntektssystemet for kommunene .
Oslo kommune mener en helhetlig gjennomgang av inntektssystemet til fylkeskommunene bør inngå i dette utvalgets mandat. Dagens inntektssystem for fylkeskommunene bygger på arbeidet til Borge-utvalget (NOU 2005:18). Oslo kommune mener det nå er på tide med en ny helhetlig gjennomgang av et bredt sammensatt utvalg.
Departementets høringsnotat presenterer forslag til nye delkostnadsnøkler for de ulike sektorene som inngår i utgiftsutjevningen i inntektssystemet. Departementet foreslår også at fordelingsvirkningene av endringene i den samlede kostnadsnøkkelen dempes gjennom ulike tiltak. Departementet har ikke foreslått å gjøre endringer i Nord-Norgetilskuddet, skjønnstilskuddet eller skatteutjevningen. Nedenfor er Oslo kommunes merknader til de ulike delene av høringsnotatet.
Merknader til forslaget:
I revisjonen av delkostnadsnøkkelen har KMD tatt utgangspunkt i dagens nøkkel og metoder, og oppdatert disse med nyere tall. I tillegg er det sett særskilt på lærlinger, som ikke er en del av dagens nøkkel. Departementet har også utredet et nytt bosettingskriterium som skal være sammenslåingsnøytralt.
I høringsnotatet er det foreslått å inkludere et eget kriterium for lærlinger i delkostnadsnøkkelen for videregående opplæring. Det er foreslått at kriteriet utformes som antall søkere til læreplass. Oslo kommune vurderer søkere til læreplass som et egnet kriterium for fylkeskommunenes utgiftsnivå, og støtter forslaget. Ved å benytte søkere til læreplass tas det også høyde for utgifter til søkere som ikke får læreplass, men som har rett til vg3 i skole.
Departementet har vurdert om også innbyggere over 16–18 år bør inkluderes som kriterium i kostnadsnøkkelen, for å fange opp eldre elever som går i videregående opplæring med ungdomsrett og voksenrett. Departementet skriver at det ikke er noen statistisk sammenheng mellom antall innbyggere i aldersgrupper over 18 år og variasjonene i utgifter til videregående opplæring.
Fra 1. august 2017 ble det innført rett til videregående opplæring for de som har videregående opplæring fra utlandet, og som ikke får denne godkjent som studie- eller yrkeskompetanse i Norge. Kunnskapsdepartementet har tidligere anslått at endringen vil føre til 1 000 nye søkere på nasjonalt nivå. I Oslo er det fra 1. august 2017 til 1. oktober 2018 totalt 323 søkere som er omfattet av lovendringen. Det kan tyde på at Oslo har en forholdsmessig høy andel av søkere som omfattes av lovendringen, uten at dette er kompensert tilstrekkelig for.
Oslo kommune mener det på denne bakgrunn er grunnlag for å anta at antall/andel personer med innvandrerbakgrunn vil påvirke fylkeskommunens utgiftsnivå til videregående opplæring. Dette forholdet synes ikke å være tilstrekkelig analysert i arbeidet med ny delkostnadsnøkkel for videregående opplæring. Oslo kommune mener at dette bør utredes videre.
Oslo kommune har ingen innvendinger mot det nye bosettingskriteriet som er valgt.
KMD foreslår å videreføre nøkkelen som i dag, men kriterievektene er oppdatert med nyere tall for ressursfordeling per prioritert målgruppe og antall mottakere i de ulike gruppene av befolkningen som har krav på tannhelsetjenester etter lov om tannhelsetjenesten.
Oppdateringen av ressursfordeling for de ulike gruppene er basert på gjennomsnittet av årene 2014-2016. Dette gir en lavere vekt på 0-18 år og psykisk utviklingshemmede og en høyere vekt på 19-20 år og eldre/uføre enn i dagens nøkkel. Oslo kommune tar forslaget til etterretning.
