Kommentar
Stiftelsen RBUP Øst og Sør omfatter virksomhetene Regionsenter for barn og unges psykiske helse i helseregion Øst og Sør (RBUP), Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging – region Øst (RVTS Øst) og RVTS Sør. Vi er en kompetansegivende organisasjon, som gjennom tjenestestøtte, forskning, undervisning og formidling arbeider for å støtte og bedre tjenestene i regionen. Vi takker for anledningen til å uttale oss.
En profesjon vil i de fleste tilfeller kjennetegnes av en kunnskapsbase på den ene siden og et sett arbeidsoppgaver man bruker denne kunnskapsbasen til å løse på den andre siden. I Norge har psykologprofesjonen vært sterkt knyttet til klinisk psykologi og rollen knyttet til utredning og behandling av psykiske lidelser. I lys av dette ivaretar forslaget psykologiens forskningsmetoder, akademiske røtter og basaldisipliner på en god måte (kap I-III). Når det gjelder typer arbeidsoppgaver psykologer skal ivareta, oppfattes disse å dekkes i kapittel IV og V. Kap V dreier seg om utredning og behandling, og dekker etter vårt syn nødvendig kompetanse og ferdigheter for utredning, behandling og evaluering, som også er nødvendig for å ivareta de plikter og ansvar psykologer har i dag.
Kap IV omhandler helsefremmende og forebyggende arbeid og oppfattes i stor grad å dekke nye arbeidsoppgaver som tillegges psykologer blant annet som en følge av at psykologer lovfestes i norske kommuner fra 2020. Forebyggede og helsefremmende arbeid kan ytes på flere nivåer. Indikativ og selektiv forebygging vil ofte dreie seg om tjenesteyting til klienter og brukere individuelt og i grupper for å bidra til at de som lever med risikofaktorer ikke utvikler verre problemer. Denne typen arbeid er en naturlig forlengelse av psykologers kompetanse og ferdigheter og viktig for å sikre gode tjenester blant annet i norske kommuner. Forebygging og helsefremmende arbeid på universelt nivå dreier seg om å planlegge og iverksette tjenester på et overordnet samfunnsnivå og ligger langt fra det psykologer tradisjonelt har ytt av tjenester. For eksempel dreier det seg om å utrede folkehelseutfordringer, identifisere overordnede tiltak, og implementere og evaluere dette. Å tilegne seg analyseferdigheter og metodekunnskap for iverksetting av overordnede helsefremmende og forebyggende tiltak på samfunnsnivå, ligger langt unna det psykologer lærer i dag. Hvis psykologer også skal lære dette, jfr. setningsleddet «...som også inkluderer et overordnet samfunnsnivå» i første setning (punkt 1) under ferdigheter i kap IV, må det settes av tid til det i studiet. En drøfting av dette målet og slike ferdigheter bør også føres med referanse til de masterutdanninger i psykologi som har vokst fram og som er spesifikt rettet inn mot denne typer tjenester.
Tverrfaglig samarbeid er sentralt for å bygge robuste tjenester. En forutsetning for godt tverrfaglig samarbeid er også at man har forholdsvis klart avgrensede arbeidsoppgaver og ansvarsforhold. Som terapeuter har psykologer en klart utformet rolle og yrkesidentitet. Skal de også ha kompetanse (teoretisk innsikt og praktisk kunnskap) på folkehelseområdet, må andre deler av «pensum» vike.
En profesjon vil i de fleste tilfeller kjennetegnes av en kunnskapsbase på den ene siden og et sett arbeidsoppgaver man bruker denne kunnskapsbasen til å løse på den andre siden. I Norge har psykologprofesjonen vært sterkt knyttet til klinisk psykologi og rollen knyttet til utredning og behandling av psykiske lidelser. I lys av dette ivaretar forslaget psykologiens forskningsmetoder, akademiske røtter og basaldisipliner på en god måte (kap I-III). Når det gjelder typer arbeidsoppgaver psykologer skal ivareta, oppfattes disse å dekkes i kapittel IV og V. Kap V dreier seg om utredning og behandling, og dekker etter vårt syn nødvendig kompetanse og ferdigheter for utredning, behandling og evaluering, som også er nødvendig for å ivareta de plikter og ansvar psykologer har i dag.
Kap IV omhandler helsefremmende og forebyggende arbeid og oppfattes i stor grad å dekke nye arbeidsoppgaver som tillegges psykologer blant annet som en følge av at psykologer lovfestes i norske kommuner fra 2020. Forebyggede og helsefremmende arbeid kan ytes på flere nivåer. Indikativ og selektiv forebygging vil ofte dreie seg om tjenesteyting til klienter og brukere individuelt og i grupper for å bidra til at de som lever med risikofaktorer ikke utvikler verre problemer. Denne typen arbeid er en naturlig forlengelse av psykologers kompetanse og ferdigheter og viktig for å sikre gode tjenester blant annet i norske kommuner. Forebygging og helsefremmende arbeid på universelt nivå dreier seg om å planlegge og iverksette tjenester på et overordnet samfunnsnivå og ligger langt fra det psykologer tradisjonelt har ytt av tjenester. For eksempel dreier det seg om å utrede folkehelseutfordringer, identifisere overordnede tiltak, og implementere og evaluere dette. Å tilegne seg analyseferdigheter og metodekunnskap for iverksetting av overordnede helsefremmende og forebyggende tiltak på samfunnsnivå, ligger langt unna det psykologer lærer i dag. Hvis psykologer også skal lære dette, jfr. setningsleddet «...som også inkluderer et overordnet samfunnsnivå» i første setning (punkt 1) under ferdigheter i kap IV, må det settes av tid til det i studiet. En drøfting av dette målet og slike ferdigheter bør også føres med referanse til de masterutdanninger i psykologi som har vokst fram og som er spesifikt rettet inn mot denne typer tjenester.
Tverrfaglig samarbeid er sentralt for å bygge robuste tjenester. En forutsetning for godt tverrfaglig samarbeid er også at man har forholdsvis klart avgrensede arbeidsoppgaver og ansvarsforhold. Som terapeuter har psykologer en klart utformet rolle og yrkesidentitet. Skal de også ha kompetanse (teoretisk innsikt og praktisk kunnskap) på folkehelseområdet, må andre deler av «pensum» vike.