I tillegg til de prioriterte gruppene som i dag er inkludert i kostnadsnøkkelen (barn, unge, eldre og psykisk utviklingshemmede) er det også andre grupper som har krav på tannhelsetjenester.
Kostnadsnøkkelen for tannhelse er med unntak av kriteriet andel psykisk utviklingshemmede utelukkende basert på demografiske kriterier (ulike aldersgrupper). Ulikheter i tannstatus på grunn av sosial status/etnisitet er imidlertid godt dokumentert i offentlig statistikk/forskningsrapporter som for eksempel:
SBB har blant annet i Samfunnsspeilet (3/2013) omtalt at både sosioøkonomiske faktorer som utdanning, inntekt og mottak av stønader, samt regionale faktorer som landsdel, bostedsstrøk og ulike mål for personelldekning har betydning for henholdsvis tannstatus, tjenestebruk og egenbetaling.
Oslo kommune mener det er viktig at det utredes videre om også sosioøkonomiske faktorer kan forklare variasjon i behov for tannhelsetjenester i de ulike aldersgruppene. Det bør også sees på om man kan ta inn et kriterium som fanger opp merbehov for personer med rusavhengighet.
Siden Oslo kommune er en kommune med fylkeskommunale oppgaver finnes det ingen offisielle fylkesveier i Oslo. Det er derfor benyttet et normert fylkesveinett i fordelingen av rammetilskudd til Oslo kommune. KMD skriver i høringsnotatet at det normerte fylkesveinettet for Oslo ikke er knyttet til spesifikke veier. Dette stemmer ikke. Ved innføringen av inntektssystemet i 1986 var det normerte veinettet en liste over faktiske veier i Oslo, og antall kilometer normert fylkesvei i Oslo har vært relativt stabilt fra 1987 til 2010. Oslo kommune sendte til Vegdirektoratet en liste over disse veiene i 2014.
Oslo kommune har over mange år tatt kontakt med Samferdselsdepartementet for å få til en gjennomgang av listen over normerte fylkesveier i Oslo for å fange opp endringer i veinettet de siste 30 årene, uten at dette har ført fram. Oslo kommune sendte i september 2014 en liste over hoved- og samleveier i Oslo som et utgangspunkt for å diskutere normerte fylkesveier til Samferdselsdepartementet.
Vegdirektoratet presenterte våren 2018 et forslag der 313 km normert fylkesvei ble redusert til 147 km. Oslo kommune fikk ingen forklaring på reduksjonen, men etter innspill fra Oslo kommune oppjusterte Vegdirektoratet veilengden til 191 km, og det er dette som ligger inne i departementets forslag. Flere viktige veier i bydelene er ikke tatt med. Veinettet til Oslo er altså redusert med 122 km uten at det er gitt en begrunnelse for dette. Dette mener Oslo kommune er en alvorlig forskjellsbehandling og svært urimelig.
Omfordelingseffekten for Oslo kommune ved departementets primære forslag til ny kostnadsnøkkel for fylkesvei er i høringsnotatet beregnet å være positiv. Dette har sammenheng med at anslagene på driftskostnadene per kilometer vei i Oslo er vesentlig høyere enn det som har ligget til grunn i dagens system.
Sammenlignet med andre fylkeskommuner er distansene i Oslo korte, mens trafikkmengden er stor, og slitasjen på veiene gir derfor et høyt behov for investeringer. Oslo kommune finner det derfor rimelig at investeringsmidlene fordeles med 50 % vekt på innbyggertallet, slik som det også er i dagens nøkkel.
Departementet har gjennomført flere statistiske analyser med kriterier som kan knyttes til de ulike kostnadsdriverne: storbyområder (f.eks. innbyggere per km offentlig vei, innbyggere bosatt i tettsteder), spredt bosetting (f.eks. innbyggere bosatt spredt, reiseavstand, landareal) og etterspørsel (f.eks. innbyggere i ulike aldersgrupper, antall sysselsatte, antall skolereiser).
Departementet foreslår en delkostnadsnøkkel med kriteriene sysselsatte etter arbeidssted og innbyggere bosatt spredt. Departementet viser også en alternativ modell som i hovedsak er en videreføring av dagens nøkkel. Den alternative modellen består av kriteriene innbyggere bosatt spredt, innbyggere 20–34 år og en alternativ spesifikasjon av kriteriet innbyggere per km offentlig vei.
I dokumentasjon av analysene framkommer det at det er liten forskjell mellom de to modellene når det gjelder statistisk signifikans og forklaringskraft. Det blir derfor i stor grad en skjønnsmessig vurdering hvilken modell man velger. Oslo kommune mener at det er viktig at delkostnadsnøkkelen for buss og bane har et kriterium som fanger opp at storbyer og tettbygde strøk har et høyere utgiftsbehov knyttet til kollektivtransport. Andelen som reiser kollektivt er betydelig høyere i storbyområder, og dette har betydning for kapasitetsbehovet. Oslo skiller seg ut med en særlig høy kollektivandel sammenlignet med de andre større byene (Hjorthol et al. 2014: 30). Videre viser analyser av bussanbud at anbudsprisen per kjørte kilometer er høyere i tettbygde strøk og særlig i Oslo. Andelen som reiser kollektivt til og fra arbeid er høyere i de fire største byene enn i resten av landet (Hjorthol et al. 2014: 42).
Som landets største by med et omfattende behov for og kostnader til kollektiv transport, mener Oslo kommune at det er avgjørende at kostnadsnøkkelen har et kriterium som på en treffsikker måte fanger opp at storbyene har et spesielt høyt kostnadsbehov knyttet til kollektiv transport.
Kriteriet innbyggere per km offentlig vei er en variabel som fanger opp at storbyer og tettsteder har et høyere utgiftsbehov knyttet til kollektivtransport. I departementets primære forslag er dette kriteriet utelatt, og erstattet med kriteriet sysselsatte etter arbeidssted. Oslo kommune mener man bør velge den alternative modellen som har kriteriet innbyggere per km offentlig vei. Dette kriteriet fanger opp trengsel i veinettet som utløser behov for at flere reiser kollektivt. Dette kriteriet fanger derfor opp storbyspesifikke kostnadsdrivere.
Oslo kommune viser til nullvekstmålet for byområdene som innebærer at veksten i persontransport skal tas med kollektivtransport, sykkel eller gange. For å nå nullvekstmålet må storbyfylkene øke kollektivutgiftene vesentlig mer enn hva befolkningsveksten isolert skulle tilsi. I tillegg til en kostnadsnøkkel som fanger opp storbyenes behov for kollektivtransport i de frie inntektene, er det derfor viktig at også andre tilskuddsordninger opprettholdes og styrkes for å finansiere nødvendig vekst i kollektivtransporten i storbyfylker.
Oslo kommune har ikke ferjesamband eller båter som omfattes av delkostnadsnøkkelen. Oslo kommune har ikke merknader til forslaget til delkostnadsnøkkel for båt og ferje.
Overgangsordning og kompensasjon
I 2019 fordeles 335 mill. kroner til fylkeskommuner som tapte på endringene i inntektssystemet i 2015 som kompensasjon for dette tapet. Dette betyr at endringene i inntektssystemet som ble vedtatt ikke er gitt full effekt. Departementet foreslår å dempe fordelingsvirkningene av de endringene i inntektssystemet som nå foreslås ved enten å omfordele helt (modell 2) eller delvis (modell 1) dagens tapskompensasjon fra fylkeskommunene som tapte på omleggingen i 2015 til fylkeskommunene som taper på endringene fra 2020. Departementet presenterer også en tredje modell der hele dagens kompensasjon innlemmes i innbyggertilskuddet.
Departementet foreslår også at de samlede systemendringene fases inn over flere år gjennom en overgangsordning. KMD vil vurdere innretningen av en overgangsordning fram mot kommuneproposisjonen for 2020.
Oslo kommune mener at rammetilskuddet i størst mulig grad bør fordeles etter inntektssystemets ordinære kriterier, og at man bør begrense bruken av særordninger som virker på siden av systemet. Omfangsrik bruk av overgangsordninger og tapskompensasjon gjør at kostnadsnøklene aldri gis full effekt før det kommer en ny revisjon med nye overgangs- og tapsordninger. Dette undergraver etter Oslo kommunes syn noe av poenget med utgiftsutjevningen som i prinsippet skal fange opp det reelle utgiftsbehovet til den enkelte fylkeskommune. Oslo kommune mener derfor at man bør velge modell 3 hvor man avvikler kompensasjonen for endringer i 2015 og fordeler midlene gjennom det ordinære innbyggertilskuddet. Også denne modellen vil dempe fordelingsvirkningene noe for de fleste av fylkeskommunene som får en reduksjon i rammetilskuddet som følge av ny kostnadsnøkkel.
Hensynet til at fylkeskommunene vil trenge tid til å tilpasse seg et nytt inntektsnivå kan etter Oslo kommunes syn hensyntas gjennom en toårig overgangsordning som begrenser endringene fra et år til det neste. En slik ordning vil gjøre at det ikke tar alt for lang tid før rammetilskuddet til fylkeskommunene blir fordelt i tråd med behovet uttrykt gjennom kostnadsnøkkelen.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) har gjennomgått inntektssystemet for fylkeskommunene blant annet for å tilpasse inntektssystemet til den nye fylkesinndelingen fra 2020. Kostnadsnøkkelen i inntektssystemet bør oppdateres jevnlig for å fange opp endringer i befolkningssammensetning, reiseavstander og andre strukturelle forhold. Dagens inntektssystem for fylkeskommunene ble revidert i 2015, og Oslo kommune er enig med departementet i at det er på tide med en revisjon av kostnadsnøkkelen for fylkeskommunene.
Stortinget vedtok i forbindelse med behandlingen av Kommuneproposisjonen 2019 Prop. 88 S (2017-2018), Innst. 393 S (2017-2018) følgende vedtak:
Stortinget ber regjeringen nedsette et bredt sammensatt offentlig utvalg for å gjennomgå inntektssystemet for kommunene .
Oslo kommune mener en helhetlig gjennomgang av inntektssystemet til fylkeskommunene bør inngå i dette utvalgets mandat. Dagens inntektssystem for fylkeskommunene bygger på arbeidet til Borge-utvalget (NOU 2005:18). Oslo kommune mener det nå er på tide med en ny helhetlig gjennomgang av et bredt sammensatt utvalg.
Departementets høringsnotat presenterer forslag til nye delkostnadsnøkler for de ulike sektorene som inngår i utgiftsutjevningen i inntektssystemet. Departementet foreslår også at fordelingsvirkningene av endringene i den samlede kostnadsnøkkelen dempes gjennom ulike tiltak. Departementet har ikke foreslått å gjøre endringer i Nord-Norgetilskuddet, skjønnstilskuddet eller skatteutjevningen. Nedenfor er Oslo kommunes merknader til de ulike delene av høringsnotatet.
Merknader til forslaget:
I revisjonen av delkostnadsnøkkelen har KMD tatt utgangspunkt i dagens nøkkel og metoder, og oppdatert disse med nyere tall. I tillegg er det sett særskilt på lærlinger, som ikke er en del av dagens nøkkel. Departementet har også utredet et nytt bosettingskriterium som skal være sammenslåingsnøytralt.
I høringsnotatet er det foreslått å inkludere et eget kriterium for lærlinger i delkostnadsnøkkelen for videregående opplæring. Det er foreslått at kriteriet utformes som antall søkere til læreplass. Oslo kommune vurderer søkere til læreplass som et egnet kriterium for fylkeskommunenes utgiftsnivå, og støtter forslaget. Ved å benytte søkere til læreplass tas det også høyde for utgifter til søkere som ikke får læreplass, men som har rett til vg3 i skole.
Departementet har vurdert om også innbyggere over 16–18 år bør inkluderes som kriterium i kostnadsnøkkelen, for å fange opp eldre elever som går i videregående opplæring med ungdomsrett og voksenrett. Departementet skriver at det ikke er noen statistisk sammenheng mellom antall innbyggere i aldersgrupper over 18 år og variasjonene i utgifter til videregående opplæring.
Fra 1. august 2017 ble det innført rett til videregående opplæring for de som har videregående opplæring fra utlandet, og som ikke får denne godkjent som studie- eller yrkeskompetanse i Norge. Kunnskapsdepartementet har tidligere anslått at endringen vil føre til 1 000 nye søkere på nasjonalt nivå. I Oslo er det fra 1. august 2017 til 1. oktober 2018 totalt 323 søkere som er omfattet av lovendringen. Det kan tyde på at Oslo har en forholdsmessig høy andel av søkere som omfattes av lovendringen, uten at dette er kompensert tilstrekkelig for.
Oslo kommune mener det på denne bakgrunn er grunnlag for å anta at antall/andel personer med innvandrerbakgrunn vil påvirke fylkeskommunens utgiftsnivå til videregående opplæring. Dette forholdet synes ikke å være tilstrekkelig analysert i arbeidet med ny delkostnadsnøkkel for videregående opplæring. Oslo kommune mener at dette bør utredes videre.
Oslo kommune har ingen innvendinger mot det nye bosettingskriteriet som er valgt.
KMD foreslår å videreføre nøkkelen som i dag, men kriterievektene er oppdatert med nyere tall for ressursfordeling per prioritert målgruppe og antall mottakere i de ulike gruppene av befolkningen som har krav på tannhelsetjenester etter lov om tannhelsetjenesten.
Oppdateringen av ressursfordeling for de ulike gruppene er basert på gjennomsnittet av årene 2014-2016. Dette gir en lavere vekt på 0-18 år og psykisk utviklingshemmede og en høyere vekt på 19-20 år og eldre/uføre enn i dagens nøkkel. Oslo kommune tar forslaget til etterretning.
I tillegg til de prioriterte gruppene som i dag er inkludert i kostnadsnøkkelen (barn, unge, eldre og psykisk utviklingshemmede) er det også andre grupper som har krav på tannhelsetjenester.
Kostnadsnøkkelen for tannhelse er med unntak av kriteriet andel psykisk utviklingshemmede utelukkende basert på demografiske kriterier (ulike aldersgrupper). Ulikheter i tannstatus på grunn av sosial status/etnisitet er imidlertid godt dokumentert i offentlig statistikk/forskningsrapporter som for eksempel:
SBB har blant annet i Samfunnsspeilet (3/2013) omtalt at både sosioøkonomiske faktorer som utdanning, inntekt og mottak av stønader, samt regionale faktorer som landsdel, bostedsstrøk og ulike mål for personelldekning har betydning for henholdsvis tannstatus, tjenestebruk og egenbetaling.
Oslo kommune mener det er viktig at det utredes videre om også sosioøkonomiske faktorer kan forklare variasjon i behov for tannhelsetjenester i de ulike aldersgruppene. Det bør også sees på om man kan ta inn et kriterium som fanger opp merbehov for personer med rusavhengighet.
Siden Oslo kommune er en kommune med fylkeskommunale oppgaver finnes det ingen offisielle fylkesveier i Oslo. Det er derfor benyttet et normert fylkesveinett i fordelingen av rammetilskudd til Oslo kommune. KMD skriver i høringsnotatet at det normerte fylkesveinettet for Oslo ikke er knyttet til spesifikke veier. Dette stemmer ikke. Ved innføringen av inntektssystemet i 1986 var det normerte veinettet en liste over faktiske veier i Oslo, og antall kilometer normert fylkesvei i Oslo har vært relativt stabilt fra 1987 til 2010. Oslo kommune sendte til Vegdirektoratet en liste over disse veiene i 2014.
Oslo kommune har over mange år tatt kontakt med Samferdselsdepartementet for å få til en gjennomgang av listen over normerte fylkesveier i Oslo for å fange opp endringer i veinettet de siste 30 årene, uten at dette har ført fram. Oslo kommune sendte i september 2014 en liste over hoved- og samleveier i Oslo som et utgangspunkt for å diskutere normerte fylkesveier til Samferdselsdepartementet.
Vegdirektoratet presenterte våren 2018 et forslag der 313 km normert fylkesvei ble redusert til 147 km. Oslo kommune fikk ingen forklaring på reduksjonen, men etter innspill fra Oslo kommune oppjusterte Vegdirektoratet veilengden til 191 km, og det er dette som ligger inne i departementets forslag. Flere viktige veier i bydelene er ikke tatt med. Veinettet til Oslo er altså redusert med 122 km uten at det er gitt en begrunnelse for dette. Dette mener Oslo kommune er en alvorlig forskjellsbehandling og svært urimelig.
Omfordelingseffekten for Oslo kommune ved departementets primære forslag til ny kostnadsnøkkel for fylkesvei er i høringsnotatet beregnet å være positiv. Dette har sammenheng med at anslagene på driftskostnadene per kilometer vei i Oslo er vesentlig høyere enn det som har ligget til grunn i dagens system.
Sammenlignet med andre fylkeskommuner er distansene i Oslo korte, mens trafikkmengden er stor, og slitasjen på veiene gir derfor et høyt behov for investeringer. Oslo kommune finner det derfor rimelig at investeringsmidlene fordeles med 50 % vekt på innbyggertallet, slik som det også er i dagens nøkkel.
Departementet har gjennomført flere statistiske analyser med kriterier som kan knyttes til de ulike kostnadsdriverne: storbyområder (f.eks. innbyggere per km offentlig vei, innbyggere bosatt i tettsteder), spredt bosetting (f.eks. innbyggere bosatt spredt, reiseavstand, landareal) og etterspørsel (f.eks. innbyggere i ulike aldersgrupper, antall sysselsatte, antall skolereiser).
Departementet foreslår en delkostnadsnøkkel med kriteriene sysselsatte etter arbeidssted og innbyggere bosatt spredt. Departementet viser også en alternativ modell som i hovedsak er en videreføring av dagens nøkkel. Den alternative modellen består av kriteriene innbyggere bosatt spredt, innbyggere 20–34 år og en alternativ spesifikasjon av kriteriet innbyggere per km offentlig vei.
I dokumentasjon av analysene framkommer det at det er liten forskjell mellom de to modellene når det gjelder statistisk signifikans og forklaringskraft. Det blir derfor i stor grad en skjønnsmessig vurdering hvilken modell man velger. Oslo kommune mener at det er viktig at delkostnadsnøkkelen for buss og bane har et kriterium som fanger opp at storbyer og tettbygde strøk har et høyere utgiftsbehov knyttet til kollektivtransport. Andelen som reiser kollektivt er betydelig høyere i storbyområder, og dette har betydning for kapasitetsbehovet. Oslo skiller seg ut med en særlig høy kollektivandel sammenlignet med de andre større byene (Hjorthol et al. 2014: 30). Videre viser analyser av bussanbud at anbudsprisen per kjørte kilometer er høyere i tettbygde strøk og særlig i Oslo. Andelen som reiser kollektivt til og fra arbeid er høyere i de fire største byene enn i resten av landet (Hjorthol et al. 2014: 42).
Som landets største by med et omfattende behov for og kostnader til kollektiv transport, mener Oslo kommune at det er avgjørende at kostnadsnøkkelen har et kriterium som på en treffsikker måte fanger opp at storbyene har et spesielt høyt kostnadsbehov knyttet til kollektiv transport.
Kriteriet innbyggere per km offentlig vei er en variabel som fanger opp at storbyer og tettsteder har et høyere utgiftsbehov knyttet til kollektivtransport. I departementets primære forslag er dette kriteriet utelatt, og erstattet med kriteriet sysselsatte etter arbeidssted. Oslo kommune mener man bør velge den alternative modellen som har kriteriet innbyggere per km offentlig vei. Dette kriteriet fanger opp trengsel i veinettet som utløser behov for at flere reiser kollektivt. Dette kriteriet fanger derfor opp storbyspesifikke kostnadsdrivere.
Oslo kommune viser til nullvekstmålet for byområdene som innebærer at veksten i persontransport skal tas med kollektivtransport, sykkel eller gange. For å nå nullvekstmålet må storbyfylkene øke kollektivutgiftene vesentlig mer enn hva befolkningsveksten isolert skulle tilsi. I tillegg til en kostnadsnøkkel som fanger opp storbyenes behov for kollektivtransport i de frie inntektene, er det derfor viktig at også andre tilskuddsordninger opprettholdes og styrkes for å finansiere nødvendig vekst i kollektivtransporten i storbyfylker.
Oslo kommune har ikke ferjesamband eller båter som omfattes av delkostnadsnøkkelen. Oslo kommune har ikke merknader til forslaget til delkostnadsnøkkel for båt og ferje.
Overgangsordning og kompensasjon
I 2019 fordeles 335 mill. kroner til fylkeskommuner som tapte på endringene i inntektssystemet i 2015 som kompensasjon for dette tapet. Dette betyr at endringene i inntektssystemet som ble vedtatt ikke er gitt full effekt. Departementet foreslår å dempe fordelingsvirkningene av de endringene i inntektssystemet som nå foreslås ved enten å omfordele helt (modell 2) eller delvis (modell 1) dagens tapskompensasjon fra fylkeskommunene som tapte på omleggingen i 2015 til fylkeskommunene som taper på endringene fra 2020. Departementet presenterer også en tredje modell der hele dagens kompensasjon innlemmes i innbyggertilskuddet.
Departementet foreslår også at de samlede systemendringene fases inn over flere år gjennom en overgangsordning. KMD vil vurdere innretningen av en overgangsordning fram mot kommuneproposisjonen for 2020.
Oslo kommune mener at rammetilskuddet i størst mulig grad bør fordeles etter inntektssystemets ordinære kriterier, og at man bør begrense bruken av særordninger som virker på siden av systemet. Omfangsrik bruk av overgangsordninger og tapskompensasjon gjør at kostnadsnøklene aldri gis full effekt før det kommer en ny revisjon med nye overgangs- og tapsordninger. Dette undergraver etter Oslo kommunes syn noe av poenget med utgiftsutjevningen som i prinsippet skal fange opp det reelle utgiftsbehovet til den enkelte fylkeskommune. Oslo kommune mener derfor at man bør velge modell 3 hvor man avvikler kompensasjonen for endringer i 2015 og fordeler midlene gjennom det ordinære innbyggertilskuddet. Også denne modellen vil dempe fordelingsvirkningene noe for de fleste av fylkeskommunene som får en reduksjon i rammetilskuddet som følge av ny kostnadsnøkkel.
Hensynet til at fylkeskommunene vil trenge tid til å tilpasse seg et nytt inntektsnivå kan etter Oslo kommunes syn hensyntas gjennom en toårig overgangsordning som begrenser endringene fra et år til det neste. En slik ordning vil gjøre at det ikke tar alt for lang tid før rammetilskuddet til fylkeskommunene blir fordelt i tråd med behovet uttrykt gjennom kostnadsnøkkelen.